Jeg er velsignet med 19 søskenbarn, og mange av dem er ganske jevngamle med meg. Vi er faktisk fem stykker som er født på samme året, og resten er spredd over de neste to tiårene. I tillegg har vi en liten attpåklatt som er tre år, og hun er da jevngammel med våre barn (hvorav blant annet sin egen nevø). 

Da vi var små så pleide vi å være utrolig mye sammen, og vi var både på overnattingsbesøk og ferieturer. At det bare var noen mil mellom husene våre gjorde det enkelt å besøke hverandre ofte. Vi kranglet og lekte som om vi var søsken, og vi knyttet sterke bånd som vi har beholdt også nå som vi er blitt voksne. Hvert eneste år så har vi fortsatt samling i jula, og da prøver vi å møte opp sammen med barna våre, slik at de også kan bli godt kjent med hverandre. Jeg er utrolig takknemlig for at foreldrene våre tilrettela og sørget for at vi fikk den gaven det er å bli så godt kjent med sin egen familie. Det er derfor ekstra viktig for meg å besøke broren min når han har sønnen sin hos seg, og vi er mye sammen med søskenbarna på den andre siden som bor rett i nærheten av oss.

I dag kom den ene fetteren min på besøk med sine to barn, og sammen hadde de fem tremenningene en kjempefin dag. Etter en litt rolig start, hvor de måtte ha litt tid til å bli varme i trøya, så kom leken godt i gjenge. Blant annet så har de begynt å rive ei gammel trehytte som gutta her i huset bygde for noen år siden, slik at de kan lage en som er bedre tilpasset dagens behov. (de må ha mer plass, sier de)

De har store planer, og etter at tremenningene hadde reist i dag, så holdt fetterne på ute i hagen til etter det ble mørkt. De må nok regne med at det krever mer enn en påskeferie for å få realisert alle planene, men at de koser seg helt enormt er i hvertfall helt sikkert. 

Og kanskje de kan få mer hjelp en annen dag, av noen av de andre tremenningene som bor her i nærheten. De har heldigvis mange å ta av!