Bakgardina – hverdagen som samfunnsengasjert kreftoverlever

Lite visste jeg at det var slik det skulle ende, den aprildagen i 2016 da jeg fikk diagnosen på livmorhalskreft. Med oppbrettede ermer og i full kampstilling var jeg mer enn klar for å overvinne sykdom og behandling, og deretter legge det hele bak meg. Livet var så bra som det kunne bli, med drømmemann, verdens vakreste barn på halvannet og tre år, familie og venner, nyoppusset hus og ikke minst drømmejobben. 

Tøff behandling ble kronet med stempelet «kreftfri» i oktober, og jeg kunne begynne å plukke opp igjen bitene av livet. Være mamma igjen, kone igjen og på jobb igjen. Motivasjonen var enorm. Dessverre var ikke evnene likeså. Jeg prøvde. Virkelig. Hadde jobben på fanget til langt på kveld, laget middag og fulgte opp barna. Og jeg opplevde for første gang i livet at jeg overhodet ikke strakk til. Ikke hjemme, ikke på jobb og ikke sosialt. Alle har vi vel følt at vi kommer til kort innimellom, men å mislykkes på alle felt var en tøff opplevelse. Jeg ble fullt sykmeldt igjen. Smertene ble sterkere. Medisinbruken økte, og utmattelsen ble bare verre. Det gikk ett år, og jeg var i armene på NAV. 

Håpet om bedring ble matet med rehabiliteringsopphold, trykktankbehandling og utredning på smerteklinikk. Dette var jo bare midlertidig. Jeg skulle snart bli bra igjen. Snart var jeg klar for nye prosjekter, nye baller i lufta. Påvirkning, inspirasjon og puls!

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Jeg hadde aldri tenkt over hvor mye arbeidet definerer meg. Hvem jeg er, og hva jeg står for. Og hvor liten og ubrukelig jeg følte meg når jeg ikke lenger er arbeidsfør. Hvem er jeg nå? 

Det er som jeg har mistet en av mine aller nærmeste. Og selv om det har vært en prosess i fem år, og selve uførsøknaden bare er en teknisk sak, så er sorgen enorm. At livet i overskuelig framtid skal bestå av denne nye hverdagen med utmattelse og smerter. Det er tøft. Noen tenker kanskje at å være ufør er som å ha ferie hele tiden? For meg er det som å aldri ha fri. Jeg er ansatt i en ny «jobb» som jeg aldri får slippe fra. Lønna er elendig, arbeidstida er uforutsigbar med uendelig overtid, arbeidsoppgavene kommer på de mest upassende tidspunkt, og man slipper aldri unna. Aldri ferie. Aldri jobbskifte. Aldri pensjonist. 

Det finnes likevel et lite håp om gjenopplivning en gang i framtida. Kanskje kommer det bedre dager, slik at jeg kan jobbe bittelitt igjen, men det arbeidslivet som jeg kjente før jeg ble syk, det finnes ikke for meg lenger. Jeg minnes både kollegaer, nettverk, arbeidsgivere og oppgaver i takknemlighet. Jeg er heldig som fortsatt har drømmemannen, verdens fineste unger, familie og venner. Noen ting er heldigvis viktigere enn andre, tross alt. 

Takk for alt! (til vi ses igjen…)

Det er ganske mange som har oppfordret meg til å skrive bok, etter jeg begynte med denne bloggen.  At historien min er viktig, og at det vil være nyttig for både pårørende og andre i samme situasjon å lese om hvordan mitt liv er blitt. Jeg har foreløpig ikke tatt den ideen videre, men tidlig i høst så ble jeg spurt om å bli med på noe som er litt i samme gate. Jeg ble spurt om å være ei levende bok.

Oppgaven er å stille opp på biblioteket i dag, og fortelle en “leser” om meg selv – ansikt til ansikt. Jeg er spent!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er et stort spekter av spennende mennesker som stiller opp sammen med meg,  og jeg er både ydmyk og takknemlig over å bli spurt! 

