Bakgardina – hverdagen som samfunnsengasjert kreftoverlever

Siden jeg holdt på å fryse tærne av meg forrige tirsdag, på en skistadion full av snøkanoner, refleksvestkledde unger og fryktelig mange kuldegrader, så har været spilt på lag! Allerede onsdag begynte sjuåringen å mase om å bli kjørt til snøen, som i begynnelsen kun var et tynt lag med pudder. Vi har ennå ikke fått særlig med naturlig magi, så kanonene har gått døgnet rundt, med skiklubbens frivillige som vaktmannskaper annenhver time. 

Vi har holdt igjen, og holdt igjen, men i dag var det helt umulig å stoppe energibunten, siden han hadde avtalt med vennene sine å treffes for å prøve de aller første meterne med utkjørte trikkeskinner. Han kom tidlig hjem i dag, og etter at tillatelsen var gitt da klokka var halv tre, så kom det spørsmål en gang i kvarteret om hvor mye klokka var. 

Det magiske tallet var halv seks, for da skrus lyskasterne på! Alle klærne var sirlig lagt fram, skiskoene stod klare, og lua som Johannes H. Klæbo har signert, satt allerede på hodet. Interessen er ekstrem. Treningsviljen enorm. Vinnerinstinktet i særklasse. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lillesøster har hatt turdag i dag, og derfor var jeg litt i tvil om hun var like interessert som broren sin for en tur ut igjen. Men etter at hun fikk høre at treningsvenninna hennes skulle være med, da var hun like klar som storebror. 

Mens pappaen var en liten tur i redskapsbua og hjalp svogeren min med å flå et rådyr, så hivde ungene i seg fiskegrateng med stor appetitt. Ti over fem begynte de og kle på seg, eller det vil si, da begynte jeg å kle på dem. Faren kom inn døra, samtidig som vi gikk ut for å måke av bilen, som hadde fått noen centimeter velkomment hvitt pulver. 

Ti minutter etterpå er bilen og ungene klare, og mannen leter etter vottene sine, som det siste ham mangler for å være klar han også. En kjapp hadet-klem i vekslinga, og dermed var jeg aleine hjemme igjen. Jeg ryddet bort middagen, og krabbet inn under teppet. Helgas strabaser sitter dessverre fortsatt i kroppen, og jeg er svært takknemlig for at det ikke var meg som måtte oppfylle ønsket om skistadiontur i kveld.

Med så skigal familie, så blir det nok mange anledninger for å følge opp på både trening og renn etterhvert, også for meg! Og det skal være meg en glede å få gjøre det i så stor utstrekning som jeg klarer. Det spiller ingen rolle hvor gode de blir, så lenge idrettsgleden fortsetter å holde dette nivået også i framtida. Nå er vi i gang for denne sesongen, og det er veldig moro, og vel verdt et par blåfrosne tær! Jeg får investere i nye vinterstøvler!

Da jeg våknet i går så var kroppen så tung som bly. I flere dager har jeg gledet meg, og sett fram til, det som skulle være en historisk samling av tidligere kvinnelige ledere i Norges bygdeungdomslag. Siden organisasjonen ble stiftet så har det vært 13 kvinner ved roret. Jeg var nummer åtte i rekken. Det er jeg veldig stolt av! 

Flybilletter var bestilt, overnatting i boks, og besteforeldrene kom med fly på torsdag kveld, og var mer enn klare for å være barnevakter. Mannen skulle på arrangement med jobben på ettermiddagen og kvelden, så da passet det veldig bra at mamma og pappa har planlagt barnebarn-besøk for lenge siden. Alt lå flott til rette, men kroppen spilte overhodet ikke på lag med meg. Jeg stappet inn morfintabletter, og tenkte at formen kanskje ble bedre når jeg stod opp. Med skjelvende bein og gjennomsvett på ryggen så kom jeg meg i klærne, som jeg allerede hadde lagt klare, oppå den ferdigpakkede kofferten. 

Ungene hadde allerede i sekstida krabbet opp i gjestesenga mellom bestemor og bestefar, og veslejenta proklamerte at hun gledet seg til bollebakst og juletrepyntverksted mens storebror måtte en tur på skolen. Sjuåringen måtte misfornøyd sette seg i drosjen for å ha en kort dag med undervisning, før han også kunne ha hurradag, og være hjemme aleine med bestemor og bestefar. Da jeg ganske pjusk la fram at jeg vurderte å bli hjemme, så var han helt på tuppa fordi at jeg da kom til å ødelegge hele opplegget. “Mamma, du må dra!” 

