Etter besøket hos gynekologen på Levanger, var det på tide å fortelle familien og vennene våre at bryllupet vår dessverre var utsatt på grunn av kreft hos bruden.
Men aller først fikk jeg en telefon fra min beste venninne.
Hun hadde, akkurat samme dag, vært på utredning for et sammensatt sykdomsbilde på Lillehammer sykehus, og ringte gråtende og fortalte at hun hadde fått MS. Jeg klarte ikke å svare henne at jeg hadde fått kreft, men la på uten å ha fortalt henne den grusomme beskjeden. Hvordan kunne jeg pålegge henne enda en byrde, denne vanskelige dagen? Så jeg fortsatte i stedet å ringe til de nærmeste nedover på lista.
Hos min andre venninne var det en helt annen stemning da jeg kom igjennom på telefonen. Hun kunne gledesstrålende fortelle at hun akkurat denne dagen hadde fått svar fra kreftavdelingen på Gjøvik at hun IKKE var bærer av det genet som gjør at man har en betydelig risiko for å utvikle brystkreft. De stod akkurat klare til å sprette sjampanjen. Dessverre ødela jeg den festen, men samtidig så var dette lyspunktet et veldig fint minne fra denne dagen. Det viste meg at det finnes bra ting også, på en skikkelig svart dag.
Etter å ha ringt rundt til de viktigste, så var jeg full av gode ord og lykkeønskninger, men hadde fortsatt fryktelig vondt fordi jeg ikke hadde fortalt Nina den skrekkelige nyheten. Det var mannen min som fikk meg til å gjøre det. “Tenk om det hadde vært omvendt”, sa han. “DA ville du ha visst, hvis du var i hennes sko.”
Jeg slo nummeret og rensket stemmen.
“Jeg må fortelle deg noe. – Jeg har kreft.”
Neste stopp var utredning på St.Olavs Hospital i Trondheim. Men, det begynte å nærme seg mai, det var pinse og mange helligdager… jeg måtte vente.
Med dødsfrykt og usikkerhet, så er ventetid det aller, aller verste. Før man får svar på hvor ille situasjonen faktisk er, så klarte ihvertfall ikke jeg å tenke det beste… Jeg er av natur en katastrofetenker, og planlegger utfra hvordan jeg kan fikse “worst case”… nå kunne jeg bare vente…
Og endelig kom innkallingene på rekke og rad, til en hel masse undersøkelser.
Når man har fått underlivskreft så er det bare å koble vekk alt av sjenanse, for det er MANGE som skal undersøke deg, for å si det sånn… Og selv om både leger og sykepleiere var verdens mest hensynsfulle og diskré, så er det jo ikke til å unngå at man må blotte seg, fullt og helt, og bare la dem få gjøre jobben sin.
CT, PET, MR og kontrastvæske både oralt, vaginalt og rektalt… bukser som består av kun bein, klystér og alskens remedier. For ikke å snakke om alle nålestikkene du må igjennom…
På PET-SCAN så blir du injisert med radioaktive stoffer, og får beskjed om å unngå å røre barna dine de neste 24 timene…
Og sånn som kroppen din lukter, etter alt den fikk i seg. Og alt dette var bare begynnelsen.
Men det visste jeg ikke da. Heldigvis.
Etter nesten en måned, så var diagnosen endelig klar: Jeg hadde en 8 cm stor svulst i livmorhalsen, den hadde heldigvis ikke vokst seg inn i for mye vev, men jeg hadde fått spredning til lymfekjertler i bekkenet og langs ryggen. Derfor var det ikke mulig å operere vekk svineriet, det måtte stråles og jeg måtte ha cellegift.
“Hjelp, nå mister jeg håret.” Var min første irrasjonelle tanke.
Men det var også en stor lettelse i samtalen med overlegen på gynkreftavdelingen, målet med behandlingen var full kurasjon.
“JEG SKULLE BLI FRISK!”
Og den 30.mai gikk jeg inn dørene på sykehuset for å starte behandlingen som skulle gjøre meg frisk; fordelt på 7 sommeruker skulle jeg ha 6 cellegiftkurer og 36 strålebehandlinger, hvorav 5 innvendige brachybehandlinger.
Jeg var ekstremt motivert og klar for å ta tilbake livet mitt!
Da diagnosen var et faktum så gjorde jeg en avtale med mannen min, om at han skulle ta ansvaret for ungene igjennom hele behandlingen, sånn at jeg kunne ha fullt fokus på meg selv. Det var så utrolig viktig for meg at ungene skulle skånes mest mulig, og at de skulle ha stabilitet og trygghet i hverdagen. Jeg hadde gode samtaler med barnehagen, og hele omgangskretsen vår var mer enn innstilt på å hjelpe oss.
JEG SKULLE TA KNEKKEN PÅ FAENSKAPEN!
Heia deg! Reisen din er tildels gjenkjennelig. Hilsen hu som fikk MS-diagnose og kreftdiagnose i løpet av snaut 3 mnd.
Heier på deg! Gjennomgikk samme kreftdiagnose som deg. Gått 9 år, og er friskmeldt! Det blir du og!