Bakgardina – hverdagen som samfunnsengasjert kreftoverlever

Tre korte timer, bare skarve 180 minutter… det var så lenge jeg fikk sove i natt. Jeg ligger og slumrer i en uutholdelig tilstand,  hodet og legemet trenger så inderlig hvile, men det vil seg ikke. Sovetablettene som jeg har gått på i lang tid har sluttet å virke, og kroppen klarer ikke å finne ro av seg selv. Frustrasjonen kryper inn, og brer seg som en irriterende mare. “Nå må jeg sove!” “Hvorfor sover jeg ikke?” “Jeg trenger søvn…” Hjernen reagerer ved å gjenta de samme tingene igjen og igjen. Hvorfor skal det være så ufattelig vanskelig å finne den søvnen.

Det kalles insomnia, og jeg har åpenbart hatt det i lang tid.  Fram til nå har jeg kunnet fikse det med sovemedisiner,  men nå har de rett og slett sluttet å virke. Krasjlanding!

Jeg kan ligge og vri meg i lang tid før jeg sovner. “Ikke legg deg hvis du  ikke er trøtt” lyder en av rådene. Men for svarte… jeg er jo helt utmattet. Hele tiden! Og uten søvn blir det enda verre. Men man prøver jo. Desperasjonen er sterk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Stå opp hvis du ikke får sove i løpet av en  halvtime” … det er lett å si, når bare tanken på å gå ut av senga krever et mentalt skippertak. Men som regel så står jeg opp til slutt likevel. Men da har det ofte gått noen timer… og det er lite spennende på tv klokka tre om natta, kan jeg orientere dere om…

“Sørg for optimale søvnforhold” Jo takk, du. Det er neppe optimalt med 30 grader på soverommet, men jeg takler ikke lyden av vifta heller. Lyset trenger seg inn bak de svarte rullgardinene, og lyden fra E6 borer seg inn i ørene som den verste kattejammer du kan tenke deg. Heldigvis er trafikken minimal på nattestid,  og normalt sett så hører jeg det ikke. 

Ingenting er normalt om dagen. 

Hukommelsen svikter. 

Konsentrasjonen svikter. 

Helsa skranter. 

Humøret – ja, skal vi si det diplomatisk,  – det varierer…

Men nå har jeg skrevet av meg litt frustrasjon. Om noen har gode råd av typen som fungerer, og som ikke består av selvfølgeligheter, eller uoppnåelige ting som å “trene seg trøtt” eller liknende,  så er jeg mottakelig for sånt, tror jeg.

Så sorry hvis jeg glefser,  eller svarer på noe annet enn det du spurte om, hjernen min er ikke helt på nett om dagen… men det blir nok bedre så snart jeg får “tatt igjen” litt søvn.

Anne Marit 

Lykke må være å sitte og lytte til ungene som ligger og skravler ute i paviljongen. De skal sove ute i natt, men foreløpig er det lite soving. Varmen er påtrengende, men jeg har gått til innkjøp av mobilt airconditionanlegg, så jeg har store forhåpninger om kaldt soverom til natta. 

I dag har jeg fått en oppvekker. Jeg følger en fantastisk konto på snapchat som heter Steinkjermamma, og denne uka har de blant annet snakket om kropp. Jeg har egentlig vært flink til å sette pris på kroppen min, fordi jeg vet at det ikke er en selvfølge å ha en kropp som virker. Men så har jeg visst glemt det en stund. Jeg har begynt å fokusere på det negative med kroppen min i stedet. Kiloene som jeg gjerne skulle vært uten. Lymfødemet som gir ekstra væske i kroppen, så jeg ser ENDA tykkere ut enn jeg egentlig er. Smertene som gjør at jeg må proppe kroppen full av morfin for å i det heletatt fungere. Og den helsikes utmattelsen som ødelegger så utrolig mye. Det er lett å gå seg bort i selvmedlidenhet og skam over den manglende “sommerkroppen”. Det er lett å tenke på de glassene med cola som jeg absolutt burde holdt meg unna, som nå har bidratt til å gi meg enda mindre lyst til å vise meg i bikini på stranda i sommer. Men jeg må skjerpe meg! Hallo! Sommerkroppen er denne kroppen her, det! Denne kroppen som faktisk klarer å stå opp hver dag. Som i dag gikk tur på Sigridstien på Eggevammen, etter jeg hadde levert i barnehagen. Som har et hode på toppen som fungerer ganske bra! Jeg lever! Og jeg kan sitte i sommerkvelden med de første norske jordbærene i en skål med vaniljesaus, og nyte livet. Jeg kan glede meg til sommerferie med familien min, med vennene mine og på hjemstedet mitt. 

