Bakgardina – hverdagen som samfunnsengasjert kreftoverlever

Det første jeg så på mobilen da jeg våknet i dagtidlig var en snap med bilde av min gode venninne Lene sine vakre rosemalte tregjenstander. Hun skulle stå på stand på husflidsmesse på Inderøy i dag, og jeg bestemte meg umiddelbart for å ta med veslejenta til kulturhuset Akset. 

Etter en snartur innom Bohus for å bestille lintøyskap på tilbud og apoteket for å hente spesialbestilt medisin så var det et hav av biler som møtte oss utenfor rådhuset på Inderøya. Det var åpenbart flere enn oss som hadde lyst til å se hva de flittige hendene rundt omkring i nærområdet hadde laget til denne messa, og det var stappfullt av folk både i kafeteriaen og inne i messehallen. Det første som fanget interessen var massevis av fantastiske votter, til en pris som knapt dekket garnkostnaden. Men det er ikke første gang jeg er på messe, og klok av erfaring så er det lurt å gå en runde før man bestemmer seg for hvor man skal handle. 

Metervis med flotte produkter fylte både vegger og gulv i de mange båsene innover i lokalet. Vakre broderier, heklede duker, rosemalte kaketiner og utskårne klokker. Utvalget var enormt, og vi kikket og snakket og koste oss. På en stand litt innover i kaoset stod det ei dame og solgte esker med dukkeklær. Krølltoppen var solgt. Spesielt en eske med truse, strømpebukse, kjole og en rosa tåteflaske var spennende. Jeg hadde sagt at hun kunne få velge en ting hun hadde lyst på, og nå var det nok tida for å løse inn løftet hun hadde fått av mamma. “Er du sikker på at det ikke er noe annet du heller vil ha, da?” sier jeg. Og etter å ha tenkt seg om, så går vi videre. Hun stopper og kikker på noen andre dukkeklær, og noen utrolig fine forklær med både rosa enhjørninger, og røde nisser. Men etter en runde, hvor mammaen investerer i nytt dørskilt, så går vi tilbake til dama med dukkeklærne. Øynene hennes leter et øyeblikk, før hun går bestemt bort til den esken med den rosa tåteflaska, og hun sier til selgeren at hun gjerne vil kjøpe disse klærne. Med ivrige hender så tar hun imot posen, og overlater til mamma å få vipps til å virke. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har nå gått en rundtur, og vi bestemmer at det er tid for en liten rast. Et enormt utvalg av kaker står fristende på et langbord i kafeteriaen, og vi må gå en runde og kikke på alle sammen før vi bestemmer oss for hver vår svele, og en grønn makron til mor, og en sandwich-is til dattera. Det er trangt om plassen, men vi overtar et stort bord etter en gjeng damer som er ferdige. Vi rekker akkurat å sette oss, før det kommer en familie på fire, og spør om det er ledig sammen med oss. Det er det, selvfølgelig, og vi småsnakker litt med dem, før vi anser oss for ferdige til bords. Nå er vi klare for en ny runde i messehallen.

I et hjørne så står det en kar i røde klær og dreier. Han spør vesla om hun ikke skal prøve å dreie sin egen plystrepipe, og hun er ikke så vanskelig å be. Påført vernebriller og med alvorlig mine så lytter hun mens Oddvar tålmodig forklarer hvor viktig det er at hun gjør som han sier, og så starter han dreibenken. Uten å nøle, og med stødige hender så dreier de to rødkledde ei vakker pipe. Og når den første lyden kommer ut av pipa, etter at dreiemesteren har satt i et trestykke i enden, så lyser øynene til jenta mi av stolthet og glede. Nå må du smøre den med matolje når du kommer hjem, sier Oddvar, og vesla nikker alvorlig, men veldig fornøyd. 

