Det er rart å kjenne på fallhøydene som man lever i. Det går opp, og det går ned!
I helga var jeg på jentekveld med overnatting… følelsen av fellesskap, tillit og godt samvær gjennomsyret kvelden. Sushi, skravling, latter og alvor. Fire personer med ulike utfordringer, ulike hverdager og felles forståelse. Den gode følelsen ligger som ei glo i brystet.
Tre dager etterpå har jeg ligget i senga. Jeg tror det har med vaksinen jeg tok å gjøre. Jeg merker at selv en så enkel hindring er mer enn nok for kroppen å håndtere. Og når den er ferdig med det, ja da tar den pause. Skikkelig blackout. Jeg har knapt vært på do. Å lese en hel artikkel på telefonen har vært umulig. Jeg har ikke orket.
Men så skramler jeg meg sammen igjen. I dag skulle jeg på foreldresamtale på skolen, og var det “bare” å ta seg selv i nakkeskinnet og gjennomføre. Jeg innrømmer at jeg sov noen timer før jeg skulle avgårde. Men jeg merker at formen er betydelig i bedring i dag.
Og da har jeg så mye jeg skulle ha gjort. Selv om Rune har både rydda og stelt så er det fortsatt litt å ta tak i. Men jeg må prøve å være litt smart. Ikke gape over mer enn jeg klarer om gangen. Foreldresamtale, middagslaging og lek og kos med barna. Det var det jeg fikk til i dag. Og det er så innmari mye mer enn i går!
I morra er det ny samtale med psykologen. Det krever en kjøretur og litt energi. I tillegg må vi rydde til vaskedama forhåpentligvis kommer på fredag. Så får det også være nok for en dag. Museskritt er krevende for et ekspresstog som jeg engang var. Men det er lurt.
Som jeg har skrevet tidligere, så sliter jeg med å få sove om natta. I natt var intet unntak. Da prøver jeg å få unna litt av det jeg ikke orker å gjøre på dagtid, så i natt vasket jeg en klesvask, smurte matpakkene til i dag, la fram klær og satte på frokostbordet. Jeg vet nemlig at når jeg først sovner, ja da er det skikkelig tungt å stå opp når klokka ringer, og resten av gjengen skal avgårde.
Det fungerte i dag! Jeg fikk hadet-klemmer nærmest i søvne, og sov helt til ti! Da ble det ikke så ille med søvn likevel. Fire til ti!
Ungene kommer tidlig hjem på mandag og fredag, og derfor fikk jeg det litt travelt med å få unna de ærendene jeg hadde på byen. Jeg skulle på apoteket og hente medisiner, bytte joggeskoene til poden, som jeg kjøpte på onsdag, men som var for store og med knyting. I tillegg skulle jeg hente briller til guttungen, som har fått diagnose langsynt.
Litt småsvett med ullgenser (det er jo høsten?), fikk jeg fiksa skobytte og matshoppinga, og traska inn til optikeren. “Hvor er gutten?” sier han. Jeg hadde jo ikke tenkt på at brillene trenger tilpassing, første gangen de skal brukes…
Neste stopp er apoteket. Jeg lister opp en masse medikamenter, og grubler på om jeg har fått med alt. Med en reseptliste så lang som en ikeakvittering så kan jeg ikke be apotekeren om å lese den opp heller. Men mens hun finner fram alt jeg har bestilt, så konkluderer jeg med at jeg har alt.
Dette bestilte jeg… den lille boksen til høyre, den manglet….
Og så haster jeg hjem og rekker hjemkomsten med god margin. Og mens jeg pakker ut varene så kommer jeg til å tenke på blogginnlegget fra i går. Migrenemedisin var det jeg egentlig skulle ha på apoteket i dag. Det lå ikke i posen, for å si det sånn.
“Heldigvis”, så måtte jeg uansett tilbake på senteret med den nye brillebrukeren, så da kunne jeg stikke innom etter Maxalt med det samme. Det rakk vi på den timen som veslejenta hadde sin første turntime i hallen!
Det er vel ikke nødvendig å forklare at jeg sluknet da jeg kom innenfor døra etter å ha henta på treninga.
Nå kjenner jeg hvor utslitt jeg er i kveld også, så håpet er stort om å få sove i natt. – Jeg gir i hvertfall ikke opp.
