I mitt forrige innlegg så beskrev jeg den store frykten for en ny runde med kreft. Jeg kan jo si det sånn at i det øyeblikket jeg gikk inn dørene på sykehuset så hadde jeg planlagt hvordan jeg skulle ta imot beskjeden om kreft, jeg hadde sett for meg en sommer på sykehuset,  og jeg var rett og slett mentalt innstilt på å få høre det verste.

Ventetida på sykehuset var jævlig. Jeg kom raskt inn på mammografi, men etterpå måtte jeg først vente i gangen,  og deretter avkledd på en undersøkelsesbenk, før legen fikk gransket bildene og gjort seg klar til ultralyd. Jeg telte rutene i taket, gjorde pusteøvelser, og så for meg hvordan legen mannet seg opp for å gi meg beskjed. Aldri har tida gått saktere…

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg kan ikke se noe på bildene dine, sier legen, men vi skal ta en ekstra undersøkelse med ultralyd også… 

Et blaff av lettelse, og total stillhet mens hun smører på gele, og deretter fører den grå pinnen fram og tilbake over brystet mitt. – Neei, her ser alt helt fint ut. 

– Er det ikke noe galt, da? spør jeg, nesten litt mistroisk i stemmen. – Det er ikke uvanlig med smerter i brystene. Og det er ikke alt vi kan forklare, svarer hun. Men nå har vi bilder slik at om noe forandrer seg så kan vi sammenlikne. 

Hun rekker å forlate rommet før jeg knekker sammen i hikstegråt. Lettelsen er helt ubeskrivelig, og nesten litt vanskelig å forholde seg til. Sykepleieren stryker meg forsiktig over skuldra, og sier at hun skal hente et papir. Jeg klarer nesten ikke slutte å gråte. Men jeg får på meg klærne og rusler rødøyd ut i vårværet. 

I bilen ringer jeg til mannen min. Han er nesten irriterende rolig, men også lettet. Så kjører jeg og henter barna, og holder dem litt ekstra hardt i gjensynsklemmen. 

Det er godt å komme hjem.

Jeg er fortsatt litt skjelven i beina, litt forgrått og veldig glad! 

Nå skal vi feire med kake i ettermiddag! Hurra!

Jeg har gått rundt med litt diffuse smerter i det ene brystet ei stund, og da jeg var hos min fantastiske fastlege før ferien så bestilte hun time til mammografi på sykehuset Levanger.  Samtidig foretok hun en grundig undersøkelse, og kunne ikke finne noen kul. Det gjør ikke jeg heller, det er liksom bare en smerte som ikke skal være der. 

I dag er dagen. Jeg er uvel. Jeg gruer meg ikke til selve undersøkelsen, men dersom de finner noe så kommer de til å ta ut en prøve med en ENORM sprøyte, og det gruer jeg meg skikkelig til! 

Jeg tror jo ikke at det er noe galt, sånn egentlig, men samtidig så summer det en liten sint veps rundt i brystet som stikker fra seg litt og litt og litt. Den forgifter meg, liksom. Sprer en svart frykt som bare vokser og vokser. For, tenk om det er kreft igjen. Om kroppen min har gått i ny kamp med seg selv? Jeg blir motløs av tanken på en ny runde med behandling og ikke minst farene som er knyttet til en eventuell ny kreftdiagnose. De mørkeste utsiktene… langvarig smerte og død. Jeg prøver så godt jeg kan å hoppe over, smyge meg rundt eller gjemme vekk disse svarteste tankene, men nå som det nærmer seg undersøkelse, så bryter de seg forbi mine egne stengsler, de gode tankene og varmen fra familien rundt meg. Jeg står alene.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det skal bli godt å få en avklaring. Og aller, aller mest sannsynlig så går jeg ut av sykehuset lett som en fjær og med store vyer for sommeren. Jeg må bare gjennom denne dagen først. Og forhåpentligvis blir det ingen lang ventetid for endelige svar. Ventetid er aller verst… 

Lev livet i nuet! 

I dag har jeg heist flagget her hjemme på gården vår. Det er 8. mai. Frigjøringsdagen. Og veterandagen.

