Tornerose sov i hundre år, og det føles nesten som om jeg har blitt stukket av en ten, jeg også. Etter at ungene begynte i barnehagen og på skolen så har jeg i hovedsak sovet og hvilt.
Bilde fra dagen jeg følte meg som Tornerose, og ikke fordi jeg var trøtt, men fordi jeg følte meg som en prinsesse!
Det er deilig å få tilbake rutiner, og jeg har også prioritert å gå en liten tur på morran etter ungene er kommet seg avgårde. Det er fint både for sinn og skinn, men jeg kjenner meg selv så godt at det blir veldig vanskelig å fortsette den gode trenden dersom været plutselig slår om, og det blir kaldt og surt.
Men akkurat nå er det vidunderlig vårvær i Trøndelag. Hver morgen så titter sola over åskammen, og hele myra bader i lys. Veien mellom husene er i ferd med å tørke opp, og hvitveisen har begynt å blomstre som et teppe i skråningen på oversida av trampolina. I skogen lukter det brytningstid og sommerforventning, og det er ikke lenge til bjørka får “museører”, før det blir et lysegrønt slør over hele landskapet.
Våronna er i gang, og på åkrene vi leier ved sjøen, er allerede de første frøene kommet i jorda. Begge ungene har hatt sine timer i traktoren med pappa, og det er viktig for oss at de lærer hvor mye arbeid som ligger bak hvert eneste brød og hver eneste sjokoladekakebit vi putter i oss. Nyttig lærdom for noen og enhver!
Lykken over å endelig å få møte vennene sine, var nesten euforisk i går, og på ettermiddagen lekte de sammen som de ikke har gjort på ukesvis. Det er rart hva litt nye og friske impulser kan gjøre med humøret. Det er en interessant observasjon. Og det er kanskje et signal for egen del også, siden min sosiale omgang er ganske begrenset i utgangspunktet, men enda verre har det vært de siste månedene.
Blant annet har jeg ikke fått fysioterapi, og de gode og viktige samtalene jeg har med terapeutene hver uke. Jeg har sagt det til dem at de er ikke bare fysioterapeuter, men også psykologer. Heldigvis er jeg i gang igjen annenhver uke, og det tror jeg blir bra både for lymfødemet mitt, men også for hodet.
I morgen skal jeg til en annen viktig “terapeut”, nemlig tannlegen! Jeg har hatt ei tann som er i ferd med å dele seg i to, og nå er jeg redd den midlertidige fyllinga jeg fikk før jul er kommet i ulage. Jeg har også nedsatt spyttproduksjon på grunn av alle medisinene jeg tar, og da tror jeg tanna rett og slett har gitt etter. Tannlegen sa at det var en fare for rotfylling, og jeg holder på å forberede meg mentalt for en sånn beskjed i morra. Heldigvis så er tannlegeskrekken min nesten borte, og jeg har full tillit til at Tord vil gjøre en god og smertefri jobb.
I morra skjer det. Jeg har holdt igjen ungene fra oppstart, men etter dialog med min gode fastlege, og fordi smitten i Steinkjer er så godt som null, så blir det endelig barnehage for vesla i morgen. Skolegutten var hjemme i dag, men i morgen blir det skole for han også. De gleder seg veldig! Og det gjør mamma også!
Det blir interessant å følge smittespredningsanalysene framover, for det vi holder på med er jo egentlig nybrottsarbeid over hele fjøla. Så langt viser det seg at barn ikke blir spesielt syke, og det er mye som tyder på at de i liten grad er smittebærere. Likevel tror jeg vi vil se en oppblomstring av smitte etter skoleoppstarten, rett og slett fordi signaleffekten i å slippe opp for barna, også automatisk vil påvirke alle andre. Det er vanskelig å argumentere for at ungene skal kunne samle seg i grupper på 15, mens russ og sjuendeklassinger ikke får gjøre det… Man kan vanskelig si en ting, og gjøre noe annet, det gjelder både foreldre og myndigheter.
For vår del så har hjemmeskolen vært ganske grei. Skolegutten har, etter mammas oppfatning, fått stor framgang i lesing! Og det synes jeg er veldig moro. Jeg håper at han etterhvert vil finne like stor glede i bøker, som jeg har. Det er en magisk verden som åpner seg for alle som liker å lese! Og aldri har vel litteratur vært mer tilgjengelig? Med blant annet nasjonalbiblioteket på nett, så finnes det store mengder kvalitetslitteratur på nb.no Her kan man søke på sin favorittforfatter og kanskje oppdage noe nytt! Jeg innrømmer at jeg har noen favoritter som jeg leser igjen og igjen! Og her er det slett ikke snakk om høykulturelle kjendisforfattere, langt i fra… Min favorittserie er bøkene om Ina av Annik Saxegaard. Bøkene er morsomme fordi de beskriver en hverdag i Norge for mange år siden, som er veldig eksotisk og fremmed i dag. I tillegg elsker jeg Torill Thorstad Hauger sine univers. Dette er også historiske romaner skrevet for ungdom (det spørs om jeg fortsatt er ung i hodet), og jeg ble helt euforisk da jeg fikk høre at Ravnejenta skal filmatiseres av en bekjent av meg, Christian Lo! Han har forøvrig også laget filmene “Los Bando” og “Bestevenner”, som begge fikk strålende kritikker! Dermed er jeg sikker på at “Ravnejenta” er i trygge hender! Jeg gleder meg!!
