På lørdagskvelden så stod jeg på badet og pusset tennene da jeg hørte et lite pip. Ja, et sånt pip som når røykvarsleren begynner å bli tom for batteri. Jeg har som tidligere fortalt, en skikkelig “dille” på blant annet pipelyder, og derfor var det helt avgjørende at jeg fant den riktige røykvarsleren og fikk byttet batteri før jeg la meg. Jeg lyttet og lyttet, men det kom ingen lyd fra hverken barnas rom eller gangen. Jeg ropte på gubben, og han kom på at han også hadde hørt denne pipelyden, men at han trodde den kunne komme fra fryseren.
Ikke helt frysertemperatur
Fryseren er av litt eldre årgang, og da vi åpnet lokket så kjente vi med en gang at ting ikke var som det skulle. Det var rim på kjøttpakkene og det var ikke iskald luft som slo mot oss. Da mannen målte temperaturen så var den bare 5 kuldegrader. Heldigvis så var det meste fortsatt tæla, men vi måtte begynne og flytte de viktigste tingene over i den andre fryseren, som allerede er ganske så full.
Fryserhavari på en sen lørdagskveld er ikke akkurat det mest praktiske, siden butikkene var stengt, og vi måtte vente helt til i dag med å få kjøpt en ny. Heldigvis så var det mest fiskepinner, ferdigpizza og is som må kastes.
Dette må kasseres…
Men, en ulykke kommer sjelden aleine, og vi har i lengre tid ventet på at oppvaskmaskinen skulle ta kvelden også. Den har bråket og kaklet med de rareste lyder i flere uker, og vi har ikke turt å la den gå uten at vi har vært våkne og tilstede. Den får også avløsning nå som vi må på handletur til el-butikken uansett.
Dette blir altså en skikkelig pung-reise, som min farfar ville ha sagt. Mye penger ut på en gang. Samtidig så er jeg glad for at vi fikk reddet det meste av verdi i fryseren, og at den ikke gikk i stykker da vi var på lang sommerferie. Jeg har hørt om slike tilfeller hvor hele frysere med innhold bare må kondemneres. De kan ikke engang åpnes, men graves ned med igjentapet lokk. Gasser som bedervet kjøtt produserer er visst direkte farlig!
Så ting er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Og jeg håper at svigerfar kommer og hjelper oss med å bære ned den gamle og opp den nye, siden fryserne våre står i annen etasje.
Ungene mine er helt på mammas linje når det gjelder reisetid. Vi kjørte sørover på ni timer, – blank, og med et snev av konkurranseinstinkt høyst latent hos både sjåfør og passasjerer så la vi i vei fra Jevnaker klokka kvart over ti, med målsetting om å gjøre det enda bedre. – Selvfølgelig innenfor forsvarligheten og førerkortets grenser.
Første stopp var allerede en planlagt kortavstikker til Grinakervev. Jeg har snart bursdag, og i den anledning så hadde jeg ønsket meg duker og brikker laget på veveriet på Tingelstadhøgda. Jeg fikk penger av mamma og pappa og med god hjelp av ungene så ble det nye smykker til alle bord og benker!
Neste stopp var også planlagt. Drive-in på Lillehammer McDonalds ble likevel supplert med en kjapp do-tur etter vi hadde stått i bilkø for å få maten. Men maten ble fortært i bilen i full fres oppover Gudbrands vakre dal. 20 mil var rundet på et blunk, og vi tok en ny proviantering og tissepause på Dombås.
Vi passerer faktisk bare ei fylkesgrense på turen, og den er akkurat halvveis. Det viser godt hvor drøye avstander det er i vårt langstrakte land. Jeg har, etter fylkessammenslåinga i Trøndelag, bare flyttet til nabofylket. 60 mil hjemmefra. En hel dags kjøring…
Vi bestemte oss for at vi ville kjøre hjem før vi spiste middag. Wienerpølser i lompe og brød. Innkjøpene skulle foretas på Extra på Mære. Vi lå godt an i forhold til å utlikne rekorden på kjøretid.
Pappaen kunne fortelle at jaktlaget hadde felt 3 elger i dag, og at farmor hadde kokt grønnsakssuppe. Det var nok til alle. Vi tok likevel den stoppen på Mære.