Kanskje du også trengte en oppvekker i dag? At vi må i felleskap feire forskjellene. At noen er smale og noen breie. Noen er korte og noen lange. Og noen er litt av hvert. Men alle er like bra! Og ingen skal behøve å skamme seg, og gjemme seg fordi de er redd for hva andre mener om kropp. Vi må tørre og vise barn og ungdom at idealene ikke er veien til lykke. En frisk kropp er lykke. Men også en ikke så frisk kropp kan fungere til formålene den er tenkt til. Og den kroppen skal få både sol og is og bading i sommer! 

Takk #steinkjermamma <3 Jeg trengte den vekkeren i dag! 

Jeg lovte å komme med en oppdatering av båtkjøpet etter jeg var på langtur og hentet den nye (brukte) båten! Dessverre var jeg helt utslitt etter drøye 40 mil i bilen. De to neste dagene har jeg tilbragt i senga, noe jeg dessverre hadde tatt med i planene, siden jeg visste av erfaring at en sånn kjøretur er slitsom!

Turen i seg selv gikk ganske fint! Etter å ha levert veslejenta i barnehagen, la jeg i vei sørover med Fannrem i sikte! Etter en kort stopp på Åsen, oppdaget jeg at hengerfestet som jeg samvittighetsfullt hadde festet bak på bilen, hang i en snodig vinkel, som definitivt IKKE ga inntykk av at den ville tåle en båt og henger på nær 1000 kilo! Og helt riktig,- jeg hadde hatt griseflaks som ikke hadde mistet hele braketten på veien. Og med hamrende hjerte trykket jeg på “Volvo On call” og ba om nærmeste Volvo-verksted. 

I Stjørdal kom det heldigvis en mekaniker og hjalp meg, og han kunne berolige meg med at det bare var litt rust som han fjernet, som var årsaken til at låsemekanismen på hengerfestet ikke hadde fungert som det skulle. Men med harde rykk og troverdighet i stemmen, kunne han forsikre meg om at NÅ ville hengerfestet tåle både båt og henger hele veien hjem! 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Egentlig så vet jeg at det er skummelt å stole blindt på gpsen i bilen, likevel kjørte jeg etter de grønne pilene, og nærmet meg bestemmelsesstedet, kilometer for kilometer. Riktignok sa skiltene annet enn pila, men jeg stolte på Volvo, og durte på. La meg si det sånn at jeg har fått se utpostene i Orkland kommune! Grusvei og hullete asfalt ga meg en dårlig følelse for hjemreisen med den tunge ballasten bakpå. 

Men jeg kom da til slutt fram. De trivelige menneskene, som var foreldrene til selgeren, hadde god tid til en lang prat i solveggen. Og siden mammaen var Hadelending fra samme grenda som meg, så hadde vi mye å snakke om, med mange felles kjente! Og det var nesten vanskelig å reise seg for å ta kurs på hjemveien. Denne gangen med veiforklaringer som gav fast asfalt hele veien til E6! 

Båten var meget velholdt, og man kunne virkelig se at selger hadde vært flink med både puss og kjøring. Faren var vennligheten selv, og hjalp til med både ekstra stropping, stripsing og taping av løse deler. Alt var såre vel helt til jeg skulle koble på lysene. Der ble det bråstopp, siden kontaktene overhodet ikke passet sammen. “Noen” har på ett tidspunkt bestemt at koblinger skal gå fra 7 til 13 pinner. Bilen passet for 13, hengeren hadde bare 7…

Heldigvis var det lite trafikk, og jeg måtte bare kjøre til jeg kom til første bensinstasjon, trodde jeg. Med lettelse kunne jeg lete fram en overgang i hyllene, og tanken på lovlig og trygg etappe, var sikret. Dessverre viste det seg at adapteret var for motsatt problemstilling… Og mens jeg ligger på kne og banner, kommer det en drosjesjåfør og sier at det er en bilrekvisitabutikk på Orkanger, og hvis jeg spør etter Joakim, så får jeg hjelp! Adapteret fikk jeg levert tilbake, og pengene igjen! 

