Bakgardina – hverdagen som samfunnsengasjert kreftoverlever

I dag har jeg gjort min borgerplikt. Jeg har stemt ved kommune-, fylkesting- og kirkevalget. Det har jeg gjort med ærbødighet, all den tid det finnes mennesker i verden som ikke lever i et demokrati som vårt. Vi som krangler om bompenger, om det er private eller det offentlige som skal ta vare på oss når vi er gamle eller når vi er barn, hvor mye penger vi skal bruke av det enorme oljefondet vårt, og en masse andre saker som i bunn og grunn er valget mellom sukker eller honning. 

Vi som ikke trenger å flykte fordi vi er uenige med de som bestemmer. Vi kan endog bytte dem ut om vi vil. Vi trenger ikke frykte at vi ikke har råd til å ligge på sykehus, eller til å gå på skole. Skatten vi av og til klager på gir oss så uendelig mye mer enn de kronene vi synes vi heller skulle brukt på flere turer til “Syden”, eller enda flere klær. La oss spise kake på en helt vanlig onsdag!

Vi trenger ikke være redde for at det skal bli krig. At det skal komme folk å dra oss ut av sengene våre om natta, stille noen av oss opp mot veggen og skyte oss. AT vi aldri skal få se hjemmet vårt igjen. Familier som splittes og spres. 

Hungersnød. Vi aner ikke hva sult er. Jada, jeg vet at det finnes fattige folk i Norge også. Og de skal vi ta bedre vare på enn vi gjør i dag. Men SULT? Hvor vi ikke får hverken mat eller vann til barna våre… det er så fjernt at vi vender oss bort fra bildene på Dagrevyen. Hvis det i det heletatt vises bilder. Det blir så fjernt for oss at vi bare glemmer det. Men det finnes. Mange steder.

Eller at det i verden finnes mennesker som blir drept fordi de viser sin kjærlighet. At de nektes å leve det livet de ønsker, fordi stat og religion fordømmer deres valg. 

Så heldige vi er! Vi som vet at livet vårt fortsatt blir råflott i verdenssammenheng selv om det blir ett annet styre enn akkurat jeg ønsker meg i min kommune. 

Likevel så spiller det en rolle hva du stemmer. DU kan velge hvordan det skal satses på lokalt næringsliv. Om det skal bygges skole i ditt nærmiljø, eller på den andre siden av bygda, eller i sentrum. Hvem skal lede akkurat din kommune? Hvem skal representere deg? 

Hvis du ikke stemmer, så lar du andre bestemme disse tingene for deg! Sitter du hjemme så har du faktisk ikke rett til å klage på at avgjørelsene blir annerledes enn du vil. DU kunne vært den stemmen som tippet vektskåla i din retning. 

Og hvis du er usikker. – Les partiprogrammer… Ta valgomater. Finn de viktigste sakene for deg. Og om du forakter politikerne og det de sier; Stem blankt. I respekt for de millioner av mennesker som ikke har våre muligheter. De som ikke kan bestemme.

Tenk på det! GÅ OG STEM! 

BESTEM!

Godt valg!!

I dag tror jeg at helgas strabaser har innhentet meg. Jeg er skikkelig sliten, har vondt i hele kroppen, og ekstra mye i halsen og i hodet. Det er ingen vits i å måle feber på meg som stapper i meg medisiner, blant annet paracet fire ganger om dagen. Men allmenntilstanden er forringet, og jeg tror jeg i tillegg til de andre hyggelige diagosene mine, har fått en snev av influensa. 

Jeg tror jeg tok influensavaksine i vår, eller kanskje det var i fjor høst? Når tar man egentlig den, igjen?  Hukommelsen min er som omtrent på linje med en gullfisk sin, så alt jeg ikke skriver ned, det siver ut helt uten mål og mening. Jeg kan godt huske telefonnumrene hjem til de fleste av klassevenninnene mine på barneskolen (!), men at fetteren min skal bli pappa igjen, det ramlet ut og jeg ble like overrasket og glad igjen, da jeg fikk høre det for andre gang. Det er så snodig! 

