Et av mine vakreste minner ble til i mørket, på et trangt kontor i Schweigaardsgate i Oslo. Ja, i dette innestengte rommet lå jeg i den øverste delen av en køyeseng, og hørte en nybakt mor hviske fram en sang til sin lille datter, som bergtok meg med hud og hår. Hvis jeg lukker øynene så kan jeg ennå la de de vakre tonene smyge fra minnet og gjennom de smaleste irrganger inn i hjertet. Det er som om alle verdens mødres kjærlighet åpenbares gjennom tonene, og jeg bli varm og glad og rørt.

«Dei fyrste ord eg høyra fekk, 
var mor sin song ved vogga. 
Dei mjuke ord til hjarta gjekk, 
dei kunne gråten stogga.»

Aldri har vel disse ordene, som ble gjort kjent for min generasjon av Herborg Kråkevik i hennes «Kråkeviks songbok», gjort sterkere inntrykk på en tjueåring. Og der i mørket, i den tynne soveposen, kom tårene av pur ydmykhet for dette vakre samspillet mellom mor og datter. En kjærlighetserklæring, ordsatt med Per Sivles udødelige ord. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det skulle ta tolv år før jeg selv kunne vugge min egen vakre sønn i søvn til de samme tonene som Kristin gav meg den kvelden. 

«Dei sulla meg så underleg, 
så stilt og mjukt te sova. 
Dei synte meg ein fager veg 
opp frå vår vesle stova. »

Et øyeblikk av tilstedeværelse på en arena, hvor jeg kun var en ubetydelig tilhører, er altså noe helt vidunderlig magisk for meg fremdeles. Kanskje du òg kan finne en slik skatt i dine egne minner, hvis du leter innerst i hjertet. Kanskje det plutselig renner deg i hu, fordi du hører en tone, eller kjenner en helt spesiell lukt som lar deg se bakover i tid. 

Det skulle ta nesten tjue år før jeg fikk takket for dette øyeblikket, som jeg når som helst kan lete fram fra hukommelsen, og suge på som om det var det aller siste sukkertøyet i godteriskåla, og man derfor må la smaken få leke i munnen til det ikke finnes et eneste bittelite sukkerkorn igjen… 

Takk Kristin og Helle, for at jeg fikk ta del i dette, fra tribunen i en køyeseng på et omgjort kontor på NBU-kontoret i Oslo, for så lenge, lenge siden. 

Jeg vil alltid bære det med meg.

De aller fleste av oss har krysset klinge med Døden i løpet av livet. Kanskje bare et kort sekund før du gjenvant balansen eller da bilen fikk en brå skrens. 

Kanskje kom Døden og tok noen fra deg. Enten brått og uventet, eller som en velkommen men likevel vemodig venn… 

Etter en svært rørende seremoni for Ari Behn, så skylder vi hverandre å snakke om døden. Det fryktelige i at noen ikke lenger føler at livet er viktigere enn det lyset som så mange av oss tror på. At smerten ikke lenger er til å holde ut.

Jeg tror de fleste har tenkt tanken en eller annen gang. I sorg, i smerte, i fortvilelse eller i motløshet. Kanskje alt sammen på en gang. Og lett i seg selv etter grunner til å ta enda ett skritt til. Og ett til. Og ett til. 

Vår kloke konge sa det så vakkert i sin nyttårstale: At vi måtte bære dem som ikke orket å gå lenger selv. 

Noen er redd for døden. De frykter smerte, eller noe annet som jeg ikke forstår. Kanskje de ikke tror det finnes noe etterpå. At døden er endelig og tomhet.

Jeg har aldri fryktet. Ikke i de korte møtene, hvor du føler nærværet i et brøkdels sekund, og aldri i de lange nettene hvor kroppen kjempet mot uendeligheten med en mørk og tung skygge innerst i kroken. 

Min egen visshet, langt, langt inne i kjernen, at det finnes noe annet, noe uendelig vakkert og forløsende. Tankenes flukt over evighetens mysterier. Håpet. Det har aldri forlatt meg. 