I morgen ser jeg fram til å ha litt egentid igjen! Det er helt ufattelig lenge siden sist, i hvertfall føles det slik. Jeg innrømmer likevel at det er med litt blandede følelser jeg sender dem fra meg, selv om det er liten risiko involvert. Det tryggeste hadde jo sikkert vært å holde dem hjemme, men formen min begynner virkelig å merke at jeg ikke får den hvilen jeg trenger. Våronna er også så smått i gang, og muligheten for avlastning fra ektemannen blir mer begrenset. Ungene er mer utålmodige og lunta er kortere! Det er flere konflikter, og spesielt begynner søsknene å gå hverandre på nervene. Jeg forstår dem jo så godt, og derfor blir det mest fornuftig å få nye impulser mens det er såpass lav risiko. Det vil også være enklere å ta ungene hjem igjen også, dersom situasjonen skulle forandre seg, og jeg har fått hvilt meg mer i en periode.
Alt i alt så er jeg klar for “hverdag”. Så får vi se hvor hverdagslig denne nye hverdagen egentlig blir… kanskje det blir mer overskudd til blogging også?
Dette blir et usannsynlig lite politisk korrekt innlegg. Det er basert på egne fordommer, egne synsinger og ganske blottet for kildekritikk på en del “sannheter”.
Dermed er du advart!
Jeg har lastet ned smitteappen! Jeg ser på det som en viktig del av dugnaden for å kartlegge smittespredning. Dette kommer jo alle til å bli med på, tenker jeg… Men neida. Umiddelbart så kan jeg lese at en Frp-politiker på stortinget advarer mot å gjøre det. – Oi, hvorfor det, tenker jeg da. Eller, hvis jeg skal være helt ærlig… Hvorfor ble jeg ikke så overrasket over at det var en fra Frp som skulle stikke kjepper i hjulene? Når PST har sagt det er greit at statsministeren kan gjøre det? Lite sannsynlig at en vanlig borger skulle ha større behov for personvernsikkerhet enn Norges statsminister, men okei… I rettferdighetens navn, så har også Venstremann fra Biri, og normalt en av de mer fornuftige i det partiet, også stilt seg kritisk til appen…
Kan det være fordi de har svin på skogen? – Å langt i fra, sier app-nekterne… Jeg vil ikke dele mine digitale spor. Ikke engang for å begrense smitte og kanskje redde liv. NEI, MIN integritet trumfer alt! Bortsett fra når jeg deler all informasjon på facebook, og i de derre helsikes nametest- greiene, eller google? Snap? Tiktok? Instagram? Bankkort? Kredittkort? Æ? Trumf? Coopkort og alle de andre medlemsskapene i hundrevis av kundeklubber som kartlegger hvert eneste kjøp ned til minste kondom og tampong. Hva tror du de kan regne seg fram til ut fra disse dataene? Ikke småtterier… Men dette er åpenbart helt i orden… Men ikke smitteappen, nei…
Kan det ha seg slik at det i stor grad er appnekterne som lusker seg avgårde over grensa for å kjøpe billig tobakk og alkohol, og ikke minst «kvalitets»-flesket som man får av billigste sort i Stømstad? Kan det være at disse harrysnikene ikke er interessert i å overholde karanteneregler, men heller velter sin vrede i kommentarfeltene på VG og Dagbladet, der de sitter i stua si og hater alle som har det bedre enn seg selv, spesielt utlendinger, sosialister og miljøvernere. Jeg innrømmer at jeg koser meg over at man nå kan miste sykepenger og annen statlig støtte dersom man bryter regelverket med viten og vilje!
Det er et viktig poeng at harrysnikene er viktige brikker i et økt smittebilde, dersom de i sin iver etter å «spe på den usle lønna» som de får fra Staten Norge, tar med seg smitte hjem fra «søta bror», som har en betydelig høyere smittetetthet enn oss. De sitter med sin utdannelse ved «livets harde skole», og sutrer over skyhøye matpriser i fedrelandet, DE skal vel ikke måtte ta ansvar for egne handlinger (bokstavelig talt)? Og dersom de blir smittet så vil jo smitteappen kunne avdekke karantenebrudd, dersom de brått blir litt mer andpustne enn de normalt er, og derfor skulle få bruk for helsetjenestene våre fordi de har fått Covid-19… DA skulle det jo tatt seg ut om de ble tatt med «buksene nede» av kartleggingen. Jeg tror for øvrig ikke det er mulig å straffeforfølge deg ut fra hvor du ha vært, selv om du får Korona og de du har møtt blir varsla om nettopp det…
Jeg tar meg i å se likheter mellom vaksinemotstandere og appnektere. Begge mer enn antyder at det står uærlige krefter bak.