Det har forøvrig ikke vært noen selvfølge at jeg kom til å klare å møte opp, forresten. Den siste tiden har formen vært ganske dårlig. Mange, mange timer har forsvunnet i hvile og søvn,  med en blanding av utmattelse og smerter som incitament. 

Jeg har også hatt møte med NAV, digitalt selvfølgelig, og der ble vi enige om at det er på tide å starte prosessen for å søke ufør. Avgjørelsen har modnet over tid, men nå er det fire og et halvt år siden jeg fikk diagnosen, og det er få dager jeg ville vært i stand til å utføre et fornuftig arbeid. Bare å følge opp behandlingen jeg trenger for å unngå å bli enda dårligere (fysioterapi og psykologen) er mer enn krevende nok, i tillegg til at jeg har to barn som jeg skal være tilstede for. Det er ikke noe rest igjen til arbeid, slik hverdagen ser ut akkurat nå. Det føles som et nederlag,  samtidig som jeg ser fram til å få en varig avklaring. 

Heldigvis kan man endre uførprosenten sin, dersom jeg etterhvert får mer overskudd. Den drømmen og det håpet skal ikke legges bort, selv om jeg akkurat nå må innfinne meg med at livet faktisk er akkurat sånn. 

Og så må jeg finne lyspunkter i situasjonen: for eksempel så er jeg alltid her når ungene kommer hjem fra skolen. Selv om jeg ofte ligger i senga, så kan de komme og fortelle om dagen sin, og jeg har god tid til å lytte. Dersom jeg hadde vært i full lederjobb, som jeg helt sikkert hadde vært hvis jeg ikke hadde blitt syk,  ja da hadde jeg vært mye borte på reise, og dermed sett ungene mine mye mindre enn nå. Akkurat den ene lille fordelen er noe jeg har sterkt fokus på, og den bærer meg fra dag til dag.

Men altså, i dag lørdag, så skal jeg få fortelle om livet mitt til den som vil komme på Steinkjer bibliotek. Det er åpent for alle fra klokken 11 til 15.

Og hvis du heller vil bli bedre kjent med noen av de andre, så kan du lese mer om prosjektet her! 

Hjertelig velkommen til levende bibliotek! 

Ikke så lite skamfull, men med hvite stearinlys på bordet, en gjemt pepperkakeboks i strikkekurven og store mengder klementiner,  så har årets julefilmer fått lov til å lyse opp dagene med sine svært forutsigbare kjærlighetshistorier, sin kakebakst sine d-kjendiser og juletreshopping i stygge julegensere. Lyden av de amerikanske julesangene får meg til å krumme meg godt opp i godstolen,  med en tekopp, eller hvis jeg skal skeie ut, en kopp med varm kakao.

Jeg tror jeg skal kjøpe en boks med kremspray, så slipper jeg unna å piske fløte…

Jeg ser på julefilmer som hyggelig oppladning til jul. I dag satte jeg også på den første julespillelista på Spotify til barnas kveldsmat. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er rett og slett tidlig ute. Adventskalenderne ligger gjemt på gjesterommet,  og om ikke lenge så flytter rampenissen vår inn i stua. Det blir stas! Ungene elsker å se hva han har funnet på i løpet av natta…

Framover mot neste helg så er planen vindusvask og julegardiner, og adventstaker, stjerner og utelys skal få begynne sin æra sammen med lilla duker og adventsdekorasjoner. Kanskje får rampenissen besøk av noen mer synlige nisser utover i desember,  og i helga før jul tror jeg at jeg så vidt skal begynne med tyvstart. Julebrus skal jeg holde igjen i ei uke,  men etter 1. Søndag i advent,  da er smaksprøver og enda mer julefilmer og julemusikk.  Håper å få handlet de fleste julegavene lokalt i år. Selv om det innebærer å besøke butikker. Men hvis vi skal ha butikkene også etter korona,  så må vi bruke dem nå.