Navneafasi er også en utfordring. Folk jeg har kjent i årevis, som jeg har et nært forhold til… – Jeg kan fortelle deg hva de jobber med, hvor gamle de er, hva favorittmaten er, men navnet? Eeeh… Du vet hun som er moren til… og datteren til…eller gift med… Det er flaut! Han jeg er gift med, han sier at det er normalt. At alle folk glemmer innimellom, men jeg føler at det er pinlig når jeg nettopp har snakket med vedkommende, og jeg må gå inn på facebook for å huske navnet. Dere er herved advart, og jeg ber på forhånd om unnskyldning til dere jeg kjenner. Jeg skylder på cellegifthjernen… 

I morgen stikker mannen avgårde på avdelingstur til Finland. Fire dager er ikke mer enn jeg unner ham, men jeg gruer meg litt nå som jeg er litt ekstra pjusk. I morgen skal skolegutten også ha samlingsstund på skolen, og vi skal ha med “mat på fat”. Det skal være internasjonal dag, og elevene skal ha med mat fra hjemlandet. Jeg har tenkt å sende med elgtunge og elgmorr. Det må vel være passelig sært og veldig lokalt? 

Nå kommer snart sjuåringen hjem med bussen, og vi skal ta for oss leksene, før han skal på fotballtrening i kveld. Gudskjelov så er faren fortsatt hjemme da, så han kan følge i ettermiddag. Så krysser jeg fingrene for at dette forblir et snev av influensa, og ikke blir full runde. Den vaksinen virker kanskje fortsatt?

Hvem bestemte at familieselskapet skulle begynne klokka 11?  Uff, det var visst meg… Å rekke å lage pizza og pynte marsipankaka pluss den siste oppryddinga i huset til gjestene kommer klokka elleve? Urutinert gjort! 

Trøtt som ei strømpe så dro jeg meg ut av senga litt over halv ni, og satte i gang med pizzadeig. Mens deigen hevet så begynte jeg med KAKA. DEN KAKA, som guttungen har mast om i lang tid. Det er nemlig invitert til ROSENBORG-bursdag. Vi var på handling på onsdag, og det ble investert i svart og hvitt. Forventningene til kaka har vært store.

Da klokka var passert kvart på elleve så stod jeg og vasket gulv, skjelte på gubben som fortsatt var på badet (han hadde badet ungene også) og passet den andre pizzaen i ovnen. Jeg var gjennomvåt av svette og allerede sliten. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Klokka elleve var jeg ferdig i dusjen, ungene var påkledd, mannen holdt på å sette utover asjetter, og den siste pizzaen stod i ovnen. Jeg anser meg selv som forholdsvis effektiv, men i dag tok jeg etter egen vurdering kaka 😉 

En fin dag, men jeg merker at det tar på å stresse sånn. Neste gang ber jeg klokka ett!!

For sju år siden så opplevde jeg det største i livet. Ni måneder i full fart, fin form og kriblende spenning ble avløst av 28 timer fra første ria til jeg lå utmattet med verdens vakreste gutt i armene. Min første reaksjon var “Det er jo en gutt, jo!”

Vi hadde nemlig på ultralyd fått beskjed om at det skulle komme ei lita jente, og tanter, grandtanter og bestemødre hadde strikket kjoler og rosa tøy. Det måtte vi bare legge til side, og jeg hadde heldigvis noe nøytralt som vår vakre skatt fikk ha på seg da vi dro hjem. 

Sju år senere har jeg en flink og omsorgsfull arbeidskar, med et lurt glimt i øyet, et enormt konkurranseinstinkt og med verdens beste klemmer! Jeg er selvsagt utrolig stolt av den fine gutten vår, og vi har hatt en dag fylt av hans interesser. Først fikk han boller og kakao på senga. Han vekte meg kvart på seks og lurte på om vi ikke skulle komme å vekke ham snart. Han synes han hadde ventet kjempelenge!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med billetter til Rosenborg og en radiostyrt bil så var han godt fornøyd, siden han før har fått både sykkel og skolesekk på forskudd. Etter en kjapp frokost dro gutta avgårde på fotballcup. Med medalje i hånda og roser i kinnene, så kom de innom for å hente lillesøster før ferden gikk videre til jaktmesse. Avslutning av dagen med pannekaker, romkake og løping med pappa. Og selv om han kranglet litt med lillesøster, og med oss voksne over de pannekakene, så tror jeg at han var ganske fornøyd med dagen. 

Jeg har brukt dagen til å forberede familieselskap i morgen. Vi skal ha pizza og bløtkake. Og boller som jeg bakte på fredag. 

Det er bare nærmeste familie, og jeg ser fram til å feire min førstefødte med hyggelig selskap! 

I dag har det vært markering med brøling for klima. Det fikk bra med mediedekning, og det var vel antakelig målet. Jeg kan aldri tenke meg at det vil gi spesielt mye utslag på politikk eller klimautslipp at noen samler seg for å lage lyd. Men dem om det. 