Tanken på det som kommer etterpå må aldri bli så forlokkende og fryktløst at man lar seg selv slippe taket i dette livet. At denne jammerdalens smerter og frykt blir så tunge å bære at man vil kikke bak det lette sløret som skiller mellom livet og døden. Det fargesprakende uvisse vil vi alle likevel nå når den rette tiden er der. Da skal vi rekke ut hånden, sverdet puttes i sliren og vi legger ned skjoldet. Nakne og i ydmykhet innser man at kampen er ferdig, og at man står ved inngangen til noe nytt og annerledes.  

Vi skal alle krysse den usynlige grensen, ja den vi aldri kan returnere til. Vi må tørre å snakke om døden. For det er i dette livet vi skal bære hverandre. Enten det er gjennom sykdom, sorg eller maktesløshet. Sykdom kan ramme på ulikt vis, og det er mange som man ikke ser at trenger noen å støtte seg på. Psykisk sykdom er skambelagt og tiet om. Vi skulle i stedet stå med rak rygg og utstrakte hender… Jeg er her for deg, om du skulle trenge meg. Ingen grunn er for liten, ingen tanke for stor og jeg skal fortelle deg at du er verdt noe for meg. For selv om Døden ikke er en skummel fremmed, så skal han selv komme til den rette tiden, og den tiden er ikke nå. Den er ikke i dette sekundet, i dette minuttet og heller ikke i det neste. Eller neste. Eller neste… 

Hold ut, min venn. Vi skal finne lyset også i denne verden, og vi kan gjøre det sammen. Med sverdet høyt hevet mot både de indre og de ytre fiendene. Vi skal kjempe skulder ved skulder til det vakre sollyset igjen kysser pannene våre. Frykt ikke, for lyset skal atter finne våre mørkeste kroker og det vil bli bedre, jeg lover, det VIL bli bedre om du bare ber om hjelp. Jeg er her for deg, om du skulle trenge meg. I dag, eller i kveld, eller i morgen. Til den dagen jeg selv møter Døden med utstrakte hender, så skal jeg være her for deg, om du trenger meg. 

 Alltid. 

I dag har vært en sånn dag, ja en sånn som du ønsker dit peppern gror… Etter feriens lange kvelder og dertilhørende late morgener hvor ungene har sovet til ti, ja så var det i dag strikjorte og havrelefse, og vekking fra halv sju. 

Mannen skulle avgårde på jobb, og poden skulle være med fordi vi måtte få bestilt nytt pass til ham. Jeg hadde time hos fysioterapeuten, og veslemor skulle over gårdsplassen til farmor og farfar. Allerede klokka kvart over seks så var jeg våken. Ikke fordi klokka hadde ringt, men fordi jeg var så fryktelig tissetrengt.. men tror du jeg orket å stå opp, da? Neeida, – det går jo sikkert over… Jeg lå og holdt meg, og venta på at gubben skulle stå opp og gå i dusjen. Han var stuptrøtt, som vanlig, og jeg måtte dulte i ham et par ganger før han kom seg ut av senga. Jeg hørte at guttungen også ble vekket, og etterhvert kom de seg ned på kjøkkenet. Da trillet jeg meg ut av senga, og tasset inn på badet. Rett etter meg kom vesla, som også var våknet. Jeg er egentlig litt imponert overt at det gikk såpass lett å få oss i gang. Jeg hadde lagt fram klær i gårkveld, så det er en radig affære å gjøre oss klar.

Den positive trenden skulle ikke vare… 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg har slitt med forkjølelse og slim i brystet i flere dager, og måtte sende en melding til fysioterapeuten min i gårkveld for å høre om jeg fikk komme i dag. Hvis jeg ikke hadde feber, så var det greit, og det har jeg altså ikke… I tillegg har jeg hatt problemer med ryggen og bekkenet, etter å ha sovet i en vond seng hjemme på Jevnaker, og til slutt kom den lange bilturen som en ekstra belastning på et allerede mørbanket legeme. Fysioterapeuten var lite imponert… dermed ble det i tillegg til den svært tiltrengte drenasjen også noen tøyeøvelser, massasje og hjemmelekse. For å unngå lungebetennelse, siden jeg har problemer med å få opp slimet, og fordi bekkenet og ryggen var så dårlig, så må jeg tøye og strekke, hoste og blåse i en sånn rar innretning som skaper undertrykk i lungene. Jeg var rimelig kjei da jeg forlot benken hos May-Britt.

