Etter gårsdagens strabaser så var jeg forberedt på at dagen i dag kom til i innebære mye tid i senga. Det er sånn at slitsomme dager må kompenseres med mye hvile etterpå, og det må jeg planlegge for.

Så i dag skulle jeg rett og slett bare ta det med ro, og i tillegg skulle jeg få en runde behandling med fotsoneterapi og thaimassasje. Jeg har gått hos min kjære behandler i over 10 år, og merker stor forskjell på kroppen når jeg har vært der. Hun er magisk! Ikke bare får jeg behandling som virker, men hun er også et nydelig menneske som det er veldig godt og snakke med.

En periode hadde jeg veldig mye migrene. Det var faktisk så ille at jeg måtte sykmeldes, siden jeg hadde forferdelige anfall som varte i opp til tre døgn i slengen. Da fikk jeg tips om å prøve fotsoneterapi, og ganske skeptisk så møtte jeg opp til første time. Den som innbiller seg at det er behagelig og avslappende å få denne typen behandling, må tro om igjen… Hun klemmer og knar på triggerpunkter og ømme muskler slik at man kan vri seg i smerter, men man merker jo virkelig virkningen etter et par dager. Og da kommer man jo gjerne igjen og igjen. Som jeg altså har gjort i 10 år. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Dessverre så bor jeg jo 60 mil unna henne nå, men passer på å få bestilt time hos henne så fort jeg vet når jeg kommer nedover. Og uansett hvor stor pågang hun har, så rydder hun plass til meg. Slik som i dag. På søndag. 

Heldige meg!

Etter ni og en halv time på reise, så kunne vi endelig se Randsfjordens vakre bredder, og barndomshjemmets lune lys. 

Det er langt å kjøre 60 mil, altså! Men ungene er godt vant til det, og vi er vel forberedt for de fleste eventualiteter. Takk og pris for akkurat det, når vi på Oppdal opplevde en mindre katastrofe.  – I hvertfall i seksåringens øyne. 

Han var så uheldig å få flis i fingeren!! Det er vondt å få flis, og det er vondt å ta den ut. Heldigvis hadde mor både nål, pinsett og plaster i veska. Uheldigvis så synes ikke poden at utsiktene til klyping og stikking var særlig oppløftende, og han satte seg på bakbeina som bare en seksåring kan… 

– Om noen på Oppdal mistenkte barnemishandling i dag, så kan jeg berolige vedommende med at det kun handlet om full panikk for pinsettbruk… men med lovnad om is og kikking på traktorer på Felleskjøpet, så fikk vi etter mye om og men lov til å nappe ut flisa. 

Deretter var resten av turen plankekjøring. 

Med fin flyt i trafikken, “den-som-først-ser”, god musikk og en og annen dvd-film så kan vi ikke klage på turen. 

Gjensynsgleden var stor for både store og små, og ungene begynte allerede å planlegge alt de skal gjøre i ferien. Vi gleder oss til fine dager!

God palmehelg herfra!

Å bo 60 mil unna hjemstedet sitt, unna bestevenner og unna familien med både søsken, foreldre og besteforeldrene dine, det er ganske kjipt, noen ganger… Du hiver deg ikke avgårde til et kveldsbesøk, eller en tur med ungene for å se på lamminga hos bestevennene dine. Vi pleier å bruke omtrent en dag på å kjøre. 10 timer effektiv kjøring. Det er langt…

Nå har vi ikke vært der siden jul, og det MÅ være det lengste sammenhengende fraværet siden jeg flytta hit i 2011.

Jeg gleder meg til å komme hjem. Selv om jeg ikke har bodd hos foreldrene mine sånn siden jeg var 16 år, så er det fortsatt noe eget med mitt vakre Hadeland.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

La det være sagt, sånn helt for ordens skyld, at jeg trives utmerket her i Trøndelag også, og at familien vår her og alle vennene mine er helt enestående, men de er jo forholdsvis nye alle sammen. Gjengen hjemmefra har jeg jo vokst opp med.

