Da jeg våknet i går så var kroppen så tung som bly. I flere dager har jeg gledet meg, og sett fram til, det som skulle være en historisk samling av tidligere kvinnelige ledere i Norges bygdeungdomslag. Siden organisasjonen ble stiftet så har det vært 13 kvinner ved roret. Jeg var nummer åtte i rekken. Det er jeg veldig stolt av! 

Flybilletter var bestilt, overnatting i boks, og besteforeldrene kom med fly på torsdag kveld, og var mer enn klare for å være barnevakter. Mannen skulle på arrangement med jobben på ettermiddagen og kvelden, så da passet det veldig bra at mamma og pappa har planlagt barnebarn-besøk for lenge siden. Alt lå flott til rette, men kroppen spilte overhodet ikke på lag med meg. Jeg stappet inn morfintabletter, og tenkte at formen kanskje ble bedre når jeg stod opp. Med skjelvende bein og gjennomsvett på ryggen så kom jeg meg i klærne, som jeg allerede hadde lagt klare, oppå den ferdigpakkede kofferten. 

Ungene hadde allerede i sekstida krabbet opp i gjestesenga mellom bestemor og bestefar, og veslejenta proklamerte at hun gledet seg til bollebakst og juletrepyntverksted mens storebror måtte en tur på skolen. Sjuåringen måtte misfornøyd sette seg i drosjen for å ha en kort dag med undervisning, før han også kunne ha hurradag, og være hjemme aleine med bestemor og bestefar. Da jeg ganske pjusk la fram at jeg vurderte å bli hjemme, så var han helt på tuppa fordi at jeg da kom til å ødelegge hele opplegget. “Mamma, du må dra!” 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Denne gangen lot jeg lysten vinne over fornuften, og pappa kjørte meg på togstasjonen, mer dopa enn på veldig lenge. 

Heldigvis hadde jeg god tid, og kunne bruke den tida jeg trengte på reisen. Vel framme på Oslo S, ringte jeg søsteren min, som kom og møtte meg. Sammen tok vi trikken, etter en kjapp vurdering av at formen min ikke klarte en utelunsj. Taco på kjøkkenet i leiligheten hennes var helt perfekt, før jeg stupte i seng.

Etter en lang hvil begynte jeg å gjøre meg klar for Theatercafeen, og ledersamling. Medisinene fungerte etter intensjonen, og jeg følte meg i grei form for en kveld med deilig mat, mimring og nye og gamle bekjentskaper. En liten peptalk med lillesøster i sofaen, før jeg tok på støvlettene og vandret ut i den kalde Tigerstaden. Det snødde, og julegata i Bogstadveien var tent. Inne på trikken var det godt og varmt, og jeg kikket ut på vindusutstillingene og slottsparken. Som vanlig var jeg ute i god tid, og ruslet litt rundt Nationalteateret. Plutselig kommer en kjent ansikt og gir meg en varm klem. Kristin var leder da jeg hadde mitt første år i sentralstyret, og sammen gikk vi inn og fant bordet vårt i det forholdsvis fulle lokalet.

Etterhvert kommer resten av gjengen ramlende. Presentasjoner, gjensynsklemmer og enormt god stemning. Det er en unik forsamling, med eksklusive erfaringer, gjennkjennbare historier og artige anekdoter. Alvorsprat og høy latter. Deilig mat og mange timer. 

Lenge etter stengetid ber vi endelig om regninga, og selskapet brytes motvillig opp. Noen skal rekke toget, noen fortsetter festen på et sted med lengre åpningstid, og jeg rusler lykkelig og fornøyd til trikken. Takk og pris for at jeg presset meg avgårde. For en gjeng! Jeg ser fram til neste gang! 

Jeg leste nettopp innlegget «Fordi de fortjener det!», av Christian Thorsnes. Makan til stakkarsliggjøring av oss som mottar ytelser fra NAV, har jeg sjelden sett. Jeg er av disse «stakkars» NAV-erne som for tiden mottar AAP, og mest sannsynlig vil jeg dessverre havne i gruppen for uføre i løpet av noen år. Jeg har vært gjennom en kreftbehandling som i seg selv var vellykket, siden jeg er kreftfri, men jeg har dessverre fått en rekke senskader. Dette har jeg skrevet om i mitt innlegg «Frisk, du liksom»

Jeg har vært i utlandet mens jeg har vært syk. Jeg har søkt om å få beholde AAP mens jeg var borte, og siden jeg ikke hadde behandling/oppfølging som kom i konflikt med reisen, så har jeg fått godkjenning av min flinke veileder hos NAV. De som er dømt, har så vidt jeg forstår, ikke fulgt disse reglene. Jeg tar forbehold i saker hvor tillatelsen er trukket tilbake i ettertid eller liknende. Men det må være rett å spørre hvorfor? De har åpenbart reist til tross for manglende godkjenning, og har nå «griseflaks» fordi EØS-reglene er helt «klinkokos»!