Denne gangen lot jeg lysten vinne over fornuften, og pappa kjørte meg på togstasjonen, mer dopa enn på veldig lenge. 

Heldigvis hadde jeg god tid, og kunne bruke den tida jeg trengte på reisen. Vel framme på Oslo S, ringte jeg søsteren min, som kom og møtte meg. Sammen tok vi trikken, etter en kjapp vurdering av at formen min ikke klarte en utelunsj. Taco på kjøkkenet i leiligheten hennes var helt perfekt, før jeg stupte i seng.

Etter en lang hvil begynte jeg å gjøre meg klar for Theatercafeen, og ledersamling. Medisinene fungerte etter intensjonen, og jeg følte meg i grei form for en kveld med deilig mat, mimring og nye og gamle bekjentskaper. En liten peptalk med lillesøster i sofaen, før jeg tok på støvlettene og vandret ut i den kalde Tigerstaden. Det snødde, og julegata i Bogstadveien var tent. Inne på trikken var det godt og varmt, og jeg kikket ut på vindusutstillingene og slottsparken. Som vanlig var jeg ute i god tid, og ruslet litt rundt Nationalteateret. Plutselig kommer en kjent ansikt og gir meg en varm klem. Kristin var leder da jeg hadde mitt første år i sentralstyret, og sammen gikk vi inn og fant bordet vårt i det forholdsvis fulle lokalet.

Etterhvert kommer resten av gjengen ramlende. Presentasjoner, gjensynsklemmer og enormt god stemning. Det er en unik forsamling, med eksklusive erfaringer, gjennkjennbare historier og artige anekdoter. Alvorsprat og høy latter. Deilig mat og mange timer. 

Lenge etter stengetid ber vi endelig om regninga, og selskapet brytes motvillig opp. Noen skal rekke toget, noen fortsetter festen på et sted med lengre åpningstid, og jeg rusler lykkelig og fornøyd til trikken. Takk og pris for at jeg presset meg avgårde. For en gjeng! Jeg ser fram til neste gang! 

Jeg leste nettopp innlegget «Fordi de fortjener det!», av Christian Thorsnes. Makan til stakkarsliggjøring av oss som mottar ytelser fra NAV, har jeg sjelden sett. Jeg er av disse «stakkars» NAV-erne som for tiden mottar AAP, og mest sannsynlig vil jeg dessverre havne i gruppen for uføre i løpet av noen år. Jeg har vært gjennom en kreftbehandling som i seg selv var vellykket, siden jeg er kreftfri, men jeg har dessverre fått en rekke senskader. Dette har jeg skrevet om i mitt innlegg «Frisk, du liksom»

Jeg har vært i utlandet mens jeg har vært syk. Jeg har søkt om å få beholde AAP mens jeg var borte, og siden jeg ikke hadde behandling/oppfølging som kom i konflikt med reisen, så har jeg fått godkjenning av min flinke veileder hos NAV. De som er dømt, har så vidt jeg forstår, ikke fulgt disse reglene. Jeg tar forbehold i saker hvor tillatelsen er trukket tilbake i ettertid eller liknende. Men det må være rett å spørre hvorfor? De har åpenbart reist til tross for manglende godkjenning, og har nå «griseflaks» fordi EØS-reglene er helt «klinkokos»!

Jeg er ufattelig takknemlig for at det finnes ett sikkerhetsnett som fanget meg opp da jeg ble syk. Ja, jeg gikk kraftig ned i inntekt, men jeg fikk penger. (Diskusjonen om størrelsen på ytelsene er uansett en helt annen debatt.) Da jeg mottok disse pengene, inngikk jeg en avtale med NAV. Jeg fikk noen plikter, hvilket jeg anser som helt rimelig… Blant annet måtte jeg søke om lov til å reise utenlands. Hvis jeg skulle hatt oppfølging eller behandling så forstår jeg at jeg ikke burde få reise. Jeg kunne reist likevel, men da måtte jeg godta å få stopp i utbetalingene. Ikke urimelig i det heletatt! Jeg har fulgt reglene, og de fleste andre har gjort det samme.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vil ha meg frabedt at folk synes synd på meg fordi jeg ikke får reise utenlands uten å si fra til den som betaler. Får du nei på søknaden, er det helt sikkert en god grunn! Vi som mottar «trygd» har også et ansvar, og de som er straffet har brutt avtalen med NAV, og det føles urettferdig at denne avtalen nå kjennes ugyldig. Det rammer også oss som har fulgt reglene. Burde vi også kreve rettferdighet for de søknadene som ikke ble godkjent, og dermed den ferien vi ikke fikk? 