Så nå skal vi snart bare pakke det siste, ordne litt snacks og proviant, finne klart og montere DVD-spillere med tilhørende filmer, og gå bort i nabohuset og si hadet…

Og til slutt får jeg dobbeltsjekke at alle koffertene er med, siden vi for to år siden lot det stå igjen en kolli med alle barnas klær… da skulle vi være borte i tre uker… heldigvis fungerer Facebookhjelpen slik at svigers kunne pakke om til en mindre bag, og sende med noen venner som skulle kjøre samme løypa et par dager etterpå. 

Dey kommer ny oppdatering når vi er kommet i gang. Nå skal jeg prøve å få sovet litt til før vi tar siste økt før avreise…

Som vanlig på fredager så stod jeg i vinduet og ventet på at poden skulle komme med bussen. Han slutter tidlig på mandag og fredag, og da kommer han hjem i stedet for å være på SFO. Disse dagene pleier vi å kose oss litt ekstra, bare han og jeg. 

Det er utrolig koselig å ha litt alene-tid, siden det oftest er slik at han er med faren sin og veslejenta er sammen med meg. Så disse timene setter jeg altså veldig høyt, siden det går så fort før han sikkert har andre interesser enn å kose på fanget til mamman sin.

Men altså, jeg stod ved kjøkkenbenken og smurte brødskiver til ostesmørbrød, og ventet på at bussen skulle svinge inn på bussholdeplassen nedenfor huset. Etter klokka å dømme, så var den litt forsinka i dag. Men så, litt over tida, så ser jeg at den hvite doningen kommer kjørende i stor fart.  (Vi bor langs E6 og i 80-sone) Og til min store forskrekkelse så kjører den rett forbi!! 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Hjertet slår brått raskere, og jeg leter febrilsk etter mobilen. Har han glemt at han skal med bussen, og har gått på SFO i stedet? Har han gått av på feil sted? Er han kidnappet?? – Jadda, jeg vet at den siste tanken er både irrasjonell og usannsynlig, men den slo meg faktisk et brøkdels sekund.

Mens jeg står og famler med mobilen og lurer på om jeg skal ringe SFO eller trinntelefonen så ser jeg at bussen kommer kjørende tilbake. Den stopper på busslommen og en blid gutt kommer gående av, etter å ha snakket litt med sjåføren.

Jeg bøyer meg ut av vinduet og spør hva som skjedde? – Bussjåføren glemte å stoppe han, mamma… Men jeg bare sa fra at jeg skulle av her, jeg. 

– Ble du ikke redd da, gutten min? 

– Nei, hvorfor det? Han kunne jo bare snu?

JA, han kunne jo bare snu…. Og mamma kunne jo slakke littegrann på frykten sin…

Kanskje jeg ikke skal bli like stressa neste gang? Kanskje?

I dag har datteren min hatt besøk av ei venninne fra barnehagen, og siden jeg kom over noen pakker med påskepynt som man kan lage selv på Coop Extra, så satte vi oss til bordet for å forvandle intetsigende plastegg og uformelige isoporfigurer til de vakreste påskesmykker…

Min første bekymring meldte seg da jeg oppdaget at det ble anbefalt limpistol til påskeharene… Jeg hater limpistol. Det blir ALLTID brente fingre og store mengder smeltet plast over alt. Jeg tok jammen ikke feil denne gangen heller… I tillegg fikk ikke barna gjøre nesten noe, siden de ikke får komme i nærheten av limet. Og når harens bestanddeler bestod av filt og plastdeler som skulle limes sammen, og til slutt skulle man tegne på et ansikt… Joda, de fikk i det minste bruke tusj.

Min neste bekymring, og den var ekstremt berettiget, var da jeg oppdaget at påskekyllingen skulle dekoreres med bittesmå isoporkuler! ER det mulig?? En isoporkropp med isoporkuler?? Som skulle limes på? Snakk om mikroplast… og denne mikroplasten er faktisk både elektrisk, slik at den henger seg fast på alt (unntatt den forbanna kyllingen), og det er faktisk helt umulig å ikke søle den utover hele kjøkkenet. 