Jeg derimot, jeg tror at dette er noe som er utviklet for å hjelpe befolkningen i en særdeles vanskelig tid! Så naiv er jeg, og heldigvis over en million andre nordmenn! BRAVO!
Alle leter vi etter svar om dagen. Hvordan utvikler pandemien seg? Hvor høy er smittefaren? Hva skjer til sommeren? Får vi reise til Jevnaker på ferie da? Hva skjer med jobbene til de nærmeste? Venner? Når skal vi begynne å slippe opp?
For meg har det vært vanskelig å ikke få noe godt svar på hvorvidt jeg skal regne meg selv i utsatt gruppe. Skal jeg og familien forholde oss til de aller strengeste reglene, eller kan vi regne oss som “normale”? Fram til nå så har det ikke spilt så stor rolle, siden alle har opptrådt likt, men når skole og barnehagen åpner igjen, så vil smitterisikoen nødvendigvis øke. Det kan man ikke komme unna. Og anbefalingene fra myndighetene er at de som regnes i utsatt gruppe, de kan holde ungene hjemme.
Jeg er kreftfri, så av den årsaken er jeg ikke innenfor. MEN, jeg har en svært hardt rammende fatigue. Hva innebærer det ved en eventuell smitte og hvordan vil sykdommen påvirke meg? Løsningen har jeg ikke funnet på nett, selv om jeg har googlet og leita. Svaret ble å ta kontakt med en av Norges fremste leger på området, og som var min lege da jeg var på rehabilitering på Røros, avdelingsoverlege Frode Skanke. Han har jobbet med kreftpasienter i flere tiår, og han har hatt spesielt fokus på senskader og fatigue, nesten like lenge.
Jeg tenkte at om noen vet svaret, så er det Frode. Og seint i gårkveld så sendte jeg en epost. Svaret kom på formiddagen i dag. Selv om han, og de fantastiske kollegene hans på Røros rehabilitering er permittert, så svarte han altså meg med det samme.
Mitt spørsmål var: “Er jeg i utsatt gruppe med tanke på korona? Jeg har forstått det slik at som tidligere kreftpasient er jeg ikke lenger i risikogruppen, men hva med den sterke fatiguen og lymfødemet mitt?”
Svaret var: “Jeg forstår at du tenker mye på Covid som tidligere kreftpasient. Alle infeksjoner vil kunne øke cytokiner og forverre en fatigue. Om det er bare under infeksjonen eller vare over tid er det neppe noen som vet i dag. “
Altså, dette kan ingen svare skikkelig på…
Det jeg kan lese utav svaret er at alle infeksjoner er negative for meg. Og at det ikke kan utelukkes at Covid – 19 vil påvirke fatigue også etterpå.
Når jeg også vet at jeg bruker mye lengre tid på å komme meg etter en vanlig runde forkjølelse, enn jeg gjorde før, og jeg er anbefalt av fastlegen å ta influensavaksine hvert år for å unngå vanlig influensa, da gir svaret seg selv.
Summen av disse faktorene sier meg at jeg skal fortsette med en restriktiv linje, også med signaler fra legen. Det er en viss “rettferdiggjøring” for egen del, når jeg nå vil vente med å sende ungene på skolen og i barnehagen. Man vil jo gjerne bidra i dugnaden, men det må bli på egen helse sine premisser.
Avdelingsoverlege Frode Skanke har skrevet en kronikk, som fortsatt er aktuell, selv om den er noen år gammel nå, dersom du vil lese mer om fatigue.
Min gode venninne, Gunn-Kari, skrev på facebookveggen min i går: “Det bør være forståelse for at hver familie tar sine valg. Enkelte har mere å ta hensyn til enn andre. For meg er denne aksepten også en del av dugnaden!”
Det synes jeg var utrolig godt og riktig sagt! Alle må gjøre det som blir riktig for seg og sine.
Etter mitt forrige innlegg, så ble heldigvis resten av påsken mye bedre enn fryktet. Jeg fikk sove litt mer om natta, og jeg har funnet roen også i hodet. Så selv om vi har holdt oss hjemme, så har vi kost oss med god mat, brettspill, kortspill og familietid, med en brukbart oppegående mamma.
Et stort og leit savn, har vært at vi ikke har fått feriert på Jevnaker. Jeg har aldri vært borte fra familien og hjemstedet mitt i så mange måneder, noen gang. Heldigvis er det mulig å spille spill, ha fest og å ha gode samtaler via nett. Og det er godt å se de kjente og kjære ansiktene. Tante i Oslo har til og med vært med oss på Ticket to ride via mobilkamera, og det er sendt både gaver og godterier begge veier.