Herregud, jeg tror det tasser i veggen… eller kanskje det er i ventilasjonsvifta på kjøkkenet? Jeg skrur ned lyden på tven og er helt stille. Joda, det er noe som rasler. Jeg kjenner at hårene reiser seg på ryggen, og pulsen slår betydelig raskere. Hvis jeg skrur opp lyden på tven ekstra høyt så kanskje jeg ikke hører det lenger? 

Det krasler videre. Raske blikk mot kjøkkenet, kan det være temperaturforandringene, tro? Det er snart 10 kuldegrader ute. Da vil helt sikkert musa komme inn også. Jeg blir uvel. Det hamrer i brystet. 

ER vifta tett? Kan den komme ut på benken? Jeg tør ikke gå og sjekke… men det er brød på benken. Musepest er skikkelig farlig. Jeg MÅ gå og putte brødet inn på kjølerommet. Knekkebrødet også, selv om det ligger i en tett aluminiumsboks. Bare tanken på at det skulle rusle en uvelkommen gjest på lokket får appetitten til å forsvinne med lysets hastighet. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Åsså i dag som Rune er bortreist. Kanskje jeg skal lukke dørene, så den i hvertfall ikke kommer opp på soverommene. Nå ble det stille, herrejemini nå har den sikkert gravd og knasket seg inn i kjøkkenskapet. Den tar sikkert for seg av det store lageret med hvetemel og jasminris. Jeg er jo tross alt svært godt skodd for eventuell matmangel. Jeg blir kvalm. Spyttet samler seg i munnen. Jeg svelger og svelger…

Har jeg feller tru? Uff, om bare sønnen var våken. Han kunne gått på loftet og hentet ei felle, men aldri i livet om jeg tør å gå opp dit nå, det er sikkert hjemme-aleine-fest oppå der i kaldværet. «Når nettene blir lange, og kulda setter inn…» Han visste ikke hvor mye angst den linja kan bringe til en stakkars musefobiker, den godeste Alf Prøysen. Det er jo nå, det. Kulda har virkelig satt inn. 

Kan jeg vekke poden, tro? Han kommer til å le av meg. Dessuten så er han jo mørkredd, så da er vi vel like langt. Han tør ikke gå på loftet fordi det er mørkt, og jeg tør i hvertfall ikke, fordi det kan komme en illsint mus og hoppe på meg. Jeg har sett det før. Helt sant! 

Da jeg bodde i en kjellerleilighet på Bøverbru så hadde jeg mus i kottet. Jeg satte opp felle, og da spiste de andre musene opp den fangede musa. Kanibalisme! Jeg turte jo selvfølgelig ikke å ta ut fella, men det ordnet de visst opp selv. Og da jeg skulle flytte, DA hoppet ei mus etter meg, det er helt sikkert. Jeg trodde jeg skulle dø! Og da jeg bodde på Delet, så måtte venninna mi komme og ta ut mus av fellene for meg. Snilleste Trine!! Jeg er deg evig takknemlig! 

Nå tør jeg ikke å legge meg. Åsså jeg som er så trøtt. Nei, jeg tør ikke sove nå, tenk om det kommer ei mus og spiser av nesen min, jeg har hørt at det har skjedd. Med en komapasient. Kanskje. Eller kanskje det bare er en skremmehistorie? Sånn som spøkelser. Kjære farmor, kan du passe på meg? Det er jo det jeg pleier å tenke om spøkelser, at hvis de finnes så er jo farmor også et spøkelse, og da ville hun gått i ilden for meg hvis noen hadde prøvd å skremme meg.  Så jeg finnes altså ikke redd spøkelser. Jeg tror ikke de finnes heller, forresten. Men hvis de finnes, så er jeg altså ikke redd…

Men MUS, de finnes. Og jeg er redd! Livredd… Å mamma, kan du ikke komme litt før på torsdag? Det blir lenge å ikke sove fram til da. Men heldigvis så kommer Rune hjem i morra… Jeg får bare låse meg inne på soverommet i natt, heldigvis så ligger allerede ungene i senga vår, og der får de bare ligge i natt. Jeg kommer ikke til å hvile ett sekund. Tror jeg. 

