I dag har jeg vært på fotballkamp med dattera, og hennes venninnegjeng. Å påstå at de blir den neste Ada Hegerberg, tror jeg er å ta litt hardt i, med det er en gjeng som har det moro sammen. Trenerne er opptatt av at det skal være gøy, og om vi taper eller vinner spiller mindre rolle. I dag spilte hvert lag 3 kamper, og det gikk sånn at de tapte en, vant en og den siste var jevn, så kanskje det ble uavgjort. I mitt hode så er det helt perfekt!
Da er det viktigste at jentene ble bedre og bedre utover i kampene! De fant hverandre og klarte å sentre! Keeperne ble tøffere og slapp inn færre mål. Og jeg blir så stolt av laget og spesielt av Trenerne når de klapper for hverandre og passer på at alle får vann. Det er akkurat sånn det skal være!
Sønnen min er to år eldre, og har en annen tilnærming til fotball. Han skal bli proff, sier han, og han sparker ball hver eneste dag. På skolen I friminuttene, på trampoline og på gårdsplassen hjemme, og på løkka i helger og ferier. Han elsker det! Og det samme gjør flere på laget hans.
Der er sjargongen litt hardere, og spillerne setter andre krav til hverandre enn før. Heldigvis har de fantastiske trenere som følger opp og holder disiplin i rekkene. Alle som vil være med får spille, og alle får spille like mye. Det er grunntanken i barneidretten.
Dessverre finnes det eksempler på lagledere og trenere med total mangel på forståelse for dette med rettferdighet, og som kjører på med det antatt sterkeste, kamp etter kamp… Som kjefter på og latterliggjør enkeltspillere, og regelrett skviser dem ut av vennegjengen og av laget. Jeg har hatt sånne trenere selv i min barndom, og de ødela all idrettsglede, all selvtillit og de fleste gode relasjoner med lagkameratene mine. Det preger litt meg enda faktisk …
Så derfor er lykken stor når jeg møter seriøse trenere som Irene, Andréa og Christine, og Øystein, Robert, Kyrre, Bjørn Erik og Eirik, som ser hver enkelt unge, og som roser, tilrettelegger og pusher, sånn at fotball på Egge IL skal være gøy!
Det heler et ødelagt forballhjerte i en mammakropp, som fikk høre at hvis hun scora i kampen så skulle treneren gå hjem, eller som igjen og igjen sleit benken fordi de som var bedre fikk spille alle kampene, og på siste kamp heller ikke fikk spille, fordi målet var å nå en målforskjell med over 100 mål… og ikke engang når de målene var scoret så var det plasstil den DÅRLIGSTE spilleren, som mest var der for å være sammen med vennene sine…
Og som gråt da hun reiste hjem, og gjemte drakta lengst inne i skapet, så hu kunne se på den innimellom og huske hvor dårlig hun var…
