Bakgardina – hverdagen som samfunnsengasjert kreftoverlever

I gårsdagens innlegg så fortalte jeg om hele den flotte ferien vår, med all moro og alt jeg har orket. Men jeg overdrev nok dessverre litt. Eller, jeg lot være å ta med alle hviledager, alle pausene på venners sofaer, i bilen, på gjesterommet og på hotellet…. Det er mange, etter en så aktiv ferie. For ikke å snakke om medisinbruken, som dessverre har vært høy. Og nå til slutt så har jeg ligget langflat i senga i 5 av de 7 siste dagene i 16-18 timer hver dag, ute av stand til å gjøre annet enn å gi ungene mat, spise litt selv og sitte litt i en stol i stua for å være bittelitt sammen med familien. Jada, vi tok en formiddagstur på martna (i samme slengen som jeg hadde time hos fysioterapeuten), og jeg fulgte Sverre til tannlegen en formiddag, med innlagt stopp på butikken på veien hjem.  

Formen har rett og slett vært helt elendig. Min beste sammenlikning er hvis du forestiller deg at du har skikkelig influensa,  eller verdens verste bakrus, med vondt hodet, smerter i hele kroppen, kvalme og utmattelse. Så ille er det at det å gå på do krever en sterk kraftanstrengelse, selv om det knapt er 15 meter å gå… 

Men i går hadde jeg blitt invitert til å bli med på martnasfest, og siden det er sjelden jeg gjør noe bare for meg selv med mine venninner så var ønsket om å få det til, veldig, veldig sterkt. Så med knallharde prioriteringer, og jeg sov absolutt hele dagen i går, og forrigår, og har påberegnet to dager hvile i dag og i morgen, – JA, det er verdt det! 

Å få være seg selv en kveld, kose seg med venner, musikk, og å oppleve stemningen og livet på konsert, å stå og synge med til refrenget på -Zetor’n, og snike til seg selfie med vokalisten i Too Far Gone, skråle med til “Take on me” og nesten nå de høyeste tonene sammen med Daniel Aalberg, smil og latter, ja det er sånne ting som den “egentlige” og friske Anne Marit alltid har gjort,  og behovet for å plukke henne fram av og til er helt nødvendig! Selv om det selvfølgelig har sin pris.

Jeg var edru i går, og jeg kjørte hjem før det var slutt. Men jeg fikk med meg essensen! Å treffe gamle venner,  og nye bekjentskaper, å stå i do-kø og å få sølt drikke over seg. Ull innerst og smilet ytterst… det var en fantastisk kveld! 

I dag skal jeg prøve å orke å vaske opp de siste klærne etter ferien, og kanskje lage middag til resten av familien kommer hjem fra multe-tur. Jeg skulle gjerne blitt med, men i går prioriterte jeg meg selv, til tross for at det gir en hangover etterpå. 

Takk til Irene, Nina, Ann Helen og Frode for en super kveld! Den vil gi gode minner i lang tid fremover! 

Klem fra Anne Marit 

Nå nærmer det seg hverdag igjen, etter nesten to måneder med “unntakstilstand “, og jeg innrømmer glatt at jeg gleder meg! Selv om vi har hatt en fin ferie med turer både innenlands og utenlands,  så merkes det at ungene går oppå hverandre i litt for mange dager… ikke bare ungene, forresten,  alle sammen.  Vi rakk en liten tur på Steinkjerfestival før ferien kom skikkelig i gang, og vi fikk feiret Sigrid sin 8 års dag! 

Men for å gi dere en rask oppsummering av årets ferie så har den altså forløpt seg slik: 

Uke 1 – venteuke
Av en eller annen idiotisk grunn så var siste skoledag på mandag, (like toskete som at første skoledag er torsdag nå i høst), så ble altså ferien igangsatt med å vente på ei hel uke, sånn at årets fotballskole kunne settes i gang. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Uke 2 – fotballskole
Fotballskoleuka er deilige dager for mor, fordi da er det stort sett bare å levere og hente, bortsett fra at jentungen hadde ladet opp til ferie med 4 ukers sykdom, og dermed hadde behov for litt kortere dager, sånn innimellom. Ellers gikk den uka smertefritt! 

Uke 3 og 4 – endelig Hadeland, Hunderfossen og søskenbarntid! Og besøk på Slottet, Stortinget og i Kommunal og distriktsdepartementet!  

Så fort siste spark på ballen var unnagjort så var planen å sette kursen sørover. Søskenbarnet fra Brønnøysund hadde tidligferie hos pappaen sin, og han hadde allerede ventet på oss i 14 dager! (Han sluttet nemlig på fredag). Vi rakk faktisk å klemme inn farfars forsinkede fødseldagsfeiring fredagskvelden, (som egentlig var i november), før vi satte klampen i bånn, og kom oss ut på E6. 
 

Etter en overnatting på Øyer, så var vi klare for Hunderfossen som første ferieopplevelse, selvsagt sammen med onkel, fetter og bestemor, som kom kjørende fra Jevnaker om morran. Det ble en herlig dag, med lite folk i parken og ingen kø!! Full pott der, altså! 

Endelig framme på Hadeland så ble ukene tilbrakt med vennebesøk, familie, bading og hygge. I all hovedsak iført sommerklær! 
 

En av dagene ble vi invitert av tante statssekretær på omvisning i Stortinget og kommunal- og distriktsdepartementet, og når vi i tillegg fikk bestilt oss guidet tur hos Kongen og Dronningen på Slottet, så var den dagen stappfull av høydepunkter! 
 

Uke 5 – pappa får ferie

Siste dag på Hadeland kom det sms om at ungenes pass var på vei i posten, og feriemulighetene ble brått betydelig bedret. Nå var det bare å komme seg hjemover, så vi kunne, med goood samvittighet, (- været i Trøndelag har vært vått, kaldt og trist i hele sommer), sette oss på et fly til Riga! Men aller først måtte vi flytte båten som stod på verksted i Trondheim, og da benyttet vi anledningen til å besøke Vitensenteret, Erkebispegården og Vuddu-Valley som restaurant for kveldsmaten.