Bruk maske,  vask hender og hold avstand, pluss at sånne som meg, som er ledig på dagtid, kan ta shopping når det ikke er så mange andre der  da blir det nok fint, tror jeg! 

Kos dere med det som forhåpentligvis blir snø inn mot helga! Og ta vare på hverandre!

Målløs. Lykkelig. Helt og holdent tatt på senga av min egen vennegjeng. 

Etter å ha ligget våken til langt på langt på natt, så sovnet jeg egentlig hardt og merket knapt at mann og barn forsvant avgårde på årets første skileik. Jeg snudde meg bare over på andre siden, og sov hardt til klokka tolv. Da kom mann og barn hjem, og gutta dro på elgjakt. Alt var helt som vanlig. Jeg og veslejenta så Alice i Eventyrland, før vi begynte å gjøre oss klare til bursdagsselskap for søskenbarn Oliver på Levanger. Etter å ha funnet fram klær, og fått fulgt vesla i dusjen, så gikk jeg på soverommet og kledde på meg det «innerste» laget. Hadde bare kjolen var igjen, da jeg hører en forferdelig tuting utenfor. Var sikker på at det var gutta som hadde glemt noe, men da jeg kikket ut av vinduet så så jeg en stor svart bil, og ut av den kravlet det ut folk i halloweenkostymer. 

Min første impuls om innbrudd, ble umiddelbart avløst av euforisk lykke da jeg leste på det store skiltet de hadde med: ANNE MARIT 40 ÅR!!

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Impulsen av at dette måtte være lokale venner forsvant også, da jeg oppdaget broren min i forsamlingen! Han er to meter, og skiller seg lett ut. I tillegg er latteren til kusine Liv Mette og nabo Arne Olav helt umulig å ikke kjenne igjen…. Stemmen min gikk fra eufori til falsett etter hver korrekte gjetting. Og tårene kom sprutende på sistemann, Øyvind! Sju av de aller beste og nærmeste vennene mine var HER! For å feire bursdagen min! Uten at jeg visste det!

Lillesøster har konspirert med gubben, og i fellesskap med vennegjengen har de planlagt dette lenge! Jeg ble så satt ut, og så glad og ikke minst så ble jeg så vanvittig fornøyd med at jeg hadde fått sovet så lenge, så jeg stod der på trappa og var uthvilt, og klar for å virkelig feire min egen førtiårsdag sammen med mine aller aller beste venner. Takknemligheten var helt ubeskrivelig. Jeg var målløs… Det skjer ikke så ofte.

Fram fra loft og kjeller kom det saker og mat som Rune hadde handlet og gjemt. Leiebilen var også stappet til randen med bagasje, drikkevarer og kake!

Sjøl klarte jeg ikke å ta inn alt sammen, og gikk bare rundt og klemte på alle sammen. Dette var min kohort for en stund… De skulle i tillegg sove her, og ungene var satt bort til nabohuset. De fikk lov til å hilse på gjengen, og spiste kake med oss etter vi hadde spist middag.

Middagen var for øvrig elggryte som lillesøster og kusinene disket opp med av kjøttet som Rune hadde gjemt unna i kjelleren. Og med rotgrønnsaker og rødvin, fløtegratinerte poteter og et par timers koketid så var festmåltidet i boks. Og en time etterpå var alle både godt forsynt og godt i gang med alle drikkevarene som ble bragt til bords. Musikken spilte på den gigantiske basskassa som Andreas hadde tatt med i minibussen. Det var kroner på hodene, og sang, og historier og ikke minst en helt ubeskrivelig stemning. 

Lykke. PUR lykke. Og takknemlighet over at denne gjengen er folka mine! 

Det ble en sein kveld, men ingen ville vel egentlig gå og legge seg. Dette var «one night only», og sjøl var jeg en liten tur oppom soverommet, men fant raskt ut at jeg heller kunne bruke resten av uke til å slappe av. Dermed var jeg så godt som sist i seng. 