Jeg har nevnt det i ett annet innlegg, men lillesøster er allergisk mot kløe. Hun er ikke allergisk mot ull, altså, men klær som klør er det umulig å få på henne. Vi går forbi en stand som selger nydelige ullsett som visstnok ikke skal klø. Jeg lar henne få prøve både vottene og lua, og de går umiddelbart gjennom nåløyet. Denne sjansen kan jeg ikke la gå fra meg, og vi investerer i en vakker og hvit ny ull-lue, votter og hals med hjerte-knapper. 

Jeg har ikke glemt de fine vottene som hang rett innenfor døra, og vi går tilbake til Krambua hobbylag, hvor jeg kjøper tre par votter og fire par strømper. Gutta våre må jo også ha varme føtter og hender til vinteren. 

Riktig så fornøyde med både handel og tredreiing går vi tilbake til bilen, akkompagnert av glade plystrelyder fra en selvlaget fløyte. Det er ikke verst på en lørdag! 

PS. Jeg får ikke lagt ut bilder av fløyta og dukkeklærne, for begge deler ligger sammen med vesla i senga i natt!

Jeg tilbringer veldig mange timer om dagen med pc-en i fanget. Jeg leser alt av nyheter, jeg tråler meg gjennom alle nettavisene; vg, dagbladet, nrk, nettavisen, hadeland, oa, ringblad, t-a, adressa og en hel masse flere. Jeg ser distriktsnyhetene og dagsrevyen, og jeg hører på radio. Jeg er en nyhetoman. Jeg liker å være oppdatert, jeg lar meg begeistre og provosere, og jeg liker å diskutere.

I dag er en av nyhetssakene at sjaman Durek ikke får utgitt boka si hos Cappelen Dam forlag. Det skulle bare mangle. I begynnelsen så ristet jeg bare litt på hodet, og tenkte at folk må få velge sin egen måte å leve på, og jeg tenkte at prinsesse Märtha også måtte få velge sin egen vei i livet, enten det gjelder valg av kjæreste, tro eller yrkesutøvelse. Jeg synes det var en riktig avgjørelse da det ble avgjort at hun ikke lenger skulle bruke tittelen sin i kommersiell virksomhet, og det var fornuftig at Durek ikke deltok i prinsesse Ingrids konfirmasjon. 

Men, nå har det gått for langt. Når man påstår at vi som har fått kreft VIL ha det, da mener jeg at streken er passert for LENGE siden! Jeg synes oppriktig synd på prinsessens døtre, foreldre og øvrig familie. De må sitte og se på at denne mannen utnytter prinsessens tittel (selv om hun ikke kan bruke den direkte kommersielt, men indirekte er tittelen og statusen hennes den eneste grunnen til at han er kjent) og at han sverter kongefamilien gjennom å ydmyke Märtha ved å utlevere sexlivet og forholdet deres. 

Men det aller verste er at jeg klikker på sakene som handler om denne mannen. Jeg ergrer meg over min egen nysgjerrighet. Det beste hadde vært å ikke gi ham oppmerksomhet, for det er jo det han ønsker seg. Han får metervis med spalteplass aldeles gratis. ALLE vet at han har gitt ut en kontroversiell bok. Hvor mange hadde visst det hvis han ikke var sammen med Märtha? Hvem hadde han nådd uten hennes kjendisstatus? INGEN!! Ingen ville brydd seg om hva en skrullete, selvfiksert, livsfarlig sjarlatan hadde skrevet i en bok som ble utgitt i USA? INGEN! Og det er vi som gir ham muligheten til å spre sitt budskap. VI som klikker på sakene om ham, pressen som skriver om ham og Märtha som promoterer ham. Vi burde slutte med det, men det er ikke så enkelt…

Det er mange andre saker som hadde trengt litt mer journalistisk graving, faktisk tror jeg de aller fleste saker trenger mer oppmerksomhet enn denne mannen. 

-Sånn, nå har jeg skrevet av meg frustrasjonen, og så håper jeg at jeg klarer å la være å trykke på klikk-lokkematen som nettavisene legger fram for meg. 

Lykke til du også!!

I dag føler jeg meg litt tom. Jeg har visst ikke så mye å skrive om. 

