Pappaen har nettopp sagt at vi må stoppe for å kjøpe kake på butikken på vei hjem fra familieselskap. “Hyyssjj, det er hemmelig! Hørte du hva pappa sa, mamma?” sier krølltoppen med det rosa sommerfuglskjørtet. “Nei, sa han at vi skulle stoppe for å kjøpe en drake?”, sier jeg med påtatt uinteressert stemme.
“Nei, mamma. Vi må stoppe for å kjøpe noen nye klea til deg på Extra, mamma.”, fortsetter datteren med ivrig stemme. “Ja, ei brun skjorte!” følger storebror hjelpsomt opp. “Å ja,” sier jeg. “Akkurat det jeg ønsker meg!”
Baksetet fniser, og ber om å få høre Mormor og de åtte ungene på radioen, mens vi kjører mot butikken. Jeg smiler for meg selv, og finner fram telefonen med lydbøkene og Anne-Cath. Vestly sin koselige stemme på Spotify.
Utenfor Extra så får jeg streng beskjed om å ikke se inn i butikken, og mens jeg sjekker nyhetene på mobilen så handles det hemmeligheter som gjemmes under et pledd mellom setene i baksetet. “Ikke lov til å kikke, mamma!”
Vel hjemme så får jeg beskjed om å gå inn og sette meg i stua. Og mens jeg tar av meg skoa så kommer veslejenta løpende med en bukett med gule roser og roper: “Gratulerer med dagen som er snart, mamma!” “Oi, så fine blomster! Kjøpte dere dem på butikken da vi stoppa?” “Ja, ble du ikke overraska?” “Jo, jenta mi, jeg ble veldig overraska, og veldig glad! Tusen takk!”
De fine blomstene jeg har fått på forskudd!
Mens jeg snitter blomstene så hører jeg mer hvisking i gangen, etterfulgt av et lite dunk og banning fra mannen. Jeg antar at kaka har ramlet i gulvet. Småkjekling om skylddelingen blir avløst av at poden kommer inn med hendene på ryggen. “Mamma, du må gå i stua. Og det er ikke lov til å kikke på kjølerommet!” Jeg tar med meg blomsterbuketten og setter meg for å se slutten på Stjernekamp. Ungene kommer og gir meg nattakos, og faren følger dem på badet og får dem i seng.
Jeg smiler for meg selv over hemmelighetskremmeriet og den deilige spenningen som ungene viser over den kommende bursdagsfeiringen. I morgen blir det hardt å ikke kikke i kjølerommet, men jeg skal nok holde meg til tyvstarten på feiringen i morgen ettermiddag. Bursdag er moro, men oppladingen er nesten enda mer spennende!
Jeg har følt at formen har vært ganske bra ei stund. Turen til Kreta var en stor energipåfylling, og det var også fint å få et avbrekk med høstferie hjemme på Jevnaker.
Det var så deilig å kjenne at kroppen spilte på lag med meg, og at jeg ikke trengte å sove i timevis på dagtid. Håpet om at ting skulle normalisere seg syntes å formalisere seg, og jeg har til og med begynt å tenke litt på mulige arbeidsutplasseringsplasser. Etter ett helt år på arbeidsavklaringspenger så har jeg foreløpig vært for syk til å kunne prøve ut arbeidsevnen min. Jeg har hatt mer enn nok med å følge opp på hjemmebane, og fysioterapien som er så nødvendig for at lymfesystemet mitt ikke skal gjøre beinet mitt om til en tømmerstokk.
Dessverre har denne uka vært et langt og tungt tilbakeskritt. Allerede på mandag, etter jeg hadde vært og plukket ut nye hvitevarer så kjente jeg at kroppen trengte hvile. Og hver dag etter det så har jeg sovet og sovet og sovet. Både på dagtid, på ettermiddagen og om natta. Det har vært blytungt å stå opp når klokka har ringt på morran, og humøret synker også på linje med formkurven. Jeg blir sur, bråsint og veldig lei meg.
Overgangen fra de gode dagene blir ekstra hard, når håpet om en varig bedring så brutalt blir knust gjennom de lange timene til sengs. Dessverre har også smertene bestemt seg for å minne meg på hvordan det kan være. Flere gode uker med lite hurtigvirkende morfin, har de siste dagene blitt erstattet av maksdoser av det meste jeg kan ta.