Nå begynner hverdagen igjen. I morgen har vi første skoledag etter påske, og rutinene fra før ferien, må igang igjen. Og selv om barnehagene og skolene er planlagt åpnet igjen, så kommer jeg ikke til å sende ungene avgårde med det aller første. Og jeg skal forklare hvorfor.
På fredag ville vi for første gang siden 12. mars, møte andre enn de som bor på gården her. Svigerinne, svoger og to barn skulle være med oss og kårfolket, på utegrilling i skogen. Til sammen var vi 6 voksne og 4 barn. Alle er godt innprentet avstandsregler, og intensjonene om å overholde både klemmeforbud og andre retningslinjer, er både sterke og forventet.
Allerede i første oppoverbakken tar jeg hånden til niesen min for å hjelpe henne… Vel framme ved bålet så grilles det pølser, før veslejenta kler seg ut som påskeharen og deler ut godterier. Både de voksne og ungene leker, og vi ser med selvsyn at det vil bli helt umulig å overholde de strenge restriksjonene. I løpet av noen timer, har alle hatt flere felles berøringspunkter. Det er ikke til å unngå.
I denne sammenhengen er det helt ufarlig, siden alle har holdt seg hjemme i en måned, og sjansen for at noen av oss er bærere av Covid-19, er tilnærmet lik null. Men dersom dette hadde vært barnehagen eller skolen, ville ett smittetilfelle, etter min vurdering, kunnet smittet oss alle sammen.
I denne gruppa på 10 personer er vi fire som burde unngå smitte. – Nesten halvparten! Og jeg tror vi er ganske representative for en “vanlig” storfamilie. Derfor kommer jeg til holde ungene hjemme en stund etter åpning av barnehagen og skolen. Jeg foretrekker å bli sliten, og oppgitt over krangling og lite hvile, enn å risikere å få sykdommen inn i huset. Resultat av sykdomsutbrudd for min del, vil antakelig gi veldig negativt utslag. Ikke sånn å forstå at jeg tror jeg vil dø, men fordi jeg allerede er nedkjørt og utslitt, vil jeg nok bruke svært lang tid på å komme meg igjen etter en runde med korona. Og man VET jo ikke…
Samtidig ser jeg utfordringene. Hvor lenge skal vi holde på med isolasjon? Hvor lenge kan vi klare å holde oss hjemme og borte fra smitterisiko? Kan vi “vente” med å få det til det kommer en vaksine? Er det realistisk?
Dessverre finnes det ingen svar med to streker under. Ingen vet sikkert.
Derfor velger vi, å holde igjen, selv om myndighetene nå vurderer at det vil være forsvarlig å lette på restriksjonene. Det utgjør en liten ekstra belastning i den store sammenhengen, å ha ungene hjemme lengre enn til 20. og 27. april.
Kanskje vil vurderingene endre seg, når vi ser hvordan det går for de som begynner. Jeg håper jo på en måte, at mange vil følge retningslinjene, og de vil jo på en måte bli “prøvekaniner” for oss andre. Noen har heller ikke anledning til å velge, sånn som oss… Det føles på en måte litt forrædersk, men samtidig så vil jeg ikke utsettes for økt risiko, når jeg ikke må…
Det blir interessant å se hvor mange som møter i barnehagen den 20. og på skolen den 27. I
Jeg kommer ikke til å trosse magefølelsen igjen, slik jeg gjorde den siste dagen jeg sendte ungene avgårde, før lockdown. Jeg foretrekker å være føre var enn etter snar, og så får jeg heller si og se i etterkant at jeg var for restriktiv.
Det tegner dårlig for en ny dag, når man etter bare noen få timers søvn, igjen ligger våken med smerter og uro i kroppen. Heller ikke de to foregående nettene har gitt meg særlig hvile, og når kroppen nekter å finne søvn på dagtid, som jeg pleier, ja da begynner gode råd å bli dyre…
Koronakrisen gir oss alle nye utfordringer. Hjemmeskole og hjemmebarnehage burde egentlig gi gode opplevelser med samspill, tid til å sette seg ned og være tilstede, og gode innblikk i barnas hverdag. La meg si det sånn at det ikke helt har stått til forventningene.
Å gå hjemme aleine, med stillhet, hvile og egentid, har åpenbart vært viktigere for min helse, enn jeg tidligere har forstått. Timene som mannen og barna har vært borte, har gitt meg anledning til å ha fokus på meg selv, slik at jeg bedre kan følge opp resten av familien når de kommer hjem. De siste ukene har dette endret seg, og jeg er nok dessverre i ferd med å nå ett eller annet topp-punkt (eller bunnmål, om jeg skal være ærlig), over hva jeg faktisk kan klare å rå med.
