Bakgardina – hverdagen som samfunnsengasjert kreftoverlever

I natt stod jeg opp igjen, etter å ha vridd meg i senga i mange timer med magesmerter og leggkramper. Så i stedet for å fortsette å plage Rune med vekselsvise doturer og egenmassasje/tøying i senga, så rydda jeg bort to fulle klesstativer, smurte matpakker, fant fram både klær, sko, sekker, og regntøy, og gjorde klart for frokost på bordet, så det bare var bare for mann og barn å hoppe i klærne, finne melk og syltetøy i kjølerommet, og så komme seg på skolen og på jobb. Jeg var tilbake i senga klokka halv fire, så planen var å ikke stå opp samtidig med resten av gjengen. MEN, av en eller annen grunn hadde min bedre halvdel satt på vekking halv fem. Lettere irritert så stod jeg opp og innen resten var på beina så var jeg blid igjen så vi spiste frokost sammen, før jeg (endelig) fikk dem ut døra.

Jeg har fått rydda opp litt her også i natt. Det har nemlig vært litt manko på energi etter turen vi hadde til Jevnaker i helga. Det var en koselig feiring av en flott og staselig konfirmant, som vi har all grunn til å være stolte av! Og ikke minst en fin dag og helg sammen med familien. Det skjer dessverre ikke så ofte som jeg skulle ønske.

Jeg var forresten på foreldremøte i gårkveld. Lite nytt for den som leser det som sendes hjem i sekken og det som ligger på de digitale plattformene, men det er fint å bli litt bedre kjent med ansiktene til foreldrene og lærerne på trinnet. Pga Corona så har vi ikke kunnet ha samlinger, og dermed kjenner vi ikke hverandre enda. Det er mange med forskjellig bakgrunn og utgangspunkt i en klasse med 56 elever. Og tidligere har vi diskutert blant annet klassebursdager.  

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

På slutten av møtet i går kom det opp forslag til inntjening av penger til klassekasse… Sokkesalg, kaker og godterier, dopapir. Du skjønner greia? Noen av foreldrene kunne fortelle at enkelte klasser hadde fått inn hele 85 000 kroner (!) på sokkesalg. Det er jo kjempefint, og litt vilt (!), men jeg blir sittende og spørre hva alle pengene skal brukes på og om det virkelig er nødvendig å ha så store summer tilgjengelig for klassen? 

Det skal være gratis skole i Norge.

Presset for å bidra i denne type aksjoner føles sterkt, selv om tanken selvfølgelig er at det er helt frivillig, og at ingen MÅ kjøpe eller selge hvis de ikke vil. For det er egentlig ikke helt reelt. De aller fleste vil føle seg sterkt forpliktet til å få solgt varene som skal selges. Og det er ikke slik at alle har et nettverk av investeringsvillige tanter og besteforeldre. 

Disse familiene kan dessverre ende opp med å kjøpe varer selv, varer som man kan få billigere andre steder. For ingen ønsker å oppfattes som snyltere på fellesskapet. Kanskje det er nettopp disse familiene som hadde hatt mest bruk for pengene til andre ting? Det er familier på vår skole som lever i fattigdom. Som ikke har de ekstra kronene til å kjøpe en kakeboks til 70 kroner stykket, eller sokker til 200 kroner. 

Jeg legger ikke skjul på at jeg synes vi bør finne alternativer til denne typen innsamling til skoleformål. Også fordi det er krav om inntjening/innsamling av penger til fritidsaktiviteter også, så skolen bør absolutt unngå å konkurrere med for eksempel fotball eller korps om disse dugnadene. Som jeg skrev tidligere; alle har dessverre ikke store nettverk av kjøpevillige slekt og venner.