I morrakveld skal jeg på hyttetur med bare jenter! Det skal bli så utrolig deilig! Sushi, skravling, bobler og vedfyring! Gleder meg enormt!
Hva vil du betale for livskvalitet? Hva er prisen man som enkeltmenneske kan akseptere av kostnader for å få livet «tilbake», etter lang tid med smerter, sykmelding, sykedager, dager hvor man reiser på jobb, men blir sendt hjem fordi man er så dårlig av smerter at man ikke har noe der å gjøre.
Vanlige smertestillende virker ikke på migrene.
I dag fikk jeg et lite inntrykk av det! 4 100 kroner koster det å komme til en privat nevrolog på en privatklinikk i Oslo. Lillesøsteren min har slitt med migrene i hele sitt voksne liv, men de fem siste årene har hun vært svært dårlig. Hun har gjentatte ganger vært hos fastlegen, som har satt henne på ulike forebyggende medisiner, som dessverre ikke har virket. I FEM lange år har livet hennes bestått av opp til 20 migrenedager i måneden. Noen anfall er verre enn andre, men alle har gjort livskvaliteten hennes dårlig.
Lillesøsteren min er verdens mest tålmodige menneske. Hun er lærer, opptatt av rettferdighet og hun sniker aldri i køen. I dag gjorde hun heldigvis det! Etter at hun i går ikke orket mer, og hun oppsøkte en privatpraktiserende lege som henviste henne til nevrolog. Etter en lang ringerunde til alle offentlige sykehus så får hun beskjed om at korteste ventetid for time er i NOVEMBER! Med utsikt til enda tre måneder med smerter så ringer hun privatklinikk i Oslo, og får time på dagen! PÅ DAGEN!!!
Nevrologen tar seg god tid, og hun blir endelig tatt på alvor! Han sier at hun er kvalifisert for den nye migrenemedisinen som ble godkjent i desember, og at han skal sende søknad om å få dekket behandling, allerede i kveld! Hun kan regne med å få første dose i morgen, eller rett over helga!
Etter fem år med kamp, er det nå endelig håp om bedring og økt livskvalitet! Det har kostet mange år, måneder, dager og timer med bekymring, venting, feilmedisinering og neglisjering fra det offentlige helsesystemet. Jeg er opprørt og sint! Det bør ikke være sånn at om du har 4 100 kroner så får du hjelp, men hvis du ikke har det, ja da må du vente. Hva koster dette oss som samfunn? Hva har det kostet for henne som person?Og hva har alle sykedagene hennes kostet for elevene hun ikke har fått fulgt opp?
Nå gjenstår det å se om denne medisinen virker, men vi må krysse fingrene. Lettelsen over å endelig å bli tatt skikkelig på alvor er uansett viktig. Fastlegen har dessverre ikke gitt henne den følelsen. Og at hun i fem år ikke er blitt bedre ivaretatt er jo i seg selv helt hårreisende.
Kapasiteten finnes åpenbart, men den gjelder bare for de som har forsikringer eller penger til å betale. Vi kan jo ikke ha det sånn!!! Har du opplevd liknende, skriv gjerne om det i kommentarfeltet på facebooksiden min www.facebook.no/bakgardina
I går var jeg hos psykologen igjen. Det gir meg bedre selvinnsikt å få snakke med en profesjonell hodedoktor om de utfordringene som jeg går og tenker på. En stor floke som det er nærmest umulig å løse opp i er følgende:
Jeg har en viss mengde energi som jeg må fordele på de oppgavene jeg har i løpet av en dag, og ei helg, og ei uke. Jeg kan prøve å sjonglere litt ved å planlegge det meste, slik at jeg har rom til å hvile i forkant og i etterkant, samt at jeg må prioritere det som er viktigst for meg og familien.
Da er det enkelt å si at disse tingene bør ligge høyt på lista:
Fysioterapi, psykolog, legetimer og øvrig sykdomsrelatert rehabilitering
Motiverende aktiviteter som får meg til å føle meg som «den gamle Anne Marit»,
MEN, det er dessverre ikke bare morsomme oppgaver i en familie og et hjem. Og det blir MANGE ekstraoppgaver og jobber som skal gjøres på en gård. Når man i tillegg har full jobb ved siden av, som Rune har, ja da er det en selvfølge at man deler på oppgavene. I mitt forrige innlegg så skrev jeg om hvordan denne fordelingen har endret seg etter jeg ble syk, og at mange av de oppgavene som tidligere var mine må gjøres av ham, i tillegg til alle de han har fra før.