Neste på programmet var passbestilling. På Statens Hus ble vi raskt ekspedert, og planene om vinterferie i varmere strøk kan gå som planlagt med gyldige pass for oss alle. Så langt, så godt.. 

MEN, har jeg egentlig gitt uttrykk for hvor mye jeg misliker lange ferier for ungene? Spesielt når været er helt “rævva”, og vi blir gående oppå hverandre og tråkke i dagesvis… Allerede når poden hadde plukket opp lillesøster hos farmor så var kranglingen i gang. Hvilken barne-tv skal de se på først? Utestemmene blir høyere og høyere, og jeg konfiskerer fjernkontrollen. Det blir mammas valg. Jeg husker ikke engang hva jeg satte på, men de godtok det, og jeg kunne sørge for litt lunsj. Deretter var det ingen vei utenom, og jeg overlot under tvil, fjernkontrollen til eldstemann. Så gikk jeg ned for telling… 

Jeg kunne høre at diskusjonene gikk høyt, før Peppa Gris sin skingrende stemme forsvant i tåkedis. Jeg våkner brått av høy latter og lange ul. De leker ett eller annet, og støynivået slår sikkert inn på richters skala. Men, så lenge de underholder seg selv, og ingen gråter så lar jeg dem holde på. La meg tippe at det går omtrent fem minutter før det kommer rop om hjelp. Jeg roper at de skal slutte å krangle, og jeg hører at de finner seg noe på kjølerommet. Det blir stille en stund, og Mr. Bean får utfolde seg på skjermen. Det er god stemning, helt til eldstemann tømmer vann i fanget til den yngste, og hylflirer at hun har tisset på seg. 

Jeg gir opp og står opp.. Ungene løper etter hverandre og brøler, og til slutt blir jeg så lei at jeg nærmest jager dem ut en tur til farmor og farfar. Onkel og søskenbarna er der, kan jeg se av bilen som står utenfor døra. Et lettelsens sukk slipper ut av meg i det jeg ser at veslejenta går inn døra. Og i en deilig halvtime så kan jeg slappe av uten støy. 

Det har gått ganske greit så langt i ferien, for Rune har jo også hatt ferie og har bidratt kraftig for at ungene ikke skal gå helt bananas, men i dag var han tilbake i jobb. Joggu er det lenge til klokka blir halv fem på slike dager. 

Når han endelig kommer kjørende så har jeg hevet stemmen en rekke ganger, jeg har truet med både lekeinndragning og appellert til deres bedre sider, men de er rett og slett proppfulle av uforløst energi. Heldigvis vet mannen råd, og mens jeg hviler igjen, ja da utstyres de med arbeidsklær og hver sin malekost på loftet. Og selv om jeg hører litt diskusjoner fra etasjen over senga, så er det likevel i hovedsak fred og fordragelighet som råder. Og etter endt oppdrag med malespannet, så styrer far dem med stø hånd gjennom kveldsmat og legging. 

Jeg er litt usikker på hva vi skal finne på i morgen, men jeg er ganske sikker på at vi ikke bare skal være her hjemme. Da tror jeg at jeg kommer til å bli sprø…

Kan ikke skolen bare begynne igjen, snart? 

Jula har så langt vært stappfull av gode møteplasser med familie og venner. Jeg føler meg utrolig takknemlig og heldig som har så mange fine folk rundt oss. Julekvelden ble feiret sammen med de aller nærmeste. Mamma og pappa, mine to søsken, nevøen min og de aller, aller kjæreste, mannen og barna. En herlig kveld, ble det! Klokka fem ringte vi jula inn med den gamle matklokka på stabburet, og i overflod kunne vi innta tradisjonell ribbe med tilbehør, men også en ny tilførsel, en kjempegod brokkolisalat, som ble erstatning for surkålen jeg ikke lenger tåler.

