I dag føler jeg meg litt tom. Jeg har visst ikke så mye å skrive om.
Jeg elsker Alf Prøysen sine tekster. Han skrev i en årrekke lørdagsstubber for Arbeiderbladet, og den ene heter “som vanlig”. I den forteller han hvor vanskelig det er å finne på en ny stubb hver eneste uke, og at han ikke akkurat er så stolt av alt han har levert fra seg. Mange tror at Alf Prøysen i hovedsak har skrevet tekster for barn, siden han var godt kjent som barnetimeonkel og som Romeo Klive i serien Kanutten, som han spilte med blant andre, Anne-Cath. Vestly, men han har altså en enorm portefølje med tekster for voksne også.
Prøysen er en undervurdert forfatter. Jeg har lest alle bøkene med hans samlede tekster, og det er utrolig mye visdom og rom for ettertanke i de tekstene. En av mine absolutte favoritter er sangen “Du skal få en dag i mårå.”
For en vakker tekst.
Du ska få en dag i mårå,
som rein og ubrukt står,
med blanke ark og farjestifte tel.
Og da kæn du rette oppatt ælle feil i frå igår
og så får du det så godt i mårå kveld.
Og om du itte greier det, og ælt er like trist,
da ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå,
som rein og ubrukt står,
med blanke ark og farjestifter tel.
Jeg har begynt å synge den for guttungen når han skal legge seg. Han er ikke så ivrig på “Kjære Gud”, eller “Bygda” som jeg synger for lillesøster, men Du ska få en dag i mårå, den reflekterer vi over.
En annen magisk tekst av Prøysen er denne:
Eventyr
Og guttungen låg i en yr fantasi
med feber mens slekta gikk sakte forbi,
dom snufse og gret og sa ”stakkars’n Kal!-
da kom det ei hæinn som var varsom og sval.
”Du skal vara med meg du,” sa dauden.
”Å det er nå så mye je skulle ha gjort
og bedt omforladels ved himmelens port,
je sa så my’ stygt om a Martina Eng,
je kæin itte vente no paradisseng.”
”Hu har sagt litt om deg og,” sa dauen.
”Og slik som je ljaug, je var æiller som folk,
je er skuldig a Klara for tre liter mjølk,
je fekk med ei krone og enda litt tel
og det vart tel coca og en karamell.”
”Je ska ta det på hemveg,” sa dauen.
”Jeg trudde at dauen var fali og stygg,
men du leie meg du, du er rolig og trygg.
Nå er jeg så trøtt, får jeg legga meg ned
i armkroken din der je trur je finn fred?”
”Ja, her ska du såvå,” sa dauen.
Første gang jeg fikk opp øynene for denne var da en god venn av meg, Ketil Kolstad fremførte den på Stiklestad. Jeg har aldri glemt den opplevelsen, den er antakelig den fineste kunstformidlingen jeg har opplevd!
Så ble det da ett blogginnlegg i kveld, likevel.
Og om du skal høre på en eneste sang i kveld, så let fram Knut Anders Sørum sitt album som som rett og slett heter Prøysen… der får du mange av de andre perlene som Alf Prøysen har laget.