Bakgardina – hverdagen som samfunnsengasjert kreftoverlever

Med høye forventninger til et hjertelig gjensyn med storebror, så gikk formiddagen ganske sakte for lillesøster. Vi måtte sy bamseklær, se film og lese bok for å få tida til å gå… og endelig ble klokka så mye at vi kunne sette oss i bilen for å kjøre til Værnes. 

Vi var ute i god tid. Jeg hater å ha dårlig tid, og jeg blir vettskremt av tanken på en punktering, at det skjer en ulykke eller andre hendelser som gjør at vi blir forsinket til henting av han som kommer helt alene med flyet. Tenk om han hadde landet, og vi ikke var der. Da venter vi heller en times tid i ankomsthallen… Og med Peppa Gris på mobilen så er lillesøster sysselsatt, mens mamma benytter anledningen til å se på folk. Det ar alltid moro å studere ulike mennesker, og måten de framstår sånn helt sett utenfra. 

Tida går likevel ganske seint, og flere telefoner fra de bekymrede besteforeldrene og tanta som fulgte nevøen til flyet, kommer som innkomne anrop. Endelig begynner det å komme folk gjennom korridorene, og vi ser at det tikker opp på skjermen på veggen at flyet har landet. Jeg vet at han er sistemann ut, og prøver å stagge utålmodigheten til søsteren, som nå nesten gir opp av kjedsomhet. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så, endelig, ser vi ei dame i gul vest komme gående med en storebror i grønn genser. Lillesøster løper mot inngangen, og står klar med armene åpne for å ta i mot storebror! Han kommer slentrende og gir henne en rask klem. Jeg signerer for at jeg har tatt ham i mot, og bøyer meg for å klemme ham hardt. Han ser på meg og blir blank i øynene. Han klemmer ansiktet hardt inn mot brystet mitt og tåreflommen øker i enorm styrke. “Storebror er lei seg,” sier lillesøster, og stryker ham over ryggen. “Har du vært redd på turen?”, spør jeg bekymret. Han rister på hodet og snufser kraftig. “Jeg vil ikke hjem! Kan jeg ikke få fly tilbake?” hulker han fortvilet. Jeg smiler litt, men forstår at det er ramme alvor, han er dypt ulykkelig over at helga er over, og han er ikke spesielt glad for å se oss.

Det er dyster stemning i bilen. Høylytte snufs fra turisten avløses av en ivrig lillesøster som prøver å spørre om hvordan han har hatt det. Jeg prøver å lette på stemningen med både spørrelek og musikk, men det er lite lysglimt å finne. Vi ringer bestemor, og hun får en gråtende gutt på tråden som spør om å få komme tilbake i kveld. Hun forklarer at alle skal på jobb i morgen, at søskenbarnet også har reist hjem til mammaen sin i Nord-Norge, og at tida kommer til å gå fort til vi skal komme tilbake på høstferie. Det er lite trøst for han i baksetet. Og etter at vi hørt akkurat det samme fra onkelen, så innser han at løpet er kjørt, og han resignerer med tårer i øynene. Forsøkene på å nå fetteren er forgjeves.

Endelig i hus så kommer tårene for fullt igjen. En ny runde på telefonen med bestemor og bestefar gir en fattig trøst. Det er en slagen gutt som går gråtende i seng, men han blir ikke der så lenge. Og det er til slutt “Gutta på tur” i fanget til mamma som stopper gråten, og skaper ro i heimen. Vi satser på en bedre dag i morgen…

Da mannen dro avgårde på jakt i nitida på morran i dag, lå jeg fortsatt godt innpakket i dyna. Etter ei lita stund så kom veslejenta hoppende og krøyp under dyna til faren sin. De lyse krøllene danset rundt det smilende ansiktet hennes, og hun forkynte høylytt at i dag skulle vi to ha jentefest hele dagen! Vi skulle spise chilli (hun mener sushi), lage eplekake og ha godterifest! Pappaen hadde i et svakt øyeblikk, kjøpt en raus pose smågodt til prinsessa si, og den har hun gledet seg til å ta hull på siden de kom hjem i går ettermiddag. 

