I dag hadde førsteklassingen planleggingsdag, og vi skulle egentlig bare ta det med ro. Planen var en kjapp tur til byen for å kjøpe nye fotballsko og joggesko, siden han har grodd ut av alt han eier på et lite blunk, og deretter skulle vi ta det som det kom, siden jeg fortsatt var litt redusert etter gårsdagen.
Guttungen ELSKER fotball, og han begynte allerede før helga å mase om at vi skulle reise på kunstgressbanen i dag når han hadde fri. Dessverre så blir det litt for mye styr å planlegge en sånn utflukt, så jeg har hele tiden formant om at vi må se hva vi rekker (og orker). Og egentlig så hadde jeg avskrevet hele greia.
Men, i går kom det en melding fra en av mine aller beste venninner om ikke guttungen kunne tenke seg å bli med hennes gutter på kunstgressbanen i dag? Hun kunne både hente og levere han slik at jeg kunne hvile…
Hva skal man si? Jeg fortalte at vi skulle på handletur, men at jeg kunne slippe av poden på veien hjem. Da slenger hun med en invitasjon til lunsj for oss begge to, den flotte dama!
Så i natt, da han var våken fordi han var tørst, så forteller jeg en søvndrukken gutt at han skal få besøke klassekameraten sin, og at de skal på kunstgressbanen etter vi har kjøpt nye sko. Det er vel unødvendig å si at han var klar da jeg sa vi skulle reise i dagtidlig?
Når skolen er stengt så blir det automatisk stappfullt på kjøpesenteret, så vi var klare for shopping allerede da de åpnet klokka ti. Etter en rekognoseringrunde i sportsbutikkene, og på OBS!, så endte vi opp med hele tre par sko, siden G-sport hadde tilbud med 3 for 2 for alle barnesko. Så da ble det nye sandaler også. Og med en siste stopp innom matbutikken for å kjøpe tran, så kunne vi svinge inn på byggefeltet der venninna mi bor.
Etter en veldig kjapp lunsj, så stod guttene klare i gangen for å komme seg avgårde. Jeg kunne bare kjøre hjem og finne senga, etter å ha smelt sammen en vaffelrøre som jeg hadde lovet dem som hadde vært å sparket fotball.
Så et par timer etter så kommer de kjørende med store smil og i bare shorts for å levere guttungen, hoppe på trampoline, spise vafler og litt venninneprat.
Jeg føler meg ydmykt takknemlig for å ha sånne venner, som helt uten videre bare stiller opp og tilrettelegger for meg og familien min. Og dette er ikke første gangen heller. Da jeg lå på sykehuset og fikk behandling, så arrangerte hun bursdagsfeiring for veslejenta på hytta deres, med krone og gaver og kake!
Gode samtaler, hyggelige og morsomme aktiviteter og en genuin omsorg kjennetegner denne dama. Og alltid uten å forvente noe i retur. Uendelig takknemlig for å ha henne i min nærmeste krets.
Jeg føler at jeg har scora jackpot med den vennegjengen jeg har rundt meg. Både her hjemme i Trøndelag og hjemme på Hadeland. Flotte folk som bryr seg og som stiller opp uansett!
Vennskap er en uvurdelig bit av livet, og jeg skal bli enda flinkere til å fortelle vennene mine hvor mye de betyr for meg!