Thansen ligger enkelt plassert for en bilist med lang tilhenger, hvor føreren er ganske kvial for å rygge med farkosten. Stor parkering er et stort salgsargument for undertegnede! Vel inne fant jeg den rette koblingen selv, og etter å ha veksla noen ord meg ekspeditøren, gikk jeg i gang med montering. En vennlig forbipasserende kunne informere om at alle lys unntatt høyre blinklampe virket. Siden det var dobbelt så rask blink inne i bilen, så kunne han konkludere med at det måtte være pæra. Flaks at jeg fortsatt stod på parkeringa til thansen! 

50 kroner for ny pære, og en service som virkelig fortjener omtale! Joakim ble med ut, med skrutrekker, og kunne konstatere at det var rust som forårsaket problemet, og ikke ødelagt pære. I tillegg kjente han på jekkestroppene, og ga seg til å stramme dem, siden han synes de var litt for slakke. Og med alle lys i orden, stramme stropper og hardt fastspent båt, kunne jeg kjøre de 20 milene hjem til Steinkjer! En slik service er fortjener både skryt og oppmerksomhet! 

Nå står gliset trygt parkert på gårdsplassen og venter på at vi skal sette ut i løpet av helga! Dette blir spennende! 

Jeg vet faktisk ikke hvor mange is jeg har delt ut, ei heller hvor mange jeg har spist selv… men det er mange!

På søndag spiste jeg og veslejenta frokost aleine på verandaen, og mens vi satt der i hver vår solhatt, med nystekte croassanter, friske jordbær, melon og nugatti, i tynne sommerklær og 25 varmegrader,  så ser hun på meg og sier; “Mamma,  dette er akkurat som på Kreta!” 

Og bortsett fra strand og mangel på badebasseng (hun badet i badekaret i stedet), så har vi beint fram kost oss glugg i hjel! 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og ikke nok med at finværet kom, men på lørdag så gjennomførte jeg båtførerprøven, – med 49 av 50 svar korrekt (man må ha 80% for å stå), og kan heretter kjøre båt, akkurat som det passer meg. 

Forrige helg fikk jeg altså båtplass, denne helgen tok jeg lappen, og neste helg så debuterer jeg forhåpentligvis som skipper på egen skute!

I morgen skal jeg kjøre nesten 20 mil sørover for å hente mitt nye leketøy, – så jeg kan love at kroppen kribler av spenning og forventninger! 

Det var som min gode venn sa til meg på lørdagen etter jeg var ferdig: “Dette er typisk deg!” 

Den kommentaren gjorde meg utrolig glad. Jeg har på mange måter følt at jeg har mistet så mye av den gamle meg etter at smertene og utmattelsen begynte å ta kontrollen over livet. Lite av det som før ble gjort impulsivt, i huj og hast, må nå planlegges og puttes inn i et usynlig energiskjema. Et skjema som legger til en masse ekstrakostnader i ethvert  regnestykke, sånn at jeg må ta med en x faktor, som jeg aldri vet hvor stor er. Noen dager er faktoren liten, og det meste kan gå akkurat som ønsket og planlagt, men noen ganger så våkner jeg og er allerede på minussiden før jeg har satt beina på golvet. Da blir regnestykket nesten uoverkommelig, uansett hvor viktig det planlagte på programmet er for meg, eller enda verre, for familien og vennene mine.

Men denne helga har ting gått helt som på skinner! Hele pinsen har vært magisk,  med timesvis på verandaen, lek med barna, grilling i tre dager, og nesten ferdiggjøring av våronna! I dag har søskenbarna fra Stod vært her, og ungene har lekt abdolutt hele dagen ute i sola! Piknik på plenen utenfor huset til farmor, med alle fire, pluss to babydokker i hver sin vogn, fikk servert både kjeks,  melon og vann! Og etterpå hadde vi kiosk ved grillen sånn at de sultne gjestene fikk handle av butikkdata Sigrid! – Alltid stas med kasseapparat! Det er så deilig med noe som minner om virkelig herlig normal kavalitetstid! Som jeg orka å være med på, ikke bare se på, men delta i leken! Etter jeg ble syk så har jeg blitt mer bevisst og flink til å sette pris på nettopp slike fine og gode dager, slik at man kan huske dem når de dårlige dagene kommer neste gang. 

