Bakgardina – hverdagen som samfunnsengasjert kreftoverlever

I dag har gjengen min stått på og plukket stein av jordene våre, slik at vi endelig skal bli ferdig med våronna som har holdt på i en måneds tid. Hele familien stiller opp, både barn og besteforeldre. Alle unntatt meg. 

Det er sårt å høre poden spørre om ikke mamma også skal være med på jordet, og det føles som jeg skulker en viktig og arbeidskrevende del av livet vårt. Jeg har aldri vært spesielt glad i å jobbe ute, og jeg innrømmer at jeg som barn og ungdom (og i rettferdighetens navn, også som voksen) ofte fant mer eller mindre gode unnskyldninger for å slippe unna. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er annerledes nå. Jeg skulle gitt nesten hva som helst for å gått ut på det jordet og vært en del av fellesskapet. Nå kjennes det ut som om de andre må ta min del av byrdene, og det legemliggjør seg i denne steinplukkinga. 

Jeg kunne sikkert ha prøvd. Og jeg hadde sikkert klart en halvtime, – hvis jeg hadde tatt meg god tid til hver stein, og jeg hadde konsentrert meg for å ikke “ta meg ut”. Men hva hadde det vært godt for? For å lindre min egen følelse av utilstrekkelighet? I tillegg hadde jeg garantert blitt liggende et par dager, pluss at kroppen min hadde fått langvarige smerter. Da hadde jeg ikke klart å bidra med noe her hjemme på flere dager, og sett i et slikt lys, så er det faktisk bedre at jeg lar være.

Nå kan jeg i det minste lage middag, vaske klær, og gjøre klart til vaskehjelperen min skal komme i morgen. Dessuten så vil jeg forhåpentligvis orke å følge på fotballtrening i morgenkveld, når mannen tar ei økt med dugnad i barnehagen. 

Jeg må øve meg på å ikke være tanke-slem mot meg selv. Jeg gir alt for ofte meg selv mental juling, ved å stille meg selv til veggs for å ikke gjøre nok og ikke gjøre ting bra nok. Psykologen min sier jeg må bli en bedre venn med meg selv. Jeg prøver og øver, og jeg synes jeg er blitt flinkere. Men fortsatt så kan jeg nok følelsesmessig syns at jeg burde gjort litt mer, selv om jeg med fornuftens briller innser at jeg gjør så godt jeg kan. 

Og det må være greit, også i selvrettferdighetens verden, ikke sant?

Tom skittentøysdunk på søndagskveld

Ren samvittighet på full klessnor

Fri flyt over kanten på tirsdag

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hva skjedde?

I dag hørte jeg for første gang om “matpakkeskammen”. Det handler altså om en misforstått inndeling av matpakkeeliten som har med med forseggjorte matpakker og matpakkeslummen som enten ikke har matpakke i det hele tatt (og det er en trist sak jeg gjerne diskuterer mer en annen dag, og jeg er for ordens skyld veldig FOR gratis skolemat), men så er det de som “bare ” har brødskiver med brunost og servelat. Uten fiksfakserier hverken av utskårne agurkfigurer eller smilefjes. De skal altså skamme seg fordi de ikke har salat eller pizzasnurrer av spelt og vegansk hummus, fordi “noen” mener at det er så “highclass”…

Så har vi “bunadsskammen”. Enten fordi du ikke har bunad, og føler trang til å skamme deg av den grunn, eller fordi du “bare” har råd til festdrakt, som jo egentlig ikke er bunad, men som for noen kan bøte på bunadsskammen en stakket  stund, helt til “noen” hensynsløse fra “bunadspolitiet”, eller den sure nabokjerringa, skulle påpeke akkurat dét om at festdrakt er jo ikke bunad, da… eller om du brukte feil søljer, eller solbriller, eller lakksko (helst ROSA)…

Hva feiler det folk egentlig? Kroppspress, sommerferiepress, merkeklær og faens oldemor (unnskyld uttrykket). Folk skammer seg jo i hjel. Hvorfor?? Hvorfor bryr vi oss så ufattelig idiotisk mye om hva andre mener om oss? Skammen over å ikke nå opp til andres idealer, som vi oftest skaper sjøl. Vi TROR at andre folk bryr seg om hva vi gjør og hvordan vi gjør det. Jeg tror at for veldig, veldig mange så er dette et press vi legger på oss selv. (Og nå snakker jeg ikke om det reelle presset som foregår i sosiale medier og som helt faktisk rammer enkelte).