Jeg blir stadig overrasket over politikkens vesen. Jeg har mange venner og bekjente som er politikere, og jeg har enorm respekt for den jobben de gjør. Det er ikke enkelt å ta upopulære, men nødvendige, avgjørelser. Og det er både trusler, utskjelling, trakassering og rett og slett en ganske utakknemlig jobb. Seine kvelder med sakspapirer, møter og reising. Heia dere, sier jeg!

Jeg ble rett og slett litt rørt over saken hvor Unge Venstre ikke fikk ha sine rollups på en vgs, hvorpå alle de politiske ungdomspartiene støttet retten til ytringsfrihet, og trakk seg fra debatten. Jeg er rykende uenig i standpunktet om legalisering av hasj, men ytringsfrihet og debatt er den rette måten å håndtere uenighet på. Ikke sensur. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noen burde likevel sensurere seg. Eller sensureres. Enkelte politikere i Gran kommune (hvor jeg bodde og arbeidet i flere år) har over lang tid ytret seg på en svært upassende måte. Her er det rett og slett personangrep, sjikanering av politiske motstandere, hersketeknikker og rett og slett et ufyselig politisk klima. Jeg kjenner mange som avstår fra å ytre seg fordi enkelte går rett i strupen på personer og ikke på saken. Det er ikke bra. Og det forundrer meg at lokalavisen fortsetter å trykke slike personangrep. Det er hemmende for debatten, rett og slett. 

I dag fikk jeg epost fra sjefsredaktøren i trønder-avisa, som abonnent. Han skriver: 

“Tradisjonelle medier bidrar annerledes enn sosiale medier på mange måter. Vår jobb er ikke å dele meninger og påstander ukritisk – men å ettergå det som framstilles og kvalitetssjekke ulike påstander, uansett hvem som bringer dem til torgs. Vår jobb er ikke å skape ekkokammer – men det motsatte; rom hvor ulike meninger fritt kan brytes, og plattformer hvor nyheter som faktisk er nyheter, og ikke propaganda, kan publiseres.”

Dette burde redaktøren i avisen “Hadeland” ta til seg! 

Godt valg!

Mannen kom akkurat passelig hjem i gårkveld, og fikk dermed ansvaret for nattevakta over han som var sjuk. Sjøl så la jeg meg på kontoret og sovnet i det sekundet jeg la hodet på puta. Jeg våknet ikke før veslejenta kom opp i senga til meg, og hun kunne fortelle at storebror hadde kastet opp i natt. Jeg hadde ikke merket noen ting. 

Den grønkledde forsvant omtrent samtidig som jeg fikk puttet linser på øynene, og jeg foreslo at sjuklingen skulle legge seg på sofaen mens jeg kokte havregrøt til frokost. Femåringen fikk i seg en hel kopp, mens skolegutten så vidt luktet på maten, og ba heller om ett glass med vann. 

Farfar er en engel, og tok ansvar for å få vesla i barnehagen. Jublende tok hun sete i den store røde kassebilen, med god utsikt fra forreste rad. Hun tok seg ikke engang tid til hadet-klem, hvilket er helt unormalt.  Det er fint å se hvor sterke bånd det er mellom ungene og besteforeldrene. Og vi hadde ikke klart oss uten dem. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det ble en rolig dag på sofaen for oss begge to, før farmor tro til som barnevakt mens jeg hentet i barnehagen. Spagetti til middag etter forslag fra han i sofaen, men selv med eget ønskemåltid så spiste han ikke mer enn en knapp gaffel før han la seg tilbake. Den andre ungen derimot, hun spiste for dem begge to. Spagetti er den absolutte favoritten hennes. 

Mannen kom forøvrig hjem midt på dagen, og har tilbragt hele dagen på jordet. Innhøsting er gyldig perm-grunnlag, og han benyttet anledningen til å spise middag mens jeg var på foreldremøte på skolen. Da jeg kom hjem så stod begge ungene på badet og pusset tenner, og jeg kolliderte nesten med han som skulle ut og kjøre videre. Det er ingen tid til hvile når været tillater tresking. 

Nå på høsten så ser vi nesten ikke hverandre annet enn til frokost. Det er derfor det er enklere å ta oppdateringer via telefon, for da kan han kjøre samtidig. Jeg tror ikke det går an å forstå hvordan det er å leve på en gård, hvis man ikke lever i det, selv. Våronn og innhøsting går foran det aller meste. Om været tillater at man kjører, ja da må man holde på til man er ferdig. Hverken bryllup eller bursdag er gode nok grunner til å ta fri. Det var derfor jeg dro alene til Østlandet de to siste helgene. 

Men dette er jo det som vi lever av. MAT! Hvis ikke bøndene hadde stått på slik så hadde avlingene blitt dårligere og ressursene mindre utnyttet. Tenk på det neste gang du ligger bak en traktor eller tresker langs veien.