Etter å ha dusjet oss, funnet fram passende antrekk (rosa og prikker for hennes del og en mønstret tunika for meg) satte vi oss til bords til en lang frokost i barneøyne (i hvertfall 10 minutter ved bordet) med levende lys, havrefras, laktosefri melk (siden jeg har fått anbefalt laktoseredusert kost og såkalt LOW FODMAP) og hjemmelaget jordbærsyltetøy. Og mens jeg ryddet av bordet så snakket lillesøster med storebror, onkel, bestemor og superfetter på skype. Hun fortalte ivrig om dagens planer, som i tillegg til de før nevnte også inneholdt en tur på biblioteket!

Etter en rask opprydning av mannens rot før avreise, og kraftfulle uttrykk over at han godt kunne ryddet etter seg selv, – med forventet bifall fra Mini-meg, så kunne vi finne håndveska og sette oss i bilen. Første post på programmet var stopp på “lille-butikken” som også har postavdeling. Der ble det sendt en reklamasjon til Nidar på en forferdelig pose med Nøtte-godt som inneholdt harske nøtter, og et tykt brev med kvitteringer til advokaten min. 

På biblioteket tok vi oss god tid. Jeg hadde blitt anbefalt flere bøker av Karin Brunk Holmquist, siden jeg elsket den første boka hennes. Hvis du ikke har lest “Potensgiverne” så løp og lån den på nærmeste bibliotek. Jeg hadde den med da jeg skulle på MR med kontrastvæske i tarmen (Det er like fælt som det høres ut, ja), men mens jeg satt i korridoren og drakk den avskyelige guffa som skulle inn oralt, så lo jeg altså så høyt og så mye at folk trodde jeg var gal…  

Jeg fikk med meg to nye bøker, og jeg har allerede slukt “Sirile gentlemen søkes”. Den er verdt å få med seg, men altså ikke fullt så morsom som den første. Den andre heter “Kranvriderne” og den kan det hende jeg tar på senga. Prinsessa lånte en “Frost” bok og en med rosa innbinding.

På vei ned i parkeringskjelleren på kjøpesenteret så konkluderer undertegnede umiddelbart med at det ikke blir shopping på AMFI i dag. Stappfullt av folk og biler og med kø for å få kjørt gjennom kjelleren og rett ut på andre siden så utgår også det planlagte sushirestaurantbesøket, siden de ikke åpner før om to timer, og det er helt uaktuelt å tilbringe så mye som ett minutt mer enn nødvendig i byen. Vi blir enige om at vi kjører innom “lille-butikken” igjen, og handler det vi trenger for kvelden. Røde roser til storebror som kommer hjem i morgen (Massey-rødt er yndlingsfargen hans), sukker og vaniljekrem til eplekaka og SUSHI som Mintage har levert! Takk og pris så reddes dagen av take-away! 

Vel hjemme så spiser vi litt av “Chillien”, som hun fortsatt insisterer på at det heter, før vi tar på forklær og begynner med eplekaka. Deigen er nesten bedre enn den ferdige kaka, – og det går anselig mengder smaksprøver før det endelige resultatet settes i ovnen. Skikkelig fornøyde med oss selv så slenger vi oss i sofaen, hun med skjerm og jeg med den første boka, og godteriet sirlig lagt i glassskåler på bordet. Festen er så smått i gang! 

Etter ei stund så kommer hun smygende opp i fanget mitt og spør om kaka ikke snart er ferdig. Jeg har tatt den ut av ovnen for ei stund siden, og vi stapper i oss eplekake med vaniljekrem til vi ikke orker mer. Jeg spør om det er greit at vi tar en liten hvil, og hun tar med ipaden og øretelefoner opp i pappas seng. Jeg er nok borte en halvtimes tid før vi tar på nattkjoler og morgenkåper og proklamerer at NÅ er det pysj-party! 

Resten av ettermiddagen og kvelden så koser vi oss med å lese Frost-boka, Grandiosa, resten av godteriet fra pappaen og litt film, før vi avslutter med karaoke og tannpuss. Det er en sliten og fornøyd prinsesse som kysser meg godnatt før jeg tusler ned trappa til Stjernekamp og en tekopp før leggetid. 

I morgen skal vi hente storebror som kommer hjem etter det som høres ut som en eventyrlig feriehelg på Jevnaker!

Det var litt trist at det ene barnerommet var tomt da jeg la meg i gårkveld. Lillesøster gråt til og med en liten skvett da hun la seg, i lengsel etter storebroren som satt i sofaen hos bestemor og proppet seg med eplekake. I dagtidlig kunne jeg ligge litt lenger, siden pappan kjører i barnehagen, og det ikke var noen skolegutt som skulle vente på drosjen. 

