Endelig litt storfamiliehygge igjen! Min kjære onkel feirer 60 år, og vi er invitert til en spennende dag med båtreise (dessverre i plaskregn) og strandfest med taler og jubalong.
Føre var så har jeg sørget for å overnatting hos lillesøster og hvilerom på festplassen, samt at jeg har lagt inn pauser i programmet og et inderlig håp om at jeg holder hele kvelden.
Det er så sjeldent at vi treffes, søskenbarna mine og jeg. Vi bor langt unna hverandre til vanlig, og når vi endelig samles så er det utrolig hyggelig med mimring og de oppdateringene vi ikke får med oss på Snap og Facebook.
Men, jeg har dessverre aldri vært spesielt sjøsterk, så den flotte båtturen i Oslos skjærgård, den tilbrakte jeg i størst grad i styrhuset hos skipperen hvor jeg kunne følge bølgene og kursen, og ikke i salongen med prat og hygge.
Skipperen var veldig hyggelig, heldigvis, og jeg fikk definitivt den best guidede turen av alle! Ikke ble jeg sjøsyk heller, takk og pris!
Da vi kom fram til festen så tok jeg min første hvil. Men det er ikke så enkelt å sove når senga gynger, – og det var ikke på grunn av drikke, for å si det sånn…
Etter flere timer til bords med mange fine taler og deilig mat så måtte jeg melde pass igjen. Og nå ligger jeg her, da. Med flott musikk og fortsatt svingende underlag. Uten å ha fått snakka så mye med slekta som jeg ville, men ganske tom for fuel.
Jeg satser på en times iherdig innsats før bussen går hjem klokka ett, selv om jeg er redd selskapet etterhvert kommer til å være enda mer svingstang enn meg sånn ved midnatt. Men da er det nok ikke båtens skyld lengre, unntatt for meg.
Det har uansett vært en fantastisk dag og kveld. Blod er tykkere enn vann, og familien min er det fineste jeg vet. Jeg er utrolig stolt av hele gjengen, og neste helg skal jeg feire bryllup for en fetter på den andre siden!
I dag har jeg rørt og frosset ned 6 kilo jordbær. I denne familien så er vi litt over middels glad i bløtkake, nemlig. Og mine bløtkaker inneholder rørt jordbær og piano vaniljekrem. Og så varierer det om kaka er med marsipanlokk eller ikke. Men grunnkaka er den samme. Heldigvis så slapp jeg å renske, siden mannen meldte seg helt frivillig. Det regnet i går, så da hadde han tid til innearbeid. Flaks for meg!
Men når det gjelder bløtkaker, så har jeg altså hatt skikkelig utfordringer med å få laget sukkerbrød. Jeg har prøvd utallige oppskrifter, men enten har de blitt for flate, eller rå, eller begge deler. Men etter jeg fikk et godt tips om å sørge for at eggene er romtempererte så har jeg uten unntak fått vellykkede kaker.
Marsipankake
Det er egentlig ganske rart, for mamman min får perfekte sukkerbrød hver eneste gang, selv med kalde egg… Ganske urettferdig, vil jeg faktisk si.
I de aller fleste andre matlaging-sammenhenger så er jeg ikke så nøye på oppmåling, men akkurat på sukkerbrød (og makroner) så er jeg nede på gram-presisjon, og det har altså lønt seg. Men hvis jeg baker brød, for eksempel, da hiver jeg oppi det som finnes i skapet. I dag lager jeg brød med yoghurt, siden jeg fant et beger som absolutt hadde gått ut på dato, men som luktet helt fint. Det samme gjelder hvis jeg lager vafler, eller bolledeig. Da slumper jeg oppi bollen, og rører sammen til det smaker riktig og ser bra ut. Det pleier å bli bra.