Halv åtte svingte vi inn gutua hjemme. I kjøretid tror jeg vi var raskere enn turen nedover, men vi hadde noen flere lengre stopper på veien opp. Fortsatt en veldig respektabel tid, og jeg merket godt at jeg hadde sittet i ro i samme stilling i mange timer da jeg kom fram. Ungene forsvant avgårde etter faren sin da vi hadde parkert, og de var innom farmor og spiste suppe. Jeg bar inn bager og ting, og veltet ned i godstolen. Mannen fikk oppgaven med å bære inn de 50 flaskene og 10 posene med eplejuice, samt den store kassa med epler.
Kort oppsummert så har dagen i dag blitt tilbragt i senga. Det er helt som forventet, men fortsatt kjedelig. Veslejenta har fått en lei tørrhoste og har slappet av sammen med meg. Gutta våre har vært på elgjakt hele dagen, og jeg venter dem inn hvert øyeblikk som helst. Det blir pølser til middag. Pølsene som vi kjøpte i går.
Vi dro til Hadeland på høstferie på søndag. Etter en rekordrask reise på “bare” 9 timer, så har vi rett og slett hatt fullpakket program. Derfor har jeg prioritert å være tilstede i øyeblikkene og ikke i hverken blogg eller andre skjermer. Det føles fint!
Tur med Zara, tantes hund
Mandag var jeg hos min faste behandler her på Jevnaker. Hver gang jeg er hjemme på ferie så prøver jeg å få en time hos Thip. Hun både masserer og gir meg fotsoneterapi. Det er ofte hardhendt behandling, men jeg blir alltid bedre både i sinn og skinn etter å ha vært der.
Tirsdag hadde vi den store epleinnhøstingsdagen. Vi startet med epleplukking, og deretter satte vi opp den reneste samlebåndsfabrikken. En fortsatte med epleplukking, en vasket eplene med høytrykksspyler, en kastet epler i eplemoseren, en presset eplene mellom pressduker i eplepressa og tømte over på 25 liters dunker, og jeg kokte eplejuicen opp til 75 grader før jeg tømte det over i emballasje. Jeg hadde kjøpt ferdig vaskede flasker som jeg steriliserte i stekeoven før jeg fylte dem opp og korket dem. I tillegg hadde pappa fått tak i treliters vinposer som vi kunne fylle direkte med varm eplejuice direkte fra kjelen. Tilsammen laget vi 150 liter ureist eplejuice av usprøytede epler fra eplehagen som min kjære avdøde farfar plantet. Han hadde fylt 100 år i august i år.
“Igelsrud spesial”, kaller ungene denne fantastiske drikken. Og vi skal stappe bilen så full vi bare kan med juice når vi reiser hjem på lørdag. En liten utfordring er at jeg ikke var så flink til å pakke lite da vi dro, men hadde allerede ganske stappfull bil på nedoverturen. Men vi får vel stable opp til taket og legge det tunge i bunn. Det går nok bra!
I går dro vi på badeland på Raufoss. Ungene elsker å bade, og på Raufoss er det både sklier og bølgebasseng. Superonkel er 198 cm og tryggheten selv i det store bassenget, og alle tre er ganske svømmedyktige (spesielt med armringer) og ikke redde for noen ting. Om de går under så kommer de opp igjen som en fiskedupp. Tre timer er veldig lenge for mor, men ikke lenge nok for ungene. Vi hadde dog lovet å komme på besøk til oldemor/bestemor på Eina, hvor hun hadde varmet kjøttkaker og funnet fram sin overlegne hjemmebakte lefse og i tillegg hadde hun stekt et stort fat med vafler med hjemmelaget jordbærsyltetøy. Vi spiste til vi nesten sprakk.
Min kjære operatante Gunda, og mitt 4-årige søskenbarn kom også og spiste sammen med oss, og det var kjempehyggelig å høre siste nytt. Hun fortalte at hun skulle til Busan i Sør-Korea og synge ved en skipsdåp. Vi heier kjempemasse!
I dag var det slutt på kreftene etter å ha vært litt for hard med meg selv. Et lite besøk i det nye huset til bestevenninna mi, og en bakeristopp på Hadeland Glassverk var alt jeg fikk til i dag. Etterpå sov jeg i tre timer mens resten spiste middag, før vi spilte en runde med Ticket to ride og spiste enda en runde med eplekake.