I morgen skal skipper Igelsrud kjøre sørovet for å hente den nye jolla si! Jeg gleder meg helt enormt, og lover å fortelle mer om turen i morgen! 

Dette blir spennende!!

 Tre dager til sengs, er prisen for å ha det moro med familien ei langhelg. Det er matlaging, oppfølging, aktivisering og seine kvelder. Og jeg elsker det! Og jeg bidrar etter beste evne for at alle skal få det så fint som mulig, når vi ses så sjelden. 

Og formen holdt gjennom hele besøket. Det meste gikk som planlagt, og alle koste seg! Da får jeg heller tåle at energien er på minus, og at disse tre dagene ennå ikke har klart å fylle på ny fuel. 
Dette er sørgelig og veldig vonde dager for meg. Jeg klandrer meg selv, sjøl om jeg vet at det er kreftbehandlingen sin skyld. 

Sorgen over alt det tapte kan komme som kastet på meg, når jeg merker at mine funksjonshemminger hindrer resten av familien og venner, men aller mest meg sjøl i å gjøre det jeg har lyst til og som er planlagt.
Uforutsigbar utmattelse skiller ikke på tannlegetime og kafebesøk, den skiller ikke på dager med og uten fotballtrening, og i disse dager er det våronna som gjør det ekstra krevende å gå ting til å gå opp, all den tid som maten må i jorda på dager hvor dette er umulig . Normalt sett så skulle jeg sittet på en traktor å kjørt selv… men alt dette er frarøvet meg. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Egentlig skulle jeg studere til båførerprøven denne uka. Men med energinivå på null, så åpner jeg ikke engang PCen. Jeg har korte leseøkter på mobilen, men det blir ustrukturert. 

Jeg føler skam og skyld over at mannen og barna må klare det meste selv, mens jeg bare ligger og hviler. Men jeg klarer rett og slett ikke å stå opp. Etter en påkrevet tur til badet, så er jeg helt ferdig, og det snurrer i hodet. 

Sinne og aggresjon er ikke noen positive egenskaper som plutselig trenger seg fram og kjefter og glefser på de uskyldige. Og samvittigheten blir kullsvart og tårene renner. Jeg mener jo ikke å bli sint, men det er så lett å skylde litt av utilstrekkelighet på noen andre. Selv om det egentlig er bare meg…

Nå har jeg tatt kveldsmedisiner og er klar for å sove. Så håper jeg at formen er bedre i morra!!

Det har vært en begivenhetsrik helg, så langt. I tillegg har den vært fryktelig lang! 

Onsdagskvelden kom helgebesøket med lillebror og nevø, ramlende inn døra klokka halv tolv, etter å først ha ventet på et tog som ikke skulle komme likevel, i følge vy sin app, og dermed fikk de heldigvis drosje, selv om toget plutselig dukket opp likevel, men da var jo passasjerene allerede gått fra perrongen. 

Det ble en rask nattaseanse, selv om hele gjengen fortsatt var våkne, for torsdag morgen hadde vi et stramt program. Vaskehjelp skulle nemlig komme klokka 8. Før den tid skulle vi som bor her, og de som gjester dette hus, både ha spist frokost, kledd på og kommet oss ut. Alle unntatt meg, som stod opp klokka fire for å pynte bursdagskake til han som fylte 10 år samme dag, og til faren som blir 38 på søndag! Det er veldig stas for oss at de er her i helga, slik at vi kan feire litt årntlig!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da klokka var presis åtte, var huset blåst for rot og folk, og jeg siktet meg inn på gjesterommet, siden det ikke inngår i vaskeoppdraget. Dessverre dukket hu ikke opp. Og selv om hun kom med en grei forklaring, utpå ettermiddagen så er det skikkelig kjedelig å ha gjort klart til ingen nytte… 

Men resten av dagen var det full rulle. Først gave på senga, med sang og makroner, deretter frokost etter jubilantens ønsker. Egg og bacon gikk ned på høykant, før hele balletten altså gikk ut. Der ble det både trampolinemontering og to turer til Rungstadvatnet for å teste ny radiostyrt båt, og etterhvert også fiskelykken. 
Det ble wienerpølser og racingmarsipankake, i stedet for åbbor, og det trur jeg alle var greit fornøyde med!