Du tror jeg tuller, du? Jeg gjør ikke det! Jeg er vettskremt. Rune kommer hjem om ca 20 timer. Jeg kommer til å telle minutter…

Ett blikk på klokka forteller at det bare er noen timer siden jeg la hodet på puta. 02:23. Hvorfor våknet jeg nå? Jeg står opp og tasser inn på soverommene til barna. Begge sover rolig, lillesøster med armen rundt den store teddybjørnen sin, og storebror i en krøll innerst i hjørnet på senga med Kaptein Sabeltanndyna godt trukket opp under haka. Ingen av dem er skyld i oppvåkningen. Jeg stikker innom do, og rusler tilbake i seng.

Et kraftig hosteanfall river meg ut av søvnen igjen, og jeg skjønner hvem som er synderen. Mannens gjentakende hoste gir meg nesten samme følelsen som negler som skraper på en tavle, og jeg grøsser helt ned i tåspissene. Stakkars kjæresten min, han hoster til han nesten er tom for pust, og jeg hører at han står opp og går ned på kjøkkenet. Jeg antar han inntar en drøy dose hostesaft, for jeg kan ane en liten gruffelyd før han kommer og legger seg igjen. Dessverre synes ikke medisinen å ha særlig effekt, for hostingen gir seg ikke.

Ikke nok med at jeg ikke får sove, det er jo ikke så farlig siden jeg kan legge meg igjen når resten av gjengen har reist, men Rune skal avgårde med toget som går allerede klokka seks, og må opp allerede i firetida. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter en time med konstant hosting så er jeg passelig drittlei, og min bedre halvdel innser at det neppe blir mer søvn uansett. Gudskjelov så står han opp, og med et hadet-kyss så forsvinner bråket, og jeg kan rulle meg inn i dyna og legge meg til å sove igjen. 

Elleve minusgrader er ikke det jeg ønsket meg mest til frokosten, og etter hurtigsmurning av matpakker så må jeg begynne å leite fram vinterklærne. Guttungens vinterbukse har fått små hull på knærne, og jeg bestilte nye ytterklær på nett før helga. Det ble dessverre skikkelig vinter litt før jeg hadde trodd, og dermed må gamlebuksa holde poden varm fram til Posten leverer den nye. I følge sporingstjenesten så kommer den fram i løpet av uka. 

Veslejenta skal ha turdag, og med pappaen i Bergen så er det jeg som må kjøre i barnehagen. Heldigvis så har Volvo-appen ringt bilen varm, og med litt kraft i armene så får vi dratt opp dørene, og jeg slipper å skrape rutene. Det er vanndråper på ruta, og jeg setter i gang vindusviskerne. En ekkel metall-lyd etterfølges av et lite smell når armen på vindusviskerne skraper i ruta. Viskerbladet ligger igjen i isen. Jeg forbanner meg selv fordi jeg har kjøpt deler på Biltema, og ikke minst den dårlige kvaliteten på delen i seg selv. 

Heldigvis så tørker vannet, og jeg får levert uten å ha behov for viskerne. Etter å ha hengt opp vinterdressen i garderoben, og kysset godjenta farvel, så kjører jeg strake veien til Kverneland. Servicen er som alltid helt super, og en hyggelig kar blir med meg ut og skifter ut billigviskerne med originaldeler fra Volvo. Drøye 650 kroner lettere, så kan jeg nå få reine ruter, og forhåpentligvis så er det mer solide varer jeg har fått i festene denne gangen.

Vel hjemme igjen så unner jeg meg et ostekakestykke fra bursdagsfeiringa i går, og krabber litt frossen inn under to dyner for å ta en etterlengtet formiddagsdupp. Jeg setter på vekking, så jeg er trygg på at jeg våkner før skolegutten kommer hjem med bussen. Et umiskjennelig ubehag kryper oppover fra nakken på den høyre siden av hodet, og det føles som om noen spenner en jernring rundt hodet mitt. Migrene i anmarsj. En helt forventet kroppslig reaksjon på for lite søvn, og jeg hiver innpå migrenetabletter. Tre timer, sier klokka at det er før den ringer, og det er ikke mer enn jeg trenger etter den morran jeg har hatt i dag!

God “formiddag” fra meg, – over og ut!

Du vet det er noe spesielt på gang, når ungene kommer luskende fra sengene sine og spør hvor mye klokka er. De lister seg rundt og kommer tilbake etter tre minutter, og spør igjen. “Det er greit, sier jeg”. Løpende føtter i trappa, og en liten bråstopp foran døra til gjesterommet. En kort diskusjon om hvem som skal åpne døra, før de braser inn, og opp i senga til supertante!! 