Jeg elsker Alf Prøysen sine tekster. Han skrev i en årrekke lørdagsstubber for Arbeiderbladet, og den ene heter “som vanlig”. I den forteller han hvor vanskelig det er å finne på en ny stubb hver eneste uke, og at han ikke akkurat er så stolt av alt han har levert fra seg. Mange tror at Alf Prøysen i hovedsak har skrevet tekster for barn, siden han var godt kjent som barnetimeonkel og som Romeo Klive i serien Kanutten, som han spilte med blant andre, Anne-Cath. Vestly, men han har altså en enorm portefølje med tekster for voksne også.

Prøysen er en undervurdert forfatter. Jeg har lest alle bøkene med hans samlede tekster, og det er utrolig mye visdom og rom for ettertanke i de tekstene. En av mine absolutte favoritter er sangen “Du skal få en dag i mårå.” 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For en vakker tekst. 

Du ska få en dag i mårå, 
som rein og ubrukt står, 
med blanke ark og farjestifte tel.
Og da kæn du rette oppatt ælle feil i frå igår
og så får du det så godt i mårå kveld.
Og om du itte greier det, og ælt er like trist, 
da ska du høre suset over furua som sist. 
Du ska  få en dag i mårå,
som rein og ubrukt står,
med blanke ark og farjestifter tel.

Jeg har begynt å synge den for guttungen når han skal legge seg. Han er ikke så ivrig på “Kjære Gud”, eller “Bygda” som jeg synger for lillesøster, men Du ska få en dag i mårå, den reflekterer vi over. 

En annen magisk tekst av Prøysen er denne: 

Eventyr

Og guttungen låg i en yr fantasi
med feber mens slekta gikk sakte forbi,
dom snufse og gret og sa ”stakkars’n Kal!-
da kom det ei hæinn som var varsom og sval.
”Du skal vara med meg du,” sa dauden.

”Å det er nå så mye je skulle ha gjort
og bedt omforladels ved himmelens port,
je sa så my’ stygt om a Martina Eng,
je kæin itte vente no paradisseng.”
”Hu har sagt litt om deg og,” sa dauen.

”Og slik som je ljaug, je var æiller som folk,
je er skuldig a Klara for tre liter mjølk,
je fekk med ei krone og enda litt tel
og det vart tel coca og en karamell.”
”Je ska ta det på hemveg,” sa dauen.

”Jeg trudde at dauen var fali og stygg,
men du leie meg du, du er rolig og trygg.
Nå er jeg så trøtt, får jeg legga meg ned
i armkroken din der je trur je finn fred?”
”Ja, her ska du såvå,” sa dauen.

Første gang jeg fikk opp øynene for denne var da en god venn av meg, Ketil Kolstad fremførte den på Stiklestad. Jeg har aldri glemt den opplevelsen, den er antakelig den fineste kunstformidlingen jeg har opplevd!

Så ble det da ett blogginnlegg i kveld, likevel. 

Og om du skal høre på en eneste sang i kveld, så let fram Knut Anders Sørum sitt album som som rett og slett heter Prøysen… der får du mange av de andre perlene som Alf Prøysen har laget.

For to år siden så døde farmoren min. Hun forlot oss om kvelden på min 37-års dag. Jeg er fortsatt ganske sint på henne for akkurat det. Jeg rakk akkurat ikke å komme på sykehjemmet før hun trakk pusten for siste gang, heller. Da jeg braste inn døra, etter at de hadde ringt etter meg, så stod en ukjent sykepleier og monterte på henne en sånn krage som skal hindre at kjeven faller ned, slik at munnen blir åpen. Hun var fortsatt varm da jeg la kinnet inntil hennes, og jeg ropte til henne at hun skulle våkne en siste gang.  