Utfordringen er hvis jeg har lyktes ekstra godt, og jeg får spørsmål om oppskrift eller om jeg ikke kan lage akkurat sånne brød igjen. Det er dessverre ikke så enkelt. Men da er vel maten min ekstra eksklusiv, da. One of a kind, på en måte…
Men det beste og viktigste tipset er altså at man smaker på maten underveis. Det pleier jeg å få god hjelp til, og ungene er en god test på om det fungerer. Hvis de liker den rå brøddeigen, så pleier de å like det ferdige resultatet. Og hvis de får være med å “hjelpe til”, så blir de ekstra fornøyde når vi serverer akkurat den maten som de har “laget”. Det koster meg egentlig bare litt ekstra tid å la veslejenta få røre ut gjær, eller helle i vann. Og gleden som ungene viser når de får være med er absolutt verdt at man av og til må vaske opp litt ekstra, eller det blir søl.
Lefsebakst til jul
I dette huset så har vi en fin blanding av alt fra bunnen, og Toro-supper og saus. Bearnaise har jeg aldri begitt meg ut på, men hvit og brun saus synes jeg er både enklere og bedre å lage selv. Lasagne er godt så lenge man holder seg LANGT unna fullkornsvarianten til Toro. Den smakte grusomt, men den vanlige holder lenge når man ikke tar seg tid til å lage både ostesaus og kjøttsaus fra bunn. Og det samme gjelder tomatsuppe. Jeg pleier å spe ferdigsuppa med litt fløte, og tilsetter gjerne pølsebiter eller kjøttboller og litt kraft/buljongterninger. Så en egen vri, gjør det litt mer smakfullt, men av og til holder det lenge å følge oppskrifta på baksida.
Toro-muffins med kremosttopping.
Hver familie må finne sin måte som fungerer i forhold til tid og ressurser.
Da hadet-klemmene var utvekslet og jeg lukket døra etter å ha vinket dem avgårde så kokte jeg meg en stor tekopp, smurte meg knekkebrød med hvitost og eple, og satte meg pladask ned i lenestolen foran tven. Jeg innrømmer at jeg har sett fram til å få tilbake rutiner og hverdag, og ikke minst så er jeg veldig klar for å endelig ha litt egentid for meg selv. Det har igrunn vært svært lite av det i ferien, siden vi ble tatt på senga av vannkoppene, som ga veslejenta en ekstra lang ferie, og som innebar at vi måtte holde oss unna andre for å unngå smittefare.
Mannen har hatt tre uker ferie, og den ene uka ble brukt til å legge nytt tak på kårhuset, så jeg har i stor grad vært hjemmeværende husmor med to viltre unger i nesten to måneder. Det har vært mer slitsomt enn jeg hadde trodd. I ferien på Hadeland så fikk jeg etterlengtet avlastning av både mannen og ikke minst familien, men da skjedde det så mye annet som var både hyggelig og litt slitsomt.
Men alt i alt så har det gått ganske bra. Jeg har hvilt når jeg har måttet, og ungene har sett på nettbrett eller tv, mens jeg har slappet av. Vi har også hatt fine stunder med spill og moro. Og ferieturer både som dagsturer og to uker på Østlandet i stort sett strålende sol. Hygge med gode venner og familie! Stort sett en fin ferie!
I går startet guttungen på et fantastisk tilbud som heter TKs aktivitetsskole. Det er tre dager hvor barn får anledning til å bli kjent med ulike idretter og sportsgrener i trygge rammer, med stor voksentetthet og mye lagbygging. Et helt unikt opplegg som varer fram til skolen begynner på torsdag. Vesla begynte i barnehagen allerede forrige uke, samtidig som faren startet på jobb. Så nå er vi straks i gjenge igjen.
Det varer ikke så lenge, for allerede til helga så skal jeg avgårde i min onkels bursdag, og så drar gubben fra oss for å tjene konge og fedreland ei ukes tid. Men, det er vel egentlig slik hverdagen er. Stadig nye ting som skjer. Og sånn er også livet. Man får bare henge på så godt man kan!
To dager i Trondheim med poden har virkelig gitt kvalitetstid, bare han og jeg! Men aller først var vi innom skistadion hvor landslagsgutta hadde sin første trening etter ferien. Guttungen var altså helt i himmelrike da han fikk autograf av alle sammen, pluss et bilde med sine favoritter, Iversen, Dyrhaug og selveste Johannes Høstflot Klæbo!
Autografer!
Og aldeles øre av lykke og stolthet så kjørte vi til stasjonen, superklare for eventyr i Trønderhovedstaden.