I min sønns klasse har vi løst utfordringen med klassekasse på følgende måte: Når ungene har en opptreden eller vi samles til en sosial setting, så smører alle med seg litt mat som settes på et felles bord, og alle har med både drikke, asjetter og bestikk til seg selv. Da koster det ingen ting for familiene å få være sosiale, alle får mat de tåler/liker, og alle kan få prøve noe de kanskje aldri har smakt før. Kveldsmat har det blitt kalt. Og det har vært en suksess. 

Men dette gir ikke penger i kassa, alene. Så annenhver gang kjøper/lager jenteforeldrene eller gutteforeldrene en liten ting fra hver som kan loddes ut. Så går noen av barna rundt og selger lodd, og de som ønsker kan kjøpe. – Etter lommeboka. Loddene kan koste 5 eller 10 kroner, sånn at en hel familie kan ha råd til å kjøpe noen lodd. Premiene kan være alt fra en pakke servietter, sprettballer, thermos eller hjemmestrikkede grytekluter. Det går også an å be om sponsede premier fra næringslivet. Dette har gitt forholdsvis store summer til klassekassa på fjerde trinn, uten å måtte selge en eneste sokk. Og klassen har fått en penger til en is på varme dager, kino for hele klassen, eller en blomst til lærerne når de slutter. 

Alle vil vi det aller beste for barna våre, og at alle får mulighet til å bidra. Om flertallet ønsker at vi skal selge kaker så støtter jeg selvsagt opp om det. Vi er heldige som har et stort nettverk som med glede handler. Men jeg er ganske sikker på at det ikke føles like greit for de som må returnere sin liste uten bestillinger, selv om det skal være frivillig.

Hva mener du om klassekasser og salg for skolen? Hvordan løser dere det hos deg?

I kveld ble jeg sittende og diskutere personlighetstyper med mamma og lillesøster. Vi er en brå-tur på Jevnaker fordi en i familien skal konfirmeres, og vi gleder oss veldig til å være sammen og feire en sånn begivenhet! 
Der var bare så vidt vi kom oss avgårde i dag, siden det ble oppdaget korona i klassen til Sverre, påfølgende skal hele klassen isoleres og testes. Men heldigvis (!) så var Sverre syk og hjemme fra skolen på mandag og tirsdag, og den koronasyke eleven hadde ikke vært på skolen i går. Dermed gikk Sverre klar både test og isolasjon, med kommunelegens velsignelse (jeg måtte jo ringe litt rundt før jeg fikk svar på om han kunne reise) og etter en hjemmetest for å være helt, helt sikre, – så satte vi oss på flyet! 
– Til alles store lettelse!! Det hadde blitt muggen stemning i heimen hvis Sverre måtte blitt igjen på Steinkjer, mens jentene reiste… 

Men nå er alt såre vel, og vi er klare for familieselskap!! 

Men tilbake til personlighet og de ulike typene. 
Jeg har tatt store tester både i jobbintervju og som deltaker på Innovasjon Norge sitt ledermentorprogram, og det er lite overraskende at jeg er en “Leder”. Men som vi diskuterte så er de fleste en blanding av flere typer, med en overvekt på en av dem. May Lise ble “Talsmann”.
Hvis du vil prøve de samme testene som vi tok for moro i kveld så heter den 16personalities.com , bare Google så kommer det opp. – på norsk. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

I morra blir det hvile og opplading til lørdag, og jeg har heldigvis fått time hos min fantastiske terapeut Thip. Hun skal få kna og massere og banke på kroppen min, sånn at jeg blir litt mykere i ledd, sener og muskulatur. Og jeg er så glad for at jeg nesten alltid rekker en time hos henne når jeg er nedover. Jeg har ennå tilgode å finne noen i Trøndelag som kan noe i nærheten av hva Thip gjør. Både fotsoneterapi og massasje med punktmassasje, oppløsning av stiv muskulatur  osv. Jeg kan ha funnet ei som får til massasjen i Trondheim, men hele pakka mangler jeg fortsatt… Hvis du vet om noen så send meg et tips på messenger til Bakgardina!!! 