“Det gikk så fort”, sa sykepleieren.”Jeg holdt henne i hånda og plutselig så var hun borte. Hun bare sluttet å puste.” Jeg tok hånda hennes, og jeg kjente på de tynne fingrene som jeg hadde holdt i så mange ganger. Tårene trillet nedover ansiktet mitt, og jeg ba om å få være litt alene. Jeg sang for henne, og jeg følte at hun fortsatt var i rommet, men ikke i det tomme skallet som lå i senga. 

“Kjære Gud, jeg har det godt. 
Takk for alt som jeg har fått. 
Du er god, du holder av meg, 
kjære Gud, gå aldri fra meg. 
Pass på liten og på stor. 
Gud bevare far og mor, og alle barn på jord. 
Natta farmor! Jesu navn sova godt. Passe Jesus oss.” 

Denne sangen sang vi sammen hver eneste gang jeg overnattet hos henne. Og de siste ordene var noe min onkel Lars hadde sagt da han var liten, men som vi alltid avsluttet med før nattaklem og soving. 

Jeg ringte til søsknene mine som var i bursdagsselskap i klubbhuset på stadion. Jeg hadde kjørt dem dit på kvelden, og jeg var lei meg for at jeg ikke hadde kjørt innom på vei hjem. Det er 5 minutter rask gange til sykehjemmet fra stadion, og de kom med det samme. Så stod vi der, alle tre og holdt rundt hverandre. Og vi tok de elskede smykkene hennes av henne, og vi tok ringene som hun alltid hadde sagt at vi skulle få den dagen hun ikke var mer, og vi tok dem på oss. Det var en god stund vi delte der, vi tre søsknene. 

Før på dagen hadde hun sittet i senga mens jeg var der og vi snakket sammen. Jeg var litt forkjøla, og spurte henne om det var greit at jeg dro hjem for å hvile, og så kunne jeg heller komme til henne på morran dagen etter. Hun som alltid var opptatt av barnebarnas helse, var helt med på at jeg skulle hvile meg. Jeg ga henne en klem, og vi vinket til hverandre. “Jeg er glad i deg, farmor,” sa jeg. “Jeg er glad i deg også, jenta mi,” sa hun. “Vi ses i morra!”, var det siste jeg sa til henne. “Ja, vi ses i morra”, svarte hun, og smilte til meg.

Det er den eneste gangen hun ikke holdt ord, overfor meg. Vi hadde er helt spesielt forhold, og jeg savner henne, og tenker ofte på henne. Det vil si, jeg savner den hun var før hun ble preget av sykdom. De siste årene var hun ikke seg selv, og på en måte så var jeg glad for at hun fikk slippe å gå og være gammel og syk og ikke seg selv enda lenger. 

Jeg er lei meg for at mannen min og ungene min ikke ble kjent med den ekte farmor, men de husker dessverre bare sykehjemsfarmor. Når de blir større så skal jeg fortelle om den farmora som kjørte oss på fest. Hun som ble rasende på politiet fordi de ga broren min en (velfortjent) fartsbot, og hun syntes så synd på ham at hun hjalp ham med å betale bota. Hun som i en alder av over 80 år, satte sin ben i et fly for aller første gang, fordi lillesøsteren min hadde familiedag på folkehøgskolen sin på Karmøy, og vi to var de eneste som hadde anledning til å reise for å besøke henne. Hun som kunne gå i butikker i et tempo og med en energi som en topptrent idrettsmann ville misunt henne. Hun som stekte verdens beste vafler, og som var uendelig stolt av og glad i oss.

Tusen takk for alle de uendelig mange fine minnene, farmor. 

Hvil i fred!

La meg først si at å fylle år er noe jeg setter stor pris på, siden jeg slett ikke tar det som en selvfølge. 

Dagen startet med hvisking og vekking med pakke på senga, før mannen dro avgårde på jobbreise allerede klokka sju. Jeg kunne begeistret pakke opp et elektrisk varmeteppe, noe jeg innbiller meg at mannen har kjøpt i pur egeninteresse. Jeg pleier nemlig å stikke mine kalde skanker bort på ryggen hans når vi har lagt oss, og det er sikkert ikke så veldig behagelig, eller hyggelig, å få tåfisene mine inntil magen i stedet for hodet mitt på armen sin. 

