Late dager. Familietid. Sol og varme. Blå lepper etter enda ett bad. Ansiktsmaling, og vesla forandres til en rosa sommerfugl. Og time etter time på fotballbanen for poden. Han fikk en likesinnet kompis allerede første dagen, og tilbringer hvert ledige minutt i fotballdrakt, svett i panna og med verdens største smil rundt munnen. 

Og til alt hell dukket det også opp ei helt perfekt ferievenninne for lillesøster på trylleshowet i ettermiddag, og nå står de i forventningsfull knising og venter på Panchi, den blå delfinmaskoten på hotellet her! Og i morgen skal de på barneklubb sammen! 

Selv merker jeg hvordan varmen løsner opp de vinterstive musklene, humøret stiger og energien kommer snikende med de daglige spaserturene jeg tar etter frokost. Hver eneste dag har jeg kjent gleden over at kroppen er klar for å gå en tur rundt på stiene rundt hotellet.  Følelsen av å vandre i en slags park med asfalterte stier, klippede og friserte blomster og busker, atmosfæren er veldig hyggelig, og stiene går inn i hverandre så man kan gå flere runder, og så langt man vil… 15 minutter den første dagen, opp i 30 minutter i dag. Jeg er strålende fornøyd og stolt av meg selv. Og med en runde selvdrenasje på toppen, ja da var behovet for hvile helt essensielt, og resten av formidagen ble det soving og fortrukkede gardiner, mens resten var ute ved bassenget og på fotballbanen. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi koser oss med deilig mat, tre ganger om dagen får vi8 overfylt buffet med stor variasjon,  og vi prøver nye retter! Unga eter is og godteri til dessert minst to ganger om dagen… livet ler og smiler om dagen, og dagene flyr så alt for fort.

Vi får nye hyggelige bekjentskaper som gir litt ekstra kunnskap,  vennskap og selskap. 

Vi slipper unna matlaging, og det meste av klesvask med unntak av fotballskjortene som av og til trenger en hurtigskylling i vasken , så den er klar igjen utpå morradagen. Og støttestrømpene foretrekkes også ganske reine.

Vi har det rett og slett supert på ferie, og synes dagene går alt for fort.

Håper andre med ferie, enten de ferierer hos bestemor og bestefar,  eller er hjemme og sjekker kunstgresset, eller er på fjellet, også koser seg sånn som oss.

Nyt tida med familien samlet, jeg vet at det er noen som ikke får muligheten til å gjøre det igjen. Noen blir borte og en plass står tom. Savnet vil prege livene våre etterpå. I dag ville farmor fylt 95 år. Jeg savner henne, men tror hun ville vært stolt over og og det vi får til, tross alt! 

Ta vare på øyeblikkene, og det som skjer her og nå… gjem dem til tøffere dager, da kan de være gode å trekke fram igjen!

Viva el Spania!

Anne Marit 

Jeg stod og tok ut av oppvaskmaskinen i dag, og da tenkte jeg på at det med bestikk og serviser, det sier noe om hvor “høytidelig”  anledningen er.

La meg forklare:

Til hverdags så bruker vi “hverdagsserviset” eller “gamleserviset”. Hvis svigerfar kommer innom for en kjapp kaffekopp, ja da får han “klare seg” med et krus, og en kjeks fra pakka, eller servert på en vanlig asjett. Da er han “som en del av familien”, og vi gjør ikke noe ekstra ut av besøket. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvis vi ber gjester til en vanlig lørdag med vafler og brødskiver, da tar vi fram “hybelserviset” eller “bursdagsserviset”. Det ene er et servise som Rune hadde før vi ble sammen, og som står i skapet over vasken, sammen med hverdagsserviset. Det er litt “finere” enn hverdagsserviset, men likevel noe jeg ikke er så redd for, og som vi slenger i maskinen på vanlig program. Det andre er et servise som jeg fikk i 30årslaget mitt. Det er av litt tykk porselen, som tåler litt hardere bruk. I tillegg så er det såpass nytt at man kan få tak i nye deler, dersom noe går i stykker. Derfor er jeg ikke så redd for det. 

Men hvis det er bursdag eller annet selskap, ja da tar jeg fram “arveserviset”. Da er det fest i heimen, og litt ekstra stas! Serviset har jeg arvet etter farmor, med rosa blomster og gullkant. Et servise som jeg er redd for, og som jeg er stolt av å vise fram. Da kan det godt følge med sølvskjeer også. Dette serviset kjøres på finprogrammet i oppvaskmaskinen, og jeg setter det helst ikke fram til små barn.