Matpakkene er ferdig smurt…
Da blir det bortimot umulig å få til de prioriteringene som jeg ønsker. Alle de gørrkjedelige «husmor»-oppgavene som dessverre er demotiverende og energityver, de må jo gjøres. Og det er jeg som må gjøre det jeg kan av dem. Rune har allerede en uoverkommelig liste av oppgaver som han jobber med, og det skulle bare mangle at ikke jeg, som går hjemme, ikke tar det jeg klarer.
Men det er ikke spesielt oppbyggelig å bruke de kreftene jeg har til å være husmor! Rydde hus, rydde inn og ut av oppvaskmaskinen, og ikke minst den uendelige klesvasken…vaske, brette og legge på plass klær og den daglige husvasken. I tillegg kommer matlaging og innkjøp. Dette er oppgaver som bare gjentas og gjentas og gjentas. Heldigvis har jeg vaskehjelp innimellom, som kommer annenhver uke og rundvasker, men den daglige driften av huset må dessverre gjøres hele tiden! Jeg klarer ikke å bo i et skittent og rotete hus. Det stresser meg mer enn å ta unna smulene under bordet, å vaske badet annenhver dag, og å selvfølgelig holde det jevnt ordentlig rundt oss.
Oppvaskmaskinen er ren, og det må ryddes ut, før man kan rydde inn igjen…
Og det suger energien ut av meg. Den energien som jeg så inderlig skulle brukt på de prioriterte punktene mine. Og når jeg legger inn de sykdomsrelaterte MÅ-oppgavene, ja da er det snart ikke mer energi igjen.
Det er så frustrerende! Og jeg ser ingen løsning. Det er vanskelig å plukke ut noe som jeg kan kutte ut for å heller bruke mer energi på ungene og familien når de er ferdige på skolen og i helgene. Men jeg finner ikke nøkkelen her. Hva skal jeg kutte ut, eller hvor kan jeg finne mer energi sånn at jeg klarer mer.
Bare å sette i gang. Dessverre er det ganske fullt i skap og skuffer, så det er vanskelig å vite hvor man skal gjøre av de rene klærne også. Det burde vært sortert i skuffer og skap sånn at alt som ikke passer hadde blitt tatt vekk… men så var det bare å finne overskudd til å gjøre den jobben også…
Og la meg poengtere at det er bare det «aller nødvendigste» som gjøres, altså. Huset er støvete, rotete og vaskerommet er fullt av klær om venter på neste prosess, enten det er vask, brett eller plassering.
Dette skal jeg og psykologen min snakke mer om. Men kanskje noen av dere har tips til gode løsninger?
Det er ikke til å stikke under en stol at livet mitt ble helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg, før jeg ble syk. Selvfølgeligheter som å gå på jobb, lage middag, følge opp barna og å være sosial, ble plutselig noe jeg ikke lenger kunne gjøre som før. Å gi avkall på arbeidet mitt, var en skikkelig stor sorg, og det samme gjelder det overskuddet som jeg pleide å ta som en selvfølge. Jeg var en helt annen da, enn det jeg er nå.
Men det var ikke bare jeg som ble rammet da jeg ble syk. Fra å ha en samboer som delte på oppgavene og som var aktiv og engasjert, fikk Rune plutselig en pasient i huset. I begynnelsen, da jeg var i behandling, og vi så for oss at dette var en midlertidig situasjon, så tenkte vi vel begge, at dette klarer vi å stå igjennom. Motgang gjør oss sterkere.
Men så ble jeg jo ikke bra igjen. Der hvor jeg tidligere var en støtte og hvor det var en selvfølge at vi delte på oppgavene i hjemmet, var det nå sånn at en stor del av det som skal gjøres, det må Rune gjøre.
Ikke orker jeg å holde på ute. Ikke kan jeg plukke stein, eller klippe gress, eller male hus. Jeg orker ikke å være med på lange turer, eller være i store selskaper til langt på natt, og noen dager så orker jeg knapt å gå utav senga. Jeg bare ligger der og lytter til at resten av familien spiser middag (som Rune har laget), de gjør lekser og de går ut for å jobbe på gården.