Uke 6 – I Latvia

Siden direktefly fra Værnes var en betingelse, det var ektremvarme i mellom- og sør-Europa, så stod valget mellom dyyyre billetter til Berlin, eller billige til Riga. Valget falt på luksustur til Latvias hovedstad, og tre dager i badebyen Jurmala. 
Det ble deilige dager! Vi fikk en hel dag på stranda med sol og varme, og ellers gikk vi gatelangs, badet i innendørsbassenger og koste oss! 

Uke 7 – Party og Spel
En hyggelig invitasjon til sommerparty hos familien til Runes bror, ble ett av hødepunktene i “hvileuka” hjemme. Og det rakk vi akkurat en av de dagene værgudene glimtet til med sol og sommervær (helt til vi skulle kjøre hjem, og kunne lese av en temperatur på 6° C i bilen)…
Deilig mat, og hyggelig familietid er alltid stas! 
 

Dagen etter hadde vi bestemt oss for å innvie ungene i Trøndelags historie. Spelet om Heilag Olav var en stor opplevelse, sammen med gode venner. Når man i tillegg får hilse på “kongen” og Verdals egen Newton-Ane, ja da er kvelden komplett! Ungene kom til og med i avisen, med sine terningkast! 

Uke 8 – Et bryllup, Hagle og en begravelse 

Siste ferieuka til Rune skulle avsluttes med bryllupsfeiring av min kjære fetter Rune, og hans Ingunn! At uka skulle begynne med begravelse av vår gode venninne Ann-Renate, var trist opplevelse. Ann-Renate sovnet stille inn på sykehuset av den grusomme sykdommen,  som også var årsaken til at vi rakk å bli kjent, og at vi fikk mange fine minner på den tida vi hadde sammen. Det var en vakker seremoni i en stappfull kirke i Trondheim,  denne dagen. Og vi fikk snakket med, og klemt jentene og mora hennes, før vi dro videre
Det var ikke til å unngå at vi var litt triste da vi kom fram til Jevnaker på denne turen. Heldigvis hadde vi både Telemarkstur og bryllupsfest å glede oss til. 
 

Et av våre nærmeste vennepar har brukt sommerferien til å flytte til Bamble, og vi måtte selvfølgelig benytte anledningen til å besøke dem.  Der ble en veldig hyggelig dag. Sigrid og Sverre er bestevenner med barna i familien,  og vi synes alle at det er trist at de har flyttet så langt unna. Men å se hvor fint hus og så hyggelig område de har flyttet til, gjør det litt lettere.. det ble sen kveld før vi kom hjem til basen på Igelsrud. 

Helt uventet ble vi gjort oppmerksomme på at Hagle skulle spille barnekonsert på Jevnaker på fredagskvelden, og med to unger som kan alle tekster, en billettpris på 150 kr, samt utsikter til å treffe en masse gode venner, så kunne vi ikke la være å bli med på Randsjordfestival! Det ble en fantastisk opplevelse for både voksne og barn! 
Med bilde, signerte trøyer, genser og felleskjøpetcaps, så gikk ungene hjem med store smil om munnen! 

Nå var det bare bryllupsfest for de voksne og moro hos fadder Matias, Nanna og Aksel  igjen av ferien med pappa. Helt til telefonen ringte midt i frokosten, og brudgommens mor, min kjære tante Marit, kunne orientere om at festen var for både barn og voksne fram til kl 20…. 
Da var det jo tross alt hell at vi hadde med penklær til ungene fra begravelsen tidligere i uka. 

Og siden kvelden fortsatt var ung da onkel fadder hentet unga klokka åtte, så var det mye tid igjen til streker før leggetid på Framstad ! 
 

En suveren kveld med mye skravling, gode historier og deilig mat, gir akkurat det man vil ha i bryllupsfest! Og at brudgommen nektet å.lippe den gamle kusina si avgårde, tyder på at det fortsatt var planer om mer moro utover natta. Lillesøster May Lise, var ikke i seng før i firetida, så det er mulig man gikk glipp av litt ved å forlate festen halv ett… men da var det tomt i denne skrotten…. 

Etter en koselig frokost, var det bare å sette oss i bilen og kjøre hjem, etter 8 stappfulle uker med ferie. Mesteparten har vært vennebesøk, familie og lave kostnader. 

Siste uker – hva skjedde
NÅ er vi klare for martnasinnspurt med loddsalg, Andeløp og jentekveld på torgfest

 med Too Far Gone. Det skal være et digert tvoverført sykkelrace gjennom byen, Og ungene og jeg, kom i avisen igjen,  fordi de spiste donut til frokost på Martna… 

Vi har kos oss. 
Nå skal vi roe ned de siste ukene før skolestart og prøve å få hørt ferdig Harry Potter nr 2, som har fulgt oss gjennom hele ferien. 
Da blir det sommerlespoeng, og alle er happy! 

Det har vært en fantastisk ferie,  og vi har kost oss med vennene og familien vår. Det har vært en helt topp sommer, selv om vi hadde ønska oss mer sol og varme i Trøndelag… 

Så nå er jeg snart klar for husmorferie, er det noen flere som kjenner litt på behovet? 

Klar for sol og barnefri? 
Anne Marit 

For det er  vel lov å håpe???
 