Da vi kom oss ut av senga, jeg og ungene, så hostet lillesøster så hun nesten ble blå i fjeset, og jeg kom på at hun kom opp i senga vår i natt, så tett som ei potte og måtte få nesespray og vann for å få sove igjen. Mens jeg smurte matpakkene så kom hosten hyppig, og matlysten var helt fraværende. Konklusjonen ble at hun fikk bli hjemme, noe som ikke falt i særlig god jord hos han som skulle på skolen. Mandager er nemlig kort dag for han, og da kommer han hjem med skolebussen og vi koser oss med aleinetid bare han og jeg. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men humøret steg heldigvis noen hakk da vi avsluttet frokosten med marsipankaken som var igjen fra i går, og han fikk med seg kakaotermosen som ble overflødig da hun som egentlig skulle på tur med barnehagen ikke kunne dra. 

Etter at skolegutten hadde reist avgårde i drosjen så foreslo jeg at vi jentene kunne ta en ekstra hvil. Forslaget ble sånn passe godt mottatt, og jeg rasket med meg ipad og øretelefoner opp i senga. Etter omtrent 30 sekunder så ser hun meg i øynene og sier at hun ikke er trøtt, og at hun heller vil se Kodetropp O på nrksuper. Jeg samtykker, og ruller meg godt inn i dyna. Plutselig har det gått halvannen time, og krølltoppen kiler meg i ansiktet. “Mamma, kan jeg få is?” Litt i svime så sier jeg ja, og legger inn betingelse om at den skal fortæres i egen seng. Begeistret tripper hun til fryseren, og jeg hører det rasler i ispapir før jeg sover en halvtime til. Da står vi opp og legger oss på sofaen. Jeg merker at potetopptaking er krevende for en kropp med fatigue.

Storebror kommer hjem med bussen, og jeg ringer tilbake til de som har prøvd å nå meg mens jeg sov. Det er veldig koselig med alle gratulasjonssamtalene jeg har fått i dag, fra foreldre, onkel fadder, tante, bestemor, samt bestekompis og lillesøster! 

Svigerfar ringer også med gratulasjon, og han lurer på om odelsgutten vil være med å ta opp de siste potetene. Han og svigermor har tatt opp den store potetåkeren vår i dag, og jeg vet ikke hva vi skulle gjort uten dem. Siden leksene var unnagjort så fikk pjokken på seg kjeledressen, og han forsvant avgårde til skogs. 

Da han kom hjem så ble vi enige om at hamburger var grei middag, siden førstevalget mitt, sushirestauranten, er stengt på mandager, og lillesøster forlangte spagetti. Det er et gatekjøkken rett borte i veien, og de tar gjerne i mot bestillinger på telefon. Ungene ville være aleine hjemme i de 5 minuttene det tar å hente maten, og vi kunne sette oss til bords for bursdagsmiddag klokka kvart på fire. Et kvarter senere så kunne jeg rydde bort, og ungene satte seg sammen i godstolen for å se på Scooby Doo sammen. Lillesøster har brukt opp strømmen på nettbrettet, så felles-tv er det digitale tilbudet i kveld. Mens enigheten råder så trenger jeg enda en hvil, og jeg slukner i det øyeblikket jeg legger hodet på puta.

Jeg våkner av at min bedre halvdel ringer og spør om jeg har funnet regnklærne hans som han skal låne bort til en kamerat som er på rep, og ikke finner sine egne. Det har jeg selvsagt glemt, men med lommelyktlysing og litt leiting så finner jeg dem på loftet. 

I uniform, med en blomsterbukett i anledning bursdagen min, så henter kompisen regntøyet og vi kan låse dørene til kvelds. Vi holder på med Mormor og de åtte ungene- bøkene om dagen, og vi begynte i kveld på den tredje boka. Ungene er veldig ivrige, og ber om enda ett kapittel hver gang jeg prøver på avslutning. Jeg synes det er utrolig koselig å lese akkurat disse bøkene for dem, og er derfor lett å overtale når de spør så pent. Vi kommer langt i boka før klokka er så mye at sengetid er passert for lengst, og uten protester går de lydig til sengs. 