Jeg husker så godt at mine besteforeldre, som bodde på gården der jeg vokste opp, fortalte om krigen og de store utfordringene som folk måtte stå i den gangen. 

Farmor fortalte om sjokket og fortvilelsen da Norge ble okkupert, om venner og naboer som ble fengslet og enkelte til og med drept, om rasjonering og hverdagsliv. Det var vanskelig å forstå for et barn, men alvoret i stemmen og ansiktet hennes gjorde likevel enormt inntrykk på meg, og jeg husker historiene den dag i dag. Hun var født i 1925 og skulle ta avgangseksamen våren 1940. Jeg ser for meg den ranke skikkelsen sitte ved kjøkkenbordet og knytte hendene da hun fortalte om den gangen hun besøkte venner på Grini, om lærere som ble sendt til Tyskland, og om den ubeskrivelige maktesløsheten de følte overfor styresmaktene og nazistene.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det er lenge siden 1940, og flere og flere tidsvitner faller fra. Snart er det ikke lenger noen som kan fortelle med førstehåndskunnskap. Nå blir det vår oppgave å formidle deres historie videre. Til våre barn, til de som er framtida. Vi må aldri glemme… det må aldri få skje igjen. 

Vi tar friheten for gitt her i vårt lille land. Det er mange i verden som ikke får vokse  opp i en slik trygghet som oss. Noen av våre egne kjemper for frihet i andre land, og disse skal vi også hedre i dag. 

Takk til de som gjorde en innsats i den krigen som Norge opplevde for snart 80 år siden, og takk til de som kjemper for frihet i dag. I ærbødighet, ydmykhet og takknemlighet så heiser jeg flagget i dag!

I dag leste jeg et godt innlegg i på oa.no om russefeiringa av Vilde Hansen.  Hun stiller betimelige og gode spørsmål knyttet til russens ville herjinger, og etterlyser en politisk debatt for å få russefeiringen tilbake på fornuftig spor.

En far fra Gjøvik føler seg åpenbart truffet, og svarer henne i et ganske unyansert innlegg i samme avis. 

Jeg husker godt min egen russetid. Jeg var grønnruss i 99, og vi hadde en gammel Ford Transit som vi bygget opp fra scratch til vår egen russebil. Den lød det klingende navnet “Bollerenna”. På landbruksskolen der jeg gikk, så var vi så heldige at vi hadde ekstra mye fri i mai, siden det ofte er våronn i de tider. Vi koste oss. Vi festa, og vi reiste rundt i det grønne og røde vidunderet. Vi brukte mange timer på å få den bilen på hjulene,  og jeg er sikker på at vår iver ikke stod tilbake for den moroa som dagens russ legger i sin feiring.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Men noe har forandret seg. Den gangen var russetida i all, all hovedsak forbeholdt russen. Vi “rulla” bare sammen med andre russ. Ingen mindreårige ble invitert på våre fester, og graden av uskyldige “ofre” var vel begrenset til å bli truffet av egg som vi hadde rappet i hønsehuset på skolen. – Joda, vi hørte om yngre elever som ble utsatt for både kidnappinger og buksevann, men jeg kan ikke si at vi syntes det var spesielt morsomt. 

Foreldrene våre hadde god oversikt over våre aktiviteter, til tross for at vi ikke bodde hjemme,  siden vi ofte spiste hjemme hos den av oss som hadde bopel i nærheten. Dette var før nettets inntog, og vi holdt kontakten via sms og samtaler enten på mobil eller fra telefonen i kjelleren på internatet der vi bodde.

Nå er det annerledes. – For mange, ikke alle. Jeg håper at noen kan bidra til å få dagens russefeiring tilbake på et mer fornuftig spor.  Jeg blir stadig sjokkert over hva dagens russ legger i sin feiring, og jeg tror den eneste måten å stagge “galskapen ” er at foreldre, politikere og skoleverk må sette tydeligere og strengere grenser.

Jeg håper at jeg den dagen min egen sønn er russ, er i stand til å bidra, slik jeg ser at veldig mange, men likevel alt for få foreldre gjør. 