Med lyden av togskinnene som taffelmusikk så booket vi oss inn på hotellet med den aller beste frokosten, nemlig Scandic Nidelven. Forventningene har bygget seg opp etterhvert som vi har sett på bilder på nettet, og da vi kom direkte fra stasjonen og fikk vårt standard dobbeltrom med utsikt mot motorveien på baksiden, så utbryter reisefølget “Mamma, vi har fått det fineste rommet på hele hotellet!”.
Etter en kjapp hvil så skodde vi oss for asfalt og moro, men joggesko og ryggsekk. Første stopp var lunsj på Olivia på Solsiden. Med deilig pizza i skyggen og med kartet over severdigheter på bordet, så ble vi enige om å teste vitensenteret først! Det var ikke noe dårlig valg. Guttungen er veldig opptatt at eksperimenter, og han trykket, vridde, sveivet og koste seg! Vi fikk til og med oss dagens show, som handlet om flammer. Det synes han var i overkant vågalt. Han ville faktisk at vi skulle forlate salen, fordi det var farlig. Jeg fikk overtalt ham til å bli. Og etter at han hadde prøvet alle innretningene så var mamman såpass sliten at vi ble enige om å rusle tilbake til hotellet for en hvil.
Med Peppa Gris på nrksuper som barnevakt så fikk jeg den nødvendige hvilen min, og vi kledde oss om til middag. Jeg fikk nemlig beskjed om at jeg måtte ta med fine klær, og selv hadde kavaleren på seg pique-skjorte, dressjakke og fin-shorts, pakket egenhendig til dette formålet. Vi hadde plukket ut Egon i Tyholt-tårnet som et passende spisested, og det var høye forventninger om å spise i det snurrende tårnet.
Dessverre sto ikke realiteten helt til forventningene, siden det gikk ganske sakte rundt, det var stappfullt med folk og det tok en evighet å få maten (faktisk en hel runde med tårnet som tilsvarer en hel time). Og selv om burgeren og pommes fritesen som guttungen spiste var greie, så var biffen min så seig som skosåler og veldig blodig. Men med det enorme trykket av folk så gadd jeg ikke å klage, siden vi begge var ganske forsynt av både snurringa og folkemengden.
I drosjen tilbake til hotellet så var vi enige om at det nok var siste gangen vi gadd å besøke akkurat den restauranten.
Til kvelds så tok vi oss en drink i baren. Kavaleren hadde vunnet en sommerdrink på en konkurranse da vi sjekket inn, og var svært opptatt av at vi måtte drikke opp den før vi la oss. Han fikk til og med lov til å “shake” den selv. Og med en knallgrønn paraplydrink til han, og en glasscola til meg, så avsluttet vi dagen med utsikt til de store fritidsbåtene i Nidelva. Vi fant senga før klokka slo elleve!
Dag to ble startet med den beste hotellfrokosten! Det er faktisk så mye å velge i, at poden ble litt satt ut. Han gikk rundt med tallerkenen sin, og fikk seg ikke til å plukke så mye. Til slutt endte han opp med frukt og smoothies. Mora var langt mindre beskjeden, og fikk i større grad benyttet seg av utvalget. Faktisk såpass mye at det var godt med en cowboystrekk før vi sjekket ut og gjorde oss klare for Nidarosdomen.
Jeg blir alltid litt sakral i møte med kirker, og den vakre domen er ikke noe unntak. Men det er litt av opplevelsen som forsvinner, når det er så vanvittig mye folk rundt deg, som snakker høyt og fotograferer (selv om det er forbudt). Det ble et ganske kort besøk, denne gangen. Vi gikk heller en runde på utsiden, for å lete etter den figuren som viser fram rumpa si. Barne-tv har nemlig vist hvordan steinhuggerne som jobber på domen har reparert denne figuren. Vi fant ham dessverre ikke.
En tur innom Sjøfartsmuseet
Og etter en tur innom torget, frisøren og en kafè, så var vi vel fornøyde med turen og satte kursen for bagasjen, og deretter togstasjonen.
