Du vet det når du legger hodet på puta, at det egentlig ikke er noen vits… kroppen skriker etter hvile og søvn, men hodet vandrer alle andre steder. Tankerekkene er av og til ganske usammenhengende. Det er dessverre en bivirkning etter strålebehandling og cellegift… – man blir glemsk og mister fokus.
Ja, sånn som nå…
Husket jeg å låse døra? – Jada.
Ta opp brød? Nei. Tass tass tass i bare tær til fryseren. Frokost og matpakker er OK.
Jeg sjekker forresten alltid ungene når jeg går forbi rommene deres. Bare for å gi dem en klem eller et stryk på kinnet og breie dyna over. Jeg har lovt meg selv at jeg aldri skal angre for at jeg ikke sjekket at alt var som det skulle.
Så kan jeg legge meg igjen. Alene i kveld. Mannen er på en mer enn velfortjent guttetur og jeg håper at han koser seg.
Det blåser veldig ute. Jeg hører døra til skålen står og slår. På med joggebukse, fleecejakke og gummistøvler og deretter hodelykt for å trippe ut i kulden for å barrikadere den forbaskede døra.
Nå kan jeg vel sove? Vi skal på helgebesøk i morra, men det fordrer en maksimalt uthvilt mammakropp, snille og føyelige unger som ikke krangler OG ei ferje som ikke innstilles på grunn av uværet.
Vi får krysse fingrene
Natta…
Låste jeg døra? Tass tass tass…
Jada.
En halv sovetablett.
…
Nesten så jeg kjenner søvnen snike seg innpå… tunge øyelokk.
“Mamma” … “Det bråker og blåser så jeg vil ligge hos deg” Klem og suss og poden plasseres i mannens ledige seng.
Så langt unna at han ikke sparker meg når han ligger urolig.
Et kvarter etter: “Mamma æ vil å ligg i lag med dæ!” Fireåringen legger seg tett, tett inntil og kiler meg i ansiktet med de gyldne krøllene sine. Klok av erfaring så har vi tre dyner i senga.
Nå hører jeg verandaporten slår inn i veggen. Det var sikkert den som vekket poden. Og det er sikkert kroken som har blitt ristet av. Så, i slippers, truse og singlet fikser jeg en provisorisk løsning med to sløyfebånd ute i regnet, før døra smeller igjen etter meg av vindkastene.
Ny halv sovetablett og en dose hurtigvirkende morfin. Magen slår seg vrang. Det uler rundt hushjørnet, det føles som taket skal lette, men jeg har de to vakreste og viktigste tett inntil. Da kan jeg sove.
God natt der ute… klokka er fire.
