En liten, febervarm pjokk med grimet ansikt og hovent øye kom krypende opp i senga vår i natt klokka tre.
Han fikk ett eller annet i øyet i gårkveld da vi kom fram til bestemor og bestefar. Etter vi hadde kjørt fra Høvringen litt utpå formiddagen, møtt stesøskenbarna og onkel for en liten prat på bensinstasjonen på Øyer, kjøpt Biri-bær ved Mjøsbrua og inntatt Randsfjordens vidunderlige skue fra Lygna så var ungene proppfulle av energi og ferieglede. De løp rundt i hagen og koste seg da guttungen plutselig kom gråtende med et rusk på øyet. Mange hjelpende hender og gode forslag ble iverksatt, men dessverre ble ikke øyet helt bra. Han sovnet likevel raskt, ganske utkjørt etter den lange bilturen og lek med sin kjære fetter.
Men klokka tre i natt kom han altså med sterke smerter til mamman og pappan sin. Vi gå ham litt smertestillende, og han sovnet mellom oss. Riktignok sov han ganske urolig, men han sov da i hvertfall. Da jeg skulle opp en tur i halv åtte-tida så hylgråt han av lyset, og øyet var hovent og vondt. Konklusjonen var raskt at vi måtte kontakte legevakta, og vi fikk time allerede kvart over åtte.
Det er hjerteskjærende å ha et barn som har vondt, og man føler seg ganske hjelpesløs når man ikke kan annet enn trøste. Det er derfor godt når man får komme raskt til de som kan fikse oss. Dessverre er ikke alle leger like flinke med barn. Tidspress hos legevakta og fastlegene kan også være en utfordring, samt når man møter en lege man aldri har møtt før og det må opparbeides et tillitsforhold på veldig kort tid.
Seksåringen vår er ikke så glad i uforutsette hendelser, og når han da blir overrumplet med øyedråper, smertefullt lys og en ganske brysk lege, så går han dessverre i vranglås. En sprellende og livredd unge gies opp av vakthavende lege, siden køen utenfor vokser (i følge hennes eget utsagn) og ungen ikke vil høre etter og roe seg ned.
Vi blir henvist videre til Drammen.
Lillesøsteren min bor rett ved legekontoret, og 5 minutter etter at jeg vekker henne, sitter hun i bilen, klar for å bli med oss. Uvurderlig hjelp er i boks.
En pjusk liten pasient i baksetet er rolig, etter at vi tross alt fikk dryppet øyet med bedøvelse hos legevakta. Vi snakker om hva som skal og kan skje på sykehuset, og hvordan han må forberede seg på det. Det loves ut en stor premie, om han er flink og gjør som legen sier, og han legger seg slapt bakover og hviler seg. I neste øyeblikk så hvisker han at han er kvalm, og jeg rekker ikke å stoppe før han kaster opp det lille han har av vann i magen.
Heldigvis så blir han bedre av litt frisk luft. Dessverre så ryker det ytterste laget med klær, og et pledd han har i fanget. Det sprutregner, og vi har ikke med oss flere klesskift. Ved ankomst i Drammen overtar supersøster rattet med kurs for nærmeste klesbutikk, mens vi to andre leter oss fram til riktig avdeling. Det kreves tre forsøk, en purring og halvannen times venting.
Endelig møter vi en lege som tar gutten på alvor. Han henvender seg til pasienten, snakker rolig, forklarer og viser. Og med poten trygt i mammas hånd så får vi til slutt fjernet et rusk som har satt seg fast på innsiden av øyelokket. Når vi går ut av sykehuset så har det også kommet fram to røde vannkopper. Det forklarer feberen og slappheten.
I bilen har tante kjøpt nye klær, og på veien hjem så kjøper vi det største vanngeværet man kan oppdrive på Europris.
En sliten, men takknemlig mor og sønn blir møtt med vafler og hyggelig selskap når vi kommer hjem til barndomshjemmet. En stolt fetter har ordnet det hyggelig for han som er syk, og etter et kjapt måltid så finner undertegnede senga for et par timer.
Etter en hvil, middag og omorganisering av bagasjen, så setter mannen og jeg kursen for bryllupshelg i Valdres. Min aller beste venn skal gifte seg med sin utkårede i morgen og vi skal overnatte på Brennabu leirskole denne helga.
En uforutsett hektisk dag ble avsluttet med sofakos og potetgull bare oss to. Med barna trygt plassert hos besteforeldrene, så kan vi bare kose oss og hylle kjærligheten ei hel helg. Det ser jeg fram til!