Ta vare på hverandre. Feir med måte,  og ikke glem at den største delen av livet skjer ETTER avgangseksamen. Det er fort gjort å ødelegge mulighetene sine i et ubetenksomt øyeblikk i russetida. 

I dag fikk jeg en utrolig hyggelig melding fra ei venninne som jeg sjelden ser. Denne venninna har jeg delt store deler av ungdomstida mi sammen med. 

Da jeg var 23 år så var jeg så heldig at jeg ble leder i en ungdomsorganisasjon. Norges største vennegjeng. Norges største ekteskapsbyrå (på den tida)! En av landets beste organisasjonsskoler, og nettverksbygging som jeg har stor glede av den dag i dag.

Det var min daværende nestleder som sendte meg melding i dag. Hun spurte om jeg ville bli med på inspirasjonsforedrag i Trondheim i november. Og jeg kjente et øyeblikk at det var som årene bare rant vekk, og jeg var like giret og klar for organisasjonsliv og politikk igjen.

Jeg skal preppe meg slik at jeg får med meg mest mulig av programmet, men vel så viktig så vet jeg at det vil være mange gamle kjente tilstede denne helgen, og vi skal skravle og mimre og hygge oss!

Tusen takk for at jeg ble husket og invitert! Det betyr utrolig mye for meg!

Ei uke går utrolig fort. 

På mange måter så føles det som om det var i går at vi gikk av flyet på flyplassen, og i morgen så skal vi reise hjem. Det er litt vemodig, for vi har hatt det helt fantastisk, vi har blitt kjent med flere hyggelige mennesker, vi har fått en super oppvartning fra hotellet, og vi har kost oss sammen, bare vi tre. 

I dag har vi vært på marked i Mogan, hvor vi har handlet reisegaver til dem hjemme, noen sydenvarer av det “eksklusive” slaget (som sikkert kommer til å gå i stykker før vi vi når juni), og vi har gått oss sårbeinte i ett vell av andre turister om antakelig er blitt snytt omtrent like mye som oss. Pruting kan være en kunst, men jeg synes fort det blir litt for ubehagelig, og betaler sikkert mye mer enn jeg hadde behøvd. Og det lever jeg forsåvidt helt greit med. Vi har med oss hjem mye mer enn vi egentlig hadde tenkt uansett… håper vi får lukket igjen kofferten!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Nå holder tante på å legge veslejenta med en historie om prinsesse Anna-Berta og prins Roger, og jeg slapper av med en liten mental oppsummering. 

Jeg må innrømme at jeg var litt spent på hvor mye jeg kom til å orke på denne turen. Det er slitsomt å reise så langt, og det er fort gjort å ville litt for mye, når det er så mye å ta seg til. Konklusjonen får bli at jeg har vært ganske flink, men gått på med litt for mye et par ganger. Det er helt innafor. Måten lillegull og tante har kost seg uten meg, har gjort det enkelt å ta de ekstra pausene som jeg trenger for å fungere. Jeg kunne ikke valgt et bedre reisefølge! Søsteren min leser meg bedre enn noen andre, og jeg trenger sjelden å si noe, hun ser hva som trengs, – og bare fikser… Det er faktisk helt ubeskrivelig deilig å ha en sånn person som kan følge opp barnet sitt, når man dessverre ikke strekker til selv. 

Det skal bli fint å komme hjem til poden og gubben. Vi har snakket med dem nesten hver dag, og jeg tror at de også synes det er greit å få oss hjem… jeg har i tillegg gjort det sjakktrekket at min kjære vaskehjelp skal komme på mandag, og vi har ikke fly hjem fra Gardermoen før mandag formiddag… hjem til nyvasket hus blir en enklere overgang enn om hun ikke hadde vært der, for å si det sånn, uten å utbrodere hvordan huset pleier å se ut etter nær to uker med gutteklubb og våronn i heimen. En kan ikke forvente at de skal rekke husvask i tillegg til alt det andre de gjør, så det er helt greit, altså. Jeg har fått snapper av store oppheng med klesvask, så jeg vet at det meste er på stell.

I kveld blir det tidlig i seng, slik at vi kan utnytte fasilitetene en siste gang i morgen. Jeg har ikke akkurat slitt ut hverken bikinien eller solsengene denne uka, så litt intensivsoling og en kjapp tur i det varme bassenget på formiddagen tror jeg blir akkurat passe. 