To ganske slitne turister satte sine føtter i bilen utpå ettermiddagen i går, og kjørte strake vegen hjem til lillesøster og pappan, som har stelt hjemme og laget et flott blomsterbed mens vi var borte. I dag har vi vært en tur på martna, men det får jeg skrive om en annen gang…
En inngrodd negl på stortåa ga oss en uventet oppvåkning, da godgutten vår hadde våknet med skikkelig vondt i foten, og han kom med tårevåte kinn opp i senga i ett-tida. Vi har holdt på med behandling i mange dager, med grønnsåpevann og utklemming av verk. Men det kommer stadig tilbake. Og det er så smertefullt, det vet alle som har hatt en slik skade selv.
I natt så måtte vi både rense og klippe litt, og selv om han er så redd at han skjelver, så forstår han at det er nødvendig. Til slutt så smurte vi på Brulidin-salve og satte på et Star-Warsplaster. Da presset i tåa ble borte, så sovnet han heldigvis godt i pappas armkrok.
Jeg, derimot, fikk ikke sove igjen. Jeg lå og kikket ut i lufta, og fikk stadig et bein, eller en arm slengt i ansiktet av han som hadde krabbet ut av pappas armer og nå lå i midten av dobbeltsenga. Til slutt stod jeg opp og ryddet ut av oppvaskmaskinen. Da begynte sovetabletten etterhvert å virke, og jeg kunne finne senga på kontoret. Der må jeg ha sovnet veldig hardt, for da jeg ble vekket av guttungen, så hadde både mannen og veslejenta allerede reist på jobb og i barnehagen.
I dag er det litt overskyet og dermed ganske fint inne-vær. Vi skal kose oss med å lage knekkebrød og forberede fisk til middag. Og så skal vi planlegge Trondheimsturen vår som skal skje på onsdag.
I natt så hadde jeg en snodig drøm. En sånn som gjør at man går og funderer litt på livet sitt, dagen etter. Når du våkner med frykt i hjertet fordi du har følt, helt reelt på kroppen, (eller i hvertfall i hodet) at livet var annerledes og ikke så morsomt. Jeg drømte at jeg ble forlatt, og at jeg var alene.
I hverdagen så er det fort gjort å ta ting for gitt. At man skal være sammen for alltid, og at ting går greit. Men det er faktisk slik at halvparten av alle forhold går dukken. Jeg har flere lange samboerforhold bak meg, selv. Men jeg kjente at følelsen av at jeg skulle være mannen min foruten, den var sår og skremmende.
Nå tror jeg ikke at dette er spesielt sannsynlig. Mannen min og jeg har et solid og godt forhold. Vi er også enige om at det skal mye til før vi gir opp, og vi har bevist at forholdet vårt tåler en trøkk. Sykdom er krevende for begge parter, og spesielt når man ikke blir skikkelig ferdig med motgangen heller. Det føles litt som å svømme i motstøm, men samtidig så er den støtten og kjærligheten som vi har i forholdet, en ekstra oppdrift i strømmen.
Men jeg skal fortelle ham hvor mye jeg setter pris på ham, når jeg ser ham etterpå. Og jeg skal tenke at jeg ikke skal ta ting for gitt, uten å være litt mer bevisst på at det krever en innsats.
I dag har formen vært ganske dårlig. Jeg har hatt mye magesmerter, og har ligget i senga store deler av dagen. Når jeg ligger mye så får jeg vondt i ryggen og hoftene, og det tvinger meg over i lenestolen. Det er kanskje bra, men aller helst skulle jeg vært ute og sett på at ungene sykler. Jeg burde laget middag, eller ryddet i klærne etter ferien. Kanskje jeg i hvertfall burde ha orket å kle på meg skikkelig. Men det orker jeg ikke. Ikke i dag. Kreftene tok slutt midt på dagen, og selv om jeg har ligget og prøvd å hvile, så bruker jeg lang tid på å samle krefter for å gå over golvet for å hente meg litt vann. Eller den lange veien til do.
Men nå kommer snart flokken min hjem, så jeg får mobilisere det jeg har igjen, slik at vi kan ha en hyggelig ettermiddag og kveld. Og mannen min fikser middagen, han. Klærne tåler enda en natt i bag. Jeg har tross alt på meg klær, selv om jeg ikke ville gått på butikken i dem. Og jeg er her sammen med de fineste jeg veit. Det er tross alt det viktigste!