Tre herlige dager uten magekrampeanfall, er rett og slett helt fantastisk uvanlig for meg. Men etter en krevende innkjøringsperiode på dietten LOW FODMAP, så ser det ut som jeg har godt utbytte av å droppe en del matvarer i kostholdet mitt. Blant annet er det nå minimalt med gluten, laktose og løk/hvitløk. Jeg tester litt på mengde, og opplever at noen ting kan jeg spise litt av uten å bli dårlig, mens hvitløk er som gift for tarmene mine. Jeg er nå i tilbakeføringsfase, og har blitt gjenforent med epler, og jeg spiste et lite stykke sjokoladekake (laktosefritt) og er fortsatt fin. Hvis denne positive trenden fortsetter så kan jeg kanskje trappe ned på morfinmedisinene mine etter hvert! DET er godt nytt! Min store drøm er å bli kvitt morfinen for godt, eller i det minste å kun ta tabletter ved akuttt behov. Det er en LANG vei igjen dit, men det er i hvert fall lyspunkter å spore! Museskritt er i hvert fall bevegelse i riktig retning!

Det er kombinasjonen av ny diett og sommervær som gjør at formen min akkurat nå ikke er så verst. Færre smerter og lavere medisindose gir litt mer overskudd. Dessverre spises dette overskuddet opp av sykt barn. Veslejenta har i syk, sånn av og på siden begynnelsen av mai, og har mistet minst fire uker med undervisning pga feber, ørebetennelse, halsbetennelse og nå til slutt sterke magesmerter. Det er vondt å se sitt eget barn være så slapt og ha så vondt. Vi har vært hos legen med henne, og etter tre runder fordelt på to dager, for å få tatt blodprøver i de tynne og rullende årene hennes, så fikk de endelig trukket ut tre glass med blod i dagtidlig. I går stakk de 7 ganger uten å lykkes med å få tak i en eneste dråpe, til tross for at sykepleierne på legekontoret er både tålmodige og dyktige. Heldigvis ble ikke Sigrid redd, og i dag gikk det som smurt! Takk Gud for Emla-krem.

Gutta er endelig ferdige med våronna, og vi hadde årets første grilling på verandaen i dag. Ungene skal snart i gang med ferie, og vi bestilte pass på onsdag. Det betyr at vi kan begynne å planlegge ferie, og kanskje kan reise en liten tur utenlands på slutten av ferien. Ellers blir det Norgesferie, her i Trøndelag, på Østlandet og kanskje en tur til Danmark eller Sverige. Det får bli litt på ungenes premisser. Jeg har et litt ambivalent forhold til sommerferie, siden jeg da har fullt opp med to unger i huset i to måneder, og hviletiden min blir betydelig forstyrra. Heldigvis er ungene flinke og forståelsesfulle, og så lenge de har hver sin skjerm så krangler de ikke heller. Dessuten så skal de på fotballskole i begynnelsen av ferien, så det blir nok veldig bra. 

Dette var en liten nattlig oppdatering, siden jeg dessverre sliter litt med nattesøvn. Men da kan man jo bruke den til noe fornuftig. Anbefaler den som har irritabel tarm å lese seg opp på LOW FODMAP, og jeg kan gjerne bidra med mine erfaringer. Jeg fikk for øvrig god hjelp av ernæringsfysiologen på St.Olavs. 

I neste uke så skal jeg til nevrologisk avdeling på Namsos, for oppfølging av migrenebehandlingen min. Den har jo fungert 100% med de nye Ajovy sprøytene som Rune setter i armen min en gang i måneden. Jeg har jo ikke migrene lenger. Og jeg håper virkelig at jeg slipper å ha en tre måneders pause for å bevise at medisinene virker. Som migrenepasient fra jeg var 7 år, så VET jeg at de nye medisinene har gitt meg et nytt liv! 

Håper dere alle får en flott sommerferie, slik som vi har planer om å legge til rette for! Stor klem fra Anne Marit – som legger ved et lite bilde fra da jeg og ungene dressa oss opp for å se på finalen i Eurovisjon Song Contest! Man får ikke mer moro enn man lager sjøl!  Så sørg for å lage moro i hverdagen, enten med kostymer, ei kake eller en uventet utflukt. Det er disse minnene som man husker i ettertid! 

I dag er det ett år siden jeg mistet ei nær venninne til hjernekreft. Og selv om det har gått 52 uker, – 365 dager, så kan jeg fortsatt ikke forstå at hun er borte. 
Det gikk så fort, og vi rakk ikke å ta farvel. Det kom like brått som et uvær, og i et forferdelig stormkast så var hun ikke her lenger. 

Savnet er stort. 

Jeg har tenkt en del på døden i det siste. Ikke misforstå meg, jeg har ingen planer eller forventninger om å legge meg ned, men det har skjedd ting som har gitt mange timer med tankeflukt. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I tillegg til det brå dødsfallet i mars, så forsvant faren til en god venn (og gamlekjæreste) av meg sporløst fra hytta si i november. Til tross for ukesvis med leteaksjoner så fant de ham ikke. Følelsen av avmakt og sorg ble igjen gjennomtrengende. Ikke bare for han som var borte, men for familien hans. Barn, svigerbarn, barnebarn og øvrige famile og venner gikk uten svar. Snøen kom og la seg, og umuliggjorde videre leting. De måtte gå igjennom både jul og nyttår uten å vite hvor han var, og hva som hadde skjedd. 

Nå i februar ble han heldigvis funnet igjen. Ikke langt fra der hvor han forsvant, og i et område som de hadde lett. Det viser bare at det er vanskelig å se folk i ulendt terreng. Men han ble funnet,  og han har fått et kjent hvilested. Det er fortsatt ubesvarte spørsmål, men jeg håper likevel at familien hans nå finner ro.

Livet er dyrebart. Og vi vet heldigvis ikke foran oss. Det slår meg i den situasjonen som verden befinner seg i at man ikke kan stole på at alt er på stell. Få innbyggere i Ukraina hadde vel forestilt seg at de plutselig skulle angripes av naboene sine på den bestialske måten vi er vitne til. At sivile, at barn, drepes av soldater fra vårt naboland lengst nord. Resten av verden står maktesløse i avsky og sorg.
 