I morgen skal jeg ha litt aleinetid uten unger, og skal da teste ut lunsjmenyen hos Lokstallen i Røykenvika sammen med den andre bestevenninna mi (jeg er velsignet med tre stykker!). Dessuten må jeg pakke bilen sånn at jeg får med mest mulig epler og eplejuice. Lørdag er det full dag med kjøring, så jeg må nok også hvile meg opp også. Det har vært en kjempefin ferie, selv om vi ikke rakk alt vi skulle ønske. Tida går så fort og det er så mye å holde på med. Sønnen min sa det som vi nok føler alle sammen, “Mamma, jeg vil ikke hjem, jeg!” Det er den beste attesten en ferie kan få!
I fjor begynte jeg å strikke. Jeg har strikket bittelitt før også, tovede tøfler, skjerf og noen votter, mens større prosjekter har strandet på grunn av undertegnedes medfødte utålmodighet. Jeg husker jeg begynte på en genser på videregående. Den var i blått og hvitt bomullsgarn, og jeg er ganske sikker på at den kunne blitt ganske fin. Det fant jeg dessverre aldri ut, siden jeg aldri ble ferdig med den.
Men i fjor så strikket jeg altså min aller første genser! Jeg har fortalt om den genseren før. Det var datteren min som valgte garnet (på en matbutikk), og jeg strikket den uten mønster på ren impuls. Jeg var godt fornøyd med resultatet, men mottakeren nektet å bruke den, siden den klødde og dessuten var for høy i halsen, selv om hun hadde godkjent halshøyden før jeg felte av. Resultatet ga meg likevel motivasjon til å starte på et større prosjekt, en genser til meg selv. Og hjemme på ferie så reiste jeg innom ei venninne som har startet garnbutikk i huset sitt. Hos Martine fikk jeg tak i både garn, pinner og mønster, samt flere gode råd om hvordan jeg skulle klare å fullføre en Sara-genser!
Storfornøyd med eget resultat
Jeg tror jeg hadde et sterkt behov for å gjøre noe som ga konkrete resultater. Når man ikke har en jobb å gå til så føler man seg utrolig ubrukelig. Og selv om jeg bruker det meste av tiden og kreftene mine på å følge opp barna og familien vår, så synes det så veldig lite sånn “over langen” at man har orket å lage middag eller vasket klær. Jeg trengte noe mer konkret.
Sara-genseren er strikket på tykke pinner i størrelse 5,5, og du ser framgang i arbeidet du har i fingrene. I tillegg strikket jeg den med striper, slik at jeg skiftet farge med jevne mellomrom, noe som også ga en motivasjon. Jeg klarte til og med å lese og følge oppskriften, slik at raglanfellinga ble vellykket. Herrefred for en tilfredsstillelse å ta på seg den genseren!
Og med ett vellykket resultat ferdig, og grønt garn til overs, så strikket jeg en ny genser til veslejenta i samme mønster. Rosa og grønt alpakkagarn var tydeligvis nøkkelen til å få henne til å bruke ullgenser. Denne klør ikke, og hun elsker å bruke den!
Jeg var i så godt driv med den strikkinga at jeg strikket en genser til storebror også, men da jeg hadde festet den siste tråden på den genseren, da var det helt slutt på tålmodighet og strikkelyst, og den bortlovede genseren til mannen, den ligger fortsatt i nøster i en pappeske under senga på gjesterommet.
Jeg har også begynt å forstå det med garn-dilla. Da jeg var på Røros så fikk jeg gode tips om nettsider som selger garn. Og i et svakt øyeblikk med 50% fram til midnatt, så kjøpte jeg klokken 23:50, en hel eske med alpakkagarn som var tenkt til en hvit jakke med grønn bord til meg selv. Jeg liker aller best å strikke “på frihånd”. Det er sikkert fordi jeg ikke liker å rekke opp, og da vil jeg heller lage egne mønstre enn å følge noe jeg ikke får til. Forskrekkelsen var ganske stor da jeg åpnet esken og den var full av grønne nøster. Jeg gikk tilbake på bestillingen og oppdaget at i tidspresset hadde jeg skrevet feil i bestillingen og byttet om på antallet hvite og grønne nøster.
Nå er jeg godt i gang med den grønne jakka. Jeg har aldri laget jakke før, og håper at jeg er kommet så langt at mamma kan hjelpe meg å klippe åpning når vi skal til Hadeland på høstferie i neste uke. Jeg tror jeg blir godt fornøyd med dette prosjektet også. Jeg håper at iveren holder seg til jeg blir ferdig, og enda en stund til, slik at jeg kan få strikket den genseren jeg har lovet til mannen!