Det er sjelden jeg har gremmes så mye over noe som faktisk skulle være hyggelig. En stund så vurderte jeg seriøst å anmelde Coop for mammamishandling, siden limpisoler og isoporsøl bør kategoriseres som “strengt forbudt”. “Dette er det verste jeg har vært borti”, gjentok jeg, til ungenes kjedsommelighet, og i mangel på anledning til bannskap (som jeg normalt ikke gjør, hverken i barnas eller eget påhør).

Men til tross for min enorme frustrasjon, så ble ikke resultatet så aller verst. Og i etterkant kan jeg trekke litt på smilebåndet over egen idioti og mangel på forberedelser (da hadde svineriet havnet i søpla før vi begynte). 

Jeg tror gjesten vår dro fornøyd hjem, og jeg får takke meg selv for at jeg må støvsuge isoporkuler det neste halvåret, og skrape limrester av kjøkkenbordet før jeg tar kvelden.

Moralen? IKKE kjøp DIY påskepynt på Coop, og les nøye på innhold og fremgangsmåte neste gang det måtte dukke opp et fristende innfallsprodukt!!

Etter den noe varmelengtende posten i går, så ser det ut til å ordne seg med sydentur for veslejenta og meg. Min lille vakre kusine på tre år og den fine mamman hennes, som både er tanta mi og en god venninne, skal til Gran Canaria i slutten av måneden, og da slenger vi oss med, – som et femte hjul på vogna. Dog på eget hotell. De har jo tross alt bestemt dette for lenge siden, sammen med ei venninne av tante, så det får være grenser for invadering av andre folks ferietur…

Det ser også ut til at jeg får etterlengtet hjelp og selskap av lillesøsteren min, som jeg ser så alt for sjelden, siden det er 60 mil mellom oss i det daglige. Jeg må ærlig innrømme at jeg kommer til å trekke et lettelsens sukk hvis hun får fri, slik at jeg kan få bistand med fireåringen både på reisen, og ikke minst når vi kommer fram. 

Men skal du til utlandet, da må du ha pass… og lett panisk så oppdaget jeg i gårkveld at vesla sitt pass har gått ut. I sånne tilfeller er jeg sjeleglad for at vi ikke bor på Østlandet med mange måneders passkø. Vi troppet opp hos politiet klokka 09.00 i dag, klare til fotografering, vi. Og der tok de hjertelig imot oss! På forhånd hadde vi snakket om at det ikke er lov å smile på passbildet, så med gravalvorlig ansikt og hånda si trygt i pappas, ble hun behørig registrert som norsk reisende statsborger i to nye år. Klokka 09.09. satte vi oss inn i bilen igjen! – Effektivitet i praksis!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Etterpå skulle vi en rask tur innom Rusta og kjøpe en ny benk, før vesla skulle i barnehagen. – Du stikker ikke bare en “rask” tur innom Rusta, vettu. Det er nesten like ille som 1. etg hos IKEA… Så mange praktiske, nyttige, unyttige, morsomme og “kunne-vi-ikke-ha-bruk-for” saker som de har der. Blant annet et par rosa kaninører med tilhørende strutteskjørt, en rosa fløyelspute og en rosa sminkebørste til den bortskjemte medhjelperen. Så med fulle handleposer og en stor pose med varme smultringer (som de naturligvis selger fra en smultringvogn utenfor) kunne vi etterhvert sette kursen mot barnehagen, godt rustet for både utenlandsutflukter, sultne mager og et eventuelt karneval, – om det skulle dukke opp i nærmeste framtid…
 

Jeg er klar over at det er veldig mange der ute som virkelig har problemer med NAV, og med sine saksbehandlere, men jeg har altså BARE gode ord å si om de folka som har hjulpet og bistått meg gjennom både sykepenger og nå i AAP.

Disse nydelige menneskene har i mitt tilfelle altså hatt meg og mitt beste i tankene på ethvert vedtak og hver eneste dialog. De har ringt, og ringt meg tilbake, og om jeg sender en henvendelse så svarer de ofte i løpet av dagen! 

