Fire løpende føtter i gangen, – hvem når frem til mammas armer først? Veslejenta hopper opp i favnen min, dessverre akkurat i samme sekund som jeg bøyer jeg ned. Smerten jager gjennom kroppen min samtidig som hun starter det jeg kaller for “sirenen”. Et hyl som trenger inn i marg og bein, mens jeg kjenner blodsmaken i munnen av å ha bitt meg selv hardt i tunga etter å ha fått en “på tygga” av panna hennes.
“Gå til pappa,” sier jeg sammenbitt, mens jeg sjangler bort til benken for å støtte meg litt. Jeg ser faktisk et par stjerner etter det harde sammenstøtet. Pappan står heldigvis klar i gangen, og trøster og blåser på den begynnende kulen.
Det er heldigvis ganske sjelden at det skjer slike uhell hos oss. I hvertfall med meg. Ungene er fulle av blåmerker etter krasj med sykkel, hopping på trampoline, og øvrige knall og fall. Det hender jeg kommer med forklaringer når jeg leverer i barnehagen, men når jeg tenker på det så er det like ofte de har kommet hjem med nye merker, enn motsatt. Jeg tar det som et godt tegn, jeg. Det betyr at ungene mine er i aktivitet. Skitne fjes og grønske på knærne er positivt hos oss.
Men tilbake til stjernesmellen. Veslejenta er nok mer vant til slike sammenstøt, ettersom jeg ikke har hørt et eneste pip etter at hun sluttet å ule. Selv går jeg rundt med flenge i tunga og en ganske øm hake. Men jeg får vel ikke klage jeg heller, når jeg er ferdig med å fortelle det her, da… Stakkars meg!