Jeg klager også. Det ligger dessverre ikke til min legning å la smerter og ubehag forbigå i stillhet. Psyken får også kjørt seg, og det er jo spesielt Rune som får gjennomgå. Og han klager aldri. Han lytter, tar de oppgavene som jeg ikke orker, uten å mukke, eller klandre meg. Gud vet om jeg hadde klart å være like forståelsesfull og snill som han er mot meg.
Og jeg vet ikke om jeg sier det ofte nok, eller gir uttrykk for det godt nok, den takknemligheten og kjærligheten som jeg føler. At jeg skulle ende opp med en mann som uten å klage tar den jobben det er å være gift med meg. For det er ikke akkurat noen dans på roser, dette livet vi lever. Uforutsigbarheten i hverdagen er stor, og han vet ikke hva som møter ham når han kommer hjem fra jobb.
Hvis jeg er i brukbar form så er det middag på bordet, det er klesvask på snora, og det er ryddig på kjøkkenet. Men hvis jeg er dårlig, ja da står fortsatt tallerkenene fra frokosten på kjøkkenbordet og det er ingen mat før han har laget den selv.
Og hvor mange spør hvordan HAN har det, tro? Alle spør jo hvordan det går med meg. “Joda, det går nå litt opp og ned.” pleier vi å si, både han og jeg. Men bare vi to vet faktisk hvor mye opp, og ikke minst ned, det går. Det er bare han og jeg som ser de dagene som er verst. Da skjermes ungene, og da får dere ikke noe blogginnlegg eller hilsen på snap eller instagram. Disse dagene er det mørket som gjelder.
Men heldigvis kommer det lys etterpå. Mye takket være den mannen som for 10 år siden kom inn i livet mitt. Som etter noen timers bekjentskap var sikker på at jeg var drømmedama hans. Som fikk meg til å bryte opp alt og flytte fra mitt elskede Hadeland til ett nytt og ukjent liv, 60 mil unna. Som ble far til mine to vakreste. Og som hver kveld legger seg ved siden av meg.
Jeg hadde aldri klart meg uten ham. Og han hadde fortjent så mye mer enn en krøpling til kone.
Livet er dessverre både brutalt og urettferdig. Takknemligheten for den kjærligheten jeg får hver dag, er større enn alt annet.
Altså, hvem er dagens helt? Det kan jeg fortelle deg, at det er skoletannlegen på Guldbergaunet, som får den utmerkelsen i dag. For ei dame!!
Etter en sjekk hos tannpleier for et par uker siden, så har pjokken gått rundt og grua seg til å borre et hull. Han har diskutert saken med kompiser, og åpenbart blitt beroliget av at det ikke gjør vondt, det er bare bitte, bittelitt vondt å få bedøvelse .
Vi har gått og venta på time, men har ikke hørt noe, og i dag ringte jeg klokka åtte for å etterlyse den. “Dere kan komme klokka 10.40” var det overraskende svaret.
Dermed måtte jeg ta morgenduppen min umiddelbart, og så stikke avgårde til skolen for å hente pasienten. Han ble ganske overrasket, men var ved godt mot.
Da vi kom inn på venterommet så var det godt å ha ei mammahand, og jeg lovte å holde ham i handa hvis han ville under behandlingen også.
Tannpleier og tannlegen presenterte seg, og så begynte tannlegen og forklare hva som skulle skje. Hun lot ham få kjenne på borret, han fikk se på spyleren og alt det andre som hun skulle bruke. Han fikk spørre og det ble en god kjemi mellom behandler og pasienten. Mammahjertet svulmet da han la seg bakover, og var klar!
Det er mye utstyr som kan se skremmende ut.
Dette var andre takter enn da jeg var hos skoletannlegen for 30år siden. “Gap opp!” Og så var det bare å knytte nevene og stålsette seg. Ingen dialog med pasienten, kun korte beskjeder til tannpleieren. Denne uhyggelige og lite pedagogiske behandlingen har dessverre gitt både meg, og mange flere av mine medelever en intens tannlegeskrekk. Den hadde jeg helt til jeg fikk min første rolige og forklarende tannlege. Det var en sorg å flytte fra Marianne Guldahl. Men nå er jeg kjempefornøyd med Tord Vekset, som har ansvar for gebisset mitt her på Steinkjer. Han er rolig, forklarende og effektiv!