Jeg er ufattelig takknemlig for at det finnes ett sikkerhetsnett som fanget meg opp da jeg ble syk. Ja, jeg gikk kraftig ned i inntekt, men jeg fikk penger. (Diskusjonen om størrelsen på ytelsene er uansett en helt annen debatt.) Da jeg mottok disse pengene, inngikk jeg en avtale med NAV. Jeg fikk noen plikter, hvilket jeg anser som helt rimelig… Blant annet måtte jeg søke om lov til å reise utenlands. Hvis jeg skulle hatt oppfølging eller behandling så forstår jeg at jeg ikke burde få reise. Jeg kunne reist likevel, men da måtte jeg godta å få stopp i utbetalingene. Ikke urimelig i det heletatt! Jeg har fulgt reglene, og de fleste andre har gjort det samme.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Jeg vil ha meg frabedt at folk synes synd på meg fordi jeg ikke får reise utenlands uten å si fra til den som betaler. Får du nei på søknaden, er det helt sikkert en god grunn! Vi som mottar «trygd» har også et ansvar, og de som er straffet har brutt avtalen med NAV, og det føles urettferdig at denne avtalen nå kjennes ugyldig. Det rammer også oss som har fulgt reglene. Burde vi også kreve rettferdighet for de søknadene som ikke ble godkjent, og dermed den ferien vi ikke fikk? 

Herregud, jeg tror det tasser i veggen… eller kanskje det er i ventilasjonsvifta på kjøkkenet? Jeg skrur ned lyden på tven og er helt stille. Joda, det er noe som rasler. Jeg kjenner at hårene reiser seg på ryggen, og pulsen slår betydelig raskere. Hvis jeg skrur opp lyden på tven ekstra høyt så kanskje jeg ikke hører det lenger? 

Det krasler videre. Raske blikk mot kjøkkenet, kan det være temperaturforandringene, tro? Det er snart 10 kuldegrader ute. Da vil helt sikkert musa komme inn også. Jeg blir uvel. Det hamrer i brystet. 

ER vifta tett? Kan den komme ut på benken? Jeg tør ikke gå og sjekke… men det er brød på benken. Musepest er skikkelig farlig. Jeg MÅ gå og putte brødet inn på kjølerommet. Knekkebrødet også, selv om det ligger i en tett aluminiumsboks. Bare tanken på at det skulle rusle en uvelkommen gjest på lokket får appetitten til å forsvinne med lysets hastighet. 

Åsså i dag som Rune er bortreist. Kanskje jeg skal lukke dørene, så den i hvertfall ikke kommer opp på soverommene. Nå ble det stille, herrejemini nå har den sikkert gravd og knasket seg inn i kjøkkenskapet. Den tar sikkert for seg av det store lageret med hvetemel og jasminris. Jeg er jo tross alt svært godt skodd for eventuell matmangel. Jeg blir kvalm. Spyttet samler seg i munnen. Jeg svelger og svelger…

Har jeg feller tru? Uff, om bare sønnen var våken. Han kunne gått på loftet og hentet ei felle, men aldri i livet om jeg tør å gå opp dit nå, det er sikkert hjemme-aleine-fest oppå der i kaldværet. «Når nettene blir lange, og kulda setter inn…» Han visste ikke hvor mye angst den linja kan bringe til en stakkars musefobiker, den godeste Alf Prøysen. Det er jo nå, det. Kulda har virkelig satt inn. 

Kan jeg vekke poden, tro? Han kommer til å le av meg. Dessuten så er han jo mørkredd, så da er vi vel like langt. Han tør ikke gå på loftet fordi det er mørkt, og jeg tør i hvertfall ikke, fordi det kan komme en illsint mus og hoppe på meg. Jeg har sett det før. Helt sant! 

Da jeg bodde i en kjellerleilighet på Bøverbru så hadde jeg mus i kottet. Jeg satte opp felle, og da spiste de andre musene opp den fangede musa. Kanibalisme! Jeg turte jo selvfølgelig ikke å ta ut fella, men det ordnet de visst opp selv. Og da jeg skulle flytte, DA hoppet ei mus etter meg, det er helt sikkert. Jeg trodde jeg skulle dø! Og da jeg bodde på Delet, så måtte venninna mi komme og ta ut mus av fellene for meg. Snilleste Trine!! Jeg er deg evig takknemlig! 