Jeg håper at dette er et kortvarig tilbakeskritt, og at flere av de gode dagene vil komme tilbake raskt. Jeg vet jo nå at det er mulig, og jeg føler at tålmodigheten vil bære frukter etterhvert. I mellomtida så stiller mannen min opp, som han pleier, og ungene må ta litt ekstra hensyn til mamma, som de pleier.
Jeg er en person som har hele livet i håndveska. I allefall nesten. Absolutt alle som kjenner meg vet at om de skulle trenge noe akutt på fest eller tur eller hvor som helst, egentlig. Anne Marit har det!
Slik ser den ut, den nye veska!
Ett eksempel: Den gangen poden gikk ned trappa hos Oppdalsporten og fikk ei skikkelig flis i fingeren. Mamma hadde både pinsett, nål og plaster i veska.
Men nå må jeg rydde… den nye veska er mindre enn den forrige, og jeg tror kanskje at noen av sakene ikke er like nødvendige lenger… Men det er vanskelig å legge ut ting som jeg tror jeg kanskje kan komme til å få bruk for.
Dette var innholdet i den gamle veska!
Veslejenta hjelper mamma med sortering. Trenger jeg virkelig to neglelakker, tre leppepomader, to øyeskygger i samme fargepalett, to leppestifter, og uendelig mange kontaktlinser? En del av medisinene er også ute av bruk og kan godt kasseres. Hårspenner, strikker og kulepenner… Jeg tar ut så jeg bare har igjen to av hver.
Brystnåla tar jeg også ut, selv om jeg fikk bruk for den en gang. Tante operasangerinne hadde utekonsert og kjolen var alt for lang. Håndveska hadde en provisorisk akuttløsning hvor vi laget en liten splitt i kjolen ved å heise litt på skjørtet med nåla. Det fungerte til hun rakk å få byttet kjole!
Dette fikk ikke bli med videre…
Jeg er forøvrig veldig fornøyd med den nye veska. Jeg kjøpte den på Kreta, etter jeg hadde gått forbi og kikket på den flere ganger. Den har mange rom, så det er mulig for meg å samle nye nødvendigheter! Og nå som jeg har ryddet så kanskje jeg husker det meste av hva jeg har også. Kanskje. Men det meste er altså på plass, om jeg, eller noen av de som kjenner meg, skulle få bruk for det!
Ryddig, enn så lenge!
Det er akkurat slik jeg liker at det skal være! Og jeg har til og med sørget for en liten mappe med det aller viktigste slik at jeg kan hurtigbytte veske ved behov!
Den lille mappa i den store veska… Den inneholder i hovedsak medisiner og nødvendigheter ved overnatting…
Etter vi fikk handlet den nye oppvaskmaskinen og det nye fryseskapet så var utfordringen å få dem på sine respektive plasser. Fryseskapet skulle opp trappa, og den ødelagte fryseboksen skulle ned.
Jeg bør nok i den anledning nevne at vi har trapper med sving og høyt rekkverk. Det var ikke akkurat salmer som kom ut av munnen på dem som skulle forflytte de tunge gjenstandene, kan jeg love. Men nå står det nye skapet ved siden av den andre fryseren, og jeg benyttet anledningen til å ommøblere slik at jeg får plass til et skikkelig lintøyskap der den gamle fryseboksen opptok plassen,
Oppvaskmaskinen var et annet kapittel. Aller først så hadde mannen min en så stor åpenbaring at han ropte på oss alle sammen. “Kom og se! Og la meg bare si det med en gang, det er ikke jeg som har lagt den der!”
Det har seg slik at mannens hodelykt har vært sporløst forsvunnet en lang stund. Han har leita, og jeg har leita. Ungene har benektet enhver befatning med lykta, og til slutt måtte han gå til det skritt å kjøpe en ny. Og med den nye lykta godt plassert på hodet så skulle han nå i gang med bytting av oppvaskmaskin. Da han tok vekk sokkelplata under vasken så fant han altså den bortkomne lykta. Akkurat der han han hadde lagt den fra seg da han prøvde å fikse den rare lyden i oppvaskmaskinen for ei stund siden. Han flirte litt av seg selv, og vi andre benyttet anledningen til å erte ham litt skikkelig.
Men å skifte oppvaskmaskin er ikke bare bare. Spesielt når man ikke har fått med seg at det finnes flere bruksanvisninger… Jeg kan innbille meg at det også er en liten smule irriterende at kona sitter og googler filmer med monteringsanvisninger, og hjelpsomt bemerker både det ene og det andre… Guttungen er også svært hjelpsom når faren holder på med verktøy, så han var umulig å få i seng. Så med to svært gode hjelpere så ble til slutt oppvaskmaskinen behørig montert på plass, sønnen kunne finne senga, og mor kunne kjøre den første vasken, – uten hverken lekkasjer eller ulyder av noe slag.