September er over, men det er fortsatt viktig å ha fokus på at man MÅ huske å ta celleprøve! Jeg har skrevet om det før, men vil gi dere et lite innblikk i hvor vanvittig det er å faktisk få livmorhalskreft. Dette er det opprinnelige innlegget jeg skrev til nrk.no.
Jeg har ikke publisert det på bloggen før, og lar dere nå få lese hele teksten.
OG TA CELLEPRØVER!
Den første dosen cellegift blir sprøytet inn i årene mine.
Frisk du liksom… En historie om livet etter kreft.
Kreftfri! Etter 36 strålinger og 5 cellegiftkurer så kunne legen fortelle at det ikke var tegn til kreftceller i den nedbrutte kroppen min lengre. Svulsten på 8 cm var ryddet av veien gjennom et helvete av kvalme, smerte, slapphet, hjemlengsel og trua på at det snart var over. 7 uker av sommeren 2016 var tilbragt på St. Olavs hospital. Permisjon i helgene ga etterlengtet nærhet til barna på 2 og 4 år, og en kjærlig armkrok av han som egentlig skulle blitt ektemannen min den 9. juli dette året. Vi måtte utsette bryllupet, men det var jo bare en ørliten bagatell i den uvirkelige sammenhengen.
Etter flere uker på sofaen var jeg endelig klar for å bygge meg opp igjen. Nå var det på tide å ta tilbake livet og hverdagen. En slow start fylt med fysioterapi, opptrening og noen timer jobbing i uka var helt perfekt. Selv om jeg egentlig følte at forventningskravene kom i bråeste laget, så var det ingen som sa noe om at ting ikke funka, og drømmejobben var tross alt verdt å stå på litt ekstra for.
Arbeidsprosenten økte. Men hodet fulgte kanskje ikke helt med. Lederjobben var krevende å fylle, og plutselig var jeg ikke lenger arbeidsfør, men langtidssykmeldt med dårlige utsikter for en videre karriere. – For en utrøstelig sorg og for et ubeskrivelig nederlag!
Smertene økte og det lille overskuddet jeg hadde forsvant. En kropp forvridd i fosterstilling på sofaen med grusomme magesmerter som bare kunne lindres med sterke morfinpreparater. MR-undersøkelser avdekket omfattende stråleskader i bekken, tarmer og muskulatur. Jeg var ødelagt av behandlingen som hadde reddet livet mitt.
Det var ikke slik en jeg hadde sett for meg hverdagen da jeg fikk beskjed om at jeg måtte forberede meg på et tøft halvår etter at diagnosen var fastslått. Hovedfokuset var full kurasjon, og jeg var nok ikke veldig mottakelig for å høre om det som kunne komme etterpå, for senskader er noe som skjer «de andre» og ikke meg.
Men gradvis skjedde det meg… – Å starte dagen med å bryte seg ut av senga for å være med å få barna klare for skole og barnehage. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg så gjerne VIL. Koke havregrøt og mase om påkledning. Varme klemmer og et stort vemod når de forsvinner ut døra, mens jeg rydder opp, sjekker facebook, ser litt på TV, setter på en klesvask og går og legger meg igjen, totalt tom for krefter. Etter noen timers søvn så står jeg opp og henger opp klærne. Hviler i godstolen mens jeg leser litt for å prøve å holde hodet i aktivitet. Tar meg sammen for å lage middag (hvis jeg orker det den dagen) og gleder meg veldig til flokken min skal komme hjem til omfavnelser og historier om dagens aktiviteter.
Latter og familiehygge ved middagsbordet avbrytes av at jeg styrter på badet med intense magesmerter. Og når mannen min må ut og ta «økta» på gården eller følge opp der jeg ikke strekker til, så overlates ofte ungene til hver sin ipad, mens jeg tusler til sengs med smertestillende fordi smertene truer med å overta hele tilværelsen.
Når jeg skal på butikken, til fysioterapeut eller være supporter på karusellrenn så må jeg planlegge og hvile meg på forhånd, – og ikke legge noen planer for kvelden eller dagen etterpå. Da går det som regel fint, men det er krevende å ofte si nei til sosiale opplevelser og aktiviteter man så gjerne ville deltatt på.