I neste uke skal jeg til en ny fysioterapeut på Steinkjer. Hofte/rygg området mitt er ganske ødelagt etter stråling og ryggbrudd, så nå må jeg få hjelp til å løsne på ting. Det blir spennende. 

Men altså først, konfirmasjon i Jevnaker kirke.  (Som vi ikke får komme inn i pga korona) men feiringa etterpå blir veldig bra! 

Ha en fin kveld! 
Anne Marit 
 

På mandag er det valg. Mange har allerede forhåndsstemt, og mange kommuner har åpne stemmelokaler både søndag og mandag. Dette er vår mulighet til å være med å bestemme over hvem som skal representere oss i fire år. Hvis du ikke stemmer så gir du faktisk en halv stemme til det partiet du liker aller minst! 

Hvis du er opptatt av at beslutningene skal tas så nær deg som mulig, så stemmer du både i år, men også om to år. Struktur på fylkene er en av sakene hvor de rødgrønne, med Senterpartiet i spissen, ønsker å tilbakeføre Viken, Troms og Finnmark, Innlandet og Vestland. Alle som er slått sammen mot sin egen vilje skal få muligheten til å gå tilbake til mer fornuftige størrelser på fylkene. Jeg føler at i for store enheter så smuldrer kontakten med de som de skal representere og de som de skal jobbe for. Det er veldig langt fra sør i Troms til lengst nord i Finnmark. Og Viken er som en smultring med ett høl i midten. Og Østfoldinger har mindre til felles med Hallingdølene på flere områder enn de har ting til felles. 

Skolestruktur, hvor lærerne ved en fortsatt blågrønn regjering, kan avskiltes dersom de ikke tar den videreutdanningen som regjeringen pålegger dem. Og lærerstudenter må ha minimum 4 i matematikk-karakter, selv om de aldri skal undervise i matte. En lærer i kunst og håndtverk, musikk eller dans, bør heller ha et godt nok gjennomsnitt til å komme inn på lærerskolen, og deretter bruke kompetansen sin i de fagene som de skal undervise i. Logikken i dette kravet er vanskelig for meg å se.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Krav om responstid på både politi og ambulanse, uansett hvor du bor i landet, er ett av Senterpartiets viktigste mål. Vi blør ikke saktere i distriktene, vi føder ikke saktere og vi har minst like mye behov for å få politiet raskt på plass på et åsted. Med nåværende regjerings politireform så har det blitt færre politifolk i gata, i bilene og til «vanlig» politiarbeid, men antallet byråkrater og ledere er økt betydelig. Det hjelper ikke dersom det har vært en alvorlig bilulykke, og politiet er mange timer unna. De som kommer først er som regel brannvesenet. Den eneste redningsstyrken som fortsatt består helt nær folk, i hver bygd og by. De kommer som regel aller først, så kommer ambulansen og etter en stund så dukker forhåpentligvis politiet opp. Dette er uholdbart, og noe som må ryddes opp i!

Og klimasaken er en viktig sak. Men det er naivt å tro at hvis vi stenger oljeproduksjonen «over natta», uten å ha en plan sammen med resten av verden, så vil vi redde verden alene. Behovet for fossilt brennstoff er jo fortsatt tilstede, og vår olje vil bli erstattet med olje fra Russland og Saudi-Arabia, eller kullkraft. Jeg føler at Miljøpartiet og Rødt i mange tilfeller ikke klarer å se det store bildet. Det pushes for å få folk til å spise mindre rødt kjøtt, eller kjøtt i det hele tatt. Har de gått glipp av noen viktige prinsipper om at alle land bør produsere mest mulig av maten til egen befolkning. I denne steinrøysa av et land så er det bare 3% av hele landet som kan dyrkes. Av dette igjen så er mye kun egnet for grasproduksjon, og vi mennesker kan ikke fordøye gras. Heldigvis så kan både storfe og småfe gjøre den jobben for oss, og vi kan omdanne gress til kjøtt som gir oss verdifulle proteiner i kosten. I tillegg sørger kua for melk, skinn og kulturlandskapspleie. Norsk kuskinn er i verdensklasse fordi vi har verdens friskeste dyr. Sau og geit sørger også for miljøvennlig ull, kjøtt og de sørger for at landskapet ikke gror igjen rundt oss. Det er også mange rødlistearter som er avhengig av beitedyr for å opprettholde sine biotoper. Og disse blir ofte glemt i det store bildet. 