Gjestene er ofte akkurat de samme folka, så det er egentlig litt pussig hele greia, men sånn er det altså. Så hvis du kommer hit og får kaffe fra blomstrete kopper, da er det en spesiell anledning!

Uansett, så er hver gjest like velkommen, og like viktig! Og kaffen er den samme, gjestfriheten den samme, og gleden den samme! 

Velkommen på kaffebesøk!

Anne Marit 

Visste du at grønne poteter er giftige? Ikke bare litt sånn at du kan bli litt uggen, og at du bare kan skjære bort det som er grønt, og spise resten. – Sånn som du kan, hvis det er kommet mugg på hvitosten, vet du? Nei, da er hele poteten utsatt, og du skal kaste hele greia!

Hvis potetene dine har ligget i kjøleskapet ei stund så får de groer. Det er hvite utvekster som blir til nye poteter hvis du planter potetene i jord. Groene på potetene inneholder også giftig solanin. Heldigvis er potetene like fine hvis du plukker dem av, og du kan fint spise dem som vanlig!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Poteter som er blitt utsatt for lys, enten mens de vokser i jorda, eller etterpå, utvikler et nervestoff i seg som heter solanin. Du finner det samme stoffet i grønne, umodne tomater også, men siden umodne tomater ikke er spesielt godt, så er den største faren for forgiftning faktisk gjennom poteter. Og hvis litt av poteten er grønn, da er hele poteten giftig! KAST DEN!

Wikipedia skriver: Symptomene for forgiftning kan være oppkast, diare, mavekramper, halsbrann, hodeverk, svimmelhet. Slike symptomer vil oppstå i løpet av 8 – 12 timer etter inntak. Ved alvorlige forgiftninger kan lammelser, hallusinasjoner og hypotermi oppstå, og disse symptomene kan komme allerede etter 30 minutter.

Det er antatt at en dose på 2mg. solanin pr. kg. kroppsvekt kan gi forgiftningssymptomer. Doser på over 5mg./kg. kan være dødelige (tilsvarer en persons inntak av 1,25 – 4,5 kg. rå, grønne tomater) (kilde. https://no.wikipedia.org/wiki/Solanin)

Dagens tips fra meg er derfor at du ser på potetene før du putter dem i kjelen. Og hvis de har antydning til grønnfarge, så spis ris eller pasta i stedet den dagen. Min erfaring er at det ofte er et problem med nypoteter fra utlandet. De er ofte pakket i plastnetting, og får derfor lett lys på seg både under frakt, men også i butikken. Vaskede norske poteter er også utsatt, så det smarteste du gjør er egentlig å kjøpe uvaskede poteter i tett papirpose. 

Kanskje du allerede har hatt vondt i magen etter en middag, uten at du forstod hvorfor? Nå har du lært noe nytt i dag også! 

God middag, vi skal ha restepizza i dag! 

Anne Marit 

ALLE er mot mobbing! Du finner ikke ett eneste menneske som sier at det er greit å mobbe andre, så hvorfor er det da så mange som blir mobbet? Kan det ha noe med måten vi omtaler andre? Og hva vi synes det er «greit» å ikke ta tak i?

Jeg tror mobbinga starter hjemme, jeg. En helt uskyldig kommentar, sagt i spøk eller affekt, som ungene oppfatter som noe annet. At det er greit å kommentere folks skavanker, bosted, klær, mat eller andre synlige eller usynlig forskjeller.

Et eksempel fra lokalavisa Hadeland i går, 11.2.20. Saken handlet om noen damer fra Harestua, (som av enkelte oppfattes som et «finere» strøk i Lunner kommune enn for eksempel Grua eller Grindvoll) som hadde vært på weekendtur i London. På grunn av uværet «Elsa», så ble flyet deres kansellert, og de måtte bli en ekstra dag. Til avisen smiler de, og sier til den intervjuende journalisten: «Det kunne vært verre, vi kunne vært strandet på Grua!». En i utgangspunktet helt uskyldig kommentar, men i den kommentaren så synliggjør de en slags aksept for at det er «bedre» å bo på Harestua, og at Grua er et lite attraktivt sted. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er helt sikker på at disse damene er fine folk som helt sikkert har sagt dette med et glimt i øyet, og at de både kjenner, og setter pris på folk fra Grua, men det er dessverre slik at ungene våre de hører hva vi sier! Når foreldrene sier at Grua er et elendig sted, ja da er det ikke rart at konflikten mellom Grua-unger og Harestua-unger er både alvorlig og stigmatiserende.