Det er vanskelig å forklare at man er «frisk» igjen, uten å være frisk. Forventningene fra omverden er jo så store. Reportasjer om kreftfriske som sykler Trondheim-Oslo, jobber fullt og som trener seg proppfulle av overskudd og livskvalitet kan virke som en rød klut for meg, siden de bidrar til å føle meg enda mer ubrukelig, maktesløs og unormal. Livredd for at folk ser på meg som lat, sytete og selvmedlidende. Jeg som var kjent for å være et ja- menneske, den som fikser og den som støtter. Og nå har kreften tatt fra meg så utrolig mye slik at jeg plutselig ble en helt annen. En som er konstant sliten med sterke smerter, litt deprimert og sur, – og så ser jeg jo i tillegg skikkelig feit ut, opphovnet av lymfødem som jeg er.
Fastlegen har gjort sitt beste, men har både korte konsultasjoner og manglende spesialkompetanse. Jeg ble derfor henvist til klinikk for senskader, og etter lang ventetid siden det bare var åpent annenhver fredag, fikk jeg hjelp til å komme videre av flinke spesialister. Jeg ble sendt til rehabilitering på Røros.
Det er stor skam at klinikk for senskader på St. Olavs nå er nedlagt, selv om behovet bare øker og øker!
Rehabiliteringa har gitt ny giv og nytt håp for meg. Jeg er heldig som fikk komme til Røros og oppleve å bli tatt på alvor av noen av de dyktigste i landet. Det er galskap, det er samfunnsøkonomisk uetisk og det er en forferdelig tragedie for de som ikke får dette tilbudet, når det finnes kapasitet til å ta imot enda flere, men det bevilges ikke midler.
Selv må jeg begynne å akseptere at livet ikke blir sånn som jeg hadde tenkt, men at jeg må gjøre det beste ut av det jeg har fått tildelt. Selv om det ikke akkurat nå innebærer deltakelse i arbeidslivet. Livet er jo faktisk det som skjer både på godt og vondt, og jeg er tross alt takknemlig for at jeg lever og får oppleve at ungene mine vokser opp.
Det er få som forstår hvordan det føles, men det blir stadig flere. 1 av 3 får en kreftdiagnose i løpet av livet og vi er mange overlevere! Mange har senskader og grusomme ettervirkninger, og alt for mange av oss blir kasteballer i et system som er svært dårlig tilpasset langvarige behandlinger og rehabilitering.
Så til statsråd Høie: Det er på tide å sørge for et pakkeforløp for senskader! Øk antall plasser på rehabilitering, sørg for å utdanne flere leger og mer helsepersonell med spesialisering i seinskader og for all del; Vær rustet for en tsunami av kreftoverlevere! Dere er allerede for seint i gang!!
Etter den søte kløe, kommer den sure svie, sies det. Det er nok sant i mange sammenhenger, og i dag ble vi vekket av en febervarm gutt klokka tre. Det hjalp nok ikke å komme seg fort hjem i går, når han allerede var gjennomkald da han spilte fotballkamp. Jeg angrer meg for at jeg ikke truet på ham ullstillongs i tillegg til ulltrøya som han motvillig tok på seg da vi skulle dra i går. Med klaprende tenner så fikk jeg høre de bevingede ordene i bilen hjem: “Mamma, jeg skulle hørt på deg!”
Mannen hadde siste jaktdag for ei stund i dag, og forsvant til skogs mens jeg kjørte veslejenta i barnehagen med is-skrapte ruter. Det hadde frosset på bilen, og av en eller annen grunn så ville ikke bilen starte parkeringsvarmeren da jeg logget meg på Volvos One-Call-app. Det må jeg finne ut av før det blir skikkelig vinter.
Jeg rakk også en kjapp tur innom det nyåpnede biltema-senteret for å kjøpe bursdagsgave til niesen min som fyller to år, før jeg kunne legge meg på fysioterapeutbenken og få ukens lymfedrenasje. Min fantastiske fysioterapeut fungerer også som en utmerket samtalepartner, og det er ikke få verdensproblemer vi løser på de hyppige timene vi tilbringer sammen. Man blir jo ganske godt kjent når man ses annenhver uke i flere år. Jeg har det samme forholdet til min andre fysioterapeut også, som i tillegg er kreftkoordinator i kommunen. Disse to damene er gulle-gode, og jeg har enormt stort utbytte av både drenering og gode samtaler hver eneste uke. Jeg er så takknemlig for at de orker å høre på!