Selv om mannen og barna har gjort flere tiltak for å gi meg den hvilen jeg så desperat har behov for, så har ikke kroppen og hodet mitt klart å tilpasse seg den nye hverdagen. Gradvis mindre hvile, har nå eskalert til halvannen times søvn i gårnatt, og om jeg skal tippe, – maks tre timer i natt. Resten av natta, og i hviletiden på dagen, så ligger jeg i en rastløs døs. Fortvilelsen bygges opp, og man begynner å lete etter løsninger. Først med spikermatta, som jeg tidligere har hatt så god effekt av. Deretter, avspenningsteknikker og pusteøvelser som jeg har lært på Røros. Til slutt blir desperasjonen så prekær at man tar mer drastiske grep, som dobling av sovemedisin, økning av dose med Sarotex, og til slutt også en økning i smertestillende. Ingenting fungerer, og derfor har jeg heldigvis gått tilbake til “normalt”. Sovemedisin har jeg helt kuttet ut de siste to dagene, da det ikke har fungert i det siste, uansett.
I går kveld hadde jeg sovet halvannen time på to døgn, og jeg prøvde med et varmt bad før leggetid. Og selv om kroppen endelig fikk slappe av, så fortsatte tankekjøret. Helt vanlige tanker om påskefeiring, skattejakt for barna, hva vi skal ha til middag, at jeg savner familien på Jevnaker, – som jeg ikke har sett siden jul, og så videre… Ingen direkte bekymringer eller negative tanker, men et evig påfyll av nye grublerier, som jeg altså ikke klarer å få unna like fort som de flyr inn…
Og jeg blir så sliten. Fram til nå så har “fatiguen” min i all hovedsak gått løs på det kroppslige. Derfor har hodet fungert, selv om kroppen ikke har spilt på lag med meg. Nå er begge deler helt pling, og jeg aner ikke hvordan jeg skal fikse det. Resultatet er at jeg går rundt i en slags unntakstilstand, både gjennom de uvirkelige tiltakene vi har fått gjennom koronaviruset, men også med en intern krig med min egen kropp.
I dag tidlig våknet jeg 0435, og etter halvannen time med stirring ut i lufta, så stod jeg opp. Det føles faktisk ganske fint, om jeg skal være ærlig. Så langt har jeg hatt en time med huset for meg selv. Det er helt stille. Ikke engang biler på E6, kun et par lyder fra en flokk med gjess som flyr gjennom snøværet utenfor.
Jeg har tent lys og kokt meg en stor kopp te. Og jeg kjenner at kroppen og hodet faktisk slapper av, selv om jeg ikke har fått sove. Vinden hyler rundt hushjørnene, og det føles trygt og godt, vel vitende om at i etasjen over så sover mine kjæreste sin dypeste søvn.
Kanskje dette er løsningen? At jeg har behov for egentid er helt klart, men at den kan tas på morran har ikke falt meg inn.
Jeg får nyte det så lenge det varer, for jeg regner med at det dreier seg om kort tid før den første gullungen kommer krypende opp i fanget mitt, når de oppdager at jeg ikke ligger i senga.
Håpet for påskeferien er å finne tilbake til søvnen. Jeg innser at det vil kreve noen nye grep, og at det kanskje vil ta litt tid. Heldigvis er det ferie for alle de tre andre også, sånn at ektemannen kan ta en større del av det daglige ansvaret for ungene. Mye av det har uunngåelig falt på meg, når han har hatt hjemmekontor.
Riktig god påske til alle mine lesere. Gjør ting som får deg i godt humør!
Nå er det heldigvis avgjort at vi skal fortsette de strenge tiltakene for å begrense covid-19, til over påske. Jeg innrømmer at jeg ble letta, jeg! Dersom myndighetene hadde sluppet opp på restriksjonene, så hadde jeg og mange flere, valgt å holde barna hjemme likevel. Situasjonen er fortsatt svært alvorlig, og vi må ha is i magen ei god stund framover.
Våronn
Og selv om jeg ikke normalt sett er en ivrig tilhenger av dagens regjering, så heier jeg på Erna og Bent om dagen, og er svært glad for at det er Monika og ikke populisten fra Frp som styrer justisdepartementet. At det i tillegg ligger en bred enighet som også inkluderer Frp og Rødt, i bunn for arbeidet, er en styrke for landet vårt. Og her må det gis ros til hele det politiske landskapet, selv om jeg hører at det er krevende for enkelte å holde seg i tømme, blant annet med tanke på hytteforbudet.
Kriser er krevende, enten de rammer enkeltpersoner eller et helt verdenssamfunn. Og om det var noe jeg lærte da jeg var syk, så var det å ta en dag om gangen. Likevel planla jeg for alle eventualiteter inne i hodet. La meg si det sånn at jeg allerede har planlagt både egen begravelse og dattera sitt bryllup, og det meste i mellom. Heldigvis så er det stor sjanse for at jeg får bruk for begge deler.