Og det er mange, mange flere saker som er viktig for meg. Jeg har tatt mange valgomater, og jeg er også veldig uenig med Sp i en del saker. Men jeg er enda mer uenig med de andre. Jeg er veldig ening med Høyre i mange saker også. Og Arbeiderpartiet. Men i mine viktigste saker, så snakker Sp for meg.

DU må finne det partiet som du er mest enig med i de viktigste sakene for deg! Men jeg anbefaler å styre unna en-sakspartier som MDG, som kun har fokus på klima. Demokratene som kun har fokus på å stoppe innvandring. Helsepartiet, Nei til Bompenger osv…  De har en smal politikk på andre områder enn sine kjernesaker, og da blir det vanskelig å vite hva de mener om for eksempel skole, eldreomsorg, industri (unntatt å stenge oljekrana) og det er vanskelig å se hvordan de skal få sine alternative budsjetter til å gå sammen uten å kutte i velferden vår . 

Det var noen innspill fra meg på natterstid.

Det aller viktigste er at du bruker stemmen din. Ellers har du ingen rett til å klage etterpå, uavhengig av hvilket resultat vi ser på tirsdag.

De aller fleste som har vært på sommerleir har skapt uforglemmelige minner. Som tidligere leder for en ungdomsorganisasjon, fikk jeg den 22.juli 2011 følelsen av at dette kunne hende oss også. At angrepet på ungdommen på Utøya også var et angrep på min organisasjon. På alle ungdomsorganisasjoner. Det var et angrep på forsvarsløse ungdommer som hadde ferie. Som hadde de beste dagene i livet sitt fram til det helt uvirkelige hendte.

8 år før angrepet var jeg selv gjest på Utøya. Jeg var invitert som gjest for å snakke om landbrukspolitikk. Samarbeidet med AUF var godt, som det var med de andre ungdomsorganisasjonene som var i mot EU. I tillegg var Gry Larsen og jeg fra samme kommune. Vi hadde tidligere arrangert en stor konferanse sammen «Vi taper aldri!»…  Inntrykket jeg fikk da jeg kom på øya var at dette var nesten som å komme til mine egne. Jeg har selv 14 landsstevner i bygdeungdomslaget bak meg, og har hatt ansvaret for 1000 ungdommer på leir. Samhold, samvær, lek, flørt, konkurranser og politikk. Å være en del av noe som er større enn seg selv. Å bidra til å forandre verden!

Først hørte vi om angrepet på regjeringskvartalet. Det i seg selv var et enormt sjokk. Vi skrudde på pc-en og fulgte nyhetssendingene. Vi hadde ikke tv, der vi var på besøk hos min bror, men vi hadde nett. Plutselig fikk vi høre at det ble meldt om skyting på Utøya. Det er mindre enn en time hjemmefra. Det knøt seg i magen i frykt for hva som var i ferd med å skje. Var landet under angrep?

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Vi fikk direkte intervju med en som var i båt utenfor øya. Han sa det lå minst hundre mennesker døde i vannkanten. Ingen trodde det var sant, men broren min kjente han som snakket, og han sa at «denne mannen juger ikke». Da begynte omfanget å sige inn. Jeg gråt og gråt. Vi satt og fulgte sendingene til langt på natt, men til slutt var jeg så sliten at jeg måtte legge meg. Da mannen min kom og la seg var tallet over 60. Da jeg våknet var det nær 100 savnet eller døde, og jeg løp rett på badet og kastet opp. 