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Et eksempel. Andregenerasjons innvandrer som sjokkert oppdager at folk synes det er helt greit at han eller hun går med bunad… Ja, hvorfor skulle de ikke gjøre det?? De bryr seg faktisk ikke… Men frykten for at “noen” skulle ha noe negativt å si, har holdt dem igjen.

Eksempel to. Foreldre i “mindre bemidlede hjem” kjøper de dyreste klærne og lekene til ungene sine, i frykt for at ungene ikke skal ha det samme som alle andre. Og på den måten bidrar de selv til å jage opp presset om iPad, store Legobyggesett og Didriksson dresser, når det fint hadde greid seg med noe litt mindre fancy, og dermed fått mer penger til andre og mer nødvendige utgifter.  Frykten for at “noen” skulle bemerke at deres unger får dårligere utstyr enn andre, styrer pengebruken og fornuften.

Jeg blir faktisk skikkelig provosert av all denne skammen som folk påfører seg selv. Som forstyrrer nattesøvn og økonomi. Hvem er det, egentlig, som bryr seg om hva DU gjør? Sånn helt realistisk sett?? Gå du selv rundt å fordømmer andre folk rundt deg? Nei?   

De aller fleste har mer enn nok med seg selv og sin egen utilstrekkelighet og har hverken tid eller ork til å se på andres skam. Og OM de skulle bry seg, la nå det være dems problem, hvorfor skal DU ta hensyn til det?

Det betyr faktisk i bunn og grunn INGENTING! Når man blir alvorlig syk så oppdager man at fokus på materialisme og status forsvinner. Så lenge man har penger til det man trenger, så er det helt uviktig om bilen er av nyeste modell, eller om klærne er kjøpt på Cubus. 

Den dagen du ligger i en hvit kiste med blomster på, så håper jeg virkelig at ingen kommer til å si at “jammen hadde hun mye dyre klær, og en sånn vakker, kostbar bil som hun kjørte”. Et ettermæle om at jeg var snill, omsorgsfull og brydde meg om folk er heller noe jeg ville gått ut i evigheten med. 

Hva med deg? Kanskje du skal stresse ned egne krav litt du også?

Har du kommentarer? Epost: [email protected] 

I dag fikk jeg brev fra Lånekassen. Der kunne kunne jeg til min forundring lese at “Ditt utdanningslån er innfridd”. Det føles godt, og litt rart. Godt fordi jeg saktens kan trenge de ekstra kronene i måneden, og litt rart fordi jeg ikke kan skjønne hvor det er blitt av årene siden jeg var student. 

Jeg flyttet hjemmefra for å gå på skole allerede da jeg var 15 år (fylte 16 den høsten), og de første årene så ble husleien dekket av borteboer-stipend. Da jeg etterhvert begynte på høyere utdanning så begynte også lånet å tikke. Og da jeg var ferdig utdannet så begynte lånet å forfalle. Etter det så har det blitt trukket penger fra kontoen min, fast, hver måned, hvert år. Når jeg har regnet etter hvor mye jeg har å rutte med, så har alltid lånet blitt trukket fra først, sammen med andre faste utgifter. Nå er den posten borte, og jeg kan bruke pengene på noe annet. Og selv om det ikke er snakk om de store summene i måneden, så er det fint å tenke på at jeg har gjort opp for meg, og det blir jo litt totalt sett i løpet av ett år. 

I tillegg så føler jeg at det å ha nedbetalt studielånet sitt er veldig “voksent”. Og selv om jeg snart er 40 år, har to barn, er gift, har hus (og lån) og Volvo stasjonsvogn, så føler jeg meg jo ikke så voksen. Det er så rart. Foreldrene mine er de “voksne”, og jeg tror nok fortsatt at jeg er en ungdom. Jeg ER jo ikke det. Jeg tar meg stadig i å tenke at “ting var bedre før”, og “ungdommen nå til dags”… Det er faktisk helt ubegripelig…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og NÅR skjedde dette? Når ble vi så voksne og “gamle”? Hvis jeg spør vennene mine, så er jeg sikker på at de også har det helt på samme måten. Men om du spør barna våre (og spesielt barna til de som var tidligere ute enn meg, og som har konfirmanter om dagen), så synes de at vi er gamle og helt avleggs. Akkurat som vi tenkte om våre egne foreldre for 25 år siden. 