Og dette er jo bare et eksempel. De samme «stedskranglene» finnes helt sikkert over hele landet. Gran mot Brandbu, Hadeland mot Toten, Levanger mot Verdal og Oslo Øst mot Oslo Vest. 

Og der har vi voksne et ansvar for å slutte å snakke negativt om andre bydeler, grender eller kommuner. VI må stoppe opp når vi hører at noen kritiserer et sted fordi det bor bare «fattige» der, eller «utlendinger», eller «rikinger» eller «idioter»… Stigmatisering bør vi holde oss for gode til, all den tid vi VET at ungene hører og lærer. Vi må heller spørre om de ikke kjenner noen fine folk som bor der, og hvilke fordeler det er. Og at folk er folk, uansett hvor de bor, eller hvor de kommer fra.

Jeg skal i hvertfall gjøre det jeg kan for å ikke snakke negativt om andre steder, og andre folk, vil du være med?

Endring:

Jeg har etter tilbakemelding fra en av damene valgt å fjerne faksimilen fra lokalavisen. Det har aldri vært min intensjon å klandre disse damene for mobbing, og jeg beklager på det STERKESTE, dersom mitt innlegg har bidratt til en slik oppfatning. Mitt poeng er at kommentarer sagt på spøk ikke alltid oppfattes som det, hverken av voksne eller av barn.  

Anne Marit

Er det ikke rart at man noen ganger kan gå og tenke på ting i lange tider, men så skyver man det unna fordi det å faktisk gjøre forandringer er krevende. Vi mennesker er vanedyr, og for de fleste så er endring det samme som å gå ut av komfortsonen sin. 

For eksempel så liker jeg ikke å bytte mobil eller pc. Da må jeg kanskje sette meg inn i et nytt system. Tror jeg, da… Egentlig så pleier vel ting å gå seg til ved at systemene oppdaterer seg selv, og vips så er alt som det pleier, men bare tanken på at ting ikke fungerer på en av “livsnødvendighetene”, er mer enn nok til å holde fast på en litt ustabil, men fortsatt funksjonell eldre utgave. Det er heldigvis miljøvennlig, da!

Men tilbake til det jeg går og spekulerer på om dagen. Selv om formen varierer fra brukbare dager hvor jeg kan være fotograf en hel formiddag på skifestival, til nesten hele dagen i senga med smerter fra topp til tå, så føler jeg at jeg TRENGER å gjøre noe mer enn å bare gå hjemme. “Brakkesyken” er ikke et hyggelig bekjentskap, kan jeg love dere! Derfor har jeg begynt å se for meg at jeg må begynne å gjøre noe mer. Ikke bare eksistere, og bruke absolutt alt av overskudd til å følge opp barn og hus og mann. Det må jo være mulig å kunne bidra med noe som får hjernen til å anstrenge seg litt, og kanskje jeg kan bruke kompetansen min til noe, før den går ut på dato? 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Samtidig så vet jeg at jeg må ta babyskritt i en slik prosess, og det blir viktig å ikke gape over mer enn jeg kan tygge om gangen. – Hallo, jeg sover tross alt sånn opp mot TRE timer på dagtid på dårlige dager, og gjerne en ekstra dupp på ettermiddagen, og det er nesten umulig å forutse eller planlegge ting med sånt utgangspunkt. Langt mindre aktuelt er det med en fast jobb….

Likevel, tankeprosessen er en sped start, og jeg skal i møte med NAV utpå våren. Til da håper jeg at jeg har kommet så langt at jeg kan konkretisere tankene. Så langt har jeg lekt med tanken om at kanskje et styreverv kan fungere? Jeg har jo bred erfaring, og jeg har et stor samfunnsengasjement. Sakspapirer kan leses over flere dager, og det bør være mulig å mobilisere krefter til møter. Den mentale og sosiale gevinsten vil være enorm, men vil prisen være for høy? Kan deltakelse på et dagsmøte, med reise og alt som kreves, bli for mye?