Nå tør jeg ikke å legge meg. Åsså jeg som er så trøtt. Nei, jeg tør ikke sove nå, tenk om det kommer ei mus og spiser av nesen min, jeg har hørt at det har skjedd. Med en komapasient. Kanskje. Eller kanskje det bare er en skremmehistorie? Sånn som spøkelser. Kjære farmor, kan du passe på meg? Det er jo det jeg pleier å tenke om spøkelser, at hvis de finnes så er jo farmor også et spøkelse, og da ville hun gått i ilden for meg hvis noen hadde prøvd å skremme meg.  Så jeg finnes altså ikke redd spøkelser. Jeg tror ikke de finnes heller, forresten. Men hvis de finnes, så er jeg altså ikke redd…

Men MUS, de finnes. Og jeg er redd! Livredd… Å mamma, kan du ikke komme litt før på torsdag? Det blir lenge å ikke sove fram til da. Men heldigvis så kommer Rune hjem i morra… Jeg får bare låse meg inne på soverommet i natt, heldigvis så ligger allerede ungene i senga vår, og der får de bare ligge i natt. Jeg kommer ikke til å hvile ett sekund. Tror jeg. 

Du tror jeg tuller, du? Jeg gjør ikke det! Jeg er vettskremt. Rune kommer hjem om ca 20 timer. Jeg kommer til å telle minutter…

Ett blikk på klokka forteller at det bare er noen timer siden jeg la hodet på puta. 02:23. Hvorfor våknet jeg nå? Jeg står opp og tasser inn på soverommene til barna. Begge sover rolig, lillesøster med armen rundt den store teddybjørnen sin, og storebror i en krøll innerst i hjørnet på senga med Kaptein Sabeltanndyna godt trukket opp under haka. Ingen av dem er skyld i oppvåkningen. Jeg stikker innom do, og rusler tilbake i seng.

Et kraftig hosteanfall river meg ut av søvnen igjen, og jeg skjønner hvem som er synderen. Mannens gjentakende hoste gir meg nesten samme følelsen som negler som skraper på en tavle, og jeg grøsser helt ned i tåspissene. Stakkars kjæresten min, han hoster til han nesten er tom for pust, og jeg hører at han står opp og går ned på kjøkkenet. Jeg antar han inntar en drøy dose hostesaft, for jeg kan ane en liten gruffelyd før han kommer og legger seg igjen. Dessverre synes ikke medisinen å ha særlig effekt, for hostingen gir seg ikke.

Ikke nok med at jeg ikke får sove, det er jo ikke så farlig siden jeg kan legge meg igjen når resten av gjengen har reist, men Rune skal avgårde med toget som går allerede klokka seks, og må opp allerede i firetida. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Etter en time med konstant hosting så er jeg passelig drittlei, og min bedre halvdel innser at det neppe blir mer søvn uansett. Gudskjelov så står han opp, og med et hadet-kyss så forsvinner bråket, og jeg kan rulle meg inn i dyna og legge meg til å sove igjen. 

Elleve minusgrader er ikke det jeg ønsket meg mest til frokosten, og etter hurtigsmurning av matpakker så må jeg begynne å leite fram vinterklærne. Guttungens vinterbukse har fått små hull på knærne, og jeg bestilte nye ytterklær på nett før helga. Det ble dessverre skikkelig vinter litt før jeg hadde trodd, og dermed må gamlebuksa holde poden varm fram til Posten leverer den nye. I følge sporingstjenesten så kommer den fram i løpet av uka. 

Veslejenta skal ha turdag, og med pappaen i Bergen så er det jeg som må kjøre i barnehagen. Heldigvis så har Volvo-appen ringt bilen varm, og med litt kraft i armene så får vi dratt opp dørene, og jeg slipper å skrape rutene. Det er vanndråper på ruta, og jeg setter i gang vindusviskerne. En ekkel metall-lyd etterfølges av et lite smell når armen på vindusviskerne skraper i ruta. Viskerbladet ligger igjen i isen. Jeg forbanner meg selv fordi jeg har kjøpt deler på Biltema, og ikke minst den dårlige kvaliteten på delen i seg selv. 