Maktesløshet, fortvilelse, sinne, frykt og SORG. En bunnløs sorg over de som mistet livet på denne brutale måten. Det var ungdom som jeg identifiserte meg med. Det kunne vært meg eller mine. Jeg scrollet facebookvenner i AUF og Ap. «Jeg lever» stod det. 

Jeg kjente ingen av de omkomne, men følte at hver eneste ungdom var som en bekjent. Alle vi som har vært på sommerleir kjente litt på det, tror jeg. 

Det kunne vært oss.
Det kunne vært en av mine. 

På mange måter så var det mine egne! 

Hvil i fred, – vi skal aldri glemme!

Hun har 5 barn, tette i alder og ganske fulle av spillopper, hvis jeg ikke har hørt feil. Allerede da hun var 40, ble hun bestemor for både første og andre gang. Jeg er nummer to. Kun slått med en drøy måned, av min kjære fetter Christian. 

Siden da har hun blitt overhode for 15 barnebarn, hvor den eldste altså er 40, og den yngste skal begynne på skolen til høsten. Vi, for vår del, har igjen sørget for 13 oldebarn, – så langt. Og bare omtrent halvparten av oss har reprodusert, foreløpig… I tillegg møtte hun min bonusbestefar som også hadde fullt av både barn, barnebarn og oldebarn. Så de hadde mange å besøke, og gå i bursdagsselskap til. Dessverre gikk han bort for noen år siden, men hun holder fortsatt kontakten med bonusfamilien også.

Med så mange å holde styr på, så har hun nok å henge fingrene i, og som så mange andre pensjonister så har hun full timeplan. Hun både svømmer og går i syklubb, i tillegg til å holde orden på både hus og hage. Når hun ikke treffer den store familien sin, da…

Likevel ser vi henne så og si hver gang vi er på Jevnaker. Enten så besøker vi, eller så kommer hun til oss. Ofte sammen med en av de øvrige i familien.  Hun er nemlig ikke så glad i å kjøre for langt med bil, lengre. 

Da jeg var lita så var vi ofte hos bestemor.  Eller hun kom til oss, og da hjalp hun ofte til. Spesielt godt husker jeg at hun og oldemor kom og hjalp til i slaktinga før jul. Da stekte de karbonader og kjøttkaker i store baljer som stod til avkjøling på trammen når vi kom hjem fra skolen.  Det aller beste i verden er å komme hjem til nystekte kjøttkaker,  som kunne maules rett fra gaffelen,  eller nytes på hjemmebakt lefse. 

De sydde rull også. Mange fine ruller, som skulle serveres til jul. Jeg husker jeg satt med store øyne og fulgte med på hvordan de la kjøttet lagvis med spekk og krydder i rullskinnet, før de sydde dem sammen og surret dem med bomullstråd. Det er utrolig koselig å ha lært slike tradisjonelle kunster av bestemor og oldemor. Nå lager jeg rullen selv, hver eneste jul. Riktignok må jeg bruke viltkjøtt,  siden vi ikke lenger har dyr, men jeg drister meg til å si at smaken er tilnærmet den samme. Det blir ikke jul uten rull, lefse og kjøttkaker. 

Bestemor har også vært på besøk hos oss i Trøndelag, en rekke ganger. Både sammen med mamma og pappa,  men også med lillesøsteren min,  og med bonusbestefar. Og rett som det er, så ringer vi hverandre,  og skravler i lange tider. 
Det er så utrolig fint at vi klarer å ha så nær kontakt,  selv om vi bor så langt unna hverandre. 

Oldebarna elsker henne. Litt uærbødig så kaller de henne av og til “Oldis”, på samme måte som de kan finne på å rope på “Bestis” når de skal ha tak i bestemor. Resultatet er at bestemor har begynt å si at jeg skal hilse dem fra Oldis, når vi har snakket i telefonen.  Kul dame!! 
 

