I dag fikk jeg brev fra Lånekassen. Der kunne kunne jeg til min forundring lese at “Ditt utdanningslån er innfridd”. Det føles godt, og litt rart. Godt fordi jeg saktens kan trenge de ekstra kronene i måneden, og litt rart fordi jeg ikke kan skjønne hvor det er blitt av årene siden jeg var student.
Jeg flyttet hjemmefra for å gå på skole allerede da jeg var 15 år (fylte 16 den høsten), og de første årene så ble husleien dekket av borteboer-stipend. Da jeg etterhvert begynte på høyere utdanning så begynte også lånet å tikke. Og da jeg var ferdig utdannet så begynte lånet å forfalle. Etter det så har det blitt trukket penger fra kontoen min, fast, hver måned, hvert år. Når jeg har regnet etter hvor mye jeg har å rutte med, så har alltid lånet blitt trukket fra først, sammen med andre faste utgifter. Nå er den posten borte, og jeg kan bruke pengene på noe annet. Og selv om det ikke er snakk om de store summene i måneden, så er det fint å tenke på at jeg har gjort opp for meg, og det blir jo litt totalt sett i løpet av ett år.
I tillegg så føler jeg at det å ha nedbetalt studielånet sitt er veldig “voksent”. Og selv om jeg snart er 40 år, har to barn, er gift, har hus (og lån) og Volvo stasjonsvogn, så føler jeg meg jo ikke så voksen. Det er så rart. Foreldrene mine er de “voksne”, og jeg tror nok fortsatt at jeg er en ungdom. Jeg ER jo ikke det. Jeg tar meg stadig i å tenke at “ting var bedre før”, og “ungdommen nå til dags”… Det er faktisk helt ubegripelig…
Og NÅR skjedde dette? Når ble vi så voksne og “gamle”? Hvis jeg spør vennene mine, så er jeg sikker på at de også har det helt på samme måten. Men om du spør barna våre (og spesielt barna til de som var tidligere ute enn meg, og som har konfirmanter om dagen), så synes de at vi er gamle og helt avleggs. Akkurat som vi tenkte om våre egne foreldre for 25 år siden.
Men jeg ville ikke vært 20 år igjen, heller… Alle aldre har sin sjarm, sies det, og jeg er takknemlig og godt fornøyd med det livet jeg har i dag. Ikkeno stress med kjærlighetsproblemer, eller selvtillit, eller studielån og ekstremt dårlig råd.
Så får jeg heller takle dagens utfordringer med bunadsskjortestryking, mammabekymringer og ett og annet irritasjonsmoment over politikerne eller russen.
Jeg tror jeg skal feire voksenlivet i kveld sammen men den derre skjortestrykinga, med MGP på tv, romkake og kanskje en liten portvinsskvett til tekoppen, hvis jeg skal skeie ut litt ekstra. Og så skal jeg prise meg lykkelig for at det fortsatt er noen år til jeg skal gå nattevakt og passe på ungdommen som feirer endt skolegang utover mainatta, slik vi selv gjorde det for “hundre” år siden!
Kos dere og ta vare på hverandre!