Gavehaugen under juletreet var stor og rikholdig, og for vår del så var det også bare halvparten av gavene som ble åpnet på selve julekvelden. Alle gavene fra familie og venner i Trøndelag lå igjen hjemme, og ble åpnet i nærvær av farmor og farfar på 5. dag.

Første juledag har vi alltid samlet familien på mamma sin side. Bestemor ble 80 år i sommer, og kunne stolt delta i juleselskap med sine 4 av 5 barn (tante Marit måtte jobbe, men onkel og to av de tre ungene hennes var på plass), 14 av 15 barnebarn med følge og 11 oldebarn, hvor det yngste bare var ei uke gammel, og ennå et skal komme i januar! Vi var 41 til bords, og det var litt av et lurveleven. Alle har med litt til koldtbordet, og da vi hadde forsynt oss til magen ikke orket mer, så var det fortsatt nok til å kunne ta et selskap til.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Andre juledag var det samme oppskrift, men denne gangen var det pappas side som møttes. En av brødrene og hans familie kunne dessverre ikke komme, men ellers var vi der, alle sammen! Denne kvelden var det en sterk overvekt av smågutter, og veslejenta ble rett og slett litt sliten av all støyen. Hun fikk derfor lov til å gjemme seg i mamma og pappas seng med nettbrettet en liten stund. Og da klokka ble halv elleve, ja da kom hun og ba om å få legge seg, og mot alle odds så sovnet hun i alt ståket. 

Det er utrolig flott å få sånne møter med storfamilien! Ungene får videreføre de tette og verdifulle båndene som vi knyttet da vi var små, og løp rundt i de samme husene og laget akkurat den samme høye støyen som våre unger nå gjør. Spesielt hyggelig synes jeg at det er at min yngste kusine, som bare er fire år, også får anledning til å oppleve dette! Uten at vi alle hadde møtt opp, så hadde hun ikke fått ta del i denne magien. Og selv om det er sin nevø og søskenbarnas barn hun leker med, så er de helt på samme alder, og de får kjenne på hvor fantastisk det er å ha en stor familie som holder sammen og støtter hverandre! 

Vi kjørte hjem 4. dag, og 5. dag var det julegaveåpning. Dessverre måtte jeg ned for telling med tiårets verste migrene på ettermiddagen. Ungene og mannen spiste middag hos svigerforeldrene mine, før de alle sammen kom hit for pakkelapp-lesing og åpenbaringer. Jeg presset meg selv ut av senga lenge nok til at alle gavene var delt ut, og vi hadde fått servert kaffe og kaker. 

Sjette dag var det samling i Stod med alle de nære og kjære i Runes familie. Det er moro å se hvordan ungene koser seg med lek og samvær. Til tross for aldersforskjeller så finner de likevel på aktiviteter for alle. Og når det er behov for en pause så er Torbjørn Egners Hakkebakkeskogen fortsatt fengslende nok til å begeistre både treåringen og tolvåringen. Til og med farmor og jeg koste oss med Klatremus og vennene hans. 

I går hadde vi besøk her hjemme. Kalkun og Pavlova, høyt støynivå, gode samtaler, full fres og ett batteri fyrverkeri som ble avfyrt klokka ti. Klokka elleve dro gjestene hjem, og kvart over tolv var jeg i seng. Ungene satt fortsatt oppe sammen med faren og så ferdig Alene hjemme i New York! 

I dag blir det rolig. Jeg har klart å henge med på festlighetene sånn noen lunde i hele jula. Takket være lange pauser og hvil midt på dagen, at vi har sovet lenge på morran og ikke minst at det sosiale også trenger påfyll, så har jeg virkelig kost meg. Årets nyttårsønsker er at formen bedrer seg, at vi alle er ved god helse, og at forskjellene i landet og verden skal bli mindre. 

Et velsignet nytt år ønsker jeg dere, alle sammen! Det er fortsatt jul ei god stund til, ja helt til 13. Januar, pass på å nyte det, for det er et helt år til neste gang!

Anne Marit