Nå må også Norge, og verden, legge planer for alle eventualiteter. Både på kort sikt, men også hvordan vi skal plukke opp bitene og legge dem på nytt, etter den verste stormen er over. Blant annet så må vi finne ut hva vi må gjøre annerledes, for å unngå å havne i samme krisen igjen? Den store evalueringen vil peke på behov for store endringer i måten vi bygger beredskap på. Det er en av de tingene som er bra med denne pandemien.
Innhøsting
Mange av oss har, i mange år, snakket med store bokstaver for å advare mot manglende selvforsyning. Dessverre har troen på kjøpekraft og markedsliberalisme stått over all fornuft. Det er absurd at norske bønder, og yrkesbrødre i andre land, ikke utnytter produksjonspotensialet som finnes i verden, fordi økonomien har gjort det ulønnsomt. Dette til tross for at verden har barn som sulter i hjel, hver dag.
Nå vil matproduksjonen i landet vårt vil få en ny posisjon, – er min spådom. Alt for lenge har samfunnet stolt blindt på at verdensmarkedet vil sørge for at de som har penger, kan få kjøpe det de vil. Og at det vil være nok mat å få kjøpt for de som kan betale for seg. Prisene vil normalt sett være mye lavere i land med helt andre forutsetninger enn i denne kalde, ugjestmilde steinrøysa, hvor kun 3 prosent av arealet kan brukes til matproduksjon, og derfor er det samfunnsøkonomisk lønnsomt å legge ned norsk landbruk og heller kjøpe det vi trenger.
Men nå ser vi at ting snur på seg. De aller fleste vil sørge for sine egne først, og når grensene blir mindre åpne, vil tilgangen på import bli betydelig begrenset. Og om det ikke er nok, så ser vi at andre land har enorme utfordringer med antibiotikaresistente bakterier, som er en faktor i de store prosentene med dødsfall, også for covid-19. En av grunnene til dette er den utstrakte bruken av antibiotika i matproduksjon over nesten hele verden, og spesielt i land med stor eksport.
I Norge har vi en holdning om at vi behandler med antibiotika, dersom det oppstår sykdom. Mens det «normale», er å forebygge sykdom ved å benytte antibiotika i fôret til dyra. På denne måten er kjøttet som spises også fullt av antibiotika, og det kan skapes resistens i både folk og dyr. Foreløpig så ligger vi langt foran resten på dette området, og det skal vi være veldig takknemlige for!
Ja, jeg har gitt opp alle de folka som ikke forstår alvoret i denne ufattelige krisen vi står oppe i. De som samler seg som fluer på et fluepapir, enten i skiløyper, på fotballbanen og i kø for å komme på polet, eller de som prøver seg på å melde flytting for å omgå reglene for opphold på hytta. Heller ikke klagingen over ugreie forhold for hjemmekontor, manglende sosialt samvær eller at det er tomt for gjær, gjør nevneverdig inntrykk.
Den normale meg, ville hisset seg opp, skrevet innlegg, kjefta og styra på, men det er helt åpenbart at det overhodet ikke gir effekt, så derfor gidder jeg ikke. De som trosser regler og anbefalinger, er helt inneforstått med at de gjør det, og da er det helt likegyldig hva både jeg, og alle andre, mener om saken.
Det er nok av andre ting å bruke kreftene sine på om dagen, rett og slett.
Som så mange andre, så jobber jeg dobbelt skift, og vel så det. Den vanlige “jobben”, som er å holde hodet over vannet, ved hjelp av hvile og ro, den har fått noen ekstra utfordringer, kan vi si.
Men, som alle andre, så må også jeg bidra i den store dugnaden. Familien vår må finne gode og langsiktige løsninger, som hindrer at vi går løs på hverandre, og at mamma går ned for telling.
Så langt, har vi prøvd å holde oss unna farmor og farfar i nabohuset, men i dag kom gudskjelov svigermor oss til unnsetning, og hadde utelek med ungene, mens jeg sov. I morgen har hun også tatt på seg utetime, og jeg priser meg lykkelig over å ha slik uvurderlig hjelp.
Ellers så er vi innstilt på at dette blir langvarig, og at det neppe vil bli skole igjen før til høsten. For oss som “bare” har èn skoleunge, som “bare” går i andreklasse, så skal vi klare å undervise ham i det han skulle ha lært, ved hjelp av de gode timeplanene som lærerne sender oss. Det hadde vært mye verre hvis det var matematikk for videregående, eller høyskoleundervisning som var på tapeten. All ære til de som har slike oppgaver de må forsere.
Det er en uvirkelig situasjon vi er havnet i, på veldig kort tid. Dagene ruller avgårde som i et steinras, og det gjelder å legge seg på sida, og rulle med. Det er ikke så rart at vi kommer til å bli ganske svimle, når vi endelig kommer til bunnen av dalen. Derfra må vi rett og slett bare begynne å klatre på nytt.