Jeg vet ikke enda. Og foreløpig så er dette bare tankevirksomhet. Kanskje er ambisjonsnivået alt for høyt også? Om man forplikter seg til styreverv så betyr det også at man må være forberedt på å yte det som trengs for å gjøre en god jobb. Jeg vil aldri gjøre noe halvveis, og må derfor være sikker på at jeg har nok energi til å levere. 

Og det er vel der skoen trykker. Selv om jeg så inderlig ønsker å komme ut av dette “fengselet”, så er det jo ikke sikkert at det går. Og tre dager med litt bedre form er ikke nok til å si at jeg er bedre. Plutselig får jeg returen midt i fleisen, og nedturen blir gigantisk og utrolig vond. 

Jeg må heldigvis ikke bestemme meg i dag. Og det er terapi i å begynne å leke med tanker om endring. Nå skal vi til Gran Kanaria på familieferie i vinterferien. Hvis jeg klarer å holde meg uten å sove på dagtid, men heller bare hvile litt. Ja, så er det et godt utgangspunkt. Eller i hvertfall gjøre et forsøk på å følge en plan. Hvis jeg tar meg ut en dag, så kan jeg hvile meg opp igjen dagen etter…? Vi får se. 

Varme og sol, late dager med bading og lek, ingen kjedelige plikter som matlaging, klesvask og husvask osv. Forandring for hele familien! Hvis jeg klarer å komme hjem i bedre form og humør enn da vi dro, ja da er det en gevinst i seg selv, og kanskje en begynnelse på noe bedre…

Så får vi ta det derfra. Men det er jo lov til å ønske seg og håpe på noe annet og bedre enn det jeg har nå, og jeg krysser virkelig fingrene for at jeg etterhvert kan sette tankevirksomheten ut i livet. Kanskje ikke i dag, eller kanskje ikke neste uke,  men neste høst, eller om et år, eller to? 

Vi kan ikke slutte å drømme om forandring og bedring, ikke sant? Selv om forandring kan være skummelt også! 

Hva drømmer du om? Og hva kan du gjøre for å gjøre ditt liv til en bedre utgave for deg og dine nærmeste? Kanskje du også skal begynne å tenke på å gjøre noen små forandringer? Eller store?

Heia oss!!

Anne Marit

Jeg husker første gangen jeg virkelig forsto hvor mye mamma elsker meg, og det var den dagen jeg ble mamma selv. I det øyeblikket jeg kjente at hjertet mitt nesten sprengte av lykke, at det boblet i blodet og angsten grep meg som en jernklo i frykt for at jeg ikke skulle klare å ta vare på det lille vidunderet jeg nettopp hadde fått.

Og i beruselse og forelskelse så innså jeg at mamma(og pappa) helt sikkert var like glad i meg som jeg var i sønnen min. Og jeg ble litt lamslått, egentlig. Ubetinget kjærlighet var plutselig noe helt annet enn jeg hadde trodd. 

Mamma var bare nitten år da jeg ble født. Hun og pappa drev full drift av gård med melkeku og griser, med alt arbeid som det medfører. Pappa hadde jobb som bussjåfør i tillegg, så mamma var den som drev gården på heltid, pluss at hun var aktiv i samvirkeorganisasjonene. Hun var den første kvinnelige lederen i Jevnaker bondelag, blant annet. Og etterhvert som vi tre ungene vokste opp, så var det kjøring og henting på fritidsaktiviteter hver eneste kveld og helg, både for mamma og pappa. Korps, idrettslag, ballett, speider og bygdeungdomslag. Og da jeg meldte meg inn i NBU som 15-åring, ja da satt mamma som representant i fylkeslaget for bygdekvinnelaget. Og på mitt aller første landsstevne på Ås i 1997, da var det mamma som deltok på årsmøte som NBK-representant, mens jeg og Kristian (bestekompis), utforsket leirlivet i et hus-telt fra 70-tallet. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg hadde flyttet ut og begynte på høyere utdanning, så gjorde hun det samme, og jeg kan love at hun gikk ut med karakterer jeg bare kunne drømme om. Og i 40-åra så begynte hun i nytt yrke som sosionom. – Og hun er kjempeflink i jobben sin! Hun synger i kor, hun holder orden på hus, og mann, og barn og barnebarn, og hun stiller opp for oss alle sammen så mye som hun bare kan. Hun sier aldri nei, og hun setter alle andre før seg selv. Hun er rett og slett verdens beste!!