Jeg scroller gjennom alle de utrolig hyggelige hilsningene på facebook, og prøver å svare på hver og en. Bursdag er gøy, selv om formen har vært sånn passe i dag. Feiringa tar vi når lillesøsteren min kommer på besøk om fjorten dager, og nå skal jeg spise opp de siste kakebitene sammen med et glass cola, før jeg tar kvelden. – Ett år eldre enn i går. Det føles fint!

Med stillongs og gummistøvler så var vi klare for potetopptaking med guttungens egenproduserte opptaker. Med utgangspunkt i gårdens kasteopptaker så hadde han selv satt sammen foten til gravemaskinen fra sandkassa og en bolt som passet inn i hullet på foten så var ideen ganske god. Dessverre oppdaget han ganske fort at farten og kraften manglet på tråtraktoren. Da var mamma og lillesøster gode og ha.

Utstyrt med krafsa og to potetbøtter så skulle altså fårene til pers. Og etter at bonden selv hadde hugget gjennom et par poteter så fikk mamma lov til å overta den tyngste jobben. Heldigvis så er åkeren ganske bratt, slik at man slipper å stå helt på hodet for å få fram jordens epler, som det kalles flere steder i landet. 

Vi kunne etterhvert slå fast at de seks kuldegradene vi hadde for ei stund sia har nådd ett stykke ned i jorda. Noen av potetene må kasseres med frostskader, og det er jo den store fordelen med at vi plukker en og en potet, at vi ser grundig på hver enkelt før vi putter den i bøtta. Frostskadde poteter blir rett og slett ødelagte fordi stivelsen brytes ned. Potetene blir bløte der frosten har kommet til, og bløte poteter råtner og råten sprer seg til friske poteter som ligger inntil i samme pose, bøtte eller haug. Derfor er det viktig at disse potetene kasseres allerede på åkeren.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter to fårer og en full tilhenger så var vi slitne og leie. Da ville vi heller inn for å kose oss med film, popcorn og tente lys. Mannen var igjen ute på elgjakt, og jeg synes vi har bidratt godt til sjølberging hele gjengen i dag!  

Det hviskes og tiskes i baksetet.

Pappaen har nettopp sagt at vi må stoppe for å kjøpe kake på butikken på vei hjem fra familieselskap. “Hyyssjj, det er hemmelig! Hørte du hva pappa sa, mamma?” sier krølltoppen med det rosa sommerfuglskjørtet. “Nei, sa han at vi skulle stoppe for å kjøpe en drake?”, sier jeg med påtatt uinteressert stemme.

“Nei, mamma. Vi må stoppe for å kjøpe noen nye klea til deg på Extra, mamma.”, fortsetter datteren med ivrig stemme. “Ja, ei brun skjorte!” følger storebror hjelpsomt opp. “Å ja,” sier jeg. “Akkurat det jeg ønsker meg!” 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Baksetet fniser, og ber om å få høre Mormor og de åtte ungene på radioen, mens vi kjører mot butikken. Jeg smiler for meg selv, og finner fram telefonen med lydbøkene og Anne-Cath. Vestly sin koselige stemme på Spotify. 

Utenfor Extra så får jeg streng beskjed om å ikke se inn i butikken, og mens jeg sjekker nyhetene på mobilen så handles det hemmeligheter som gjemmes under et pledd mellom setene i baksetet. “Ikke lov til å kikke, mamma!”

Vel hjemme så får jeg beskjed om å gå inn og sette meg i stua. Og mens jeg tar av meg skoa så kommer veslejenta løpende med en bukett med gule roser og roper: “Gratulerer med dagen som er snart, mamma!” “Oi, så fine blomster! Kjøpte dere dem på butikken da vi stoppa?” “Ja, ble du ikke overraska?” “Jo, jenta mi, jeg ble veldig overraska, og veldig glad! Tusen takk!”