I ferien så har ungene fått være våkne til vi går inn, eller vi avslutter det vi holder på med av andre ting. De har vært med på besøk, og vi har holdt koken til seine kvelder, hele gjengen. Pluss-siden av dette endrede mønsteret er at ungene har sovet lengre på morran, og familiens rytme har slått fint i takt. Det er åpenbart at vi trenger mindre søvn enn vanlig også, sånn at sengetid før klokka ti om kvelden har ikke eksistert. Men mellom halv elleve og halv tolv, har de nok vært under teppene sine.
Friheten til å sjonglere nattesøvn, måltider, og hverdagsplikter er noe jeg liker godt med ferie. Ta med ungene på besøk, og kunne sitte og skravle på verandaen utover kvelden, mens ungene leker med vennene sine, som også har ferie og løsere leggetider. De har vannkrig, leker med pinner og utforsker en øde øy. Nettopp slik barn helst skal ha det på varme sommerkvelder. Enda en is til dessert etter kveldsmaten som mødrene har smurt klar på store blå fat. Brødskiver med pålegg går unna som varmt hvetebrød, og man kan til og med få i dem et glass melk som følge, før de løper videre i latter og smil.
Det gir en egen ro å sitte ute om kvelden. Det er ingenting som haster, man kan filosofere og lytte til det de andre sier. Gode venner og familie. Bra folk.
Så kommer man hjem og skal begynne å tilpasse seg til hverdagen igjen. Tidligere opp om morran, og tidligere til sengs. Etter planen. Men det er så godt når de sover utpå, og det er ingen lyder i huset før etter klokka ni… alle fire koser oss med å ligge lenge. For det er jo ferie enda. Tross alt. Og å prøve å legge dem tidligere på kvelden resulterer kun i krangling og dårlig stemning. Mens hvis de får sitte oppe med hver sin loffskive og se sommeråpent, da er alt bare fryd.
Jeg resignerte ganske raskt i kveld, etter en krevende runde med monsterfrykt, rekepilling, en finger i øyet, og til slutt, ro og harmoni da de satt sammen under ett teppe i lenestolen og var bare englebarn..
De har sovnet nå.
Jeg sikter meg også inn på drømmeland, så får vi se om det går likere i morgen…
Etter en fin ferie hjemme på Hadeland og en lang biltur hjem til Trøndelag, så har jeg ligget i sengen i nesten to dager. Jeg var først utmattet, og så fikk jeg migrene, og deretter så slo ryggen seg vrang. I ettermiddag var jeg på beina igjen, og nå er jeg forhåpentligvis back in business.
Vi kan ikke klage på været her heller, og da vi kom hjem så måtte vi ha en grundig gjennomlufting, siden det var 30 varmegrader i hele huset, og det var 16 på utsiden. Heldigvis var det litt vind, så temperaturen sank betydelig på ei lita stund..
Jeg håper virkelig at formen tar seg betydelig opp, siden jeg har et stort ønske om å få med meg OI! Trøndersk matfestival, som går av stabelen i Trondheim i disse dager. Kanskje jeg kan ta med meg veslejenta på en dagstur med tog i morgen, siden mannen skal spa bark hos svogeren min, og guttungen sikkert har tenkt å henge i skjorteflakene, – som han pleier.
Neste uke så skal vi endelig reise på aleinetur, jeg og poden, siden søsteren hans fikk være med til syden i begynnelsen av mai. Det blir bare en overnatting i barte-hovedstaden, denne gangen, men vi har snakket om det siden han fikk ferie, men har måttet utsette avreisen på grunn av vannkoppene til lillesøster, og deretter dro vi jo sørover alle sammen. Men nå håper jeg at vi skal komme oss avgårde.
Vi har snakket om Olav den hellige, og derfor skal vi etter planen besøke Nidarosdomen. Vi skal se på kronen til kongen, bo på hotellet som har den aller beste frokosten, og vi skal innom på vitensenteret. Dessuten så skal vi spise på restaurant, noe som seksåringen synes er veldig stas.
Men hvis det i første omgang skal bli matfestival i morgen, så må jeg nok komme meg i seng.