Hjemme ventet sjuklingen i sofaen. Vi har sett Scooby-Doo, mens jeg har strikket litt, og ikke minst så sov jeg i et par drøye timer, mens han fikk laste ned ett nytt lastebilspill på nettbrettet. Lillesøster skulle hentes i tre-tida, og storebror ville gjerne øve seg på å være aleine hjemme, mens jeg dro til barnehagen. Siden farmors bil ikke stod utenfor nabohuset så fikk jegeren en telefon om ståa, slik at vi hadde en backup dersom jeg skulle bli forsinket eller forhindret fra å komme meg hjem.
Det har nemlig skjedd før. Typisk nok så skjedde det den aller første gangen ungene skulle være helt alene hjemme. Etter lange formaninger om å holde seg i ro, ikke krangle og ikke røre hverken komfyr, fyrstikker eller andre farligheter mens jeg bare kjørte bort på naboeiendommen for å hente mannen som jobbet på åkeren. Vel framme ved jordet så skulle jeg bare kjøre passasjeren i møte bortover halmstubben, slik at vi skulle være så raske som overhodet mulig. Plutselig så hører jeg et dunk, og det venstre framhjulet har kjørt seg bom fast i ei usynlig tomfår i kanten av jordet. Der stod jeg, med ungene aleine hjemme, og en irritert mann som overhodet ikke så verdien av jordekjøring i det heletatt… Gudskjelov tok svigermor telefonen, og hun kunne gå bort til ungene mens jeg måtte skru på hengerfestet på bilen, mens mannen måtte gå bort for å hente traktor for å få dratt meg opp på veien igjen. Litt slukøret kom jeg endelig tilbake til ungene og spurte om de synes jeg hadde vært lenge borte? Sterkt oppslukte av Disney Junior så sende de meg et spørrende blikk, og trakk på skuldrene. Jeg tror de 20 minuttene føltes mye lengre for meg enn for dem. I følge farmor så hadde de knapt registrert at hun kom, og langt mindre gitt uttrykk for noe savn av mor eller far. Heldigvis får jeg vel si.
Barnehagehentinga gikk etter planen, og vi kunne reise hjem til kylling og ris til middag.
Ved middagsbordet begynte jeg å få en velkjent stikking i tinningen, og det føltes som noen satt og stakk piler opp gjennom nakken min og inn i hjernen. Migrene er noe jeg har levd med så lenge jeg kan huske, og heldigvis så får jeg ikke lenger anfall like ofte etter jeg kom i overgangsalderen etter strålebehandlingen. Det er vel den eneste fordelen jeg kan si at jeg har fått etter kreften. Men helt borte er migrenen min altså ikke, og jeg stupte inn i medisinskapet etter å ha sjekket at mannen kunne reise på kontaktmøtet som vi skulle ha med læreren i 2. klasse. Jeg har heldigvis som regel god virkning av de tradisjonelle migrenemedisinene, og etter å ha sovet en lang stund så stod jeg opp kun med en liten murring i høyre side av hodet.
Snytepapir, termometer og migrenemedisin.
Migrene er en forferdelig sykdom. Jeg har hatt anfall som har vært så kraftige at jeg har blitt innlagt på sykehuset med frykt for hjerneblødning. Smertene er så intense at man nesten ikke tror det er mulig. Hjertet mitt blør for de som ikke får medisiner som virker, fordi de blir for dyre for staten. Det er det gale vanvidd! Samfunnet som helhet vil spare mye mer på at disse menneskene kan jobbe og leve som normalt, enn at de ligger i kalde og mørke rom med smerter som får strålebehandlingen til virke som en bagatell. Gudskjelov så går det over, og man slipper unna smerten for en periode igjen. Men mange blir uføre på grunn av denne sykdommen, og det må da være dyrere å betale uføretrygd til disse enn å betale medisiner som kan holde dem i jobb slik at de bidrar med både skatt og arbeid. Men disse tallene holdes merkelig nok adskilt, og selv om det vil gi en stor pluss på bunnlinja for AS NORGE, så gir det heller store minuser i medisinbudsjettet til helseministeren.
Jeg krysser fingrene for at det tas til vett, og at pasientene får den beste medisinen tilgjengelig!