Vi rakk til og med en kjapp runde med Ticket to ride, etter lunsjen!

Til middag hadde jeg forberedt jubilantens favoritt; hjemmelagede kjøttkaker i brun saus! Dagen ble avrundet med Børning på skjermen, og en skikkelig stor porsjon med is!

I dag har vi heldigvis hatt en litt roligere dag, selv om vi også har fått med oss en god del i dag også! 

Jeg savner Randsfjorden med alle mulighetene som den gir, og har sett på Snåsavannet som et mulig godt alternativ. Og selv om jeg ikke har utsikt utover vannet, så har jeg lenge tenkt at en båt kan bøte på noe av savnet. Men det har hele tiden dukket opp noe som har utsatt planene om en egen jolle. Blant annet har jeg ikke hatt noen steder å ha den. Men i går fikk jeg endelig ut fingeren og spurte en tidligere styrekollega som er primus motor for det flotte bryggeanlegget på Sunnan, og umiddelbart fikk jeg positivt svar. 

Jeg er nå den lykkelige leietaker av en flott båtplass, som vi var og tok i øyesyn i dag! Samtidig fikk gårsdagens bursdagsbarn kjørt en ny runde med den radiostyrte båten sin. 

Nå er altså neste prosjekt å skaffe seg en båt! Det er en møysommelig prosess, all den tid jeg har en rekke kravspesifikasjoner som bør oppfylles. Blant annet så ønsker jeg meg både en liten kahytt, men også at den er liten, knapp og enkel å manøvrere. Krysningspunktet her er ganske krevende å finne. Jeg tror vi vaker rundt en lengde på 16 fot. 

I tillegg må jeg, siden jeg er født i 1980, og ikke i 1979, sørge for å skaffe meg båtførerprøven. Gubben, som knapt har tatt i ei åre, han slipper unna, på grunn av alderen. Jaja, jeg tror det kan være nyttig lærdom. 

Det er spennende tider i vente! Og enda er det bare fredag i dag! Vi har ei hel helg igjen med besøket vårt, og det ser jeg enormt fram til! Ha en flott helg, du også!

I morgen er det 75 år siden frigjøringen av Norge. I 5 lange, forferdelige år levde våre besteforeldre og oldeforeldre en hverdag som vi overhodet ikke kan forestille oss. I frykt for represalier, i undertrykking og med mangel på mange varer som vi tar for gitt i dag, bygget de likevel landet. Jeg glemmer aldri min farmor og farfars beretninger om invasjonen, og ikke minst om frigjøringsdagene!

I morgen skal vi flagge for disse fantastiske menneskene som er vår fortid. De som ikke lenger er blant oss.  Det finnes knapt tidsvitner igjen, men vi skal likevel ALDRI glemme det hatet og den aktivismen som ga grobunn og mulighet for Hitler til å ta over store deler av Europa, og gjennom dette gjennomførte han og hans likemenn den vanvittige utilgivelige forbrytelsen mot spesielt jøder, men også flere andre grupper i samfunnet. 

Min kjære, barndoms nabo, Hjørdis Bjertnæs, har fortalt om krigen på Jevnaker. Og Jevnaker kommune har lagt ut et intervju på sine nettsider. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg skal heise det røde og hvite og blå i morgen, mens jeg sender varme tanker til mine kjære som ga oss historiene om hverdagslivet under krigen. Dessverre fikk jeg aldri snakket med min bestefar Haldor, om hans opplevelser som krigsfange, men jeg har lest mange andres historier om det samme. 

Vi skal heller ikke glemme at det var mange triste skjebner i etterkant, for familier som mistet sine kjære, for befolkningen i Nord-Norge som måtte flykte fra sine brente hjem, men også for “tyskertøser” og “tyskerunger”, og frontkjempere som i utgangspunktet ville bekjempe “den røde fare”, og som kom hjem til stempling som nazister. Det henger fortsatt igjen i veggene noen steder. Jeg håper vi er litt mer nyanserte i synet på “vinnere” og “tapere” 75 år etter. Min farmor sa ofte at hun synes behandlingen av “tyskerjentene” og spesielt ungene deres var veldig urettferdig. Det står det respekt av!