Nå i ferien så dro vi og hentet henne, og reiste på restaurant og spiste lunsj, før vi kjørte hjem til Igelsrud og resten av familien. Det er så herlig å skape fine minner for ungene også. Jeg har allerede massevis av fine historier i hjertet mitt, og det er heldigvis plass til veldig, veldig mange flere. Jeg er så takknemlig for at jeg har verdens beste bestemor. 

Og det som er ekstra morsomt er at mamma stadig blir mer og mer lik henne, akkurat som jeg tar meg i å bli som mamma, og til slutt møter jeg stadig meg selv i døra, i min egen vakre datter.
På den måten bærer vi både tradisjoner og gener videre, slik generasjoner har gjort før oss. 

Dét er fint, det!! 

Anne Marit 
 

I helga var jeg på båttur. Det var stille vann og en stødig kaptein.  Vi var innom et utested, før vi skulle putre hjemover i båten. I denne båten mangler det noen få cm på at man ikke trenger å ha på redningsvest mens man er om bord. Skuta har en ganske stor kahytt, og et deilig dekk bak med ei stor sittegruppe. Selvsagt samlet alle seg i sittegruppa da vi dro. Det første jeg gjør når jeg går ombord er å ha på meg den rosa redningsvesten som ligger som ei tynn pølse rundt nakken min. Litt over halvparten av de øvrige om bord gjør det samme. Resten har vest enten i setet sitt eller i kahytten. 

Mens vi seiler utover så passerer vi en annen båt som ligger for anker. Den er full av folk, og ingen har vest, og siden båten ligger fortøyd så er kanskje det greit. Og det er mye alkohol og høy stemning. 

“Er dere redd for å drukne?” roper en av gjestene på den andre båten, og høster rungende latter fra de andre. Jeg kjenner at at jeg har et bitende svar på tunga, men jeg holdt munn fordi det er lite vits i å snakke til fulle folk. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Men idag er alle edru, og jeg føler et behov for å svare. 

Kjære uvitende båtgjest.
På spørsmålet ditt så kan jeg svare et ubetinget JA. Selv om jeg sikkert hadde orket å svømme et stykke, eller kanskje rukket å hive på meg vesten dersom vi hadde fått motorstopp, eller om vi hadde kantra. – I situasjoner hvor man har TID. 

MEN har du sett hvor raskt det utvikler seg brann i en båt? Har du tenkt over hvor kaos det vil være i en nødsituasjon hvor alle skal ned den trange inngangen til kahytten for å hente vest? Tror du at man planlegger å forlise eller kollidere med noen? 

Hvis man i tillegg har promille slik at reaksjonsevne blir hemmet, så vil jeg heller spørre deg: Er du IKKE redd for å dø? 

Tørk av deg fliret du… jeg har to nydelige barn som ikke fortjener å miste mammaen sin fordi jeg ikke har selvtillit nok til å bruke vesten min når sånne tullinger som deg ler. Det er mange som ville kvidd seg neste gang, og heller latt vesten bli i kahytten med de konsekvenser det kan få. Jeg gidder ikke å ta sjansen,  jeg… 

Og forresten; https://www.vg.no/nyheter/i/wP4krn/alarmerende-tall-de-fleste-som-drukner-fra-baat-bruker-ikke-redningsvest

Med vennlig hilsen 
Anne Marit

 4 år i motvind,

hver dag med sjanse for gode eller onde dager.

Noen dager er det begge deler, og noen ganger litt for mye, eller alt for lite av alt. 

Usikkerhet, uforutsigbart, alltid på tå hev. Hvordan er formen?  Står vi også i dag av stormen?

Støttende ord, deling av jobben, den enkleste blir som et himmelhøyt tårn. Vi tar den i sammen, om enn i ånden, støtten er viktig, vi gjør det i lag.

Fire mennesker, – en familie, en far, en mor, en søster, en bror. En enhet, laget av oss, som bare kan skilles av døden. 