Til vi kommer dit, må vi gjøre som vi får beskjed om. Det er ikke rom for egne tolkninger, skulking eller opponering, akkurat nå.
Lykke til med ei ny uke i unntakstilstand. Ta vare på hverandre!
Hvem hadde trodd at samfunnet vårt skulle stenges, så å si fullstendig, på ei uke? At vi ikke skulle møte hverandre, ikke gå på jobb, og ikke på skole… At milliarder av mennesker, ja en hel verden, brått står ovenfor ett helt nytt verdensbilde. Alle beveger vi oss i ukjent terreng, og ingen vet hva som kommer bak svingen. Hvordan ser verden ut om ei uke? Om en måned? Om et år?
Var det egentlig noen som var forberedt på noe som dette? Når man ser hvor ulikt de forskjellige landene responderer på krisen, så må man jo spørre seg. Og det er jo ikke slik at dette ikke har skjedd før? Historien gjentar seg, – alltid. Verden har møtt pandemier gjennom alle tider, men aldri har et virus spredd seg i en slik hastighet tidligere. Verden er brått blitt så bitteliten, fordi vi flyr fra kontinent til kontinent, og bærer smitten med oss.
I dette landet er vi så heldige at vi har en statskasse som kan hjelpe oss, så vi kan holde økonomien flytende. Ja, mange vil møte økonomiske katastrofer for den enkelte, og dennes familie. Mange vil ikke ha et arbeid å komme tilbake til, og noen vil kanskje gå konkurs. Det er en enorm påkjenning, selvfølgelig, men i denne sammenhengen så blir det dessverre bare småtterier. Vi vil klare oss i så måte.
Mange kommer også til å dø. Både i Norge, og over hele verden. Her jobber myndighetene for at vi skal spre sykdomsutbruddet over en lang periode, nettopp for at færrest mulig skal dø. Begrensningene ligger i helsevesenet, og i mangel på materiell og personell. Dette til tross for at vi i utgangspunktet har penger nok til å kjøpe det vi trenger. Men ingen kan selge oss det. Tenk litt på den, alle markedsliberalister. Det hjelper altså ikke å ha milliarder på bok, når det ikke er noe å kjøpe.
Dette bør bli en GIGANTISK oppvekker for absolutt alle. Selvforsyningsprinsippet er ikke lenger noe som staten sørger for. Det er mange eksempler på at vi er avhengige av vareleveranser på verdensmarkedet for å holde liv i befolkningen. I disse krisetider må vi ta lærdom, og på sikt må vi bygge opp igjen det som er blitt tatt bort, over år med ignoranse for de generelle basisbehovene. Matproduksjon og helseberedskap som er spredd over hele landet, er bare noen av eksemplene som er blitt, eller er i ferd med å bli, borte.
I mellomtiden så knyter det seg i magen, når jeg tenker på hvordan det blir når viruset når ressurssvake og tett befolkede land. Ikke minst flyktningeleiren i Moria, på Lesvos og grensa mellom Tyrkia og Hellas, for å nevne noen. Nå er alle land opptatt av å ivareta sine egne borgere og sitt eget lands utfordringer. Det blir lite til overs for de som kanskje trenger det aller mest.
Heldigvis vender vi oss til det meste. Det som var helt utenkelig for en uke siden, er nå hverdagen. Hjemmeskole og hjemmekontor vil gå seg til. Det sosiale behovet må dekkes elektronisk. Og vi må legge skjebnen i hverandres, og myndighetenes hender. Sammen skal vi klare dette!
Har du aldri gjort noe dumt? Noe som du tenkte at var skikkelig smart i det øyeblikket du sa, eller gjorde det, men så oppdaget du at det overhodet ikke ble som du hadde tenkt. Reaksjonene fra omverdenen kom overraskende på deg, for du mente jo faktisk å gjøre vel…
Jeg har gjort skikkelig mange dumme ting i mitt liv. Jeg har såret folk, og jeg har blitt sint for ting som jeg i ettertid har forstått at berodde på en misforståelse. Da må jeg be om unnskyldning, og det gjør jeg med glede. Det har faktisk blitt mye enklere med åra, – å be om unnskyldning. Da jeg var yngre så var det en enorm prestisje for meg å ikke ta feil. På russekortet mitt så stod det: «Det finnes to typer mennesker, det er de som tar feil, og de som er enige med meg!».
Nå velger jeg å tro at jeg er mer åpen for nye argumenter, jeg lytter gjerne til de som kan mer enn meg, og jeg kan bytte mening uten å gremmes. Det klapper jeg meg på skuldra for!
I bibelen så står det «La den uten skyld, kaste første stein». Ingen av oss er feilfrie, men vi er skikkelig flinke til å påpeke andres idioti. Jeg også. Hva med deg?
Men nå er det tida for å være litt rause! Alle kan gjøre feil, men vi kan absolutt rette opp feilene våre.