Mamma er et enormt forbilde for meg, og jeg håper jeg kan gi videre den lærdommen og de verdiene som jeg har fått hjemmefra. Allerede fra jeg var bitteliten fikk jeg være med på alt av gårds- og husarbeid. Lefsebakst og slakting er spesielt to ting som jeg har satt høyt. Da var både oldemor, bestemor og mamma i sving, og jeg er utrolig stolt over å ha lært å sy rull av min oldemor! Og jeg håper at begge ungene kan lære seg det samme, enten av min bestemor eller av mamma, eller av meg. Slekt skal følge slekters gang… og våre unger henger med oss på alt vi gjør. 

I morgen er det morsdag, og jeg vil benytte anledningen til å fortelle mamma hvor mye jeg beundrer henne, og hvor stolt jeg er. Jeg ser at mamma likner mer og mer på bestemor, og jeg merker at jeg selv gjør mer og mer som mamma ville gjort det. Jeg får også høre at jeg likner henne, og det er jeg veldig glad for å høre. Når jeg i tillegg møter meg selv i døra hver eneste dag, gjennom min egen datter, ja da er jeg trygg på at både tradisjoner og gener videreføres i beste velgående. 

Gratulerer med morgendagen til verdens beste mamma, bestemor, svigermor! Jeg er så uendelig glad i deg!

Og hurra for alle andre mødre, bestemødre, oldemødre og andre kvinnelige omsorgspersoner! Uten dere stopper verden opp! 

Jeg har slitt med vonde hofter siden lenge før jeg fikk kreft. Det har kommet og gått litt, og nå i det siste så har det vært såpass ille at jeg ikke får sove på sidene. Jeg, som aldri sover på ryggen, har nå våknet v at jeg snorker (!) fordi jeg ligger med hodet bakover. Er man litt ekstra sær når man våkner av sin egen snorkelyd? 

Uansett, jeg snakket med fysioterapeut Eli i går, og hun foreslo to tiltak. 
Nummer 1: trykkbølgebehandling.
Nummer 2: kinesiotape.

Jeg omfavnet ikke forslag én med umiddelbar begeistring, siden jeg har prøvd det før, og det er noe av det mest ubehagelige jeg har vært med på… Ikke hjalp det heller, så vidt jeg husker… så foreløpig så har jeg utsatt den ideen av rein feighet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Taping var jeg med på med en gang. Vi ble enige om at vi først prøver på den ene siden, og hvis jeg merker bedring, så tar vi den andre også. Resultatet er at jeg nå går rundt med ei stor blå stjerne på hofta, til ungenes store fryd. “Det ser ut som en blink, mamma!”, uttrykte poden. Og jeg kan jo ikke si meg helt uenig i den observasjonen.

Så får vi se, da. Om jeg får to stjerner til vi reiser til Gran Canaria om ei uke? Hvis det virker så tar jeg gjerne et solskille i bytte mot å endelig få sove på siden igjen! 

Ha en fin torsdag! 

Det har vært travle dager i det siste, og det er så deilig å kjenne at jeg faktisk henger med, sånn noen lunde! Det har fungert ved å tvinge meg selv til selvdisiplin, med nok soving, faste rutiner og et kosthold som består av det jeg tåler. Det siste er det vanskeligste, men jeg har åpenbart gjort noe riktig, siden jeg har vært i brukbar form i helga.

Fredag ettermiddag var vi invitert til noen nye venner. De kommer fra Tyrkia, og hadde disket opp med et breddfullt bord med tyrkiske retter. Det var veldig godt, og utrolig hyggelig!

Lørdag hadde vi full dag med Steinkjer Skifestival. Gubben har vært arrangementsansvarlig, og det har resultert i mange møter, lange kvelder og telefonsamtaler i tide og utide… Jeg er skikkelig misunnelig, egentlig. Han forsvant avgårde allerede kvart på åtte, og vi andre tre skulle rekke løypegjennomgang for poden, klokka kvart over ni.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde fått oppdraget som arrangementsfotograf, og vesla var med som assistent. Hun ble utstyrt med eget fotoapparat, og synes det var skikkelig stas å få ha egen jobb. 

Poden forsvant avgårde da vi parkerte, og vi så han igjen som en rød strek mens han testa løype. Fotografene fikk foreviget både utøvere, frivillige og publikum, og da starten gikk for storebror, var vi klare på toppen av bakken for å få med oss de første svingene i skicross-løypa. 