4 år med ring 

10 år med kjærlighet, forståelse, omsorg og samliv. 

Vi valgte hverandre, og fant ikke den enkleste men den eneste rette vei.

Premiene er godt synlig, og helt perfekt: En sønn og ei datter, rett og slett! 

Hurra for livet, – VI STÅR HER TROSS ALT ENDA. 

Med nye venner, i melankolsk eufori. FOR noen fine minner vi danner i Mesnali.

Gratulerer med bryllupsdag, min beste venn og kjæreste, – Rune, du er min drømmemann.

Blomsterbryllup er ikke dårlig start på vår felles regnbuegang.  Jeg lover at den skal bli lengre enn lang!

Ett skritt av gangen i blomstereng og hverdagssko, – uansett det er for alltid OSS TO! 

Til slutt en kort tur i minnenes allé, der blir det også mer og mer vi kan se! 

Takk til alle som heier oss frem,  vi trenger dere også, for holde styr i vårt viltre hjem. Venner, familie, – vår viktige heiagjeng, dere er limet som vi inderlig treng…

Ekstra hender som støtter, litt barnepass, en klem. Kampen pågår fortsatt i vårt eget sykehjem.

I lek og glede, motgang og tunge bør, om kroppen svikter, så er hodet som før.

 Vår dør er åpen, vi elsker gjester, velkommen til Igelsrud Saursaunets kaotiske fester!!! (Når vi alle er kommet hjem 😉 ) 

Gratulerer med dagen,  min elskede make! 

Du får en pen blomst – og en kjøpekake! 

Vi fortsetter reisen i kohorten vår,

Og måtte den vare i minst 100 år !!!

Din Anne Marit 

Etter et halvt år, kunne jeg endelig få skue Randsfjordens vakre bredder på fredag,  etter å ha hurtigplanlagt en overraskelsesbursdag. For å unngå å være gjennomsliten allerede før festen, så kjørte jeg til Stjørdal allerede på torsdag kveld, og overnatta på hotell før jeg skule avgårde på morran fredag. 

Med hotellfrokost i magen, sammen med noen gledessommerfugler, kom jeg meg på flyet, før jeg endelig kunne klemme mamma, før vi kjørte hjem til Jevnaker. 
En liten stopp på Europris for å handle konfettikanoner til kveldens evenementer, og så var jeg i mitt barndomshjem etter det lengste fraværet noensinne. 

En god klem fra lillebror, som jeg heller ikke har sett siden jul, var en påminnelse om hvor kjedelig koronaen har vært. Heldigvis har vi snakket mye på telefon. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Bursdagsbarnet var totalt uforberedt på at de nærmeste vennene slett ikke ville la 40årsdagen forbigå i stillhet, og med et smell fra konfettiglitteret så var festen i gang!
Det var helt fantastisk å endelig kunne møtes igjen, selv om vi ikke var så mange. De beste folka var der!! 

Med en times hvil midt i festen, så holdt jeg ut til langt på natt. Det var sååå moro å skravle, le, skåle og danse igjen. 

Resten av helgen har jeg stort sett sovet. Kun avbrutt av mammas mat, og en tur hos min kjære massør og terapeut Thip. 
Med bil på Værnes så blir det nå halvannen times kjøretur før jeg kommer meg hjem. 

Der er det noen som venter veldig på mammaen sin, og på “reisegaven”. Det er bare flaks at det fortsatt ligger en halv Arnoldpølse i kofferten, siden min søsters hund ble tatt på fersken da hun hadde sneket seg inn på rommet mitt, og stod med begge beina i kofferten og pølsesnabben i munnen. Heldigvis var det kun bitemerker på den ene enden, så nå får hjemstellerne bare en halv pølse på deling, i stedet for en hel.

Såpass må man tåle, med sånt et pelskledd “søskenbarn ”

Nå blir det senga i noen dager, før bursdagsfeiring og deretter Montebello!