La oss ta for oss to utskjelte grupper, de siste dagene.
Hytteturistene først.
Noen av de som dro på hytta, gjorde det før det kom anbefalinger om å holde seg hjemme. De må nå få lov til å komme hjem, uten at noen kjefter eller skuler på dem. De har fulgt anbefalingene og kunne ikke for at de havnet i en slik situasjon.
Også de som trosset anbefalingene, og reiste avgårde etter de første retningslinjene kom. De kan også ta til fornuft og reise hjem nå. Det er en styrke å innse egne feilgrep, og så får man da lære av det til en annen gang!
Men de som IKKE følger retningslinjene, etter de nye, sterke anmodingene, og ikke minst etter at det nå kommer en ny forskrift… Ja, de bør VIRKELIG føle på hytteskammen, og den manglende solidariteten de viser for samfunnet og sine medmennesker. Dem har jeg ingen unnskyldning for, og jeg gremmes over manglende virkelighetsforståelse og manglende dugnadsånd. De burde virkelig skamme seg!
Og så finnes det noen som har familiemedlemmer som jobber i de samfunnskritiske stillingene, og som på den måten er ekstra utsatt, og disse ønsker kanskje å skjerme barna sine fra eventuell smitte. I slike tilfeller så må vi være litt rause. Vi kan ikke skjære alle over en kam, som det heter. Det finnes noen grunner til å være på hytta, men de er ytterst få. Da må man gå i dialog med vertskommunen. Forklare situasjonen. Kanskje det er mulig å finne løsninger som er til beste for alle?
Og så til «hamstrerne». De som fyller handlekurvene med hermetikk og metervis med dopapir. Som er så redde inni seg, at de gjør alt de kan for å beskytte seg selv og familien sin, selv om det kan gå på bekostning av andre. Jeg tror mange av dem reagerte på impuls. Kanskje siger innsikten inn over dem når de får satt seg i sofaen, og slått på nyhetene. Heldigvis vil butikkhyllene fylles opp igjen, og det er ikke et stort problem.
Det finnes også gode grunner til fulle handlevogner. Noen handler til en stor familie. Noen handler kanskje til andre i karantene, eller til naboen som er i utsatt gruppe. Vi kan ikke skule stygt på disse, for vi har vet ikke den bakenforliggende årsaken. Vi må være litt rause!
Det er enkelt å hive seg på en bølge av fordømmelse, misnøye og harselas. Det gjør at vi føler oss litt bedre selv, kanskje? «Se på meg, jeg gjør alt riktig, jeg!» Det gir utrolig lite progresjon og det gjør neppe samfunnet noe godt. Vi må heller bistå hverandre, støtte hverandre og gi hverandre ett verbalt klapp på skuldra.
«Så bra at du dro hjem fra hytta!» «Så flott at du handlet til farmor!»
Det er i disse tider vi må unngå å skape konflikter mellom hverandre, og heller ha litt tålmodighet og forståelse for at andre reagerer og tenker annerledes enn oss. Bruk litt tid på å forklare hvorfor, i stedet for å fordømme.
Røde Kors har laget noen Koronavettregler, og de kan være en god hjelp i disse krevende tidene vil brått havnet i.
Koronavett-reglene:
1. Følg myndighetenes råd til enhver tid, og husk at rådene kan endres på kort varsel. Bruk bare sikre kilder for informasjon om viruset og sykdommen, sjekk helsenorge.no.
2. Vår oppførsel kan redde liv. Ta ansvar for å unngå smittespredning. Vær nøye med håndhygiene og hold minst en meters avstand fra andre mennesker. Respekter reglene for karantene.
3. Aksepter egne og andres følelser, vi reagerer forskjellig i stressede situasjoner. Det er normalt å føle seg trist, lei, forvirret, bekymret eller sint under en krise.
4. Ikke bruk alkohol eller andre rusmidler for å takle en stresset situasjon. Håndter følelsene dine på en sunn måte.
5. Hold kontakt med venner og familie på telefon, epost eller sosiale medier, hvis du ikke kan være i kontakt med dem fysisk.
6. Vis omsorg og ta spesielt kontakt med noen du tror kan oppleve ensomhet. Ikke gå på besøk til noen som er i karantene eller isolasjon. Viruset kan ramme alle. Du må ikke bidra til at frykt for viruset fører til stigmatisering av enkeltmennesker eller grupper.
7. Ta vare på deg selv. Spis sunt, vær i aktivitet og få nok søvn også om du jobber hjemme eller er i karantene.
8. Gi deg tid til å koble av med film, bøker eller annet. Ikke bruk all tid på å følge med på sykdomsnyheter. Ikke sett deg selv eller andre i en situasjon hvor dere trenger hjelp fra helse- eller beredskapsressurser utenfor eget hjem.
9. Ikke dra på hytta eller annen reise. Det kan spre smitte og overbelaste lokal beredskap og helsetilbud.