Nei, livet og døden er uforutsigbart. Man kan tape for kreft, gå seg bort og få et illebefinnende eller bli utsatt for krig. Man kan falle i trappa, havne i en bilulykke eller møte døden på annet vis. Det eneste vi vet sikkert er at vi en dag skal puste ut for siste gang, og de færreste av oss vet når det blir. Da vil i hvertfall JEG  ha levd som best jeg kan. Jeg vil ikke vente med reise, å ringe noen, eller dra på besøk.. Jeg vil nyte det måltidet og dele den konserten eller forestillingen med noen som er viktige for meg, og forsyne meg grovt av livets godsaker mens jeg fortsatt har ork og helse til å gjøre det. Jeg vet at jeg har minst like mange dårlige som gode dager, og jeg har ikke råd til å vente, siden jeg vet at kroppen min utsettes for store påkjenninger hver eneste dag. Å innbille seg at det ikke setter spor å gå på store doser medisiner, og å ha mye skavanker og smerter, er jo bare dumt. Jeg vil leve livet på beste måte, med mine nære og kjære, så lenge som overhodet mulig. Plutselig så er det over i et vindkast, og det eneste venner og familie sitter igjen med er minnene om det vi gjorde og hadde sammen. 

Jeg er takknemlig for alle de fine turene, alle måltider og samtaler jeg hadde med Ingebjørg. Og jeg er glad for at jeg fortsatt får være en del av livet til familien hennes. 

Jeg er takknemlig for minnene jeg har med Gunnar også, selv om de fleste er mange år gamle.

Den dagen jeg selv er borte, så håper jeg at mine kjære har gode minner om meg.

Vi må leve som best vi kan hver eneste dag og ikke kaste bort krefter på å bære nag, krangle, å skulle tilpasse seg alle andre eller å være misunnelig. Vi må skape vår egen lykke og egne minner, og vi må gjøre det i dag. 

Endelig er jeg tilbake på min favorittøy i Spania,  Gran Canaria er et sikkert valg, når det man trenger er varme, sol, service og ro. 

Det er godt for en stiv kropp med mye smerter å få komme en tur til Villa del Conde denne gangen.  Og når stillongs byttes med sykkelshorts,  ullkjole med tunika og bare tær får svinge i sandaler i stedet for tykke timberlandstøvler med ullsokker, da kan man nærmest føle at hele skrotten umiddelbart blir lettere i steget, og at man kan begrense medisinbruken betydelig allerede fra dag to… 

Denne gangen skal jeg være her i 10 dager. 10 dager med det som i utgangspunktet bare skulle være avslapping, men som  takket være en dyktig fysioterapeut/kiropraktor også har gitt meg en full overhaling på de virkelig krevende områdene i dette ødelagte skroget. I tre timer,  fordelt på to dager,  så har han jobbet for å løse opp i beinhard muskulatur,  stramme og betente sener, og ikke minst det han kaller blokkeringer i ledd og skjelettet. Jeg har vondt, men en betydelig økt bevegelighet. Jeg rekker til og med en  siste time på fredag for å prøve å gjøre så mye som mulig før mine hjemlige terapeuter får overta vraket.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det gir meg nytt håp om å på sikt å kunne bli smertefri, når en sånn her type behandling gir en direkte effekt. Jeg håper den vil vedvare og at smertene forsvinner. Noe jeg vet at de gjør. Juling har jeg fått på terapeutbenken før, og “vondt skal vondt fordrive.. “

Ellers så går dagene her til hvile, å gå turer, mat og soling. Jeg har til og med badet i bassenget! Heldigvis var vannet godt oppvarmet! 32°C er nok til å lure selv meg uti. Det er heldigvis fortsatt 5 dager igjen her i paradis, og kroppen og hodet har gode dager! Savner mann  og barn,  men ser virkelig nytteverdien i å være her i varmen. 

Når jeg kommer hjem er det fullt fokus på jordbruksforhandlingene. Så jeg prøver å lese meg opp på materiellet her jeg ligger under en parasoll. Det finnes verre steder for forberedelser.

Klikk deg inn på bondelaget.no og forbered deg  du også.  Innspill er viktig!

Kos dere i kulda!

Klem fra Anne Marit 

Før restriksjonene igjen ble strammet inn, og vi på nytt må avstå fra sosiale sammenkomster og hyggelige kulturopplevelser,  var jeg på julebord i Trondheim. 

Sitrende av forventninger, iført farmors gamle pelskåpe, hev jeg weekendbaggen med penkjole og perlekjede i bagasjerommet på bilen, og satte kursen mot bartebyen.
Ett døgn skulle jeg igjen få være globetrotter og luksusdyr på byens flotteste hotell. 

I mitt gamle liv så var hotellovernattinger og reisedøgn en del av jobben. Møtevirksomhet, kurs og lunsjbuffeter var noe som fulgte med stillingen som daglig leder og organisasjonssjef, og den gangen var det ikke noe jeg satte spesielt pris på heller. Da var tiden hjemme mer verdifull. Man kan trygt si at det har endret seg, nå hvor så og si all tid tilbringes innenfor husets fire vegger. 

Med bilen parkert på nærmeste ledige handicap-plass, håndveske i denne armen og baggen i den andre, skrider jeg inn i lobbyen på ærverdige Britannia hotell. Det klikker i marmorgulvet under støvlettene, som ikke lenger har høye heler på grunn av hoftesmertene, men likefullt er pene nok til å slippe gjennom mitt eget kritiske nåløye. I ett døgn skal jeg “late som” jeg er den gamle Anne Marit. 

Jeg sjekker inn, og får et deilig rom i sjette etasje. Utsikten er heller laber, der jeg ser rett inn på toppen av taket til Palmehaven, men taket er dekket av snø, og senga på rommet er stor og innbydende. Den første hvilen tas fullt påkledd. 