Paljettkjoler, tiaraer, linservietter, swing og allsang. Høy latter, sladder, historier fra både nyere og gamle dager. Tre runder med duker i vaskemaskinen, en runde med lillebrors klær (etter en vinulykke på bilturen). Madrassfordeling, dyner og puter. 

Jeg ville ikke at det skulle slutte. Det var vanskelig å lande da jeg endelig fant senga etter at musikken endelig ble skudd av, og lyset ble slukket da klokka var passert fire. Selskapet stod på gårdsplassen halv tre, etter å ha dratt fra Jevnaker klokka seks på morran, så det ble jo noen timer med deilig fellesskap og moro, før de måtte reise etter frokosten på søndag. 

Enn å ha sånne venner og familie? Som gir meg en sånn opplevelse? 

Jeg er ubeskrivelig takknemlig. Og lykkelig!

Jeg skal aldri glemme det!!

Det kom om kvelden, jeg var aleine hjemme, og mannen skulle være borte hele natta. Det kom smygende på som en flyktig tanke, eller noe som bare svinger innom hodet mitt, sånn i forbifarten. Og så slår det seg til som en skikkelig uvelkommen gjest. Eller en tyv. En røver som stjeler alle de andre tankene mine, og etterlater et mørkt rom som bare lager problemer og skremmende fremstillinger. Og da klarer jeg ikke å få dem vekk. De kverner og kverner og kverner. 

Jeg har aldri hatt dødsangst. Det har jeg skrevet et innlegg om før, men jeg har altså aldri vært redd for døden. Hverken for dødsøyeblikket, eller det som jeg tror kommer etterpå. Det er ikke det dette dreier seg om. Dette er mye verre. Angsten dreier seg om ungene mine. Jeg blir plutselig så livredd for å dø FRA dem. Hva om jeg ikke våkner i morgen. Om barna mine skulle oppleve å finne meg død i sengen. Bare tanken gjør meg fysisk kvalm. Og så ramler det videre tanker om de vet hva de skal gjøre. Forstår de at de skal gå til farmor og farfar i nabohuset? Kommer de noen gang til å komme over en sånn opplevelse? Jeg gikk frem og tilbake i huset hele natta. Hver gang jeg passerte rommet til barna, så var jeg innom og kysset dem. Tårene silte, og jeg har sjelden vært så redd. Heldigvis så sovnet jeg til slutt., av utmattelse, tror jeg…

Jeg forstår at jeg var irrasjonell. Jeg prøvde å ta meg sammen og tenke fornuftig. Men, når jeg så til slutt hadde prøvd alle de metodene jeg kan for å komme meg ut av tankemønsteret, så ble jeg liggende og gråte. Jeg forstår at dette også er senskader etter kreftdiagnosen, hvor jeg risikerte å dø. Og det var utrolig skremmende!

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Jeg har alltid vært en «katastrofetenker». Det vil si at jeg alltid planlegger for «det verste», og legger en plan for hvordan jeg skal løse et «worst case»-scenario. På den måten så vet jeg nesten alltid hvor nærmeste nødutgang befinner seg. Jeg napper ut ledninger og passer ekstra godt på, for å unngå å havne i en krise. Jeg er jo en fikser og en overlever. Og når jeg vet hvordan jeg skal ordne opp, så kan jeg trygt legge fra meg tankene, og angsten får aldri taket på meg. Jeg har funnet min måte å ordne opp i hodet. 

Men altså ikke fra akkurat denne problemstillingen. Jeg må øve, sier psykologen. Jeg må finne veien ut av tankemønsteret og tilbake til fornuften. For jeg VET jo at dette ikke er en særlig realistisk eller sannsynlig hendelse. Veldig, veldig få 40-åringer dør uventet i sengene sine om natta. Og det kommer selvfølgelig ikke jeg til å gjøre heller… Og det er så lett å se og si det når jeg ikke er inne i den bobla. 