Da jeg stod opp litt over åtte så var det et mørkt vær som møtte meg i vinduet. Skikkelig høstregn som trenger inn gjennom marg og bein, selv om dører og vinduer er stengt. Det er høstfølelsen som kryper innpå… Jeg er egentlig ikke negativ til høsten, når det framstår slik den gjorde i forrigår. Med knallblå himmel og skarp, ren luft. Naturen som skifter fra voksende grønt til forfallets regnbue i gult, oransje, rødt og etterhvert brunt. Bugnende epletrær, hemmelige soppsteder, tyttebær og jakt. Det er vel ingenting som er mer miljøvennlig og kortreist enn å høste av egen skog og naturen i nærmiljøet. Selv om det regner så kan man gjøre det hyggelig likevel. Levende lys og knekkebrød i ovnen. God samvittighet for å holde seg inne. 

Mannen reiser på fjellet i morgen, og skal forsøke å få litt fuglekjøtt til vinterforrådet. Men mest av alt så skal han på guttetur med kameratene sine, og det unner jeg ham virkelig. Han som har stått på og jobbet dag og natt i det siste for å få kornet i hus, fortjener bedre enn plaskregn de dagene han skal ha fri. Men været styrer vi ikke, og man må ta det man får. De skal heldigvis bo på ei hytte, og innekos med varme i ovnen, kortspill og prat er også hyggelig feriesyssel. 

Veslejenta og jeg blir dermed aleine hjemme i helga. Hvis det ikke lysner opp så blir det nok innehelg for oss også. Kanskje vi skal la oss inspirere av bestemors eplekaker og bake en egen, bare til oss? Familiefilmer på tven, høytlesning og lys på bordet… joda, vi skal nok få tida til å gå, vi også. Og så kan vi drømme oss til neste uke, hvor vi bytter ut regnfulle Trøndelag med solrike Kreta. Det blir ikke verst det heller!

I dag sendte jeg babyen min avgårde med fly, – helt alene… Neida, han er ikke en baby, han er sju år, sjølstendig, flink, fornuftig og veldig, veldig liten i mammas øyne. Han satt i fanget mitt da vi ventet på avgang, og mammahjertet blødde ved tanken på å sende ham fra seg.  Alene. I en blekkboks. Og selv om all fornuft tilsier at turen fra skolen til flyplassen er mye farligere enn den knappe timen han er i lufta og i SAS sin varetekt, så sier hjertet at dette er naturstridig!

Blir han redd? Savner han mamma? Faller flyet ned?

En siste liten klem og et kyss på panna. En spent liten, stor gutt legger hånda si hånda til den hyggelige dama i skranken. Så følger hun ham gjennom glassdørene, ut i tunnelen og inn på flyet. Jeg kan ikke lenger se dem, og jeg antar at han finner plassen sin ved vinduet. Han fikk gå aller først inn, og rekker da å bli litt kjent med ansiktet til personalet, før resten av passasjerene sjekkes inn i hurtig tempo. Jeg står ved vinduet og stirrer på den store flykroppen. En av passasjerene smiler til meg. “Det er verre for deg enn for ham”, sier han. “Tenk for en fantastisk mestringsfølelse han får oppleve! Dette kommer til å gå kjempefint!” Jeg nikker og smiler tilbake. “Takk, ja jeg vet det”, svarer jeg. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Likevel så kjenner jeg en liten klump i magen, og når flyet taxer ut på rullebanen så føler jeg meg ganske ensom. Dama som fulgte ham inn på flyet er ferdig i skranken. “Dette gikk kjempefint!”, sier hun. “Han var så stolt og klar da jeg gikk fra ham,” fortsetter hun. Jeg kjenner stoltheten bruser i blodet. Det er MIN lille gutt hun snakker om. Jeg ser at flyet letter, og setter selv kursen mot den tomme bilen. Mamma har lovet å ringe når han har landet. 

