For to år siden så døde farmoren min. Hun forlot oss om kvelden på min 37-års dag. Jeg er fortsatt ganske sint på henne for akkurat det. Jeg rakk akkurat ikke å komme på sykehjemmet før hun trakk pusten for siste gang, heller. Da jeg braste inn døra, etter at de hadde ringt etter meg, så stod en ukjent sykepleier og monterte på henne en sånn krage som skal hindre at kjeven faller ned, slik at munnen blir åpen. Hun var fortsatt varm da jeg la kinnet inntil hennes, og jeg ropte til henne at hun skulle våkne en siste gang.
“Det gikk så fort”, sa sykepleieren.”Jeg holdt henne i hånda og plutselig så var hun borte. Hun bare sluttet å puste.” Jeg tok hånda hennes, og jeg kjente på de tynne fingrene som jeg hadde holdt i så mange ganger. Tårene trillet nedover ansiktet mitt, og jeg ba om å få være litt alene. Jeg sang for henne, og jeg følte at hun fortsatt var i rommet, men ikke i det tomme skallet som lå i senga.
“Kjære Gud, jeg har det godt.
Takk for alt som jeg har fått.
Du er god, du holder av meg,
kjære Gud, gå aldri fra meg.
Pass på liten og på stor.
Gud bevare far og mor, og alle barn på jord.
Natta farmor! Jesu navn sova godt. Passe Jesus oss.”
Denne sangen sang vi sammen hver eneste gang jeg overnattet hos henne. Og de siste ordene var noe min onkel Lars hadde sagt da han var liten, men som vi alltid avsluttet med før nattaklem og soving.
Jeg ringte til søsknene mine som var i bursdagsselskap i klubbhuset på stadion. Jeg hadde kjørt dem dit på kvelden, og jeg var lei meg for at jeg ikke hadde kjørt innom på vei hjem. Det er 5 minutter rask gange til sykehjemmet fra stadion, og de kom med det samme. Så stod vi der, alle tre og holdt rundt hverandre. Og vi tok de elskede smykkene hennes av henne, og vi tok ringene som hun alltid hadde sagt at vi skulle få den dagen hun ikke var mer, og vi tok dem på oss. Det var en god stund vi delte der, vi tre søsknene.
Før på dagen hadde hun sittet i senga mens jeg var der og vi snakket sammen. Jeg var litt forkjøla, og spurte henne om det var greit at jeg dro hjem for å hvile, og så kunne jeg heller komme til henne på morran dagen etter. Hun som alltid var opptatt av barnebarnas helse, var helt med på at jeg skulle hvile meg. Jeg ga henne en klem, og vi vinket til hverandre. “Jeg er glad i deg, farmor,” sa jeg. “Jeg er glad i deg også, jenta mi,” sa hun. “Vi ses i morra!”, var det siste jeg sa til henne. “Ja, vi ses i morra”, svarte hun, og smilte til meg.
Det er den eneste gangen hun ikke holdt ord, overfor meg. Vi hadde er helt spesielt forhold, og jeg savner henne, og tenker ofte på henne. Det vil si, jeg savner den hun var før hun ble preget av sykdom. De siste årene var hun ikke seg selv, og på en måte så var jeg glad for at hun fikk slippe å gå og være gammel og syk og ikke seg selv enda lenger.
Jeg er lei meg for at mannen min og ungene min ikke ble kjent med den ekte farmor, men de husker dessverre bare sykehjemsfarmor. Når de blir større så skal jeg fortelle om den farmora som kjørte oss på fest. Hun som ble rasende på politiet fordi de ga broren min en (velfortjent) fartsbot, og hun syntes så synd på ham at hun hjalp ham med å betale bota. Hun som i en alder av over 80 år, satte sin ben i et fly for aller første gang, fordi lillesøsteren min hadde familiedag på folkehøgskolen sin på Karmøy, og vi to var de eneste som hadde anledning til å reise for å besøke henne. Hun som kunne gå i butikker i et tempo og med en energi som en topptrent idrettsmann ville misunt henne. Hun som stekte verdens beste vafler, og som var uendelig stolt av og glad i oss.
Tusen takk for alle de uendelig mange fine minnene, farmor.
Hvil i fred!