Vi satte det lengste benet først, og småløp ned bakken for å rekke målgang, men selv om han hadde en ganske stor sløyfe han skulle igjennom, så hørte vi speakeren ta ham i mål. Han hadde gått inn alle som hadde startet før ham i klasse gutter 8 år, og var veldig fornøyd med egen innsats. 

Alle får premie, og det er ingen rangering i så tidlig alder, men likevel kan man lese tidene fra resultatlistene og en delt 4. plass av 15 startende, er mer enn godkjent. Spesielt siden de tre første er født i januar og februar, mens poden har bursdag i slutten av august. Når han i tillegg fikk uttrekkspremie på seierpallen så var dagen perfekt! 

Søndag kjente jeg at jeg hadde holdt på med forskjellige ting dagen i forveien, og jeg hadde lagt opp til en rolig dag. Ungene hadde planer sammen med farmor, tante og den minste kusinen sin, som bare er halvannen måned. Det var “Kom-deg-ut-dagen”, og gjengen gikk på beina til turistforeningens arrangement på Svarttjønna. Vinnerlykken sviktet ikke denne dagen heller, og begge kom hjem med bokpremier!

Jeg sov mens de var avgårde, og da de kom hjem så inviterte jeg alle sammen på kaffe og kanelsnurrer (fra frysedisken på Kiwi). 

I dag har jeg investert i nytt fjernsyn. Den gamle mistet lyden på morran, og siden den har krangla ei stund så dro jeg og poden avgårde etter skolen var slutt, og kjøpte en som var på tilbud på Power! Netflix og Spotify er allerede innstallert, så nå blir det andre boller i heimen. 

I morgen skal veslemor på skolestartertreff, og på kvelden er det skitrening igjen. Sånn går no dagan, men jeg krysser fingrene for at formen tar seg opp ytterligere. 

Ha en fin uke 🙂 

Anne Marit

I går startet dagen klokka kvart på seks, med en kropp som hadde tenkt at jeg skulle få svi for aktivitetene jeg har holdt på med i helga. Magen føltes som det vokste piggtråd inni der, muskulaturen var så stiv som om jeg hadde gjennomført et triathlon, og hodet banket som det satt et hardrockband og øvet bak pannebrasken. – En ganske dårlig start på uka, vil jeg si.

Heldigvis så har jeg hjelpemidler i nattbordskuffen, og etter å ha hivd innpå en real dose hurtigvirkende smertestillende, kombinert med migrenemedisin, så la jeg meg tilbake på puta og ventet på at virkningen skulle slå inn.

Når man har intense smerter, så føles lindring som en befrielse, selv om jeg også kjenner på frykten for avhengighet. Jeg er livredd for å bli rusmisbruker, i stedet for slik det forhåpentligvis er nå, at jeg er under medisinsk behandling (og dermed “bare bruker”). 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bruk og misbruk, balansegangen er smal og krevende. For NÅR går man fra å være fysisk avhengig, slik jeg absolutt er nå, til også å få en psykisk avhengighet? Kan man dra den linjen? HVEM skal dra den linjen?

Jeg har snakket med flere av behandlerne mine om problematikken. Frykten for å bli rusmisbruker er sterk, og jeg tok i en lang periode for lite medisiner, i følge legene, fordi jeg var så redd. Heldigvis så sier legene at så lenge jeg tar medisinene mot de sterke smertene, og ikke for rus, så er dette den beste (og eneste) måten de kan hjelpe meg med å ha en så smerteredusert og velfungerende hverdag som mulig. Og ved å ha en tilfredsstillende stor nok dose med langtidsvirkende opioider, som holder de verste smertene i sjakk, så kan jeg fortsatt kjøre bil og leve så “normalt” som mulig. De har ingen alternativer som virker. Vi har prøvd…

Det er betryggende å høre, på en måte… At jeg ikke er misbruker.. .Men jeg liker virkelig ikke å føle hvor avhengig kroppen min er blitt. Hvis jeg glemmer å ta medisinene mine (noe som skjer oftere enn jeg burde), så sier kroppen i fra at nå, NÅ er du på hæla med dopinga. Jeg får rett og slett abstinenser, og i tillegg slår smertene beinhardt inn.  Det unngår jeg ved å holde dosen vedlike. 