Det er halvannen time å kjøre hjem til Steinkjer. Det tar mindre enn en time med fly til Gardermoen. Han er framme før meg. Likevel går minuttene veldig sakte. 16.45… 16.47… Jeg setter på musikk og synger med til sangene på radioen. 16.58… Flyet var forsinket ut fra Værnes, og jeg kan fortsatt ikke forvente at han er nede…

17.03. Musikken avbrytes av “Mamma ringer” i displayet på dashbordet. “Nå er han på bakken”, lyder det i andre enden. “Onkelen landet 17.01 og flyet fra Værnes landet 17.02. Nå kan du puste ut”, ler hun… Jeg kjenner at det er noe som løsner i brystet, og jeg smiler for meg selv.  “Ring meg når dere har møtt ham, da!”, sier jeg og legger på. “You raise me up!”, synger Josh Groban på radioen, og jeg føler på ordene.  Engstelsen avløses av stolthet og ro. 

17.21 ringer mamma igjen. “Nå er han her! Han kom gående hånd i hånd med onkel!”, sier hun. “Får jeg snakke med ham?”, spør jeg. “Mamma?” lyder den vakreste stemmen i verden. “Ja, gutten min! Hvordan gikk turen?” “Den gikk vel fint! Jeg fikk godteri. Men nå har jeg ikke tid til å snakke mer med deg mamma.” Jeg hører rasling og får mamma tilbake på tråden. Hun forteller at han ikke har tid til å snakke. Han vil heller klemme på søskenbarnet sitt, som kom med fly halvannen time før faren og fetteren. Tre av verdens fineste gutter (Lillebroren min, nevøen min og min kjære sønn) landet på Gardermoen fra hver sin del av landet, og er nå klare for ei helg med moro, eplekake og besteforeldrekos. På søndag skal poden fly hjem, og da skal jeg prøve å være litt mindre nervøs…  hvis jeg kan.

I går hadde jeg plutselig litt overskudd da jeg hadde sendt avgårde mann og barn. Slike dager er som små overraskelsesgaver, og jeg gikk opp på soverommet og tok på treningstøy! Noen ganger så kan det å skifte, ta på kompressjonsstrømpe, lete frem joggesko og øreplugger være nok til å slenge meg tilbake i lenestolen, men i går så var nok hele meg klar for frisk høstluft.

Kvart på ni satte jeg joggeskoen i grusen utenfor døra, og snuste inn den rå morgendisen. Jeg så mot den knallblå himmelen og kjente en sjelden takknemlighet for at jeg endelig hadde kommet meg ut av huset! Jeg skrudde på “slapp av”- lista på Spotify, og med Odd Nordstoga på øret så trasket jeg langs E6 for å ta en runde rundt gården. I oppkjøringen til naboen så kom jeg endelig over på grus igjen, og etter noen hundre meter til så kunne jeg kjenne skogens mose under føttene. Sola slapp strålene gjennom kvister og løv som begynner å skifte farge. Jeg bøyde meg og puttet et tyttebær i munnen, og sugde inn smaken av lykke. 

Det er bratt bak huset, og jeg kjente pulsen stige, mens jeg labbet avgårde. Ingen jogging eller rask gange her, dessverre. Men jeg følte likevel at kroppen jobbet fint, og at det ga påfyll både for sinn og skinn… Endelig på toppen så skuet jeg utover myra, og kjente at sola kilte meg i øynene. Jeg hadde ikke med meg solbriller, men vet at nedstigningen skjer i tykk granskog, og det er ikke nødvendig med skjerming på den siste lille biten over jordene og inn i huset. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når jeg er ute og går sånn mutters aleine så får jeg virkelig ryddet i hodet. Det er mange gode tanker som trenger luft for å titte fram, og det er akkurat som jeg tenker klarere når jeg er omkranset av høye grantrær og gamle stubber. Man blir liksom en bitteliten del av evigheten i slike sakrale stunder. Jeg pleier å tenke på alle som har gått på stien før meg. I mange hundre år så har familien til mannen min gått i disse bakkene. De har sikkert løpt i glede og trasket i fortvilelse. Vi skylder våre neste generasjoner å forsøke å levere fra oss gården i litt bedre stand enn da vi tok den over. Sånn har i allefall mine forfedre på min hjemgård tenkt. Og jeg vet at de fleste bønder har en slik motivasjon når de jobber.

Når jeg kommer inn på det nytreskede jordet så begynner jeg å kjenne at kreftene minker. Pågangsmotet og overskuddet mentalt har likevel gått i et stort pluss, og jeg låser meg inn med et stort smil om munnen. Etter en rask matbit så legger jeg meg fornøyd nedpå for å ta “formiddagsduppen” og tenker for meg selv at “dette burde jeg gjøre oftere”…

I natt satt jeg oppe til klokka var ett… Jeg hadde pc-en i fanget, tven på, og telefonen innen rekkevidde. Og allerede klokka åtte så satt jeg klistret til skjermene for å følge valgets resultat. 