Det kalles angst. Og de fleste av oss får den tvilsomme æren av å hilse på angsten noen ganger i løpet av livet. Og den må bare bearbeides. Teknikker for å finne andre og gode tanker som ta tilbake plassen i hodet. Mange, mange har det mye verre enn meg. Men jeg har virkelig fått føle på den skrekken som paralyserer hele livet, om enn bare for en liten stund. 

Jeg har heldigvis en flink psykolog, og jeg får hjelp. For noen dager siden var det verdensdagen for psykisk helse. Den psykiske helsa påvirker livet og kroppen på samme måten, eller kanskje i enda større grad enn den fysiske. Ta vare på deg selv, og på dem rundt deg. 

Anne Marit

Trippende rundt i huset iført en sommerkjole som forlengst burde vært lagt i en boks med sommertøy, og ryddet på loftet, er jeg i gang med forberedelser til morgendagen.. 

Klokka er halv fem, og min egen selvinnsikt forstår at det er smart å smøre matpakkene og å gjøre klart sekker, klær, yttertøy og votter og lue, før jeg forhåpentligvis snaaaart sovner. 
På badet henger skoleklærne over badekarkanten, med truse øverst! Hvilket betyr dusjing før avreise. 

Jeg har også gjort ferdig oppryddinga etter kveldsmat (og middag), så nå ser det litt mer beboerlig ut i første etasje. Det er riktignok mye klesvask og opprydding igjen etter ferieturen, men det får jeg ta etterhvert. 

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag har jeg ikke rukket mer. Fysio kl 9. Kom litt brått på, men alarmen virket son den skulle og jeg rakk timen med god margin. Etterpå har jeg vært en kjapp tur på butikken, hvilt, latt ungene ha et etterlengtet besøk av naboungene, da de kom med bussen, laget middag og sovet og sovet.

Kjenner migrenesmertene kryper oppover nakken, så nå må jeg ta en dose medisiner og gå til ro. 
Ha en fin morgendag! 

Anne Marit

Etter ei hel uke med god nattesøvn, ligger jeg fortsatt og stirrer ut i mørket nå som klokka nettopp passerte fire. Eller, etter å ha ligget og snudd på meg i et par timer,  så tok jeg fram mobilen og begynte å surfe. Nyheter, sladder, blogger og til slutt et par runder med spill. 

Fortsatt er jeg ikke i sovemodus, så da er det jo tid til et innlegg her også. Det er egentlig ganske dumt, siden planen er å kjøre hjemover på lørdag, og da er det jo veldig fint å være uthvilt og opplagt, men å skrive av seg litt tanker kan ofte hjelpe.

Likevel så er det ikke negativitet og stress som preger hodet og tankene akkurat nå.  Jeg fikk nemlig besøk, rett etter jeg hadde gått og lagt meg. En liten, trøtt og kjælen kosejente, som veldig gjerne ville sove sammen med mammaen sin. Og med den regelmessige pusten i øret, og de viltre krøllene som kiler meg lett på armen, der den ligger trygt rundt nakken på verdens vakreste nattegjest, så kan jeg ikke annet enn å la hjertet svulme av mammalykke.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og apropos mamma… i dag har mamma laget en skikkelig retro-middag til oss. Det er sikkert 15 år siden jeg spiste hjemmelaget blodklubb sist, men det smakte akkurat like godt som jeg husker fra barndommen. Servert i “melkesaus” og dyppet i strøsukker, så er jeg sikker på at den flotteste biff, ikke kunne målt seg med middagen i dag. Det som var ekstra morsomt, var at ungene også likte det. Det er nok ikke så mange av dagens barn som har fått hjemmelaget blodklubb. Og det er synd!

I morra kommer bestemor, tante og min yngste kusine på besøk.  Kusinen min er ett år yngre enn Sigrid, og tante er jevnaldrende med meg. Sånn kan det bli, når man har en mor som fikk barn tidlig, med en bror (min onkel) som fikk barn litt seint! Vi gleder oss til å treffe dem.