Ved akutte smerter så har jeg hurtigvirkende medisiner som jeg tar. De virker i løpet av 15 minutter, og da kan jeg gå fra å være en forvridd bylt i fosterstilling, til en (mer) tilstedeværende mamma. Men, hvis jeg må benytte hurtig-utgaven, da kan jeg ikke kjøre bil. Så hvis jeg blir akutt dårlig, og skal hente i barnehagen, da må jeg enten hente før jeg tar pillene, eller jeg må avtale at svigerfar kan hente for meg. Gudskjelov har vi så god hjelp i nærheten, for uforutsigbarheten i hverdagen min er dessverre veldig stor. 

Så i går var en dag uten mulighet for bilkjøring, for min del. Jeg tilbragte store deler av dagen i senga, og når Sverre kom hjem fra skolen med bussen, så hadde vi noen timer med lekser, kos og hvile i sofaen, før han foreslo at pappa kunne kjøpe med pizza til middag. “Og så kan du gå og legge deg, mamma.” sier den fine gutten min. “Jeg kan se på “Flip Klipp” så lenge, til pappa og Sigrid kommer hjem.” Jeg får litt dårlig samvittighet når ungene mine kjenner meg så godt, og så blir jeg litt stolt over at de har sånn empati og omsorg. 

I dag er jeg heldigvis bedre, og kan forhåpentligvis klare meg med “normaldosen”. Og kanskje, hvis jeg hviler meg godt midt på dagen, så kan jeg bli med ungene på årets første karusellrenn i kveld. Jeg vet de gjerne vil at jeg er der og ser på, og jeg vil veldig gjerne være der selv også. 

Kryss fingrene for meg, og ha en fin dag der du er! 

Anne Marit 

Denne helga har vi besøk av broren og nevøen min. Ungene var helt i himmelrik når besøket entret dørstokken, og støynivået har slått godt inn på richters skala både i går og i dag. Alle tre ville sove på samme rom, slik de gjør når vi er på Jevnaker, og siden Sverre har sovesofa på rommet sitt, så ordnet de opp selv. 

Resultatet var at alle tre var i full sving klokka seks, for da våknet Sverre av ren fryd over at Adrian endelig hadde kommet på besøk. I to og en halv time prøvde vi voksne å late som vi ikke hørte småkrangling, nettbrett og høy stemning, før jeg ga dem i oppgave å smøre seg polarbrød med nugatti til frokost. Det holdt dem selvgående ei stund til. Men til slutt var jeg såpass lei av den høye lyden at jeg stod opp, fikk på dem uteklær og sendte dem ut døra for å ta for seg av all snøen som har kommet det siste døgnet. 

Alle var godt fornøyd med løsningen. Både voksne og barn!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sverre skulle i bursdag i turnhallen halv tolv, så da planla vi en bytur alle sammen. Rune fulgte Sverre, og vi fire andre dro på shopping på senteret. Andreas trengte storesøsters assistanse for å handle seg både sko og klær, og selv om ungene var ganske lei etter to butikker, ble humøret umiddelbart på topp med Cielos fantastiske is! 

Til middag skal vi kose oss med ribbe! Skikkelig festmat, laget helt fra bunn. 

Ribba har jeg saltet og pepret for et par dager siden, og den slengte jeg på  to timers damp, mens ungene lekte ute i snøen. 

Da vi dro til byen så skrudde jeg ned temperaturen til 75 grader, før jeg poppet svoren med grillen til slutt. 

Oppskrift til 5 personer. (Jeg slumpet og laget en mindre bolle i dag)

Viltsalat fra Anne-Brit (min svigerinnes mamma)

1 kopp røde druer, delt i to
1 kopp grønne druer, delt i to
1 Brokkolidusk i små buketter
1/4 grønn paprika i små terninger
1 kopp stangselleri i biter
1/4 kopp baconterninger (eller valnøtter, som jeg brukte i stedet)

Dressing:
1 boks rømme (3 dl)
Samme mengde majones (jeg bruker mindre, fordi jeg ikke er så glad i majonessmaken)
Litt creme fraiche 
1/4 kopp sukker (eller smak til etter egne preferanser)

Bland dressingen først, og ha i de andre ingrediensene. Voilà! Knallgod, frisk og veldig passende til alle kjøttretter!

Med hjemmelagede kjøttkaker, kokte poteter fra eget jorde, Anne-Brits brokkolisalat, skikkelig brun saus og surkål, så blir det ganefryd for hele gjengen! 

Ha en fin helg!