Mens jeg snitter blomstene så hører jeg mer hvisking i gangen, etterfulgt av et lite dunk og banning fra mannen. Jeg antar at kaka har ramlet i gulvet.  Småkjekling om skylddelingen blir avløst av at poden kommer inn med hendene på ryggen. “Mamma, du må gå i stua. Og det er ikke lov til å kikke på kjølerommet!” Jeg tar med meg blomsterbuketten og setter meg for å se slutten på Stjernekamp. Ungene kommer og gir meg nattakos, og faren følger dem på badet og får dem i seng. 

Jeg smiler for meg selv over hemmelighetskremmeriet og den deilige spenningen som ungene viser over den kommende bursdagsfeiringen. I morgen blir det hardt å ikke kikke i kjølerommet, men jeg skal nok holde meg til tyvstarten på feiringen i morgen ettermiddag. Bursdag er moro, men oppladingen er nesten enda mer spennende!

Jeg har følt at formen har vært ganske bra ei stund. Turen til Kreta var en stor energipåfylling, og det var også fint å få et avbrekk med høstferie hjemme på Jevnaker. 

Det var så deilig å kjenne at kroppen spilte på lag med meg, og at jeg ikke trengte å sove i timevis på dagtid. Håpet om at ting skulle normalisere seg syntes å formalisere seg, og jeg har til og med begynt å tenke litt på mulige arbeidsutplasseringsplasser. Etter ett helt år på arbeidsavklaringspenger så har jeg foreløpig vært for syk til å kunne prøve ut arbeidsevnen min. Jeg har hatt mer enn nok med å følge opp på hjemmebane, og fysioterapien som er så nødvendig for at lymfesystemet mitt ikke skal gjøre beinet mitt om til en tømmerstokk.  

Dessverre har denne uka vært et langt og tungt tilbakeskritt. Allerede på mandag, etter jeg hadde vært og plukket ut nye hvitevarer så kjente jeg at kroppen trengte hvile. Og hver dag etter det så har jeg sovet og sovet og sovet. Både på dagtid, på ettermiddagen og om natta. Det har vært blytungt å stå opp når klokka har ringt på morran, og humøret synker også på linje med formkurven. Jeg blir sur, bråsint og veldig lei meg. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Overgangen fra de gode dagene blir ekstra hard, når håpet om en varig bedring så brutalt blir knust gjennom de lange timene til sengs. Dessverre har også smertene bestemt seg for å minne meg på hvordan det kan være. Flere gode uker med lite hurtigvirkende morfin, har de siste dagene blitt erstattet av maksdoser av det meste jeg kan ta. 

Jeg håper at dette er et kortvarig tilbakeskritt, og at flere av de gode dagene vil komme tilbake raskt. Jeg vet jo nå at det er mulig, og jeg føler at tålmodigheten vil bære frukter etterhvert. I mellomtida så stiller mannen min opp, som han pleier, og ungene må ta litt ekstra hensyn til mamma, som de pleier. 

Jeg er en person som har hele livet i håndveska. I allefall nesten. Absolutt alle som kjenner meg vet at om de skulle trenge noe akutt på fest eller tur eller hvor som helst, egentlig. Anne Marit har det! 

Ett eksempel:
Den gangen poden gikk ned trappa hos Oppdalsporten og fikk ei skikkelig flis i fingeren. Mamma hadde både pinsett, nål og plaster i veska.

Paracet, gnagsårplaster, sy-sett? Har det!

Neglelakk, våtservietter, hurtiglader? Jada!

Hårstrikker, solkrem og Canesten (!) 

Men nå må jeg rydde… den nye veska er mindre enn den forrige, og jeg tror kanskje at noen av sakene ikke er like nødvendige lenger… Men det er vanskelig å legge ut ting som jeg tror jeg kanskje kan komme til å få bruk for. 