Det blir en kort dupp, før jeg tar kurs for det tradisjonsrike julemarkedet på torget. Det er mange boder, men egentlig ikke så mye spennende å se eller kjøpe. Det er heldigvis lite folk, og jeg tar en rask runde iført munnbind, før jeg går inn teltet til Bondens marked. Kortreist kransekake og en pakke med lefser er det eneste jeg handler i dag, før jeg traver tilbake til hotellet. Jeg er sulten. 

På rommet prøver jeg meg på litt sminke, men etter å ha fått maskara rundt hele øyet, som følge av for lite trening, så anser jeg meg som klar for lunsj. Lukten av julebuffet kilte i nesa da jeg sjekket inn, og jeg tripper inn gjennom dobbeltdørene til Palmehaven. Følelsen av luksus og historie slår mot meg, sammen med ribbelukt og synet av en stor, rosa marsipangris på dessertbordet. Det er ikke fullt, så jeg håper jeg får plass. Etter litt ventetid så blir jeg vist til et bord med hvit duk, og utsikt utover hele lokalet. Det er stor tetthet av dresskledde mennesker på det jeg antar er julelunsj med jobben. Her og der sitter det grupper med eldre damer og familier med blide besteforeldre som kanskje har bedt med seg barn og barnebarn på lunsj. Jeg elsker å sitte og se på folk. Jeg bestiller en cola,  og går og forsyner meg. 

Utvalget er Palmehaven verdig. Både ribbe og pinnekjøtt får plass på tallerkenen, det blir årets første for min del. Og vel tilbake på bordet mitt så kan jeg virkelig kose meg med maten. Det klirrer lett i stettglasset når noen går forbi. Jeg bruker lang tid, og titter på de øvrige gjestene og gjetter hvem de er. Hvis de ser på meg, så vil ingen gjette at jeg til vanlig labber rundt i joggebukse, og sover bort to tredjedeler av døgnet. Jeg er bare en helt vanlig gjest i julerød kjole. 

Desserten står ikke tilbake for den øvrige maten, og karamellpuddingen er så fløyelsmyk at man nærmest hører englene synge. Dessverre blir jeg brått dårlig, og må ta en rask retrett tilbake på rommet. Riktignok med resten av desserten på en tallerken. Det hadde vært for galt å la den gå til spille, når jeg engang hadde forsynt meg med den. 

Med en solid dose sterke medisiner innabords så kler jeg av meg,  og stiller telefonen på vekking. Jeg skal møte Ellen til middag, og trenger de to og en halv timene til å sove, før jeg skal gjøre meg i stand. Soverommet mørklegges, og jeg sovner i fosterstilling.  Det er lite som minner om den verdensvante dama, der jeg ligger og sover, midt på blanke ettermiddagen. 

Plutselig vibrerer det i mobilen, og jeg bråvåkner. Det har gått to timer, og smertene har sluppet taket. Det er mamma som ringer, og hun har mye på hjertet. Jeg hører at hun blir glad når jeg forteller hvor jeg er. “Så godt at du er ute og gjør noe!”, sier hun. Vi skravler i en halv time, før jeg avslutter og går på badet. Innsatsen på sminkefronten før lunsj ligger antakelig igjen på puta, for jeg må friske opp krigsmalingen før jeg finner fram finkjolen. Etter å ha kjempet på meg støttestrømpa så leter jeg febrilsk etter strømpebukse. Ved nærmere ettertanke så var planen å stikke innom og kjøpe en ny da jeg var ute, men det glemte jeg. 

Heldigvis er kjolen lang, og det samme er støvlettene. Stillongs og svart tights følges av ulltrøye, før jeg får på kjolen. Enda ei jakke, før jeg smetter inn i kåpa, tar på lue og votter,  og så er jeg klar. Det er litt trangt å få igjen kåpeknappen, men jeg skylder på alle lagene med klær. Desemberkveldene er kalde og sure i Trøndelag. 

Man kan jo lure på  om det er riktig gjennomtenkt å spise julelunsj før man skal på julebord, men jeg kan berolige leserne med at kveldens måltid er lagt til en av byens indiske restauranter. Ellen er allerede på plass når jeg kommer, og vi får et svært hyggelig måltid.  Det er så fint og sitte og prate med en god venn, ansikt til ansikt.  

Planen er å forflytte oss for dessert og kaffe, men vi finner ikke helt noe sted vi liker  og ender opp med å kjøpe hver vår kakao og en pose boller på Narvesen for å ta med på rommet. Det er flaks at Britannia har både kaffemaskin og tekoker på rommet, siden kakaoen minner mest om oppvaskvann. Vi legger beina høyt og skravler i vei, mens både boller og resten av desserten fra lunsjbuffeten forsvinner. 

Når Ellen går, blir jeg liggende og se på tv før jeg slukker lyset når klokka så vidt passerer midnatt. Det har vært en super dag! 

Jeg våkner et kvarter før alarmen går. Natta har vært ganske grei, med bare et par oppvåkninger. Jeg får med meg siste nytt før jeg gjør meg klar for frokost. Jeg har god tid, og spiser lenge. Frokostbufféten er også veldig bra, selv om teen ikke akkurat holder fem stjerner. Den er bitter og litt kald. 

Det er synd at man ikke har større mage når det er så mye som frister. Men jeg får i meg både omelett og flere norske oster, før jeg avslutter med en nylaget crèpe. Jeg har også tatt mot til meg og klaget på teen, og den nye med mangosmak er mye bedre. 

Jeg rekker en times hvil i senga før jeg skal ha massasje i spaavdelingen. Jeg vet av erfaring at det sjelden er spesielt behagelig å myke opp den steinharde muskulaturen min, men jeg vet også at det virkelig gjør godt etterpå. Denne gangen er intet unntak, men når man merker at det blir lettere å bevege seg etterpå, så er det verdt både smertene og pengene. Når jeg er ferdig så viser den dyktige terapeuten meg inn i en infrarød badstue.  Hun sier at hun anbefaler 10 minutter,  og jeg får med meg ei flaske med vann. 