Jeg krøller meg sammen under dyna, og sover videre. Verdens beste barnevakt er i huset, og jeg kan ta det helt med ro. Langt i det fjerne så hører jeg at ungene får mat, og at det besluttes at storbror ikke skal være med på jakt i dag, men heller rydde inn utelekene sammen med tante og lillesøster. Og med høye lyder, febrilsk leting etter rekvisitter, som to like votter, så forsvinner de ut av døra. Det har kommet SNØ i natt, og det siste jeg hører før døra smeller igjen, er at tante foreslår snølykt og akematter. Det er tross alt minst en hel centimeter snø på bakken! 

Jeg sovner igjen, og drømmer om apekatter som bråker utenfor huset. Virkeligheten er ikke langt unna, og når jeg står opp er klokka kvart over ni. Jeg tusler rett i dusjen, og akkurat i det jeg setter det ene beinet ut av dusjkabinettet så rives baderomsdøra på vidt gap av en fortvilet sønn. Han er kald på hendene, men nekter å bruke vanlig votter. Han leter etter to like hansker, men kan altså ikke finne annet enn enklinger. Iført et lilla håndkle så tasser jeg ned trappa, og finner fram to like hansker som har hengt til tørk på snora. Jeg oppdager at gutten også er forholdsvis sparsomt påkledd, og truer på ham en ullgenser, til sterke protester og argumenter om at lillesøster slett ikke har ullgenser hun heller.  Og med tårer i øynene av trass, så forsvinner han på dør med en siste kommentar om at jeg ikke burde mase om mer påkledning, siden jeg bare har på meg et håndkle, her i den kalde gangen! – Point taken! 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mens jeg smører meg frokost på benken så kommer flokken ramlende inn i gangen. Iskalde tåfiser blir resolutt hivd i badekaret av supertante, og mens boblene og det varme vannet tiner de kalde ungene, så benytter jeg anledningen til å vaske over badet. Siden de fortatt er litt for små til å være i badekaret uten tilsyn. 

Det lukter våte klær i gangen, og det synes at det ikke bare er rein snø som som er blitt med inn etter formiddagsleken. En runde med moppen er helt nødvendig, for å unngå blaute sokker og møkk i hele huset. Jeg forbanner nok en gang utforminga av gangen, hvor man må gå over den flekken som man tråkker inn, for å komme opp trappa til andre etasje. Det en nesten umulig å holde det reint. Planen er å bygge en ny inngang med en ganske stor gang, slik at alle de skitne klærne og skoene kan henges av før man kommer inn i trappeoppgangen. 

Det blir vel ikke i år, siden det ser ut som elgjakta vil vare evig, og at vinteren og telen nå setter en stopper for eventuelle støpeplaner for denne gang. 

Nå skal vi kose oss sammen med tante resten av helga, og i morra blir det en beskjeden feiring av bursdagen min som var for et par uker siden. Det beste er at lillesøsteren min er her hos oss, og at vi kan ha ei helg med mye skravling, spilling (Vi elsker Ticket to ride) og hygge!

Etter å ha ruslet oppe halve natta, trøstespist av halloweengodteriet i skapet i tre-tida, pusset tennene klokka 03:50, etter å ha ligget nedpå i en halvtime, for deretter å huske hva tannlegen sa om manglende spyttproduksjon, så var jeg ganske klar for å stå opp da ungene våknet halv sju.

I dag var det først fysioterapi, og deretter en svært uungåelig formiddagsdupp. Heldigvis, vil jeg si, så blir jeg helt ubeskrivelig trøtt etter lymfedrenasjen og da kunne jeg ta igjen litt søvn etter en natt med mange tanker og lite søvn. 

Det er sånn hver gang jeg skal på kontroll. Selv om jeg egentlig ikke har hatt noen dårlig følelse denne gangen, og dermed burde ha nervene på stell, så sniker frykten og klumpen i magen seg innpå natterstid. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mens jeg kjørte til Levanger så snakket jeg med bestevenninne Nina. Hun har en strålende evne til å roe meg ned, sånn at jeg kunne sitte på venterommet med ganske lave skuldre. Det hadde kommet på plass et fjernsyn på veggen og en ny sofa på venterommet på Gynekologisk avdeling. Jeg kunne dermed få siste nytt i sjakkfinalen, samtidig som jeg scrollet meg gjennom horder av spøkelser, skjeletter, blod og godteri på instagram og snapchat. Det var åpenbart at vennene mine har trykket denne festen til sitt bryst. 