Vi er på rehab…

Etter lang ventetid,  så kunne vi endelig sette oss i bilen for å kjøre til Lillehammer.  Forventningene har vært høye, spesielt hos den yngste i familien, i forkant av dette kurset som bærer navnet “Familiekurs hvor en forelder har, eller har hatt kreft”
Her skal hele familien få snakke både med hverandre, med jevngamle som er i samme situasjon,  og ikke minst få veiledning av psykolog og andre dyktige folk med lang erfaring. I tillegg er lek og moro, bading, kano, fotball og massevis av andre tilrettelagte aktiviteter for barna, alt styrt av flinke miljøarbeidere. 

Det gjør sterke inntrykk å høre andres historier. Og det er sterkt å dele sin egen. Det er sjelden man er i forsamlinger med så stor forståelse og erfaringskjennskap. Det føles trygt og godt å være her. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Montebello ligger for seg selv inne i skogen, og vi lever nå i ei egen lita boble, mens vi er her. Det er helt, helt stille i huset, det er en sart, hyggelig og litt melankolsk stemning. Og selv om ungene gir full gass, så sørger rammene for at også vi som trenger hvile og pauser, får dekket behovene våre. 

Jeg blir ydmyk og takknemlig over å få høre de andres utfordringer. Takknemlig fordi jeg selv ikke har kreft lenger, og ydmyk for den kampen enkelte står i. Våre utfordringer blir likevel tatt på alvor og møtt med respekt, selv om jeg ikke lenger har en dødelig diagnose, som flere dessverre har. 

Det er mange nyanser mellom mørket og det svarte som er døden, og det lyse og hvite som er å bli helt frisk og helt som før. Og denne uka møtes vi mange med de mørkeste gråfargene. Heldigvis er det stadig lysglimt i barna våre, familie,  venner og positive opplevelser.  Dette oppholdet her gjør livet litt lysere, ihvertfall for meg! 

Det føles veldig godt og riktig å være her! Målet er å få en litt mer samkjørt og enklere hverdag når vi kommer hjem, med de verktøyene vi lærer å bruke her. 

Jeg har, som jeg nevnte i et annet innlegg, blitt ufør, og det gjør at jeg ikke lenger trenger å forholde meg til NAV. Heldigvis gikk søknaden igjennom uten noen form for problemer, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har bare positive opplevelser med mitt lokale NAV-kontor. Ja, jeg vet jeg er heldig! 

Hverdagen er som før, og jeg er så heldig at jeg har folk rundt oss som hjelper til når det kniper. For eksempel, i pinsen så ble mannen innkalt til grensetjeneste i heimevernet… etter en drøy måned med våronn så var det overhodet ikke noe jeg var klar for å håndtere. I våronnperioden så må jeg stå på ekstra, fordi vi er helt avhengige av at mannen er på jordet når været tillater det. Men når det nærmer seg slutten, ja da er jeg mer enn på felgen, fordi jeg har stått på ekstra hjemme. Så kom denne innkallingen… jeg HYLGREIN! Søknad om fritak pga syk ektefelle ble avslått, og jeg så frem til en skikkelig krevende pinse. 

Men heldigvis; Etter å ha grått på telefonen til lillesøster, så satte hun seg på flyet så fort hun var ferdig på jobb på fredag, og var her hele pinsen. Det var helt fantastisk, og jeg er såå takknemlig. I tillegg var ungene sjeleglade for å få besøk av supertante, som alltid har tid og energi til å leke. Vi fikk også besøk av en god venninne, så den lille valpen, som vi også har fått i hus, ble svært godt tatt hånd om. – Det blir mer om den i en senere post!

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Dermed ble det som kunne blitt en forferdelig slitsom og krevende langhelg, med en utslitt og sint mor, og understimulerte og misfornøyde barn, i stedet en flott og minneverdig ferie! 

Jeg er heldig som har en sånn søster! 

Tusen takk, May Lise! Du er best!

Anne Marit