La oss minnes og lære, slik at historien ikke gjentar seg. 

“Ja, vi elsker dette landet, 
som det stiger frem, 
furet, værbitt over vannet
med de tusen hjem. 
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømme på vår jord 
og den saganatt som senker, 
senker drømme på vår jord!”

Bjørnstjerne Bjørnson 

Dagen er tilbragt i mørket. Med nedtrukne rullgardiner, døra stengt og lukkede øyne så har migrenen herjet i hodet og resten av kroppen som en mare. Migrene er en så intens hodepine at den er fullstendig invalidiserende. Heldigvis er det mulig å dempe et anfall med medisiner, men noen ganger så virker de ikke, og man må rett og slett bare hvile seg igjennom smerten. 

Jeg er heldigvis mindre plaget nå enn jeg var før, og jeg tror det har med overgangsalderen å gjøre. Hormoner og syklus er en trigger, sammen med stress, sterkt sollys, enkelte typer rødvin og når jeg har gjennomført ett eller annet som har krevd mye energi, og jeg endelig kan slappe av igjen. Da kommer det først en smygende smerte fra nakken. Nesten alltid på en side, og jeg merker at synet får forstyrrelser. Da er det ingen tid å miste, og jeg må ta medisiner fort! Derfor har jeg «Zomig» liggende både i veska, i bilen og i turjakka. 

Men i dag har altså ikke medisinene fungert. Heller ikke opioider har noen effekt på denne smerten, og det er altså kun stillhet, hvile, mørke og kaldt rom som lindrer littegranne. 

Heldigvis så er anfallet i ferd med å gi seg nå. Det blir snart leggetid, for en slik «kule» er fryktelig slitsomt selv om man bare ligger i senga. I morgen skal jeg til fysioterapeuten, og det ser jeg fram til.

Ha en fin kveld 

 I natt fikk jeg ikke sove, igjen, og derfor var det deilig at det var fridag i dag, sånn at jeg slapp å stå opp tidlig. Men 1. mai er flaggdag, og dermed kommanderte jeg mannen ut med flagget, -det er tross alt han som er tillitsvalgt i fagforeninga!

Etter frokost forsvant gutta avgårde på jordet. Det er lite fri når været tillater åkerkjøring, for mat må vi ha! Og det er lange dager, siden mannen og svigerfar fortsatt kjører, selv om klokka har passert elleve på kvelden. Målet er å bli ferdige på leiejorda ved sjøen i dag. Det er meldt regnvær og da blir det umulig å kjøre til jorda har tørket opp igjen. 

Når dagen blir som i dag, er det husfrua sitt ansvar å sørge for mat til arbeiderne. Det skal helst være noe som er lettvint, godt og mettende. Pizza fra Pizzabakeren er et godt alternativ,  og med sur vind, ble det en kortvarig seanse med middag. Unga krabbet inn i bagasjerommet,  mens de voksne inntok måltidet stående. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mens gutta var på åkeren, gjorde jentene klart for  vår i hagen. Normalt er plenen på oversiden av huset full av grus etter snøfreseren, men i år har det ikke vært annet enn brøyting og dermed var rakinga unnagjort i en fei. Vi satte derfor i gang et  buskklippeprosjekt, fordi endel av staudene har vært ganske brune i blader og kvist, og planen var derfor å klippe dem helt ned. Vi orka EI busk, og deretter konkluderte jeg med at det trengs kvassere redskap. Motorsag eller ryddesag vil nok gjøre jobben, og sånt får gubben ta seg av.

Resten av dagen har gått med til Millionær-spill og hvile. Etter ungene la seg har jeg kost meg med fjernsyn og pc. Jeg har begynt å drømme om en passelig båt, som vi kan ha i Snåsavannet til sommeren. Jeg savner Randsfjorden og bryggetilværelsen på sommeren. Her er det som regel et stort prosjekt å komme seg på stranda. Kanskje en båt kan være motivasjon for mer uteliv? Vi får se.

Vårforberedelsene er i hvertfall godt i gang, og jeg gleder meg til sol og varme! 

Har du begynt sommerplanlegging enda?