I dag var det på’n igjen. Gubben forsvant avgårde i grønne klær allerede mens vi andre stod på badet i påkledning. Skolegutten dro beina etter seg, og forlangte febermåling, siden han etter eget utsagn ikke følte seg så bra. Termometeret viste grønt lys, og jeg antok at det var søsterens planleggingsdag som var årsaken til skolevegringen. Jeg sendte ham i drosjen, og fokuserte på å få en overivrig femåring i klærne. 

Planleggingsdager kan være en utfordring. Å underholde en unge en hel dag, er sysler jeg helst er foruten, og jeg takker gladelig ja til å ta imot en av venninnene til veslejenta på formiddagsbesøk. Det er mye mindre jobb å ha to som leker sammen, enn en som forlanger aktivisering store deler av tiden. Litt over åtte så kom endelig bilen med bestevenninna rullende oppover gutua. Et kjapt farvel med mamma, og de to jentene forsvant opp på barnerommet med frydefulle hvin. 

Det er avtalt at de skal spise frokost sammen, og det bestilles ostesmørbrød. Etter en stund så kjenner jeg at jeg fortsatt har litt søvnbehov etter helga. De vil etter hvert se på My little Pony på dvd, og jeg benytter anledningen til å bikke meg nedpå senga et kvarters tid. Da kommer de brasende opp trappa, og foreslår at jeg kan være babyen dems. Jeg øyner muligheter for noen ekstra minutter i senga, og takker ja til forespørselen. Jeg initierer at babyen skal sove, men det er ikke like aktuelt som mating, legebesøk og flaske. Det er to svært flinke mammaer som omsorgsfullt passer barnet sitt, men noe særlig hvile innebærer det ikke å spille rollespill. Moro var det likevel.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg foreslår vafler til lunsj, og unnskylder retretten med at jeg må lage røre. Det blir under tvil godtatt, med unisont krav om å få smake på røra. Etter ei stund så sitter vi å koser oss med varme vafler. Farfar kommer gående på utsiden av vinduet, og vertinna forklarer for gjesten hvordan det er å ha besteforeldrene i nabohuset. Plutselig så utbryter hun “Kom, du må bli med å se på farmor, også!”. I full fart så tar de på seg sko, og løper over gårdsplassen til naboen. Jeg innrømmer at jeg flirte litt i skjegget.

Tida går, og jeg begynner å lure på om de har funnet på andre streker, etter å ha besiktiget farmor. Når jeg kommer inn i stua hos naboen så ser jeg at de har funnet fram leker etter faren og søsknene hans, og er dypt konsentrert i mønsterlegging med sånne perler med pinne på. Jeg rekker en liten prat med svigermor, før tida for henting av gjesten nærmer seg. Vi avtaler at hun skal passe ungene når jeg skal på service med bilen litt senere på dagen. I samme øyeblikk kommer det melding med spørsmål fra besøk-mammaen, om ikke veslejenta vil bli med hjem til dem mens jeg er i byen. Samstemte utbryter de et lykkelig “JA!”, og jeg sier til svigermor at skolegutten skal få velge om han vil være hos henne eller om han vil være med meg til byen. Jeg antar at han vil bli med meg.

Etter at jentene er blitt hentet så kommer guttungen inn døra og forteller at han er dårlig. Når jeg framlegger alternativene så sier han overraskende at han ikke orker å bli med meg, men heller vil hvile seg på sofaen hos farmor. “Orker du ikke fotballtrening i dag heller, da?”, sier jeg litt utfordrende. Et overraskende “Nei”, tyder på at han virkelig er sjuk, og når termometeret i tillegg viser rødt lys, så skjønner jeg at han ikke tuller. Han elsker å spille fotball, så jeg innser også at formen er forholdsvis sjaber når han ikke trasser seg avgårde på trening. 

Jeg følger ham inn i nabohuset og rusher avgårde på service. Et par timer, og nesten 7000 kroner senere, så plukker jeg opp jentungen og vi setter kursen hjemover til wienerpølser med lompe og en pjusk storebror. Godgutten blir lagt i stua med dyne og bøtte foran sofaen, med nesten 40 i feber. Og etterhvert fikk jeg lagt begge to i vår seng. Veslejenta fikk akutt pappalengsel, og gråt seg i søvn i savn av faren, guttungen fikk paracet og sovnet i min seng med to dyner. 

I kveld blir det tidlig i seng for meg, og jeg håper at vi får en mindre travel dag i morgen. 