I dag var det den gynekologen som stilte kreftdiagnosen min som var på jobb. Det var fint å treffe henne igjen, og hun tok seg god tid til å snakke med meg. Undersøkelsen var unnagjort mens jeg skravlet som en foss om halloweenfeiring, søsterbesøk og alt mulig annet. Jeg trenger vel ikke å fortelle dere at jeg får munndiarè når jeg er nervøs. Heldigvis så avbrøt hun meg, og kunne forsikre meg om at hun ikke fant noe annet enn det som er der fra før, altså kunne hun se skadene mine, men det var ingen tegn til svulster eller andre uhyggeligheter. 

Lett som en fjær kunne jeg sveve ned til bilen, etter det obligatoriske lykke-bildet som jeg legger på snap-story. Følelsen av å være godkjent for fire nye måneder er en god følelse. Jeg kunne fått lengre intervall mellom kontrollene nå, siden det er tre år siden jeg var erklært kreftfri. Men fordi jeg tar så store doser smertestillende, og dermed blant annet ikke kjente at jeg hadde et stort hull i tennene, så er det godt for meg å få en sjekk med jevne mellomrom. Da kan et eventuelt tilbakefall oppdages tidlig, og prognosene for kurasjon er høyere jo tidligere ting oppdages. 

Nå er jeg vel hjemme og har fått ungene trygt i seng. De har hatt en super kveld, og kom hjem med stappfulle bøtter. I morgen kommer søsteren min på helgebesøk, og vi gleder oss veldig til det. Supertante står enormt høyt i kurs hos ungene, og de har sett fram til helga i flere uker. Jeg må nok ta en kjemperydding i morra for at hun skal få en plass å sove, da gjesterommet har blitt brukt til oppbevaringsplass for alt mulig. 

Men med godkjenningsstempelet i panna, så er jeg veldig klar for november!

Foreløpig så har jeg klart å stagge halloweenhysteriet, og vi har nøyd oss med kostymer vi har i huset og en kjapp runde i det forholdsvis glisne nabolaget vårt. 

Vi bor veldig grisgrendt til så ungene må kjøre fra hus til hus, og den første gangen vi besøkte naboene, altså for to år siden, så ble de tatt litt på senga. Likevel så fikk ungene fulle bøttene sine (soddbøtter fra Inderøy slakteri) med både godteri og frukt og kjeks. I fjor sendte jeg melding til de fire husene vi hadde tenkt å besøke, for å spørre om det var i orden at vi kom, og alle ville veldig gjerne ha besøk av de små røverne mine. Vi fikk også besøk av bestevennen til sønnen, og sammen fikk de stappfulle bøtter. 

I år så har praten om halloween begrenset seg til at sønnen har sagt han vil kle seg ut som vampyr, og vesla vil være en sau. Sist gang bestemor var på besøk så sydde hun en blå kappe med høy krave til både storebror, OG til faren, siden vi akkurat da hadde en periode med ridder-dilla. Disse fine kappene laget av ødelagte dynetrekk, kan de bruke når de går tur i morgen. Veslejenta har en sauedrakt som jeg kjøpte for 50 krone på salg på cubus før jul i fjor, så alle tre er godt nok utstyrt. Jeg var i tillegg innom lekebutikken i dag og kjøpte et gebiss med huggtenner til vampyren, så da er vel alt i orden. Jeg er mest spent på hvordan far vil håndtere ansiktsmalingen, som ungene har store forventninger til…

Jeg stod på Obs! i formiddag og holdt i et gresskar, men siden ingen av ungene hadde nevnt gresskarutskjæring med ett eneste ord, så la jeg det tilbake i haugen, og gikk ut av butikken med melk og brød. Vi har skåret ut gresskar at par år, fordi ungene da har etterspurt det, men det er jo egentlig bare tull å skjære i mat, for deretter å kaste alt sammen til helga. Likevel kjøpte jeg med meg noen småsjokolader, dersom det skulle forville seg en skumling på trappa vår. Jeg tviler sterkt på nettopp det, men da kan jeg jo spise dem selv i overimorra.