Etter å ha fått ungene avgårde i dagtidlig så dro jeg på meg den beige støttestrømpa, den som går helt fra fotbladet og opp til lysken. Og som sørger for at beinet mitt ikke hovner opp. Treningstøy, BH (!), og joggesko, og så var jeg klar for dagens morgentrim. Det er litt kald vind om morran, men jeg går meg fort varm, når jeg strekker ut oppover til utsiktsposten høyt over gården og myra. I dag hadde jeg Erik Bye sin “vår Herres klinkekule” på øret da jeg kjente sola kile meg i øynene. Det er mye ettertanke i den visa.

Ganske tung i pusten kunne jeg skue utover landskapet  og jeg kjente mestring. På veien ned til huset plukket jeg med meg en liten bukett gullstjerner, som er en blomst jeg assosierer med hagen til farmor, hjemme på Igelsrud. Det gleder med at faunaen er så lik, for det gjør at jeg føler meg mindre hjemmelengtende. 

Etter turen trengte jeg en real dupp, før hjemmekontoristen disket opp med vafler til lunsj for frua si! Ikke verst! Og for første gang siden hjemmekontoret begynte så spiste vi lunsj sammen..tidligere har jeg stupt i seng når Rune åpner døra for å gå ned til mat sammen med ungene. Vi har pleid å ha en veksling ved lunsj.

Så var det altså tannlege,  og deretter en påkrevet handlerunde på programmet. Mat, medisiner og undertøy til ungene, som har slitt ut, og vokst fra det meste av garderoben. På vei hjem plukket jeg opp Sigrid fra lavvoen som hun har barnehagedagen sine i. Det er helt suverent hvor mye de koser seg i skogen. Og så lenge været holder seg slik, så savner de ikke å være innendørs i det heletatt. Jeg er så glad for at begge ungene har fått være i Vikingen barnehage! Det er en helt eksepsjonelt fin gruppe ansatte som ungene setter uendelig stor pris på. Og det gjør vi foresatte også! Det blir rart når vi er ferdige der til høsten, og bare har skolebarn… Der var her den etterlengtede attpåklatten kunne kommet på banen, men det ble nå ikke sånn for oss og vår familie.  

Heldigvis er det snart ei ny niese som blir født, i tillegg til hun som kom til oss i desember. Storfamilien vokser, og det er med lykke ogvi gjerne tilbringer tid med dem! Å la ungene få bli ekstra nære venner med sine egne søskenbarn er gull verdt, slik både jeg og Rune fikk det, da vi var små! 

Da jeg kom hjem, så styrtet Sverre ut døra, og kom inn igjen med en enorm bukett av alle de vakre blomstene som vokser nå, hvitveis, blåveis, hestehov, gullstjerner og noen som likner litt på marianølkeblom. Helt nydelig ble det på bordet!

Det var en trøstebukett for mamma som hadde borret i tennene.  Heldigvis klarte tannlegen å redde tanna, og det greide seg med å ta ut den midlertidige fyllinga fra september,  og sette inn ei ny permanent og solid fylling. Og så krysser jeg fingrene for at det ikke blir mer tull med den tanna.

Bedøvet og slett ikke så blakk som fryktet, kunne jeg stikke innom amfi for å handle vårklær. I Trøndelag betyr det ULL og superundertøy. Flaks for meg at det var salg hos Barnas Hus, og også på Obs!… nå er det forhåpentligvis nok undertøy for ei stund. 

Det er en liten utfordring med superundertøyet fra joha, selv om det er både mykt og deilig, så mener skolegutten helt bastant at det er pysj. Og han NEKTER å gå med pysj på skolen!! Tror jeg må finne på noen gode argumenter,  for det ER superundertøy altså. I bambus til og med! Kanskje jeg må kjøpe et makent sett til den eldste fetteren hans, da blir det godkjent!

Lillesøster har arvet en enorm mengde flotte klær av Anna Ovidia, som vi holder på å rydde plass til. Det er moro å legge på plass nytt, men ikke så gøy å rydde bort det som er blitt for lite. Heldigvis sender vi det til familien, og får ofte se igjen egne favoritter! Det er stas! 

Arveklær er virkelig helt supert, for man sparer både penger og miljøet, pluss at man finne gode opplevelser ved gjensyn av tidligere eier. Jeg betaler gjerne for så flotte klær som vi har fått fra Fremstadfamilien! Tusen takk!!