Men jeg ville ikke vært 20 år igjen, heller… Alle aldre har sin sjarm, sies det, og jeg er takknemlig og godt fornøyd med det livet jeg har i dag. Ikkeno stress med kjærlighetsproblemer, eller selvtillit, eller studielån og ekstremt dårlig råd. 

Så får jeg heller takle dagens utfordringer med bunadsskjortestryking, mammabekymringer og ett og annet irritasjonsmoment over politikerne eller russen. 

Jeg tror jeg skal feire voksenlivet i kveld sammen men den derre skjortestrykinga, med MGP på tv, romkake og kanskje en liten portvinsskvett til tekoppen, hvis jeg skal skeie ut litt ekstra. Og så skal jeg prise meg lykkelig for at det fortsatt er noen år til jeg skal gå nattevakt og passe på ungdommen som feirer endt skolegang utover mainatta, slik vi selv gjorde det for “hundre” år siden! 

Kos dere og ta vare på hverandre!

I natt drømte jeg at jeg løp sammen med brødrene Ingebrigtsen! Jeg kan ikke huske om jeg holdt følge med dem, men jeg husker at jeg lå på gulvet og vred meg i smerter etter vi var ferdige med å trene. Det kjentes som hoftene og beina var banket og dratt i timesvis. Det var så smertefullt at jeg våknet av det. Dessverre forsvant bare familien Ingebrigtsen, og smertene forble der de var. I tillegg fikk jeg kjenne at de også omfattet magen. 

Skuffende oppvåkning, må jeg si. Skulle gjerne visst om jeg i drømme mente å holde følge! 

Løsningen ble, som det dessverre pleier, en dose smertestillende og noen tøyninger og pusteøvelser. Heldigvis så kom det seg etterhvert.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg tror at bakgrunnen for smertene var at jeg stod stille i iskaldt vær i en times tid i går ettermiddag. Fotballtrening for førsteklassingen er en kjørlig opplevelse her i Trøndelag om dagen. Det var 6 grader og iskald vind. Og selv om jeg rutinert stilte i to lag ull, og boblejakke, så  ble nok den berømte “trekken” litt for mye. Lengselen etter varmen på Gran Canaria var påtagelig! 

Men, vi er lovet finvær og varme til 17. mai! Jeg har nettopp tatt fram bunaden, og gleder meg til å ha på det fineste jeg eier på fredag. Jeg har også meldt meg inn i bunadsgeriljaen, så bunaden har fått en politisk betydning i disse dager.

Les mer om initiativet, og støtt opp om saken!! 

Også i dag sov vi lenge, mannen min og jeg. Etter en kort seanse med to lysvåkne sjarmører som ville kose og leke og bli kilt på ryggen, så fikk jeg lokket dem ned i stua med nyladet nettbrett og fruktfat.

Da vi endelig kom oss på beina, så fikk mannen det travelt (sikkert litt, helt ufortjent, dårlig samvittighet på egne vegne) og stakk ut på vedhogst før hverken ungene eller jeg rakk å sette oss ved frokostbordet. Ungene var også innstilt på å komme seg ut, så etter å ha fått i dem frokost og bidratt til påkledning og sko-leting så satt jeg plutselig med knekkebrødet og tekoppen helt aleine.

Helt greit.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men siden været ikke var så aller verst, og vi fortsatt hadde en halv plen full av pukk etter vinterens snøfresing, og formen for en gangs skyld var ganske grei, så satte jeg i gang med å rake.

En drøy times arbeid måtte til for å fullføre jobben. Da fikk jeg litt etterlengtet bistand fra ungene på slutten, og nå kan gressklipperen forhåpentligvis slippe å få stein i kniven. Jeg klappet meg selv på skuldra, og var ganske fornøyd med egen innsats. Da vi kom inn så hivde jeg ostesmørbrød i ovnen til resten av gjengen, og gikk selv til sengs i et par timer.

Etter hvilen så hadde jeg lovet at fetteren til barna skulle få komme og leke med traktor her hos oss. Han var på helgebesøk hos farmor,  og turte ikke å komme aleine. Så både farmor og lillesøster var også med på lekegruppe. Kjempefint for meg, da kunne jeg skrelle poteter og slappe av i godstolen, mens unger og farmor styrte i andre etasje.