I går var jeg altså i min fetters bryllup. Det ble en fantastisk opplevelse! Allerede fra vielsen i kirka med den vakre brudens innkomst til den vidunderlige vignetten fra “Forrest Gump”, en vittig og flink prest og Ingvild Nagell-Dahls magiske framføring av Edith Piafs “Hymne til kjærligheten”. 

I tidsrommet mens brudeparet ble fotografert så vasket vi bilen til mamma (!) og var innom min kusines svigerforeldre for å hilse på de to vakre barna hennes.  De vokser så fort! 

Middagen og festen var også helt etter min smak, med fokus på maten og musikken. Talene var morsomme og rørende, og vi hadde det så koselig med skravling rundt bordet. Både nær familie, men ikke minst var det utrolig hyggelig å hilse på familien “på den andre siden”, altså de vi har feiret utallige bursdager og andre familiesammenkomster sammen med, men som vi ikke har sett siden den yngste fetteren min i den familien ble konfirmert, og det ble slutt på familiebursdager.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg koste meg! Det var også rørende og flott å se min 80 år gamle superspreke bestemor som svingte seg på dansegolvet med både sønner og de lange barnebarna, som jeg husker som små, viltre og litt irriterende guttevalper. Nå er de vokst meg langt over hodet!

Det var litt vanskelig å få sove i natt, etter alle de fine inntrykkene, og jeg så sist på klokka da den var passert fem. Da resignert jeg, og tok en sovetablett. 

Det har unektelig blitt en litt seig dag i dag. Jeg satt og duppet på flyet, og var utrolig glad da jeg fant senga hjemme! Nå har jeg bare vært oppe for å spise litt, og så skal jeg prøve å få sovet ut skikkelig. I morra så reiser mannen på repetisjonsøvelse, og blir i utgangspunktet borte til torsdag. Han har søk om fritak hvis det blir vær for innhøsting, og det har han fått. Så da satser jeg på finvær!

Natta!

Etter den voldsomme dekningen av innlegget mitt i går så måtte jeg ta det litt med ro i dag. I tillegg til en travel dag i går så går ferden på ny til Østlandet i dag. Jeg skal feire kjærligheten mellom min fine fetter og hans forlovede! Det skal bli moro!

Helt fri fra samfunnsdebatten  har jeg likevel ikke tatt, siden fylkeskommunen har kommet med et tilsvar. Det kan dere lese her:https://www.adressa.no/meninger/ordetfritt/2019/08/22/Førsteklassingene-skal-vises-19754068.ece

Jeg synes ikke argumentasjonen holder mål, og har forfattet en replikk mens jeg har sittet her på Værnes. Dere får lese den først, for her er teksten:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Takk for svar fra Bjørkhaug og fylkeskommunen. Vi har selvfølgelig ingen barn å miste, og at det er mange som bruker sekken i første klasse er vi helt enige om. Jeg heier også på at ungene skal synes godt i trafikken. Jeg er likevel usikker på om de gode intensjonene forsvarer miljøaspektet (og bruken av fellesskapets midler). Om bare halvparten av elevene bytter ut sekken etter første skoleår så er det fortsatt over 3000 sekker bare i Trøndelag som havner på dynga. Det går ikke an! At fylkeskommunen skal sponse barn med tursekk blir også for dumt. Det interessante er hvorvidt det er flere ulykker med førsteklassinger i de fylkene som ikke har skolesekker fra fylket? Hvis ikke, så faller dette argumentet litt i fisk for meg. De fleste sjåfører vil sakke farten når de ser barn i trafikken uansett. Ryggsekken som sønnen min har fått nå er også godt utstyrt med reflekser, og den vil garantert holde i mange år. Mange av tilbakemeldingene jeg har fått det siste døgnet er at dette bør utredes bedre. Vi har rett og slett ikke råd til å utsette klima og miljø for en slik belastning dersom det bare er de gode intensjonene som vinner på det!

Riktig god helg! – Med eller uten ryggsekk!!

Saken om at de fylkeskommunale skolesekkene som bare brukes i ett skoleår og deretter blir et stort avfallsproblem, som jeg fikk på trykk i dag, ble også hovedsaken i dagens “Norgesglasset” på NRK P1. Jeg var dermed så heldig at jeg fikk komme på lufta sammen med Pål Plassen. 

Jeg hadde virkelig ikke trodd at denne saken skulle få så mye oppmerksomhet. Men det er jo kjempegøy, og jeg innrømmer gjerne at jeg elsker å være i media!

Den som vil høre intervjuet med meg kan gå inn på denne linken:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

https://radio.nrk.no/serie/norgesglasset/DMTA01020119/22-08-2019