Kaos på kjøkkenet
I dagtidlig så kunne en stolt storebror demonstrere den nye maskinen, og lillesøster var svært fascinert av bestikkskuffen. Beundringen over den nye maskinen bidro til at begge satte inn eget servise etter frokosten, og jammen fulgte de opp etter middag også. Jeg krysser fingrene for at de gode vanene varer lenger enn nyhetens interesse…
På lørdagskvelden så stod jeg på badet og pusset tennene da jeg hørte et lite pip. Ja, et sånt pip som når røykvarsleren begynner å bli tom for batteri. Jeg har som tidligere fortalt, en skikkelig “dille” på blant annet pipelyder, og derfor var det helt avgjørende at jeg fant den riktige røykvarsleren og fikk byttet batteri før jeg la meg. Jeg lyttet og lyttet, men det kom ingen lyd fra hverken barnas rom eller gangen. Jeg ropte på gubben, og han kom på at han også hadde hørt denne pipelyden, men at han trodde den kunne komme fra fryseren.
Ikke helt frysertemperatur
Fryseren er av litt eldre årgang, og da vi åpnet lokket så kjente vi med en gang at ting ikke var som det skulle. Det var rim på kjøttpakkene og det var ikke iskald luft som slo mot oss. Da mannen målte temperaturen så var den bare 5 kuldegrader. Heldigvis så var det meste fortsatt tæla, men vi måtte begynne og flytte de viktigste tingene over i den andre fryseren, som allerede er ganske så full.
Fryserhavari på en sen lørdagskveld er ikke akkurat det mest praktiske, siden butikkene var stengt, og vi måtte vente helt til i dag med å få kjøpt en ny. Heldigvis så var det mest fiskepinner, ferdigpizza og is som må kastes.
Men, en ulykke kommer sjelden aleine, og vi har i lengre tid ventet på at oppvaskmaskinen skulle ta kvelden også. Den har bråket og kaklet med de rareste lyder i flere uker, og vi har ikke turt å la den gå uten at vi har vært våkne og tilstede. Den får også avløsning nå som vi må på handletur til el-butikken uansett.
Dette blir altså en skikkelig pung-reise, som min farfar ville ha sagt. Mye penger ut på en gang. Samtidig så er jeg glad for at vi fikk reddet det meste av verdi i fryseren, og at den ikke gikk i stykker da vi var på lang sommerferie. Jeg har hørt om slike tilfeller hvor hele frysere med innhold bare må kondemneres. De kan ikke engang åpnes, men graves ned med igjentapet lokk. Gasser som bedervet kjøtt produserer er visst direkte farlig!
Så ting er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Og jeg håper at svigerfar kommer og hjelper oss med å bære ned den gamle og opp den nye, siden fryserne våre står i annen etasje.
Ungene mine er helt på mammas linje når det gjelder reisetid. Vi kjørte sørover på ni timer, – blank, og med et snev av konkurranseinstinkt høyst latent hos både sjåfør og passasjerer så la vi i vei fra Jevnaker klokka kvart over ti, med målsetting om å gjøre det enda bedre. – Selvfølgelig innenfor forsvarligheten og førerkortets grenser.
Første stopp var allerede en planlagt kortavstikker til Grinakervev. Jeg har snart bursdag, og i den anledning så hadde jeg ønsket meg duker og brikker laget på veveriet på Tingelstadhøgda. Jeg fikk penger av mamma og pappa og med god hjelp av ungene så ble det nye smykker til alle bord og benker!
Neste stopp var også planlagt. Drive-in på Lillehammer McDonalds ble likevel supplert med en kjapp do-tur etter vi hadde stått i bilkø for å få maten. Men maten ble fortært i bilen i full fres oppover Gudbrands vakre dal. 20 mil var rundet på et blunk, og vi tok en ny proviantering og tissepause på Dombås.
Vi passerer faktisk bare ei fylkesgrense på turen, og den er akkurat halvveis. Det viser godt hvor drøye avstander det er i vårt langstrakte land. Jeg har, etter fylkessammenslåinga i Trøndelag, bare flyttet til nabofylket. 60 mil hjemmefra. En hel dags kjøring…
Vi bestemte oss for at vi ville kjøre hjem før vi spiste middag. Wienerpølser i lompe og brød. Innkjøpene skulle foretas på Extra på Mære. Vi lå godt an i forhold til å utlikne rekorden på kjøretid.