Ungene fortsatte utrolig nok lekinga etter at besøket, litt fortumlet, gikk hjem.  Og de bygget hytte under kjøkkenbordet, kjørte mange dekar med våronn på alle soverom, laget mat på lekekjøkkenet og snekret ett eller annet utover hele trammen. Samarbeid og mye latter, da blir jeg så stolt av dem!

Og det var bare fordi det kom ei ekkel og kraftig regnskur at jeg ropte dem inn litt før middagen var klar. Etter felles søndagsmiddag så måtte mor igjen ha en hvilepause, og poden ble med far i traktoren og veslejenta fortsatte leken alene,(dvs med mors bistand).

Alt i alt så har søndagen vært fin. To hviler på grunn av ekstraordinær aktivitet har fungert greit. Nå skal jeg i tillegg legge meg ganske tidlig, og krysser fingrene for at det er tilstrekkelig etter rakingen i hagen i dag. 

Det finner jeg ut i morra! 

Natta 🙂 

Helg.

Bare å smake på ordet og følelsen. Ikkeno morgenstress med matpakker og et øye på klokka. Rolig stemning i huset, og ingen barn som krangler eller krever. 

Det siste har jeg sørget for i gårkveld, da jeg laget klart et stort fruktfat som jeg satte på golvet i kjølerommet. Resten ordner ungene selv. Storgutten skrur på tv-en og finner pledd, og veslejenta tar med fatet og slår på lyset. Og så sitter de sammen i den store godstolen og koser seg med Disney Junior, og har søskentid helt for seg selv, uten oss. Jeg tror de synes det er litt ekstra stas å bare være de to. Det er ytterst sjeldent de krangler nå de har denne morgenrutinen og det i seg selv er en velsignelse. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg syns det er deilig å ligge litt og dra meg sånn på morran. Pakke meg inn i den varme dyna og reflektere litt over uka som har gått og dagens gjøremål. Trygg og rolig med mannen lett snorkende ved siden av meg, og gullungene altså i full fordragelighet nede i stua. Flokken er samlet akkurat her vi helst vil være. Verdens beste følelse.

I dag skal vi hente hjem en ny(brukt) traktor. Det er et enormt høydepunkt for gutta i heimen. De gleder seg veldig til å kjøre den hjem, og til å bruk den i våronna.

Jeg har forsøkt å få kalt den for “mamma-traktoren”, men det var visst ingen som støttet meg i det forslaget. Det kommer nok til å lyde navnet “ny-traktoren”, i all sin forutsigbarhet.

Vi skal i bursdag til mannens fadderbarn i dag også. Det pleier alltid å være veldig hyggelig, med god mat og godt selskap. 

Men først så skal jeg jammen prøve å kneppe igjen øynene en halvtime til. 

God helg!

I mitt forrige innlegg så beskrev jeg den store frykten for en ny runde med kreft. Jeg kan jo si det sånn at i det øyeblikket jeg gikk inn dørene på sykehuset så hadde jeg planlagt hvordan jeg skulle ta imot beskjeden om kreft, jeg hadde sett for meg en sommer på sykehuset,  og jeg var rett og slett mentalt innstilt på å få høre det verste.

Ventetida på sykehuset var jævlig. Jeg kom raskt inn på mammografi, men etterpå måtte jeg først vente i gangen,  og deretter avkledd på en undersøkelsesbenk, før legen fikk gransket bildene og gjort seg klar til ultralyd. Jeg telte rutene i taket, gjorde pusteøvelser, og så for meg hvordan legen mannet seg opp for å gi meg beskjed. Aldri har tida gått saktere…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kan ikke se noe på bildene dine, sier legen, men vi skal ta en ekstra undersøkelse med ultralyd også… 

Et blaff av lettelse, og total stillhet mens hun smører på gele, og deretter fører den grå pinnen fram og tilbake over brystet mitt. – Neei, her ser alt helt fint ut. 

– Er det ikke noe galt, da? spør jeg, nesten litt mistroisk i stemmen. – Det er ikke uvanlig med smerter i brystene. Og det er ikke alt vi kan forklare, svarer hun. Men nå har vi bilder slik at om noe forandrer seg så kan vi sammenlikne. 