Her i Trøndelag har Arbeiderpartiet gått på en kjempeskrell. Etter min mening så er ikke det så rart, siden de for fire år siden førte velgerne bak lyset, og slo sammen Trøndelagsfylkene uten at det hadde vært tema i valgkampen. Reform-iveren ble selvsagt støttet av Høyre, så jeg synes at Høyre fremsto som mer renhårige, siden sentralisering og sammenslåing er kjente standpunkt. Folk glemmer ikke så fort som politikerne skulle ønske seg, og jeg tror at det kom og bet Ap i baken denne gangen… Selvfølgelig er det også en nasjonal trend, hvor Ap ikke har fått fokus på “sine” saker, og Støre framstår ikke som et alternativ til Erna Solberg i det heletatt. 

Solberg framstod for meg som en samlende statsminister i sin tale til valgvaken. Selv med det dårlig resultat for eget parti, og egne regjeringspartnere, så var hun raus nok til å gratulere vinnerne Sp og MDG. Det viser en respekt for velgerne som jeg har sansen for. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Senterpartiet ble den store vinneren,  og det betyr forhåpentligvis at andre partier må begynne å ta strømningene fra folket alvorlig. Folk vil faktisk ikke ha en sentralisering hvor tjenester flyttes lenger unna. Politireformen har ikke gitt flere politifolk på bygda, uansett hvor høyt regjeringen roper for å få oss til å tro noe annet. Ambulansetjenesten blir dårligere, og det merker folk når de ikke får hjelp når de trenger det. Folk vil ikke ha de nye fylkene. Enhetene blir for store, avstandene er for lange og distanseringen mellom beslutningstakerne og brukerne blir alt for lang og uoversiktlig. Folket har talt; VI VIL IKKE HA DET!

Om to år er det nytt valg. Da er det taburettene til regjeringen og stortingspolitikerne som står på spill. Jeg er ganske sikker på at ledelsen i Ap må skiftes dersom de skal reise kjerringa. Regjeringen må strammes kraftig opp og utbruddene fra opposisjonen i regjeringspartiene må tilbake i folden. For min del så kan de gjerne fortsette i samme tralten. Jeg ser gjerne et skifte om to år. 

Nå må Senterpartiet brette opp ermene og vise at det er hold i den politikken de har forfektet. De har fått tillit fra velgerne og må vise seg den tilliten verdig. Jeg synes Trygve sin tale var et utmerket utgangspunkt for den jobben, og jeg heier på en reversering av de mest inngripende reformene. Det skal nok holde hardt å få det til, men jeg skal applaudere forsøkene også!

Heter det egentlig det? Saft og suse? Saft suse? Jeg er jammen ikke sikker. Uansett så har jeg altså kokt saft i dag. 

5 flasker deilig ripssaft, med et lite innslag av solbær og stikkelsbær. For første gang prøvde jeg metoden med å helle sukkeret rett i saftkokeren, og deretter kunne jeg bare tappe den ferdige safta rett i fra slangen på kjelen. Det fungerte fint, og safta ble god. Sånn passe sur, slik ripssaft naturlig nok blir. Nå er det bare oppryddingsarbeidet igjen. Den varme saftkokeren er endelig blitt kald, og jeg kan få kastet restene av bæra. Jeg pleier å sette kjelen på trappa, slik at mannen tømmer den før han kommer inn…  

Ja, jeg er faktisk så heldig. Det samme kan jeg gjøre med søppel og andre ting som skal ut. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her går det for fullt med skurtresking og innhøsting. Korntørka brummer i låven, og blåser kornet tørt (og vinduene mine fulle av støv og snerp). Det er gode og store avlinger i år, og vi gjør alt vi kan for å få berget grøden. 

I morgen er det valg, og jeg har forhåndsstemt. Jeg er over snittet interessert i politikk og samfunnsutvikling, og gleder meg derfor til å følge valgsendinger i morgen kveld. Hvem skal styre i det nye og store Trøndelag fylke? Hvem skal styre i Steinkjer kommune? Og hvor mange av vennene mine kommer inn i kommunestyrer og fylkesting? Jeg har en historikk fra organisasjonslivet, og vennene mine er jo ofte like engasjerte som meg selv. Det har gitt som resultat at jeg har venner i mange partier. Likheten mellom alle, uansett om de stiller for Rødt eller for Frp er at de brenner for sin kommune og sitt fylke. De har ulike veier til samme mål: En bedre hverdag for oss alle sammen! 