Pappaen kunne fortelle at jaktlaget hadde felt 3 elger i dag, og at farmor hadde kokt grønnsakssuppe. Det var nok til alle. Vi tok likevel den stoppen på Mære.
Halv åtte svingte vi inn gutua hjemme. I kjøretid tror jeg vi var raskere enn turen nedover, men vi hadde noen flere lengre stopper på veien opp. Fortsatt en veldig respektabel tid, og jeg merket godt at jeg hadde sittet i ro i samme stilling i mange timer da jeg kom fram. Ungene forsvant avgårde etter faren sin da vi hadde parkert, og de var innom farmor og spiste suppe. Jeg bar inn bager og ting, og veltet ned i godstolen. Mannen fikk oppgaven med å bære inn de 50 flaskene og 10 posene med eplejuice, samt den store kassa med epler.
Kort oppsummert så har dagen i dag blitt tilbragt i senga. Det er helt som forventet, men fortsatt kjedelig. Veslejenta har fått en lei tørrhoste og har slappet av sammen med meg. Gutta våre har vært på elgjakt hele dagen, og jeg venter dem inn hvert øyeblikk som helst. Det blir pølser til middag. Pølsene som vi kjøpte i går.
Vi dro til Hadeland på høstferie på søndag. Etter en rekordrask reise på “bare” 9 timer, så har vi rett og slett hatt fullpakket program. Derfor har jeg prioritert å være tilstede i øyeblikkene og ikke i hverken blogg eller andre skjermer. Det føles fint!
Tur med Zara, tantes hund
Mandag var jeg hos min faste behandler her på Jevnaker. Hver gang jeg er hjemme på ferie så prøver jeg å få en time hos Thip. Hun både masserer og gir meg fotsoneterapi. Det er ofte hardhendt behandling, men jeg blir alltid bedre både i sinn og skinn etter å ha vært der.
Tirsdag hadde vi den store epleinnhøstingsdagen. Vi startet med epleplukking, og deretter satte vi opp den reneste samlebåndsfabrikken. En fortsatte med epleplukking, en vasket eplene med høytrykksspyler, en kastet epler i eplemoseren, en presset eplene mellom pressduker i eplepressa og tømte over på 25 liters dunker, og jeg kokte eplejuicen opp til 75 grader før jeg tømte det over i emballasje. Jeg hadde kjøpt ferdig vaskede flasker som jeg steriliserte i stekeoven før jeg fylte dem opp og korket dem. I tillegg hadde pappa fått tak i treliters vinposer som vi kunne fylle direkte med varm eplejuice direkte fra kjelen. Tilsammen laget vi 150 liter ureist eplejuice av usprøytede epler fra eplehagen som min kjære avdøde farfar plantet. Han hadde fylt 100 år i august i år.
“Igelsrud spesial”, kaller ungene denne fantastiske drikken. Og vi skal stappe bilen så full vi bare kan med juice når vi reiser hjem på lørdag. En liten utfordring er at jeg ikke var så flink til å pakke lite da vi dro, men hadde allerede ganske stappfull bil på nedoverturen. Men vi får vel stable opp til taket og legge det tunge i bunn. Det går nok bra!
I går dro vi på badeland på Raufoss. Ungene elsker å bade, og på Raufoss er det både sklier og bølgebasseng. Superonkel er 198 cm og tryggheten selv i det store bassenget, og alle tre er ganske svømmedyktige (spesielt med armringer) og ikke redde for noen ting. Om de går under så kommer de opp igjen som en fiskedupp. Tre timer er veldig lenge for mor, men ikke lenge nok for ungene. Vi hadde dog lovet å komme på besøk til oldemor/bestemor på Eina, hvor hun hadde varmet kjøttkaker og funnet fram sin overlegne hjemmebakte lefse og i tillegg hadde hun stekt et stort fat med vafler med hjemmelaget jordbærsyltetøy. Vi spiste til vi nesten sprakk.
Min kjære operatante Gunda, og mitt 4-årige søskenbarn kom også og spiste sammen med oss, og det var kjempehyggelig å høre siste nytt. Hun fortalte at hun skulle til Busan i Sør-Korea og synge ved en skipsdåp. Vi heier kjempemasse!