Hun rekker å forlate rommet før jeg knekker sammen i hikstegråt. Lettelsen er helt ubeskrivelig, og nesten litt vanskelig å forholde seg til. Sykepleieren stryker meg forsiktig over skuldra, og sier at hun skal hente et papir. Jeg klarer nesten ikke slutte å gråte. Men jeg får på meg klærne og rusler rødøyd ut i vårværet. 

I bilen ringer jeg til mannen min. Han er nesten irriterende rolig, men også lettet. Så kjører jeg og henter barna, og holder dem litt ekstra hardt i gjensynsklemmen. 

Det er godt å komme hjem.

Jeg er fortsatt litt skjelven i beina, litt forgrått og veldig glad! 

Nå skal vi feire med kake i ettermiddag! Hurra!

Jeg har gått rundt med litt diffuse smerter i det ene brystet ei stund, og da jeg var hos min fantastiske fastlege før ferien så bestilte hun time til mammografi på sykehuset Levanger.  Samtidig foretok hun en grundig undersøkelse, og kunne ikke finne noen kul. Det gjør ikke jeg heller, det er liksom bare en smerte som ikke skal være der. 

I dag er dagen. Jeg er uvel. Jeg gruer meg ikke til selve undersøkelsen, men dersom de finner noe så kommer de til å ta ut en prøve med en ENORM sprøyte, og det gruer jeg meg skikkelig til! 

Jeg tror jo ikke at det er noe galt, sånn egentlig, men samtidig så summer det en liten sint veps rundt i brystet som stikker fra seg litt og litt og litt. Den forgifter meg, liksom. Sprer en svart frykt som bare vokser og vokser. For, tenk om det er kreft igjen. Om kroppen min har gått i ny kamp med seg selv? Jeg blir motløs av tanken på en ny runde med behandling og ikke minst farene som er knyttet til en eventuell ny kreftdiagnose. De mørkeste utsiktene… langvarig smerte og død. Jeg prøver så godt jeg kan å hoppe over, smyge meg rundt eller gjemme vekk disse svarteste tankene, men nå som det nærmer seg undersøkelse, så bryter de seg forbi mine egne stengsler, de gode tankene og varmen fra familien rundt meg. Jeg står alene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det skal bli godt å få en avklaring. Og aller, aller mest sannsynlig så går jeg ut av sykehuset lett som en fjær og med store vyer for sommeren. Jeg må bare gjennom denne dagen først. Og forhåpentligvis blir det ingen lang ventetid for endelige svar. Ventetid er aller verst… 

Lev livet i nuet! 

I dag har jeg heist flagget her hjemme på gården vår. Det er 8. mai. Frigjøringsdagen. Og veterandagen.

Jeg husker så godt at mine besteforeldre, som bodde på gården der jeg vokste opp, fortalte om krigen og de store utfordringene som folk måtte stå i den gangen. 

Farmor fortalte om sjokket og fortvilelsen da Norge ble okkupert, om venner og naboer som ble fengslet og enkelte til og med drept, om rasjonering og hverdagsliv. Det var vanskelig å forstå for et barn, men alvoret i stemmen og ansiktet hennes gjorde likevel enormt inntrykk på meg, og jeg husker historiene den dag i dag. Hun var født i 1925 og skulle ta avgangseksamen våren 1940. Jeg ser for meg den ranke skikkelsen sitte ved kjøkkenbordet og knytte hendene da hun fortalte om den gangen hun besøkte venner på Grini, om lærere som ble sendt til Tyskland, og om den ubeskrivelige maktesløsheten de følte overfor styresmaktene og nazistene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er lenge siden 1940, og flere og flere tidsvitner faller fra. Snart er det ikke lenger noen som kan fortelle med førstehåndskunnskap. Nå blir det vår oppgave å formidle deres historie videre. Til våre barn, til de som er framtida. Vi må aldri glemme… det må aldri få skje igjen. 

Vi tar friheten for gitt her i vårt lille land. Det er mange i verden som ikke får vokse  opp i en slik trygghet som oss. Noen av våre egne kjemper for frihet i andre land, og disse skal vi også hedre i dag. 

Takk til de som gjorde en innsats i den krigen som Norge opplevde for snart 80 år siden, og takk til de som kjemper for frihet i dag. I ærbødighet, ydmykhet og takknemlighet så heiser jeg flagget i dag!