Hvis du ikke har stemt, så bør du benytte anledningen i morgen. Tirsdag er det for sent, og du kan ikke klage på resultatet. Hvis du stemmer, er du med og bestemmer. Hvis du sitter hjemme, da bestemmer naboen din. Hvis du ikke stemmer så gir du i praksis en halv stemme til de du ikke liker! 

Tenk på det, du!

I dag opprant den store bursdagsfeiringa. To hektiske timer med over tredve viltre unger. Kaka skapte begeistring og bifall, og jeg kunne fornøyd forsvare den frustrasjonen og energien jeg la i prosjektet! Det var moro! 

I gårkveld snakket jeg med mamma på telefonen, og hun fortalte at hun og pappa skulle til Kreta i slutten av måneden. På spøk så sier jeg: -Åh, kanskje vi skulle blitt med, veslejenta og jeg… Mamma tok derimot ikke spøken, og syns ideen var helt suveren, siden det er ganske sjelden vi ser dem, og lengselen etter barnebarna er sterk. Pappa ga også begeistret uttrykk for at han var enig, så da vare det brått ikke en spøk lenger, men et faktisk fantastisk alternativ som vi måtte ta seriøst stilling til. 

Skolegutten derimot, synes ikke at dette var et godt forslag. Han slengte seg i gråt på senga, og ga klart uttrykk for at forslaget var veldig urettferdig. Og jeg er jo ikke uenig at det er veldig dårlig gjort at søsteren får to turer til syden, mens han må gå på skolen. Da kom bestemor med et godt forslag. Vi har i lang tid snakket om at han skal få reise alene med fly til Hadeland. Men det har ikke blitt noe av, siden vi har reist sammen når vi har vært nedover. Men siden det ikke er planer om tur før i høsteferien som er om en måned, og stor-søskenbarnet skal nedover førstkommende helg, så ble det bråbestemt at også den ferske sjuåringen skal prøve å fly alene. Helt alene blir det faktisk ikke, siden fetteren har mellomlanding på Værnes, og jeg klarte å få booket billett til det samme flyet. Da brøt jubelen løs her i huset, gitt! Ikke nok med at han endelig skal få fly til Hadeland, men han skal få gjøre det med sitt store idol!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter et slikt resultat så var det helt i orden at mamma og lillesøster tok en tur til varmere strøk. Han skulle jo få kjøre firhhjuling hos onkel, og det er mye morsommere enn å steike seg i sol med bare kjedelige voksne. Jeg så at geipen på søsteren falt litt, men da jeg begynte å søke på hoteller i nærheten av der mamma og pappa hadde booket seg inn, så var hun raskt med på notene igjen. 

Egentlig så hadde jeg slått fra meg tanken på varmere strøk i høst. Jeg hadde ikke lyst til å reise alene, og å dra hele familien er ikke et alternativ, siden mannen ikke har mer ferie igjen. Jeg har klare anbefalinger fra både lege og psykolog om at jeg bør ha litt varme og avveksling et par ganger i året, men det er ikke så enkelt å reise fra flokken min her, og det er som sagt ikke så morsomt eller aktuelt å reise alene. 

Men nå blir det veldig bra, tror jeg. Vi fikk booket oss et hotell 60 meter fra mamma og pappa, og da får jeg både den avstanden jeg tror vi synes er greit alle sammen, men også nærheten og assistansen som jeg er helt avhengig av. Jeg tenker litt på samme måte som da vi hang oss på tanta og kusina mi sist (hvor streiken hos SAS hindret dem i å reise, men vi som fløy med Norwegian kom oss avgårde). At vi gjerne gjør ting sammen, men at de har lagt sine egne ferieplaner og de må få lov til å ha litt egentid når de først er på tur. 

Så i går ettermiddag så hadde vi ingen reiseplaner utover en biltur til Hadeland i høstferien, og i kveld så har jeg booket tur til Kreta for meg og vesla, og den aller første aleneferien for skolegutten. Jeg er så glad for at han skal fly sammen med den store, omsorgsfulle og erfarne fetteren sin nedover, og så får han prøve seg helt alene når han skal hjem… 

Ingen skal beskylde oss for å ikke handle på impuls i hvertfall! Nå skal jeg bare glede meg til tur! 