I dag var det slutt på kreftene etter å ha vært litt for hard med meg selv. Et lite besøk i det nye huset til bestevenninna mi, og en bakeristopp på Hadeland Glassverk var alt jeg fikk til i dag. Etterpå sov jeg i tre timer mens resten spiste middag, før vi spilte en runde med Ticket to ride og spiste enda en runde med eplekake.
I morgen skal jeg ha litt aleinetid uten unger, og skal da teste ut lunsjmenyen hos Lokstallen i Røykenvika sammen med den andre bestevenninna mi (jeg er velsignet med tre stykker!). Dessuten må jeg pakke bilen sånn at jeg får med mest mulig epler og eplejuice. Lørdag er det full dag med kjøring, så jeg må nok også hvile meg opp også. Det har vært en kjempefin ferie, selv om vi ikke rakk alt vi skulle ønske. Tida går så fort og det er så mye å holde på med. Sønnen min sa det som vi nok føler alle sammen, “Mamma, jeg vil ikke hjem, jeg!” Det er den beste attesten en ferie kan få!
I fjor begynte jeg å strikke. Jeg har strikket bittelitt før også, tovede tøfler, skjerf og noen votter, mens større prosjekter har strandet på grunn av undertegnedes medfødte utålmodighet. Jeg husker jeg begynte på en genser på videregående. Den var i blått og hvitt bomullsgarn, og jeg er ganske sikker på at den kunne blitt ganske fin. Det fant jeg dessverre aldri ut, siden jeg aldri ble ferdig med den.
Men i fjor så strikket jeg altså min aller første genser! Jeg har fortalt om den genseren før. Det var datteren min som valgte garnet (på en matbutikk), og jeg strikket den uten mønster på ren impuls. Jeg var godt fornøyd med resultatet, men mottakeren nektet å bruke den, siden den klødde og dessuten var for høy i halsen, selv om hun hadde godkjent halshøyden før jeg felte av. Resultatet ga meg likevel motivasjon til å starte på et større prosjekt, en genser til meg selv. Og hjemme på ferie så reiste jeg innom ei venninne som har startet garnbutikk i huset sitt. Hos Martine fikk jeg tak i både garn, pinner og mønster, samt flere gode råd om hvordan jeg skulle klare å fullføre en Sara-genser!
Storfornøyd med eget resultat
Jeg tror jeg hadde et sterkt behov for å gjøre noe som ga konkrete resultater. Når man ikke har en jobb å gå til så føler man seg utrolig ubrukelig. Og selv om jeg bruker det meste av tiden og kreftene mine på å følge opp barna og familien vår, så synes det så veldig lite sånn “over langen” at man har orket å lage middag eller vasket klær. Jeg trengte noe mer konkret.
Sara-genseren er strikket på tykke pinner i størrelse 5,5, og du ser framgang i arbeidet du har i fingrene. I tillegg strikket jeg den med striper, slik at jeg skiftet farge med jevne mellomrom, noe som også ga en motivasjon. Jeg klarte til og med å lese og følge oppskriften, slik at raglanfellinga ble vellykket. Herrefred for en tilfredsstillelse å ta på seg den genseren!
Og med ett vellykket resultat ferdig, og grønt garn til overs, så strikket jeg en ny genser til veslejenta i samme mønster. Rosa og grønt alpakkagarn var tydeligvis nøkkelen til å få henne til å bruke ullgenser. Denne klør ikke, og hun elsker å bruke den!
Jeg var i så godt driv med den strikkinga at jeg strikket en genser til storebror også, men da jeg hadde festet den siste tråden på den genseren, da var det helt slutt på tålmodighet og strikkelyst, og den bortlovede genseren til mannen, den ligger fortsatt i nøster i en pappeske under senga på gjesterommet.
Jeg har også begynt å forstå det med garn-dilla. Da jeg var på Røros så fikk jeg gode tips om nettsider som selger garn. Og i et svakt øyeblikk med 50% fram til midnatt, så kjøpte jeg klokken 23:50, en hel eske med alpakkagarn som var tenkt til en hvit jakke med grønn bord til meg selv. Jeg liker aller best å strikke “på frihånd”. Det er sikkert fordi jeg ikke liker å rekke opp, og da vil jeg heller lage egne mønstre enn å følge noe jeg ikke får til. Forskrekkelsen var ganske stor da jeg åpnet esken og den var full av grønne nøster. Jeg gikk tilbake på bestillingen og oppdaget at i tidspresset hadde jeg skrevet feil i bestillingen og byttet om på antallet hvite og grønne nøster.