Badstue med infrarød varme er nytt for meg, men jeg kjenner jeg blir varm på en måte som bare kan sammenlignes med å være i Syden. Den trenger på en måte inn i kroppen,  uten at jeg blir svett eller opphetet. Det føles godt,  og jeg kommer plutselig på at jeg har fått tips om denne typen smertelindring av min venninne Synnøve i Rogaland. Det blir nok ikke min siste tur i infrarød badstue. 

Det nærmer seg slutten på julebordsturen, og jeg pakker sakene mine ned i baggen. Det har vært fantastisk å være den gamle meg for en stund. Jeg fant henne i pels og perler i Trondheim,  og kanskje jeg kan lete etter henne litt oftere når jeg er hjemme også. Jeg liker nemlig “livsnyter”-versjonen litt bedre enn “kreftoverlever og ufør” – utgaven. 

Kanskje det skal være ett mål for neste år? Å finne frem den utgaven jeg liker best litt oftere. Hun skal i hvertfall få vise seg når jeg etterhver skal ut og være lokallagsleder i bondelaget. Det blir en spennende og utfordrende oppgave, som jeg virkelig gleder meg til. For noen er et slikt verv bare peanøtter,  men for meg er det et symbol på noe nytt.

Museskritt… 

Ha det fint,  så lenge!

Denne uka har det vært nasjonalt fokus på beredskap, og jeg har gått igjennom litt av hva jeg har i skapet hjemme i tilfelle vi skulle komme i en krise. Om strømmen skulle gå og være borte over lang tid, om det skulle skje en atomhendelse eller andre typer kriser hvor vi må ta vare på oss selv over en lengre periode og vi ikke kan komme på butikken, så anbefaler direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap følgende liste: 

• 9 liter vann per person  
• to pakker knekkebrød per person 
• en pakke havregryn per person 
• tre bokser middagshermetikk eller tre poser tørrmat per person 
• tre bokser med pålegg med lang holdbarhet per person 
• noen poser tørket frukt eller nøtter, kjeks og sjokolade 
• medisiner du er avhengig av 
• ved-, gass eller parafinovn til oppvarming 
• grill eller kokeapparat som går på gass 
• stearinlys, lommelykt med batterier eller parafinlampe 
• fyrstikker eller lighter 
• varme klær, pledd og sovepose 
• førstehjelpspakke 
• batteridrevet DAB-radio  
• batterier, ladet batteribank og mobillader til bilen 
• våtservietter og desinfeksjonsmiddel 
• tørke-/toalettpapir 
• litt kontanter 
• ekstra drivstoff og ved/gass/parafin/rødsprit til oppvarming og matlaging 
• jodtabletter ved atomhendelser 

Jeg og mannen min ble liggende og snakke om det en kveld, og kom fram til at vi var godt forberedt. Vi har en full potetkjeller og ei korntørke med bygg, vi har kjølerommet fullt av syltetøy og saft, og et matskap som renner over av tørrvarer, og til slutt har vi to vannkilder med naturlig fall, sånn at vannet renner til oss selv om vi ikke har strøm. Vi har altså ikke lagret vann, sånn som er anbefalt, men vi mener vannet vi har er såpass trygt plassert at det vil klare seg. Det eneste som kan bli en utfordring er de to store fryseboksene som vi har med kjøtt, som raskt ville blitt ødelagt uten strøm (dersom det ikke er vinter da).  Jeg tror derfor at jeg skal investere i noen sekker med grovsalt, som har nær ubegrenset holdbarhet, som kan brukes til å salte ned kjøtt ved behov. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Har du tenkt igjennom hva du har hjemme? ER du forberedt dersom du må klare deg selv? 

Les mer på https://www.sikkerhverdag.no/din-beredskap/hendelser-og-kriser/beredskap-i-hjemmet/ 

Etter en nydelig uke på Gran Canaria med søsteren min, hvor vi virkelig slappet av og hadde det helt topp, så kom vi hjem ganske slitne etter en lang flytur på lørdag. Fordi flyet fra AirEuropa hadde mannskapet sitt på fastlandet,  så måtte vi innom i Santiago de Compostela for å bytte crew og få nye forsyninger. Det la en ekstra time til flytiden.

Dessverre hadde jeg ikke fått sove om natta i forveien, og var ganske sliten allerede før vi var på vingene. Hjemturen gikk forsåvidt ganske greit tross alt, og vi kunne etterhvert laste inn bagasjen i bilen på Værnes og kjøre hjem. Men utpå kvelden da jeg skulle legge meg så begynte halve ansiktet mitt å dovne bort. Det var akkurat som jeg hadde fått bedøvelse som gikk fra panna til haka og helt inn i halve tunga og kjeven. Det var ekkelt, og jeg vurderte å ringe legen.  Men etter en stund så gikk det heldigvis over, og jeg tenkte at det sikkert ikke var noe å bekymre seg for. Søndagen var stappfull av planlagte aktiviteter med ungene, både korpskonkurranse for hu som driller, og Halloween for hele gjengen. Den dagen merket jeg ingenting. 

Men på mandag var kroppen igjen i ulage, og jeg kjente at overleppa og deler av kinnet var numment. Tirsdag morgen ba jeg om legetime.

Etter en hektisk formiddag med en tur hos fysioterapeuten og en brukket tann av poden som måtte en tur til tannlegen for å reparere den ødelagte tanna, så kom jeg meg endelig til legen, med sønnen på venterommet. Dr. Stokke så strengt på meg, og etter å ha utført en rekke tester så ble jeg direkte akuttinnlagt på Levanger sykehus. Diagnose: Hjerneslag…

Og med verdens beste svigermor, som plukket opp guttungen på butikken, for deretter å ta vare på både barn og hund, så kjørte jeg til sykehuset for å legges inn.