Det var en god opplevelse både for mor og sønn i dag. Jeg vil virkelig takke for at det nå er fokus på at barnet skal føle seg trygg og ivaretatt. Jeg er sikker på at poden kommer til å snakke pent om det å borre i tennene til den neste i klassen som får hull.
Hurra for flinke folk som gir av seg sjøl! Og takk til tannlege Elisabeth, som er dagens helt for meg!
I dag har Trøndelag Arbeiderparti sin valgkomité innstilt Trond Giske som ny leder i fylkeslaget. Det overrasker meg at det ikke finnes noen andre som nyter samme respekten innad i laget enn en mann som over lang tid har trått over flere grenser. At det ikke er en annen, mindre kontroversiell, og mer samlende kandidat… Etter min oppfatning så har ikke bare gjort EN feil, men over mange år utnyttet sin posisjon overfor svakere og uerfarne jenter. Det er dårlig stil av en person i lederroller, og bør diskvalifisere deg for denne typen stillinger for lang tid… To og et halvt år er jo ikke engang en stortingsperiode. Å glemme ofrene så fort, er ikke særlig tillitvekkende for meg, i hvertfall. Jeg oppfatter det som at man ved å allerede nå velge Giske inn i en maktposisjon sier at «Det var jo ikke så farlig» til de som han forulempet.
Motstykket i Høyre, Kristian Tonning Riise, har i større grad innsett sine feiltrinn. I allefall så framstår han som svært mye mer ydmyk. Det er kanskje det jeg savner fra Giske og hans tilhengere.
Det blir uansett veldig interessant for politiske nerder som meg, å se om AP i Trøndelag vil klare å reise kjerringa etter dårlige valgresultater. Jeg er av den oppfatning at det trengs et sterkt Ap i norsk politikk, selv om jeg ikke stemmer Ap selv. Derfor håper jeg at Ap i Trøndelag nå vet hva de gjør, og ikke gir etter for Trond Giskes mektige nettverk og gode talegaver. Til syvende og sist så er det velgerne som avgjør om dette er for tidlig. Om jeg hadde vært Ap-velger, så hadde jeg ikke stemt på Trond.
Noen som har imponert meg i dag, er Nicolai Tangen. Han ville åpenbart ha jobben som oljesjef så mye, at han var villig til å legge det som trengs i potten for å få den. Jeg kan forstå at han gjerne vil ha den utfordringen som det er å styre pengene våre, og tar av meg hatten for at han gir opp sine tidligere «babyer» for å få det til! Jeg tror det blir bra, jeg! Dedikerte folk er jo bra, så lenge de har de «rette» intensjonene.
På hjemmebane så har jeg fått gode nyheter i dag. Etter ei uke med litt uklarheter for hva som skjer med ungene fra de kommer på skolen og til skolen starter, er nå blitt avklart. Det er jeg veldig glad for! At ungene er i trygge hender helt fra de går på bussen, og til de er hjemme igjen, er noe jeg forventer at er i orden. Dessverre hadde det skjedd en glipp mellom busselskapet og skolen, sånn at ungene ikke hadde noen som møtte seg når de kom av bussen. De ankommer skolen allerede ti på åtte, og skolen begynner ikke før halv ni, så det er en god stund de må tilbringe på skolen før undervisningen begynner. Det er viktig at de får et tilbud, siden dette er noe vi ikke har valgt selv. Men sånn er det når man bor i periferien, at man må ta til takke med de bussrutene som passerer.
Honnør til rektor Karin som tok saken med en gang, og ordnet opp!
Ellers så har jeg tatt vaksine mot lungebetennelse i dag, og jeg forventer mye «BCG-smerter» i armen i et par dager… er ikke så greit, faktisk 😉
I vår familie så har vi minst ett utpreget b-menneske. Han ligger gjerne og drøyer på morran, hvis det er mulig. Han står opp når han må, uansett hvor tidlig det er, altså. Men han liker det ikke så godt, og bruker gjerne litt tid på å komme seg i gang. Han spiser alltid frokost, uansett hvor tidlig han skal avgårde, og han glemmer/skulker ALDRI morgentannpussen sin. Det er en del av hans morgenritualer.