I dag var jeg veldig spent, fordi jeg skulle sende en “åpen søknad” om å reise til varmere strøk… Både psykologen min og legen på sykehuset har anbefalt at den stive kroppen min og det trøtte hodet mitt får litt “luftforandring”. Og jeg har sikla på en tur siden den mørkeste tida i november.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

MEN når man går på AAP så må man søke om å få beholde pengene på utenlandsreise, og det bør man gjøre i god tid før avreise. 

Jeg synes det er vanskelig å bestemme meg for å reise i lang tid i forveien. Jeg må tilpasse meg formen, barnas aktiviteter, mannens jobb, gården og andre ting. I tillegg så er restplasser som regel billigere enn ordinære billetter. Derfor skrev jeg nettopp dette til saksbehandleren, og trykket på send. Deretter gikk jeg for å ta formiddagsduppen min. 

Da jeg våknet igjen så lå det et veldig positivt svar i innboksen min. Jeg trengte ikke å søke i lang tid i forveien. Så lenge turen ikke kom i konflikt med planlagte aktiviteter eller behandling så skulle jeg bare sende søknaden når jeg hadde bestemt meg. – Nydelige nav!

Men, det blir ikke noen tur nå før påske. Da skal vi besøke familien min, og etterpå begynner vi med våronna her hjemme. Men kanskje jeg og vesla kan stikke avgårde rett etter vi kommer hjem. Da kan mannen og sønnen kjøre våronn og følge opp skolen og arbeidet sitt, mens vi tjuvstarter på sommeren. Vi må bare se om vi får med oss noen som kan ta seg fri ei ukes tid sammen med oss… 

Det er lov å håpe og å drømme, ikke sant?

Noen ganger så blir jeg så utrolig frossen. Det hjelper liksom ikke hvor mange dyner jeg breier over meg, eller hvor mange sokker jeg tar på. Det føles nesten som om jeg pakker inn kulda, og at kroppen ikke klarer å generere nok varme til å øke temperaturen inne i det jeg febrilsk prøver å gjemme meg i. I dag lå jeg sikkert i en time under dyna og skalv før jeg kom på noe lurt. 

Herregud vi har jo badekar! 

Så med en tallerken knekkebrød, et glass cola, hårkur og ei pocketbok med det forføreriske omslaget “Enke og jomfru ” (skikkelig husmorporno der, altså) tappet jeg meg et breddfullt badekar.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

I tillegg heiv jeg oppi ei sånn badebombe med duft av jordbær og champagne… 

Uten en tråd stakk jeg det ene beinet oppi, – og brølte! Varmtvannsberederen vår fungerer, for å si det sånn…

Etter å ha etterfyllt karet med MANGE liter kaldt vann, og med dårlig samvittighet for alt varmtvannet som fikk sin siste reise ned i sluket, så kunne jeg fornøyd la meg synke ned og kjenne varmen bre seg i hele kroppen. 

Det var hakket før jeg sovna! 

Stive ledd og ømme muskler fikk virkelig mjukna seg, og håret må jo bli som i den reineste sjamporeklamen etter en snau times behandling. 

Og nå går jeg rundt og er gulllende rein og på grensa til gjennomsvett etter å ha vaska ut restene av badesalt og knekkebrødsmuler fra badekaret.  Men jeg fryser i hvertfall ikke lengre.

Ha en fin dag, der du er! 

 Auuu…

Jeg hater å våkne med en mage som minner om innledninga til pressfasen da jeg fødte. Om du har hatt skikkelig, skikkelig mageknip så forstår du hva jeg mener… Etter å ha gjennomgått 36 strålebehandlinger i mage og bekkenområdet så er det jo ikke så rart at noe mer enn svulsten ble ødelagt. Jeg fikk dessverre skader på tarmen og i muskulaturen. I tillegg fikk jeg det som kalles lymfødem, hvor lymfevæske i mageområdet og det venstre beinet ikke dreneres på tilstrekkelig vis. Derfor hovner jeg opp, og må gå med kompresjonsstrømpe hele tiden.