CT, blodprøver og en rekke pussige undersøkelser senere, så kunne de ikke konkludere, og jeg måtte forberede meg på ei natt på sykehuset. 

Dobbeltrom er som regel en utfordring,  spesielt når man er lydsensitiv sånn som meg. Det minste lille snork, eller at noen snakker i gangen er nok til å holde meg lys våken. Og selv om den snille romkameraten min selvfølgelig ikke bråkte med vilje,  og siden madrassen var både for kort og for hard, så ble det ikke akkurat noen Tornerosesøvn.

Men selv med nattlige undersøkelser og en sånn ubehagelig dings med masse ledninger festet over hele meg, så duppet jeg heldigvis av litt utpå morrasia. 

Etter en forsinket frokost, bar det inn i MR-maskinen, og hodet ble undersøkt på alle tenkelige vis. Resultatet kom med legevisitten etter høgstdag: På grunn av nye medisiner så tror vi du har hatt et svært kraftig migreneanfall, som kun har vist seg som nummenhet i ansiktet. Du kan dra hjem når papirene din er klare. Men hvis du får liknende symptomer igjen,  så må du passe på at du ikke blir kraftløs eller at musklene ikke virker.  Da må du umiddelbart ta kontakt med lege.

Lykkelig kunne jeg kjøre hjem, uten restriksjoner. Og gjett om ungene var fornøyd med at det var mamma som hentet på SFO. 

Kjære leser. Dette innlegget er ett av de vanskelige, fordi jeg skal dele noen av de innerste tankene mine, det beskriver både et øyeblikksbilde men også hvordan livet fortoner seg når man er sånn syk som meg… Jeg har diskutert innlegget med min aller beste venninne, Nina som lider av den forferdelige sykdommen MS, og i fellesskap mener vi at det er viktig for andre å få høre disse tankene. For hun har det også sånn, og det gjør at vi også vet at vi ikke er alene om å ha disse tankene.  

Og så er det er viktig å påpeke noen ting før dere leser. For det første så skriver jeg ikke dette for at noen skal synes synd på meg, eller for at noen skal få dårlig samvittighet. Og for det andre, så VET jeg at vi er mer verdt enn vi føler oss når vi er lengst nede, og at verden ofte er lysere allerede dagen etter. Så les disse ordene for det de er: Et innblikk i livet og hodet til noen med kronisk sykdom på en av de skikkelig tunge dagene…

«Følelsen av å kun eksistere for andres del, og ikke for seg selv, er en sorgfull tilværelse. Når sykdommen har tatt fra deg det meste, og livet overtas av smerter, søvn og lengsel etter det man en gang hadde, da føler man at man er til liten nytte for verden utenfor sin egen bittelille boble.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I min arbeidskarriere så hadde jeg gaven av å kunne endre. Min mening, min innsats og mitt nettverk fikk ting til å skje. Jeg kjente de som styrte, de som eide og de om ble regnet med. JEG ble regnet med! Verdien i å bidra, og å være inkludert kan knapt forklares før du brått og hensynsløst blir revet ut av posisjon, og jævelskapen tar deg inn i et tomrom av intet.

Følelsen er som å bli kastet av et tog i full fart. Så ser man at vognene med livet fortsetter videre, mens en selv står igjen i et nakent og goldt landskap. På et snaufjell så langt og langt øyet rekker. Og det eneste man venter på er at barna dine sitt tog skal passere, så man kan få kastet seg på, og få skyss på veien videre. Som en blindpassasjer.

Det føles som om verden forsvinner, og folk blir fjernere og fjernere. Jeg har ikke lenger noen posisjon, men driver i en strøm som tar meg vekk fra alt jeg hadde før. Jeg forsvinner fra folks bevissthet, og er snart bare noen de kanskje kjente en gang. Bekjentskap og vennskap forvitrer uten vedlikehold, og jeg har ikke lenger noe å bidra med. Verdiløs og ensom. Svært ufrivillig, men ufravikelig ensom. Uten kapasitet og ork til å opprettholde det store og viktige nettverket som jeg hadde jobbet så hardt for. Bare den innerste bittelille kretsen av de nærmeste vennene og familien holder fortsatt ut. Tar imot avslag og mangel på tilstedeværelse. Jeg forstår det så godt. Ingen forbigår meg med vilje, men uten vedlikehold så forsvinner kontakten. Litt, etter litt, etter litt. Til det bare er hule ord og skallet igjen.

Ja, jeg er bitter. Når verden går videre, med utvikling, påvirkning, suksess… men som jeg unner andre den rusen av å lykkes. Av å se arbeidet bære frukter og forandring. Av å bidra til samfunnet. Ikke bare være der for noen. Å gå og vente på at noen ser deg, og at du betyr noe.

Jeg er ytterst takknemlig over å få se ungene mine vokse opp. Å oppleve deres framgang og utvikling. Ikke misforstå meg, jeg vet at jeg er viktig for familien min. At de trenger meg for den jeg er; mor, kone, datter, søster, barnebarn og også for noen, som en venn. Men uten den rollen, føles det som jeg ikke lenger har noen nyttig plass i samfunnet. Jeg skummer fløten av andres innsats. Og jeg HATER det.

Kunne jeg bare ta meg sammen… slutte og sutre, ikke være så lat og hvile hele dagen men bidra med noe. Jeg SER jo ganske frisk ut, så kanskje det bare er innbilning at jeg ikke orker. Hvis jeg bare prøver litt hardere. Jeg burde i det minste orke å følge opp barna våre! Kjøre på treninger og arrangementer, lage middag hver dag og være helt sikker på at de har gjort alle leksene sine. Eller avlaste mannen min litt mer. Tatt unna oppvasken litt oftere og holdt meg våken på ettermiddagen når alle er hjemme og sammen.  Såpass må en vel klare, selv om man ikke makter å ha en ordentlig jobb?