Heldigvis så tørker vannet, og jeg får levert uten å ha behov for viskerne. Etter å ha hengt opp vinterdressen i garderoben, og kysset godjenta farvel, så kjører jeg strake veien til Kverneland. Servicen er som alltid helt super, og en hyggelig kar blir med meg ut og skifter ut billigviskerne med originaldeler fra Volvo. Drøye 650 kroner lettere, så kan jeg nå få reine ruter, og forhåpentligvis så er det mer solide varer jeg har fått i festene denne gangen.

Vel hjemme igjen så unner jeg meg et ostekakestykke fra bursdagsfeiringa i går, og krabber litt frossen inn under to dyner for å ta en etterlengtet formiddagsdupp. Jeg setter på vekking, så jeg er trygg på at jeg våkner før skolegutten kommer hjem med bussen. Et umiskjennelig ubehag kryper oppover fra nakken på den høyre siden av hodet, og det føles som om noen spenner en jernring rundt hodet mitt. Migrene i anmarsj. En helt forventet kroppslig reaksjon på for lite søvn, og jeg hiver innpå migrenetabletter. Tre timer, sier klokka at det er før den ringer, og det er ikke mer enn jeg trenger etter den morran jeg har hatt i dag!

God “formiddag” fra meg, – over og ut!

Du vet det er noe spesielt på gang, når ungene kommer luskende fra sengene sine og spør hvor mye klokka er. De lister seg rundt og kommer tilbake etter tre minutter, og spør igjen. “Det er greit, sier jeg”. Løpende føtter i trappa, og en liten bråstopp foran døra til gjesterommet. En kort diskusjon om hvem som skal åpne døra, før de braser inn, og opp i senga til supertante!! 

Jeg krøller meg sammen under dyna, og sover videre. Verdens beste barnevakt er i huset, og jeg kan ta det helt med ro. Langt i det fjerne så hører jeg at ungene får mat, og at det besluttes at storbror ikke skal være med på jakt i dag, men heller rydde inn utelekene sammen med tante og lillesøster. Og med høye lyder, febrilsk leting etter rekvisitter, som to like votter, så forsvinner de ut av døra. Det har kommet SNØ i natt, og det siste jeg hører før døra smeller igjen, er at tante foreslår snølykt og akematter. Det er tross alt minst en hel centimeter snø på bakken! 

Jeg sovner igjen, og drømmer om apekatter som bråker utenfor huset. Virkeligheten er ikke langt unna, og når jeg står opp er klokka kvart over ni. Jeg tusler rett i dusjen, og akkurat i det jeg setter det ene beinet ut av dusjkabinettet så rives baderomsdøra på vidt gap av en fortvilet sønn. Han er kald på hendene, men nekter å bruke vanlig votter. Han leter etter to like hansker, men kan altså ikke finne annet enn enklinger. Iført et lilla håndkle så tasser jeg ned trappa, og finner fram to like hansker som har hengt til tørk på snora. Jeg oppdager at gutten også er forholdsvis sparsomt påkledd, og truer på ham en ullgenser, til sterke protester og argumenter om at lillesøster slett ikke har ullgenser hun heller.  Og med tårer i øynene av trass, så forsvinner han på dør med en siste kommentar om at jeg ikke burde mase om mer påkledning, siden jeg bare har på meg et håndkle, her i den kalde gangen! – Point taken! 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Mens jeg smører meg frokost på benken så kommer flokken ramlende inn i gangen. Iskalde tåfiser blir resolutt hivd i badekaret av supertante, og mens boblene og det varme vannet tiner de kalde ungene, så benytter jeg anledningen til å vaske over badet. Siden de fortatt er litt for små til å være i badekaret uten tilsyn. 

Det lukter våte klær i gangen, og det synes at det ikke bare er rein snø som som er blitt med inn etter formiddagsleken. En runde med moppen er helt nødvendig, for å unngå blaute sokker og møkk i hele huset. Jeg forbanner nok en gang utforminga av gangen, hvor man må gå over den flekken som man tråkker inn, for å komme opp trappa til andre etasje. Det en nesten umulig å holde det reint. Planen er å bygge en ny inngang med en ganske stor gang, slik at alle de skitne klærne og skoene kan henges av før man kommer inn i trappeoppgangen. 

Det blir vel ikke i år, siden det ser ut som elgjakta vil vare evig, og at vinteren og telen nå setter en stopper for eventuelle støpeplaner for denne gang. 

Nå skal vi kose oss sammen med tante resten av helga, og i morra blir det en beskjeden feiring av bursdagen min som var for et par uker siden. Det beste er at lillesøsteren min er her hos oss, og at vi kan ha ei helg med mye skravling, spilling (Vi elsker Ticket to ride) og hygge!