I dag har jeg laget ferdig den andre kaka i 7-åringens bursdagsprosjekt.  En borg-kake med videlbro og tårn! Hadde jeg visst hvor lang tid det kom til å ta (og hvor lite vellykket resultat jeg kom til å ende opp med) så hadde jeg nok heller gått for sjørøverskute igjen. Men sagt er sagt, og slik ble resultatet, med krokodiller og vollgrav, skeive tårn og hel pakka…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter jeg var ferdig, så var jeg igrunn helt forsynt på kjøkkenet. Dagens middag ble derfor take-away… Sushi er en av mine absolutte favoritter,  og veslejenta er like ivrig. Mannen spiser det, men han er fortsatt i Finland, og guttungen spiser det IKKE!

Jeg kom derfor med flere alternativer til herr Kresen, og rømmegrøt slapp gjennom nøkkelhullet. Rømmegrøten fra Fjordland er både god og lettvin,  så etter vi hadde plukket opp lillesøster i barnehagen så gikk turen til Coop Extra for å kjøpe grøt, og videre til Mintage for å hente sushi. 

Vel hjemme gledet jeg meg til å nyte både futo-maki, tige?reker nigri og spesielt strawberry-makien. Jeg hadde også med en chrispy chicken,  siden lillesøster er nokså nybegynner i sushien. Jeg burde visst bedre… den som fikk en eneste bit med strawberry-maki, det var meg. Resten forsvant før jeg rakk å åpne soyasausen. -Æ likt den med reker og jordbær bæst, æ mamma….

Nei,  sier du det? Neste gang så blir det to ruller!! 

September er en pussig måned. Jeg så ett innlegg på facebook hvor det stor at det er den eneste måneden hvor du kan se folk i boblejakke og shorts samtidig. Og sånn føler jeg at det er her på Steinkjer om dagen. I går var det 1,9 grader da vi stod opp. Det hadde snødd på fjellet, og jeg begynte å plukke fram de tynne stillongsene til ungene. Bambus er et deilig materiale, og begge to aksepterte trøyene uten protester. Dessverre fant jeg ikke den tilhørende underdelen i den rosa utgaven, og prøvde derfor å legge fram en superundertøystilongs i bomull.

Buksa gikk ikke gjennom nåløyet til veslejenta. Hun har en skikkelig “dille” på ting som klør, det være seg ull, klær med nupper inni eller andre “stikkende” saker… Den framlagte utgaven har fått noen nupper, og ble slengt i gulvet. Hun var selv i skuffen sin og hentet fram en joha-stillongs med bambus inni og ull utenpå. Den var etter min mening i varmeste laget, men det løste hun lett ved å droppe bukse og i stedet hive på seg et skjørt. Problem løst! 

Jeg strikket en ullgenser i fjor. Hun valgte selv fargene, og genseren ble egentlig ganske fin, om jeg skal si det selv. Helt til hun fikk den på seg… Genseren klødde, og hadde for høy hals… Og selv om jeg har truet den på henne et par ganger, så er det en så stor kamp at den nå ligger lengst inne i skapet. Jeg endte med å strikke en ny i alpakkaull, og den elsker hun. Hun har også sterke meninger om hvilke klær som til nød kan arves, og hvilke klær som er for “guttete”… Tiden hvor mamma bestemmer er åpenbart over, i hvertfall i hennes tilfelle. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Guttungen er litt enklere å ha med å gjøre. Selv om han også har sterke meninger, så går det faktisk an å forhandle med ham. Han bryr seg heller ikke om at det klør litt heller, for som han sier; – Det går jo fort over, mamma… 

Vi er så heldige at vi arver massevis, og jeg pleier å kjøpe litt brukt også. Og vi sender klærne videre til yngre søskenbarn når de er for små i dette huset. 

I morgen er det meldt øsende regn, og jeg tror at det må bli stillongs da også, men mot helga er det meldt finvær og da er det mulig at vi kan nyte de siste dagene i sommerklær, før jeg rydder det vekk for denne gang. Stillongsen derimot, er aldri langt unna her i Trøndelag, enten det er sommer eller vinter.