Hva hvis jeg bare bestemmer meg for å trene litt mer? Ut i frisk luft noen minutter hver dag? Bare ned til postkassa? Kanskje overskuddet kommer da? Bortsett fra at å ta på støttestrømpa, skoa og jakka er mer enn nok til å sende meg til sengs igjen. Hvordan skal jeg orke å ut, når å gå på do kan være helt i grenseland på hva som er overkommelig? Og når jeg tvinger meg selv til å prestere mer enn jeg egentlig orker, så straffer det seg umiddelbart etter jeg har overanstrengt meg. Beina blir enda tungere, smertene mye sterkere, og kroppen nekter å lystre, den må ha hvile. Og sorgen legger seg som et stort teppe over hele meg. Sorgen over alt det tapte og det som kunne vært… Ensom og verdiløs i uoverskuelig fremtid…»

Fuck cancer, fuck MS og fuck alle andre kroniske sjukdommer…

I dag starta dagen med at gutta tok fart og løp igjennom badet, inn i klærne, hivde i seg maten, dro på dressen og skoa og var klare for årets første elgjaktsmorgen med kroppen full av spenning og glede….

Konfirmanten hadde nok brukt litt lenger tid på å komme seg i sin dress i dag, før han skulle møte opp i kirka for å “bli vaksin”. Det har kommet meldinger om at han heller skulle vært med på postering, og at seremoniens dato var en tragedie da den ble flytta til 25. September. Men han kunne puste letta ut, da de som kom i selskapet kunne orientere om at de ikke hadde fått tak i noe dyr i dag, og at hele jaktlaget var klare for ny økt i morra klokka åtte!!

Det var et veldig fint og vellykket selskap vi fikk være med i. Med både pianist og sangerinne til fellessanger og den nydelige “har du fyr” som Magnhild framførte på vakkert vis. Talene var varme og fine. Maten var kjempegod og det samme var kakebordet, så alle ble godt mette, de fleste av oss stappmett vil jeg tørre å påstå. Og det er jo alltid et godt tegn!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Å bli konfirmert har jo ikke like stor betydning som før. De færreste sender ungene sine avgårde i full jobb eller på sin første fest med fri flyt, selv om de er konfirmert. Før var det jo vanlig med generasjonfester, hvor konfirmantene var med både eldre søsken, foreldre og til og med besteforeldre på bygdefest. Oppdragelsen i både drikking, dansing og sjekking skjedde på slike fester. Og det var trygge rammer. 

Sånne fester finnes ikke så mange steder lengre, og ungdommen må lære både drikk og skikk av klassekameratene, på film eller nett, eller om noen eldre venner og slektninger forbarmer seg over en nervøs kamerat. 

Min frykt er at festkultur gjennom opplæring er i ferd med å bli overtatt av det som skal være mest mulig ekstremt.. Det som tar seg ut på SoMe. Klikk, likes, popularitet måles ikke lenger med å være den mest engasjerte jenta på dansegulvet, men den som har flest følgere på tiltok. Og møtet med alkohol skjer ikke på samme fest som familien. Og det skremmer meg.

Jeg fikk smake litt akevitt til jul da jeg var 14 år. Bare så mye at jeg kjente det på tunga. Jeg likte ikke akevitt før jeg var omtrent 20 år. Jeg fikk med meg en flaske Peach Canei på fest da jeg var 16. Den festen het 4.dagsball, og foreldrene mine var også deltakere, sammen med foreldrene til flere av vennene mine. Vi så at drikking var kultur. At man ikke drakk for å bli mest mulig drita, men at alkoholen var for gi stemning. Hvis du drakk så mye at beina ikke klarte å følge på dansegulvet, da fikk man tilbud om Kruttsterk kaffe og gjerne litt mat. Noen passa på.

Og det samme når man skulle hjem. Det var alltid noen som passa på at man kom seg trygt i en bil med edru sjåfør. Jeg vet om mødre som kjørte hele bygda rundt i flere runder for å få alle trygt i seng. Det sies at det trengs en hel landsby for å oppdra et barn, og ja! Den kollektive oppdragelsen er svært viktig fra 15-20 års alder!

Når jeg etterhvert begynte å gå på byen, så laget jeg en avtale med foreldrene mine. Jeg lovte å aldri sitte på med en alkoholpåvirket sjåfør, og de lovet å betale drosjeregninga hvis alternativet var full sjåfør for å komme hjem. Jeg trengte aldri å benytte den avtalen, men den var virkelig betryggende å ha. Foreldrene mine kjørte ofte på fest, bestemor har kjørt meg på fest og farmor… Og etterhvert kjørte gutta i gjengen vår sjøl. 

Nei, nå snakker jeg meg helt bort her. Poenget er ihvertfall at festkultur må læres og læres bort. I to år har ungdom ikke har fått lære seg hvordan man tryggest går inn i voksenlivet. Heldigvis kan det være en mulighet for å få generasjonsfestene tilbake! Eller at de eldre ungdommene må være ekstra flinke til å ta vare på og lære opp de nye. 

Og så kommer man langt om man klarer å ha et nært og åpent forhold mellom barn og foreldre. At unga vet at døra alltid er åpen, selv etter feilsteg og flaue opplevelser. At foreldrene ikke bare kjefter, men veileder. Vi kan ikke alltid hindre ungene i å gå i de samme fellene som vi gjorde selv, men vi kan trøste og innrømme egne feil også. Min erfaring var at de fulleste på fest var de som ikke turte å fortelle at de drakk til foreldrene sine. De som ikke fikk opplæring, – bare forbud. 

Så med tillit, folkeskikk, godevenner og et trygt sted å komme hjem til, så ønsker jeg oss alle lykke til med vår nyvunnede frihet, og spesielt  til konfirmanter og ungdommen: 

Gratulerer med deres skritt mot voksenlivet!

VI HEIER PÅ DERE!