Veslejenta hjelper mamma med sortering. Trenger jeg virkelig to neglelakker, tre leppepomader, to øyeskygger i samme fargepalett, to leppestifter, og uendelig mange kontaktlinser? En del av medisinene er også ute av bruk og kan godt kasseres. Hårspenner, strikker og kulepenner… Jeg tar ut så jeg bare har igjen to av hver. 

Brystnåla tar jeg også ut, selv om jeg fikk bruk for den en gang. Tante operasangerinne hadde utekonsert og kjolen var alt for lang. Håndveska hadde en provisorisk akuttløsning hvor vi laget en liten splitt i kjolen ved å heise litt på skjørtet med nåla. Det fungerte til hun rakk å få byttet kjole! 

Jeg er forøvrig veldig fornøyd med den nye veska. Jeg kjøpte den på Kreta, etter jeg hadde gått forbi og kikket på den flere ganger. Den har mange rom, så det er mulig for meg å samle nye nødvendigheter! Og nå som jeg har ryddet så kanskje jeg husker det meste av hva jeg har også. Kanskje. Men det meste er altså på plass, om jeg, eller noen av de som kjenner meg, skulle få bruk for det!

Det er akkurat slik jeg liker at det skal være! Og jeg har til og med sørget for en liten mappe med det aller viktigste slik at jeg kan hurtigbytte veske ved behov!

Etter vi fikk handlet den nye oppvaskmaskinen og det nye fryseskapet så var utfordringen å få dem på sine respektive plasser. Fryseskapet skulle opp trappa, og den ødelagte fryseboksen skulle ned. 

Jeg bør nok i den anledning nevne at vi har trapper med sving og høyt rekkverk. Det var ikke akkurat salmer som kom ut av munnen på dem som skulle forflytte de tunge gjenstandene, kan jeg love. Men nå står det nye skapet ved siden av den andre fryseren, og jeg benyttet anledningen til å ommøblere slik at jeg får plass til et skikkelig lintøyskap der den gamle fryseboksen opptok plassen, 

Oppvaskmaskinen var et annet kapittel. Aller først så hadde mannen min en så stor åpenbaring at han ropte på oss alle sammen. “Kom og se! Og la meg bare si det med en gang, det er ikke jeg som har lagt den der!” 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det har seg slik at mannens hodelykt har vært sporløst forsvunnet en lang stund. Han har leita, og jeg har leita. Ungene har benektet enhver befatning med lykta, og til slutt måtte han gå til det skritt å kjøpe en ny. Og med den nye lykta godt plassert på hodet så skulle han nå i gang med bytting av oppvaskmaskin. Da han tok vekk sokkelplata under vasken så fant han altså den bortkomne lykta. Akkurat der han han hadde lagt den fra seg da han prøvde å fikse den rare lyden i oppvaskmaskinen for ei stund siden. Han flirte litt av seg selv, og vi andre benyttet anledningen til å erte ham litt skikkelig.

Men å skifte oppvaskmaskin er ikke bare bare. Spesielt når man ikke har fått med seg at det finnes flere bruksanvisninger… Jeg kan innbille meg at det også er en liten smule irriterende at kona sitter og googler filmer med monteringsanvisninger, og hjelpsomt bemerker både det ene og det andre… Guttungen er også svært hjelpsom når faren holder på med verktøy, så han var umulig å få i seng. Så med to svært gode hjelpere så ble til slutt oppvaskmaskinen behørig montert på plass, sønnen kunne finne senga, og mor kunne kjøre den første vasken, – uten hverken lekkasjer eller ulyder av noe slag. 

I dagtidlig så kunne en stolt storebror demonstrere den nye maskinen, og lillesøster var svært fascinert av bestikkskuffen. Beundringen over den nye maskinen bidro til at begge satte inn eget servise etter frokosten, og jammen fulgte de opp etter middag også. Jeg krysser fingrene for at de gode vanene varer lenger enn nyhetens interesse…