I dag har jeg tenkt mye på Lene. Lene gikk i klassen min på ungdomsskolen, og hun var det vi på den tida kalte skikkelig kul! Jeg husker både lange samtaler og korte øyeblikk, blant annet en morsom replikk fra garderoben utenfor svømmebassenget. Lene og jeg var på samme gruppe på skolekjøkkenet, og det hendte ofte vi hang sammen etter skoletid, og vi hadde mye moro sammen!
Lene er ikke blant oss lenger. Det har hun dessverre ikke vært på snart 25 år… Lene døde i en bilulykke den 9. September i 1998. Hun fikk vannplaning med bilen, og kolliderte med en telefonstolpe.
Bare noen måneder seinere så døde også nabogutten, Raymond, i en bilulykke på Steinssletta. Bilen kom over i motsatt kjørebane og han ble bare 22 år gammel. Jeg tenker på Raymond hvert år, fordi han hadde bursdag på samme dato som meg, og hvert år får jeg melding på Facebook av mammaen hans. Hver gang så tenker jeg på hva hun mistet den dagen i desember i 1998.
Raymond og Lene fikk så alt for korte liv, og ble de siste i en rekke ungdomsdødsfall på Jevnaker på slutten av 90-tallet.
Etter jeg fikk barn så får man en annen forståelse av hvordan det er å være forelder. Jeg husker at jeg sa til mamma, noen uker etter jeg hadde fått mitt første barn; “Mamma, er du virkelig så glad i meg, som jeg er i Sverre?” Mamma smilte og forklarte at det var hun, men at forelskelsen som man har i sitt nyfødte barn går over, og at man heller har en enorm kjærlighet og omsorg for barnet sitt så lenge man lever. Det gis til uttrykk som når jeg skal skjære salat, og mamma sier “Pass deg så du ikke skjærer deg, Anne Marit, kniven er skarp.” Eller “Ikke brenn deg, plata er varm!”.
Foreldrene til Lene og Raymond vil alltid mangle en bit i livet sitt og en del av hjertet. La oss i kveld tenne et lys for alle de livene som ble så alt for korte, og tenke noen minutter på de minnene vi har sammen med dem. De er ikke glemt.
Ta vare på hverandre.
Og kjør forsiktig!
Anne Marit