Jeg håper ungene får en fin tur, og at naboene synes det er hyggelig at det kommer noen utkledde små på trappa deres. I år blir det også bare våre egne i følge med pappaen, og da er det kanskje til og med tid og anledning til en liten skravlepause. Den siste stoppen er hos farmor og farfar, og siden jeg har verdens beste svigermor, så regner jeg med at de kanskje får litt kveldsmat sammen med godisen. Hun pleier å være fornuften selv! 

Sjøl får jeg ikke med meg noen nabolagstur i år. Jeg skal på kreftkontroll klokka 18., og det er mye skumlere enn noen halloweenfeiring eller skrekkfilm til sammen. 

Vi satt i bilen og sa nesten ingen ting, på veien til Trondheim i går.  Jeg gruet meg ganske mye, for å sitte foran en sexolog og snakke om samlivet vårt, er jo ikke akkurat hverdagskost. 

Med et litt uklart bilde av hva en sexolog egentlig er, og med Esben Ester Pirelli Benestad som eneste sammenlikningsgrunnlag, så var vi vel litt småskeptiske begge to. 

Ei voksen dame med et fast håndtrykk og snille øyne kom og møtte oss på venterommet. Hun ba oss om å sette oss i den grå sofaen, og på bordet stod det vann og papirlommetørkler. Her blir det grining, tenkte jeg…

“Hvordan var det for dere å få den tøffe beskjeden om at Anne Marit hadde kreft?” spurte hun. Vi så på hverandre, og jeg tror faktisk at det er første gangen noen andre enn meg har spurt mannen min akkurat det spørsmålet. 

Det var litt rart å høre kjæresten min fortelle om hvordan han hadde det i forbindelse med min diagnose og behandling, og ikke minst om hvordan det var etterpå…da hverdagen kom, uten at ting ble som før. Vi har jo snakket om det, men det var både godt og vondt å høre at han forteller det til noen andre. Han har jo blitt minst like mye påvirket og rammet av dette som meg, og der jeg har støttet meg på ham, så har han måttet stå i stormen, se at kona hans forandret seg, måtte forholde seg til humør- og formsvigninger, og ikke minst må han ta over der jeg ikke lenger rekker til. Han må svare folk på hvordan jeg har det, men jeg tror ikke det er så mange som spør hvordan det går med ham. Han mener nok at han ikke har noe å klage på, at det er jeg som tross alt er syk, men det var ikke dette livet noen av oss så for oss, den dagen vi ble sammen, eller den dagen vi bestemte oss for å prøve å få barn.

Livet forandrer seg, jeg er utrolig takknemlig for at Rune står så utrolig støtt ved min side, uansett hvilke hindringer som møter oss.

Det var en god samtale vi hadde inne hos sexologen. Jeg fikk bruk for lommetørklærne, og gikk ut døra med et par hjemmelekser. Det er sånn at når man har strålt vevet så mye som jeg har, da blir det hardt og uelastisk. Ganske upraktisk, med tanke på at det vevet sitter øverst i skjeden. Det er ikke vanskelig å tenke seg resultatet, og medisinen er altså egentrening. Jeg må trene vevet mange ganger i uka, – som jeg har fått beskjed om og hjelpemidler til, før. Det er kjedelig og vondt, og det gjør at jeg ikke kan legge dette bak meg. Samtidig så er det vanlig at folk må trene seg opp igjen etter sykdom. Jeg har vært på rehabilitering, og jeg har fått denne beskjeden før. SÅ det er vel bare å brette opp ermene og sette i gang. 

I tillegg til at jeg skal trene så skal vi i fellesskap bli flinkere til å snakke sammen, gjøre ting sammen, både med og uten unger, og vi skal klemme hverandre oftere. Det var den hyggelige delen av leksen. Og så skal vi tilbake og snakke med den hyggelige damen over jul. Forhåpentligvis så har hjemmeleksene gitt oss et enda bedre samliv.

Jeg synes hjemmeleksene var til forveksling like de jeg tror folk får på samlivskurs, og jeg tror alle par kan ha godt av denne medisinen, uavhengig av om man har hatt kreft eller ikke. Så hvis du synes det er litt vanskelig på hjemmebane, så snakk sammen, og ta en pause fra hverdagen sammen. 

Vi skal i allefall følge instruksene!

I dag måtte jeg bake. Ikke fordi jeg hadde så veldig lyst til det, eller fordi jeg plutselig våknet og var så veldig opplagt, men rett og slett fordi det var tomt for brød. Veslejenta ba så pent om at vi skulle bake boller også, og når man først er i gang, så er det ikke så mye ekstra arbeid å lage en ekstra deig. 