Men nå får jeg vel prøve å finne litt søvn igjen. Det blir stritt med siste dag på ferie, uten å ha sovet. Og ikke minst så er det skikkelig kjipt å være mørbanka før 60 mil i bil på lørdag.

Ha en fin morgen! Jeg satser på å sove utpå! 

Endelig ei uke på Hadeland igjen! Vi dro rett etter skolen var slutt, og hadde en fin tur til Røros på fredag. Litt skuffet over Bergstaden hotell, siden rommet var ganske slitt og gammelt, men senga var god og frokosten helt grei. Og mer enn det trenger vi jo ikke…

I går startet vi dagen på museet, og det var moro å se at ungene likte det så godt. Etterpå klatret vi til toppen av slagghaugene, før vi rusla en kort tur i butikkene for å kjøpe en liten minnegave fra turen. Gutta valgte seg hver sin elgopptrekker, mens vesla ville ha en stein av svovelkis. 

Deretter var det kun stopp for mat, hvil og dopauser, før vi endelig kunne skue Randsfjordens vakre bredder utpå eftassia. 

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dessverre er ferien til May Lise slutt i dag. Det har vært en fantastisk fin uke å ha henne på besøk, og vi kjørte sammen nedover i går. Gutta satt på med henne hele dagen i går, og det tror jeg hun synes var veldig hyggelig. Selv om hun har fått vært sammen med mine unger, så har hun jo bare fått noen timer med nevøen fra Brønnøysund,  som vi plukket opp på Værnes på fredag. Det er litt krevende at SAS ikke lar barn som flyr alene få bytte fly i disse koronatider..det gjør det jo vanskelig for familier med barn som bor langt unna. Heldigvis så passet det fint for oss å ta med nevøen både nedover og tilbake i denne ferien! Det er sogar hyggelig med en ekstra passasjer! 

Og ungene har planlagt ferien i ukesvis. De har daglig kontakt gjennom mobil og spiller Farming simulator på en felles gård om ettermiddagen og i helgene. De koser seg! Men nå er det ikke dataspill som gjelder.  Ekte vare!!! De holder på å skru på farmor/oldemor sin gamle bil, og den har de nok tenkt å få i gang. Det er fascinerende hvor mye de får til! De lærer mye ved å prøve og feile!! Og når de kommer inn med svarte hender og mørke merker i åsynet, så er smilet som kommer med en klem og mestringsfølelse. Og bedre ferie enn slike prosjekter får ikke blitt bedre.

I tillegg har vi følgende muligheter:

Besøk hos Sogns, Nina, Kjersti og bestemor på Eina er på planen.

Hovel og Sverre har avtalt moro.

Lunnerbakkgutta Per Kristian, Ole Anders, Hans Christian og Lars Ove, har også insinuert at de vil treffes. Det samme gjelder Sognsunga, Hensrudunger, Skauunga, Engerunga og Grinaunga! Høres ut som moro. De kan bygge barhytter, eller andre skogsleker eller de finner på andre sprell! Vi får forhøre oss litt i hvertfall. 

Vi blir her ei snau uke. Drar hjem til Trøndelag på formiddagen på lørdag for å få nevøen avgårde med fly klokka 12.

Kom med innspill til moro! 

Vi gleder oss til ferie!

Anne Marit 

Med kroppen i fosterstilling i senga, etter et akutt smerteanfall midt i middagen, så roper jeg på søsteren min som heldigvis er på besøk. Etter å ha inntatt en solid dose morfin, så er jeg brått ikke lenger kjørbar, og fotballkvelden til sønnen er i ferd med å gå i vasken. De siste kampene for sesongen. Mamma skulle endelig bli med på fotballkamp. ENDELIG! Forventningene var store. Vi gledet oss, begge to! 