Jeg kjenner at oppholdet har vært godt for meg. Jeg har blitt mykere i kroppen av varmen og sola (skyggen), jeg har fått nye impulser og tatt mindre smertestillende medisiner enn vanlig. På mandag skal jeg til psykologen, og tror hun også kommer til å konkludere med at luftforandring og sydensol er god medisin for sånne som meg!

Etter at jeg var på sirkusshow i gårkveld, så hadde både søstra og dattera lyst til å være med i kveld. På programmet stod et show med en illusjonist! Fireåringen ante jo ikke hva som ventet da det kom rullende inn flere store kasser som etterhvert skulle spiddes og deles. Med den pene dama inni…

Det startet jo med at det dukket opp duer på de underligste steder, og at tryllekunstneren spiste enorme mengder dopapir,  som han på merkelig vis gulpet opp igjen i lange remser. Vesla satt som fjetret og fulgte med.

Da assistenten ble bundet og puttet i en sekk, da var det litt skummelt, og da hun forsvant inne i den ene kassa var det like før vi måtte ut å leite.  Men alt endte vel, og interessen for showbuissness er vekket..

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Ellers har vi kost oss ved bassenget i dag også. Det har vært litt mer vind,  og litt skyer, men fortsatt deilig og varmt likevel.

At det er snakk om noen dager før ungen har lært seg å svømme er nok ene og alene tante sin fortjeneste, men med litt øving i morra også så er hun utrolig nær ved å ha knekt koden sånn på årntli. Det blir moro å få vise fram slike ferdigheter når vi kommer hjem! Selv om vi nok må satse på innendørsbasseng i Norge med det første… det har kommet snøbilder fra flere kanter av landet på Snap i dag.

I morgen vurderer vi en tur til Puerto Mogan, en liten fiskerlandsby med et fredagsmarked. Vi mangler noen reisegaver til noen hjemme, så i morgen må vi få unna oss sånne ting.

I tillegg må vi begynne å tenke på hjemreise,  siden SAS har avblåst streiken så vi kan komme oss hjem som planlagt.  Selv om jeg gjerne hadde tålt noen ekstra feriedager her nede, så blir det fint å komme hjem til gullgutta våre også.

Nå må vi nyte nuet! Buenos noches! 

Nok en dag med i overkant full fres ga en ganske overtrøtt liten snupp til kvelds. Vi har tilbrakt hele dagen ved bassenget her på hotellet, med t-skjortemaling i barneklubben, massevis av is, bading og sterk sol.  Til og med skyggedyret, som foretrekker en parasoll, solhatt og solbriller, har fått solskille i dag. Til tross for tykt lag med faktor 50!

De to badenymfene har vært så mye i vannet at solkremen nok ikke har fungert helt optimalt,  og det ligger to lyserosa kropper ved siden av meg i senga. Det kommer til å syns at de har vært i Syden! Litt usikker på om det kommet til å være like åpenbart når man ser på undertegnede….

Uansett så har vi kost oss enormt alle tre. I morra tidlig så skal jeg forlenge all inklusiv avtalen, slik at vi kan fortsette dette latmannslivet vi har gående, helt fram til vi skal hjem…- når nå det måtte bli. Jeg ser at det fortsatt ikke er kommet til enighet hos SAS, så det blir spennende å se om vi får avreise på lørdag som planlagt.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Veslesnuppa var altså skikkelig overtrøtt til kvelds, og da mamma for en gangs skyld hadde tenkt å gå ned og få med deg underholdningen, så ble det full krise. Når ikke supertante kunne redde dagen med eventyr og kos, og det bare var mamma som gjaldt, da er jentungen litt pjusk og sliten. 

Så derfor så har hun fått ligge mellom oss her i dobbeltsenga. Det blir litt for varmt, for mye armer og bein(hun ligger som en ål) og litt for trangt, og når jeg i tillegg velger å prøve ei natt uten sovemedisin så kan man jo egentlig skylde på seg selv for at man fortsatt er våken klokka fire. Det blir rolig i morra også tror jeg! 

God natta der ute!