Jeg, derimot, har pleid å være A-menneske. Jeg legger meg gjerne tidlig om kvelden, for da er jeg normalt sett både trøtt og sliten, og så er jeg klar for dagen i det øyeblikket jeg våkner. Enten av at klokka ringer, eller av meg selv. Før jeg flyttet til Trøndelag så pleide jeg å være på jobb en time før kjernetid. Da hadde jeg god tid til å gjøre unna en masse arbeid før det begynte å komme eposter eller telefoner. I tillegg var kollegaene mine glad for at kaffen var klar når de kom. Det å være den første som låser seg inn var en deilig følelse. Da visste jeg at jeg kunne stulle for meg selv ei lita stund før resten kom.
Jeg pleide faktisk å skynde meg avgårde, gjerne med brødskiva i handa, bare for å komme i gang, liksom. Eller jeg droppa frokosten og tok heller et knekkebrød fra reservelageret i kontorskuffen. Til tross for jeg var ekstremt tidlig ute. Utålmodigheten kriblet i kroppen, selv om det bare var en helt vanlig dag på jobben. Og det er ingen tvil om at effektiviteten var betydelig større før lunsj, enn etter klokka to. Derfor kunne det være litt frustrerende dersom jeg skulle samarbeide med noen som fungerer best på ettermiddagen. Laaaange ettermiddagsmøter, som gjerne dro seg etter klokka fire, ja det var slitsomt… Vi hadde jo fleksitid, så å jobbe litt utover ettermiddagen var jo helt vanlig. Men da begynte dessverre undertegnede å bli lav på blodsukker og tom for ideer. Min gode kollega, Kari, pleide å sørge for litt søtt i slike møter, sånn at humøret holdt seg oppe.
Men etter middag og en middagshvil, så var jeg klar for action på kvelden igjen, altså! I hvertfall fram til klokka ti!
Min mann er nok skyldt sin mor. Hun er ei dame som gjerne jobber med ting utover natta. Kakebakst, for eksempel, skjer gjerne etter min leggetid. Og selv om hun pleide å ha en jobb hvor hun måtte avgårde kjempetidlig, så er det mange timers arbeid som har skjedd på kveldstid i det huset. Og det fasinerer og imponerer meg. Jeg ville jo mye heller stått opp klokka fire for å bake kaka da, enn å være våken til klokka to for å bli ferdig. Og sånn “for the record”: Jeg digger svigermor! Selv om vi er litt ulike på enkelte områder. Vi har en del fellestrekk, også, men det kan jeg fortelle om en annen gang!
Så er det kanskje slike ting som skiller A-mennesker fra B-mennesker? Og det kan være sånne ting som gjør det litt vanskelig å samarbeide på en arbeidsplass, dersom man ikke er bevisst på utfordringen? Det er jo lite strategisk av et A-menneske å innkalle til møte klokka 8, og forvente at alle er like opplagte som en selv. Og det samme med B-menneskene som innkaller klokka halv fire. Ikke sånn å forstå at man ikke skal være på jobb og yte hele dagen, men hvis man vil ha det beste ut av sine medarbeidere så er jo dette noe man kan ta med i vurderingene sine.
I den senere tid så har jeg nok blitt mer et C-menneske. Jeg er stort sett trøtt, og gjør unna arbeidsoppgaver når jeg har overskudd, eller finner rom til det. Enten det er om morran eller om kvelden, eller nattestid for den saks skyld. Med insomnia så kan det være fint å ha litt og holde på med mellom 01 og 03 om natta. Klesvask og oppvask er en gjenganger der.
Etter hvert blir man sikkert litt avslepen mot den man lever sammen med. Det blir utrivelig i heimen dersom A-mennesket insisterer på å stå opp grytidlig hver eneste dag, samtidig som B-mennesket vil sitte oppe om kveldene. Så med åra så har vi funnet en middelvei. Og selv om jeg fortsatt irriterer meg grønn over slumringa hvis mannen skal avgårde om morran, og han sikkert synes jeg er utrolig teit med mine uvaner, så nyter jeg også både seine morgener og seine kvelder nå.
En herlig sommer er over, og i dag begynte hverdagen for fullt igjen. For oss er det nå to skolebarn som skal av gårde med buss fra i morgen. Fram til i dag har vi vært så heldige at vi har hatt drosje fra utgangsdøra, men med ny busslomme så blir det ikke lenger mulig å vente inne, eller å somle mens de fantastiske drosjesjåførene, Sandra eller Tone, tålmodig venter utenfor. Sverre har vært heldig.