Jeg ringer til lagkompismamma Irene, som heldigvis også er en av mine beste venninner. “Jeg er blitt akutt dårlig, jeg. Kan Sverre være med dere i kveld? May Lise kan kjøre ham til dere. Jeg er ikke kjørbar, og heller ikke i stand til å delta. Dessverre.” Bekreftelsen kommer umiddelbart, og jeg begynner å organisere for å få fotballgutten avgårde, og roper på de involverte. En kort gjennomgang, og jeg kan krøke meg sammen under dyne, mens supertante ordner opp. Lettelse. OG en forferdelig skuffelse. 

Men den aller sterkeste følelsen er takknemligheten for at jeg har så gode hjelpere som bare fikser! Den er enorm, og gir meg en varm og god følelse. Men jeg kjenner også en klump i halsen for at jeg ikke fikk blitt med. At han måtte reise på kamp uten foreldre igjen. Rune holder på med innhøsting for fulle mugger, for å redde årets kornavling, og kan heller ikke bli med. Det er strenge smittevernsregler, så det er vanskelig å etteranmelde eller endre listene. Men nå ordna det seg på en grei måte.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Hvis han hadde vært på det andre laget, så hadde jeg bedt om hjelp av den andre bestevenninnefamilien. De fulgte forrige gang, og hadde meldt seg til å ta med seg Sverre i dag også. Men i dag hadde jeg altså tenkt å følge selv, og dermed havnet gutta på forskjellige lag. Venner er en velsignelse. 

Jeg gleder meg til han kommer hjem, og kan fortelle om kampene, målene og innsatsen. Og jeg skal love ham at neste år, da skal jeg bli med!

Jeg tror alle har kjent på motløshet i livet. At alt har føltes mørkt, trist og man har tenkt tanken om hvordan verden hadde vært uten oss.

Kjærlighetssorg førte meg i en slik fase, en gang for lenge siden. Livet var rett og slett nesten umulig å leve. Det føltes som ingenting ga meg glede lenger. Jeg gikk på jobb, jeg gjorde jobben og jeg dro hjem og la meg. Eller jeg gikk. Gikk og gikk og gikk, mens tankene kvernet, depresjonen ble sterkere og mørket kom nærmere. Jeg ble sykmeldt. For migrene, men det var kanskje bare en utløsende faktor. 

Jeg var heldig. Jeg hadde noen som aldri slapp taket, og som lyttet. Noen som forlangte at jeg skulle møte dem. At min eksistens var viktig. At de var der for meg…

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Jeg nærmest bodde der i helgene. Hver fredag pakket jeg bilen og dro. Og jeg bare var der. Hver helg i ukesvis. Hvis jeg prøvde å si at jeg ikke ville trenge meg på, og at de trengte tid for seg selv så var svaret at hvis jeg ikke kom så ville de hente meg. De så at jeg trengte det. At jeg ikke burde være alene.

Familien min var helt sikkert bekymret for meg også. Men det nådde meg ikke i den bobla jeg var i. Jeg husker egentlig ganske lite av den tida, men den tryggheten som var i huset på Toten, den glemmer jeg aldri. 

Jeg kom meg videre. Litt etter litt så begynte jeg å le mer. Jeg gikk fra å bare eksistere til å leve igjen. Mørket ble lysere. Verden fikk farger igjen. 

Jeg var heldig. Min depresjon var kortvarig, og jeg tenkte nok aldri i alvor å gjøre meg noe. Men på de verste nettene så kom de forbudte tankene også til meg. 

I dag er det verdensdagen for selvmordsforebygging.  I dag vil jeg si til de som sliter at jeg er her. Jeg har tid til å lytte. 

Enten har du vært der selv, eller så kjenner du noen som har slitt eller sliter. Mørket tar dessverre alt for mange. Ikke alle har noen som strekker ut handa og aldri slipper, slik jeg hadde, men jeg er sikker på at hvis du spør så får du hjelp. 

Om du ikke føler du vil dele mørket med noen du kjenner, så kan du ringe hjelpetelefonen til Mental Helse, nummer 116 123. De forstår deg. 

INGEN bør fanges i mørket for alltid, for det finnes lys for alle! 

Be om hjelp. Jeg er her. 

Anne Marit