Vi har en grei arbeidsfordeling når vi baker, vesla og jeg. Jeg finner fram ingrediensene, og hun rører ut gjæren. Så hiver vi alt opp i bakstebollen og lar Kenwooden gjøre resten. Og som vanlig bruker jeg ikke oppskrift, men slumper til deigen ser og smaker bra ut. Og mens deigen hever seg, så slapper vi av med den nye superfavoritten, Anne-Cath. Vestly. Denne gangen på film.

Mens Mona og Mats finner lastebilen, så baker jeg ut brødene. Og etterpå ber jeg om hjelp til å få bakt ut bolledeigen. Min gode hjelper svikter ikke, og snart ligger det tre brett med boller på benken. Så er det bare heving og steikinga igjen. Brødene blir først klare, siden jeg bakte dem med lunken væske. Bollene fikk bare kald melk, og bruker derfor lenger tid. Akkurat som jeg planla. Og etter en drøy time så er resultatet ferdig! Nå blir det matpakker i morgen også.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvis du trodde et dette var et sånt “Se hvor flink jeg er” -innlegg, så tar du feil. Etter at det siste brettet er ute av ovnen så stuper jeg i seng. Vesla koser seg med ferske boller og Regnbue-Ruby på nettbrett. Og etter ei stund så “leker” vi mor og bestemor og barn. Jeg er den skrøpelige bestemora som ligger til sengs, og hun lager mat, går på jobb og skifter på dokkene sine. Jeg kan begrense meg til å ta i mot tøy-gulrøtter, rose den deilige maten, og passe barnebarna mens mammaen er på jobb. 

Jeg foreslår at mammaen går en tur på kino, og føler meg samtidig som verdens verste mor, som dytter på ungen enda mere skjermtid. Men jeg MÅ sove. Og med en is i neven og nettbrettet på bordet så er det kino på barnerommet, og jeg sovner en halvtime til. I døs hører jeg at Peppa Gris fortsatt er like populær, før Daidalos prøver å lure småspiker i den spennende labyrinten på nrk. 

Jeg orker ikke å stå opp. Jeg ser på klokka, men kreftene strekker ikke til mer enn et lite glimt, og så døser jeg bort igjen. Jeg tror det er sant det der med at hørselen virker lengst. Så selv om resten av kroppen knapt reagerer, så hører jeg hele tiden at veslejenta har det bra. Og etter en lang hvil til så står jeg opp. Det begynner å nærme seg at gutta kommer hjem fra elgjakt, og jeg synes jeg bør få til middag på en søndag. 

“I dag blir det spagetti!”, sier jeg. “HURRA!” svarer hun som får favorittmaten til middag. Jeg legger kjøttdeig til tining i kummen, og koker vann i den store kjelen. En pakke med fullkornspasta er 5 porsjoner, står det utenpå, og mens jeg steiker kjøttet så koker spagettien. Toros spagettisaus får en raus slump med matfløte, før jeg dekker på bordet og hører jegerne komme klampende inn døra. Storebror griper etter en nybakt bolle, men får en verbal smekk på fingrene av lillesøster, som allerede sitter ved bordet med gaffelen klar. Og mens gutta vasker hendene så øser krølltoppen på tallerkenene i hurtig tempo. Hun kan nesten ikke vente, så mye gleder hun seg. 

Jeg anstrenger meg for å holde humøret mens vi spiser. Hodet dundrer, og aller helst vil jeg gå og legge meg igjen. Jeg rydder bort middagen mens resten av gjengen tar et nødvendig bad, og etterpå leker ungene mens jeg tar tida på løpingen deres. Det er ufattelig at guttungen har kroppen full av overskudd etter å ha gått i skogen i hele dag. Vi får med oss at Magnus Carlsen taper sin første kamp i Fischer-sjakk, før mannen følger ungene på badet for tannpuss og legging. 

I morgen skal vi på St. Olavs til samtale hos sexolog. Det er mange utfordringer i samlivet etter at man er kvitt kreft i livmorhalsen. Jeg er spent og gruer meg litt, men tror også at det blir lærerikt og nyttig. Vi skal også levere alle de innsamlede skolesekkene med det samme vi er i Trondheim. I følge organisasjonen, Jabez Verden, så skal sekkene sendes i månedsskiftet november/desember. Det er moro at et innlegg skrevet på et kvarter i ren frustrasjon, kan gi slike positive ringvirkninger. 

Det er jo en god trøst på en ellers ganske kjip dag.