Samtidig er det trygghet i at de nå er to stykker som skal vente sammen på bussen. (Og det er en fin anledning for mamma til å komme seg ut i frisk luft på morran.) Storebror er en stødig veileder, og de kom trygt hjem med bussen i dag. I morgen er det SFO etter skoletid, så da henter pappa.
Vi trenger jo egentlig ikke SFO, siden jeg går hjemme. Men fordi vi bor så langt unna vennene, så er de 6 timene som ungene har etter skolen, tre ganger i uka, en god erstatning for muligheten til å stikke over til naboen etter middag. Vi HAR jo faktisk den muligheten også, siden det er lekekamerater i gangavstand, også her i periferien. Men dere forstår hva jeg mener…
Selv om sommeren har vært super, så skal det bli godt med rutiner igjen. Spesielt ser jeg fram til fysioterapi, og at jeg skal i gang igjen hos psykolog. Det er mange tanker som har godt av å få lufte seg, etter en ferie hvor jeg har orket en del, men også måttet avstå fra mye. Det er fire år siden jeg var ferdig behandlet, og ungene mine som nå er 6 og 8 år, de husker ikke lenger hvordan det er å ha en mamma som jobber og som er med på alt. Dette innsnevrede livet er normalen for dem. Og det har vel kanskje blitt det for meg også, på et vis. Og i den erkjennelsen så er det et enormt tap. Det tapet er noe av det jeg skal få hjelp av psykologen til å bearbeide.
I tillegg blir høsten ei økt med NAV. Det er bare ett år igjen av AAP, og det må begynne å skje noe enten i retning av uførhet, eller arbeidstrening. Mest sannsynlig blir det begge deler. Dere skal få følge reisen utover høsten!
Uansett så er det fint å komme i gjenge igjen. Jeg håper vi får flere fine sensommerdager og at kornet snart blir klart for innhøsting. Da blir det igjen ekstra travle tider for oss. Og så kommer jakta, og så er det jammen snart jul! Tida går så utrolig fort, og det er bare å henge med!
Etter to fine uker med familietid på Jevnaker, har vi nå hatt ferie hjemme. Seterbesøk på Snåsa, gjester fra Valdres, 2 40-års feiringer, ei på Leka og ei i Sela, vennetreff og seint i seng. Late morgener med god frokost og tid!
På Kongsvoll på vei nedover.
Det eneste som mangler er finvær. Men vi står det over. På slutten av ferien blir det Sommarland i Bø, så der blir nok kjempestas. Så jeg krysser fingre for at vå får brukbart badetemperaturer. Unga har fått våtdrakter av bestemor og bestefar, så de klarer seg uansett.
Vi fløy hjem.
Men før turen, blir det bursdag… Vi fyller jo faktisk 40! Fargefest på Skogglimt for meg og Nina. 80 gjester, mat og kaker, levende musikk og mesteparten av de grommeste folka vi kjenner!!!
Formen har derfor bare å holde seg i sjakk, for oss begge to! Vi gleder oss enormt!!
I morgen skal vi bowle sammen med en vennegjeng, og deretter lunsjer vi. Det er supert å treffe venner i ferien, og i begynnelsen på uka prøvde 4 modige unger å sove ute aleine. Dessverre ble det nok litt mange fremmede lyder, så de kom trampende inn i tolv-tida, og sovnet på hvert sitt rom. Gutta på gutterommet, og jentene på jenterommet.
Det har vært fine og travle dager. Innimellom må jeg ta en pause for å hvile litt, men det aksepteres og blir knapt lagt merke til. Gode venner veit hva som trengs for at jeg skal kunne bli med på mest mulig. Englene mine!
I dag har jeg endelig fått ferdig et evighetsprosjekt som jeg absolutt skulle strikke uten mønster. Jeg tegnet alt selv. Dessverre ble tråden veldig stram i mønsteret, så den ferdige utgaven ser best ut på bilde, og ikke på meg… men den er varm, og myk og deilig. Så jeg kommer sikkert til å bo i den hjemme! Jeg hadde ALDRI blitt ferdig uten god hjelp fra Marte!
Nå blir det kvelden, for i morra blir det utrygt i bowlinghallen… to ganske konkurranseivrige familier har latt seg utfordre av hverandre, så det bir moro!