Nå er jeg godt i gang med den grønne jakka. Jeg har aldri laget jakke før, og håper at jeg er kommet så langt at mamma kan hjelpe meg å klippe åpning når vi skal til Hadeland på høstferie i neste uke. Jeg tror jeg blir godt fornøyd med dette prosjektet også. Jeg håper at iveren holder seg til jeg blir ferdig, og enda en stund til, slik at jeg kan få strikket den genseren jeg har lovet til mannen!
September er over, men det er fortsatt viktig å ha fokus på at man MÅ huske å ta celleprøve! Jeg har skrevet om det før, men vil gi dere et lite innblikk i hvor vanvittig det er å faktisk få livmorhalskreft. Dette er det opprinnelige innlegget jeg skrev til nrk.no.
Jeg har ikke publisert det på bloggen før, og lar dere nå få lese hele teksten.
OG TA CELLEPRØVER!
Den første dosen cellegift blir sprøytet inn i årene mine.
Frisk du liksom… En historie om livet etter kreft.
Kreftfri! Etter 36 strålinger og 5 cellegiftkurer så kunne legen fortelle at det ikke var tegn til kreftceller i den nedbrutte kroppen min lengre. Svulsten på 8 cm var ryddet av veien gjennom et helvete av kvalme, smerte, slapphet, hjemlengsel og trua på at det snart var over. 7 uker av sommeren 2016 var tilbragt på St. Olavs hospital. Permisjon i helgene ga etterlengtet nærhet til barna på 2 og 4 år, og en kjærlig armkrok av han som egentlig skulle blitt ektemannen min den 9. juli dette året. Vi måtte utsette bryllupet, men det var jo bare en ørliten bagatell i den uvirkelige sammenhengen.
Etter flere uker på sofaen var jeg endelig klar for å bygge meg opp igjen. Nå var det på tide å ta tilbake livet og hverdagen. En slow start fylt med fysioterapi, opptrening og noen timer jobbing i uka var helt perfekt. Selv om jeg egentlig følte at forventningskravene kom i bråeste laget, så var det ingen som sa noe om at ting ikke funka, og drømmejobben var tross alt verdt å stå på litt ekstra for.
Arbeidsprosenten økte. Men hodet fulgte kanskje ikke helt med. Lederjobben var krevende å fylle, og plutselig var jeg ikke lenger arbeidsfør, men langtidssykmeldt med dårlige utsikter for en videre karriere. – For en utrøstelig sorg og for et ubeskrivelig nederlag!
Smertene økte og det lille overskuddet jeg hadde forsvant. En kropp forvridd i fosterstilling på sofaen med grusomme magesmerter som bare kunne lindres med sterke morfinpreparater. MR-undersøkelser avdekket omfattende stråleskader i bekken, tarmer og muskulatur. Jeg var ødelagt av behandlingen som hadde reddet livet mitt.
Det var ikke slik en jeg hadde sett for meg hverdagen da jeg fikk beskjed om at jeg måtte forberede meg på et tøft halvår etter at diagnosen var fastslått. Hovedfokuset var full kurasjon, og jeg var nok ikke veldig mottakelig for å høre om det som kunne komme etterpå, for senskader er noe som skjer «de andre» og ikke meg.
Men gradvis skjedde det meg… – Å starte dagen med å bryte seg ut av senga for å være med å få barna klare for skole og barnehage. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg så gjerne VIL. Koke havregrøt og mase om påkledning. Varme klemmer og et stort vemod når de forsvinner ut døra, mens jeg rydder opp, sjekker facebook, ser litt på TV, setter på en klesvask og går og legger meg igjen, totalt tom for krefter. Etter noen timers søvn så står jeg opp og henger opp klærne. Hviler i godstolen mens jeg leser litt for å prøve å holde hodet i aktivitet. Tar meg sammen for å lage middag (hvis jeg orker det den dagen) og gleder meg veldig til flokken min skal komme hjem til omfavnelser og historier om dagens aktiviteter.
Latter og familiehygge ved middagsbordet avbrytes av at jeg styrter på badet med intense magesmerter. Og når mannen min må ut og ta «økta» på gården eller følge opp der jeg ikke strekker til, så overlates ofte ungene til hver sin ipad, mens jeg tusler til sengs med smertestillende fordi smertene truer med å overta hele tilværelsen.