Akkurat det med strømpa plager meg veldig lite, fordi den fungerer veldig godt, og i tillegg så vender man seg til de rareste ting.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Men smerteproblematikken skulle jeg så inderlig vært foruten. Jeg står på langtidsvirkende morfinpreparater hele tiden for å holde det i sjakk. Men det kommer dessverre noen anfall i tillegg som legger meg i fosterstilling, og som krever hurtigvirkende morfin i kapselform. 

I dag måtte mannen hente medisin til meg før jeg klarte å tenke på å kreke meg ut av senga… og etterhvert så kunne jeg stable beina under meg og gå med til ferdig dekket søndagsfrokost! 

Jeg prøver å stå opp om morran hver dag, – for å få gjengen avgårde på skolen og i barnehagen og fordi det er viktig med rutiner. Og fordi jeg så gjerne vil at hverdagen skal være så normal som mulig, Så får jeg heller gå å hvile etterhvert, når resten er ute av døra. De fleste dager går det, men noen dager går det ikke. Heldigvis så er hele familien vant til at det er sånn, og de tar hensyn og tilpasser seg. Og mannen min er en helt. <3 

Nå har gutta gått ut for å kappe ved, mens vi jentene koser oss i godstolen med Pippi Langstrømpe på de sju hav.

Så satser jeg på at resten av dagen blir betydelig bedre enn starten!

Jeg må ærlig innrømme at jeg grudde meg litt til å vise fram bloggen min til venner og bekjente. Og selv om tanken om å gjøre noe som dette har ligget og modnet ganske lenge, og pc’en er full av skriverier om alt og ingenting, så var det jo med en stor dose nerver at jeg delte linken på Facebook i går. 

Tilbakemeldingene var over all forventning!  Selv om foreldrene mine synes det var tøft å lese, så støtter de også helhjertet opp om det jeg gjør. – som alltid! Det gir lyst og motivasjon til å fortsette. Kanskje kan min åpenhjertige beskrivelse av hvordan det er å leve i en tilstand hvor man egentlig ikke er frisk, men samtidig er erklært kreftfri, gi økt forståelse og aksept.

Jeg håper det. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

I dag skal vi i bursdag til min kjære svigerinne! Hun har siden jeg første gang satte min fot her på gården, vært en suveren støtte og hun er blitt en god venninne også. Første helga jeg var med mannen hjem så endte jeg opp med å drikke vin sammen med svigerinna mi, mens kjæresten satt på skurtreskeren for å få inn avlinga. Det kunne kanskje ha skremt vekk noen, men jeg er sjøl både agronom og oppvokst på gård, så forståelsen for at innhøsting er viktigst ligger godt innplassert i ryggmargen. Så jeg gleder meg til utebursdag og god stemning seinere i dag!

I dag har vi sovet utpå litt også. Ungene koser seg i stua med frukt som jeg ordnet klart i gårkveld, og Pippi Langstrømpe på skjermen. Selvfølgelig med svensk tale! Jeg må nok innrømme at jeg har gitt etter for dubbing av både Lotta fra Bråkmakergata og ungene i Bakkebygrenda, men Pippi og Emil skal kun serveres på svensk her i huset. Heldigvis så er NRK enig med meg, og dermed så tror ungene at det bare er sånn. Hurra for NRK der altså!! De dubber jo alt mulig annet. 

Vi har for tida nettbrettpause, og det fungerer faktisk helt suverent bra! Ungene krangler mindre og vi har en roligere stemning i huset. Stresset som vi opplevde om å få spille og spille av guttungen på 6,5 år var så og si altoverskyggende, og selv om vi er enormt restriktive på hvilken type spill han får prøve, så påvirket det ham veldig negativt. Det har ikke vært mast om spilling et sekund etter vi tok dem vekk, og når vi etterhvert skal ta dem frem igjen så blir det innført nye regler. Og de skal være sterkt begrensende. 

Nå skal jeg snart dra meg ut av senga og få meg litt frokost. 

Ha en flott lørdag der du er!