Når jeg skal på butikken, til fysioterapeut eller være supporter på karusellrenn så må jeg planlegge og hvile meg på forhånd, – og ikke legge noen planer for kvelden eller dagen etterpå. Da går det som regel fint, men det er krevende å ofte si nei til sosiale opplevelser og aktiviteter man så gjerne ville deltatt på.
Det er vanskelig å forklare at man er «frisk» igjen, uten å være frisk. Forventningene fra omverden er jo så store. Reportasjer om kreftfriske som sykler Trondheim-Oslo, jobber fullt og som trener seg proppfulle av overskudd og livskvalitet kan virke som en rød klut for meg, siden de bidrar til å føle meg enda mer ubrukelig, maktesløs og unormal. Livredd for at folk ser på meg som lat, sytete og selvmedlidende. Jeg som var kjent for å være et ja- menneske, den som fikser og den som støtter. Og nå har kreften tatt fra meg så utrolig mye slik at jeg plutselig ble en helt annen. En som er konstant sliten med sterke smerter, litt deprimert og sur, – og så ser jeg jo i tillegg skikkelig feit ut, opphovnet av lymfødem som jeg er.
Fastlegen har gjort sitt beste, men har både korte konsultasjoner og manglende spesialkompetanse. Jeg ble derfor henvist til klinikk for senskader, og etter lang ventetid siden det bare var åpent annenhver fredag, fikk jeg hjelp til å komme videre av flinke spesialister. Jeg ble sendt til rehabilitering på Røros.
Det er stor skam at klinikk for senskader på St. Olavs nå er nedlagt, selv om behovet bare øker og øker!
Rehabiliteringa har gitt ny giv og nytt håp for meg. Jeg er heldig som fikk komme til Røros og oppleve å bli tatt på alvor av noen av de dyktigste i landet. Det er galskap, det er samfunnsøkonomisk uetisk og det er en forferdelig tragedie for de som ikke får dette tilbudet, når det finnes kapasitet til å ta imot enda flere, men det bevilges ikke midler.
Selv må jeg begynne å akseptere at livet ikke blir sånn som jeg hadde tenkt, men at jeg må gjøre det beste ut av det jeg har fått tildelt. Selv om det ikke akkurat nå innebærer deltakelse i arbeidslivet. Livet er jo faktisk det som skjer både på godt og vondt, og jeg er tross alt takknemlig for at jeg lever og får oppleve at ungene mine vokser opp.
Det er få som forstår hvordan det føles, men det blir stadig flere. 1 av 3 får en kreftdiagnose i løpet av livet og vi er mange overlevere! Mange har senskader og grusomme ettervirkninger, og alt for mange av oss blir kasteballer i et system som er svært dårlig tilpasset langvarige behandlinger og rehabilitering.
Så til statsråd Høie: Det er på tide å sørge for et pakkeforløp for senskader! Øk antall plasser på rehabilitering, sørg for å utdanne flere leger og mer helsepersonell med spesialisering i seinskader og for all del; Vær rustet for en tsunami av kreftoverlevere! Dere er allerede for seint i gang!!
Etter den søte kløe, kommer den sure svie, sies det. Det er nok sant i mange sammenhenger, og i dag ble vi vekket av en febervarm gutt klokka tre. Det hjalp nok ikke å komme seg fort hjem i går, når han allerede var gjennomkald da han spilte fotballkamp. Jeg angrer meg for at jeg ikke truet på ham ullstillongs i tillegg til ulltrøya som han motvillig tok på seg da vi skulle dra i går. Med klaprende tenner så fikk jeg høre de bevingede ordene i bilen hjem: “Mamma, jeg skulle hørt på deg!”
Mannen hadde siste jaktdag for ei stund i dag, og forsvant til skogs mens jeg kjørte veslejenta i barnehagen med is-skrapte ruter. Det hadde frosset på bilen, og av en eller annen grunn så ville ikke bilen starte parkeringsvarmeren da jeg logget meg på Volvos One-Call-app. Det må jeg finne ut av før det blir skikkelig vinter.
Jeg rakk også en kjapp tur innom det nyåpnede biltema-senteret for å kjøpe bursdagsgave til niesen min som fyller to år, før jeg kunne legge meg på fysioterapeutbenken og få ukens lymfedrenasje. Min fantastiske fysioterapeut fungerer også som en utmerket samtalepartner, og det er ikke få verdensproblemer vi løser på de hyppige timene vi tilbringer sammen. Man blir jo ganske godt kjent når man ses annenhver uke i flere år. Jeg har det samme forholdet til min andre fysioterapeut også, som i tillegg er kreftkoordinator i kommunen. Disse to damene er gulle-gode, og jeg har enormt stort utbytte av både drenering og gode samtaler hver eneste uke. Jeg er så takknemlig for at de orker å høre på!
Hjemme ventet sjuklingen i sofaen. Vi har sett Scooby-Doo, mens jeg har strikket litt, og ikke minst så sov jeg i et par drøye timer, mens han fikk laste ned ett nytt lastebilspill på nettbrettet. Lillesøster skulle hentes i tre-tida, og storebror ville gjerne øve seg på å være aleine hjemme, mens jeg dro til barnehagen. Siden farmors bil ikke stod utenfor nabohuset så fikk jegeren en telefon om ståa, slik at vi hadde en backup dersom jeg skulle bli forsinket eller forhindret fra å komme meg hjem.
Det har nemlig skjedd før. Typisk nok så skjedde det den aller første gangen ungene skulle være helt alene hjemme. Etter lange formaninger om å holde seg i ro, ikke krangle og ikke røre hverken komfyr, fyrstikker eller andre farligheter mens jeg bare kjørte bort på naboeiendommen for å hente mannen som jobbet på åkeren. Vel framme ved jordet så skulle jeg bare kjøre passasjeren i møte bortover halmstubben, slik at vi skulle være så raske som overhodet mulig. Plutselig så hører jeg et dunk, og det venstre framhjulet har kjørt seg bom fast i ei usynlig tomfår i kanten av jordet. Der stod jeg, med ungene aleine hjemme, og en irritert mann som overhodet ikke så verdien av jordekjøring i det heletatt… Gudskjelov tok svigermor telefonen, og hun kunne gå bort til ungene mens jeg måtte skru på hengerfestet på bilen, mens mannen måtte gå bort for å hente traktor for å få dratt meg opp på veien igjen. Litt slukøret kom jeg endelig tilbake til ungene og spurte om de synes jeg hadde vært lenge borte? Sterkt oppslukte av Disney Junior så sende de meg et spørrende blikk, og trakk på skuldrene. Jeg tror de 20 minuttene føltes mye lengre for meg enn for dem. I følge farmor så hadde de knapt registrert at hun kom, og langt mindre gitt uttrykk for noe savn av mor eller far. Heldigvis får jeg vel si.
Barnehagehentinga gikk etter planen, og vi kunne reise hjem til kylling og ris til middag.
Ved middagsbordet begynte jeg å få en velkjent stikking i tinningen, og det føltes som noen satt og stakk piler opp gjennom nakken min og inn i hjernen. Migrene er noe jeg har levd med så lenge jeg kan huske, og heldigvis så får jeg ikke lenger anfall like ofte etter jeg kom i overgangsalderen etter strålebehandlingen. Det er vel den eneste fordelen jeg kan si at jeg har fått etter kreften. Men helt borte er migrenen min altså ikke, og jeg stupte inn i medisinskapet etter å ha sjekket at mannen kunne reise på kontaktmøtet som vi skulle ha med læreren i 2. klasse. Jeg har heldigvis som regel god virkning av de tradisjonelle migrenemedisinene, og etter å ha sovet en lang stund så stod jeg opp kun med en liten murring i høyre side av hodet.
Snytepapir, termometer og migrenemedisin.
Migrene er en forferdelig sykdom. Jeg har hatt anfall som har vært så kraftige at jeg har blitt innlagt på sykehuset med frykt for hjerneblødning. Smertene er så intense at man nesten ikke tror det er mulig. Hjertet mitt blør for de som ikke får medisiner som virker, fordi de blir for dyre for staten. Det er det gale vanvidd! Samfunnet som helhet vil spare mye mer på at disse menneskene kan jobbe og leve som normalt, enn at de ligger i kalde og mørke rom med smerter som får strålebehandlingen til virke som en bagatell. Gudskjelov så går det over, og man slipper unna smerten for en periode igjen. Men mange blir uføre på grunn av denne sykdommen, og det må da være dyrere å betale uføretrygd til disse enn å betale medisiner som kan holde dem i jobb slik at de bidrar med både skatt og arbeid. Men disse tallene holdes merkelig nok adskilt, og selv om det vil gi en stor pluss på bunnlinja for AS NORGE, så gir det heller store minuser i medisinbudsjettet til helseministeren.
Jeg krysser fingrene for at det tas til vett, og at pasientene får den beste medisinen tilgjengelig!