Etter å ha tilbrakt stort sett hele dagen i senga i går, så var formen heldigvis bedre da jeg våknet av at det kom unger i senga i sekstida. Etter det vanlige morgenkaoset med klær, feil klær (disse sokkene klør, mamma), matpakker, frokost og pakking av sekker, så svippet jeg veslejenta i barnehagen, mens elgjegeren sørget for å få skolegutten i drosjen. En kjapp opprydning da jeg kom hjem ble etterfulgt av halvannen times dupp. Klokka stod på vekking, neste på programmet var tannlegen.
Vel forberedt på borring så la jeg meg bakover i tannlegestolen, ba om bedøvelse, og lot det stå til. En halvtime etter var jeg godt bedøvd i halve fjeset, og kostet E6 hjem. På gårdsplassen stod en bil fra brannvesenet, og jeg kom på at det var i dag vi skulle ha tilsyn. Etter en telefon fra svigermor, som lurte på om jeg var kommet hjem, eller om hun måtte låse opp for brannkonstabelen, så dukket det opp en uniformert kar.
Både jeg og mannen min er opptatt av brannsikkerhet, og heldigvis så hadde vi alt på stell. Både røykvarslere, brannslukkings-apparater og pipa fikk tommel opp, og det eneste han kunne ønsket seg var en automatisk dørlukker på branndøra i kjelleren. Jeg videreformidler beskjeden i kveld.
Etter at brannmannen forsvant ut døra, så dukket etterhvert skolebussen med sjuåringen opp, og det var lekselesing med vokalregler. A E I … Telefonen ringer, det er NRK Trøndelag som vil ha et intervju om skolesekkene igjen klokka fire. Psykologen melder om at hun er sykmeldt, og timen klokka 15.30 blir avlyst. Good to go for nrk.
Det tikker inn sms fra jegeren, han rekker ikke å hente i barnehagen, ei heller fotballtrening. Jeg hiver poteter i kjelen, mens jeg snakker med svigermor på telefonen, og skrur på steikeovnen for å varme fiskepinner. Hun kan se etter her hjemme, mens jeg henter i barnehagen og snakker i radio. Veslejenta får bli med til nrk, og sitter i ventesofaen og tegner, mens mor snakker engasjert om skolesekker.
Klokka er halv fem når vi går/løper ut døra på nrk, for oppmøte for podens fotballkamper er kl 17, jeg har sagt jeg skal samle sekker på parkeringsplassen på skolen, og vi må hjemom for å hente fotballstjerna. I tillegg bør begge ungene ha i seg et par fiskepinner, som ligger i steikeovnen på ettervarming. Potetene, som er ferdig kokte, forblir urørte. Vi går for medbrakte fiskepinner i lompe. Kvart på fem så sitter vi i bilen, jeg løper inn igjen etter boblejakka mi. Det er seks varmegrader og vind på stadion. Av erfaring så blir det bikkjekaldt å stå på sidelinja.
Vel framme på skolen så stiller jeg og vesla oss ved bakluka på volvoen for å ta imot sekker, mens fotballspilleren stikker ned på banen. Jeg lover at vi skal komme etter, når vi har tatt i mot sekkene. Bilen blir full! Jeg setter et par av sekkene utenfor bilen, og går ned på banen for å heie. Gjensynsgleden er stor for hun som møter venninnene sine ved kaffevogna. Og de tre jentene tar alvorlig på seg gjesteroller som kaffeselgere, sammen med mammaen som har det egentlige ansvaret. Innimellom leker de med dokker og spiser brownies som kaffemamman har bakt. Her lider ingen nød.
Det er to lag som gjester Egge IL i dag. Det blir to kamper, og mye frysing. Endelig blåser dommeren i fløyta for siste gang, og vi løper opp i bilen med en blåfrossen fotballspiller på slep. Keeperspill er kjørlige saker når sola går ned. Bak bilen står det et lass med skolesekker. Jeg stapper bagasjerommet til randen, og smeller igjen bakdøra. Det skrangler i tenner i baksetet, og jeg skrur varmen på fullt. Gradestokken viser to grader, med en snøstjerne ved siden av… Jeg beklager hvis noen hadde tenkt å levere sekker etter kampen, men jeg måtte forte meg hjem før guttungen frøys til is.
Endelig hjemme så hiver jeg i ungene kveldsmat. “Vil du ha gryn eller havregryn? – SVAR DA!” Utålmodigheten skinner kraftig igjennom, og ungene skjønner at mamma begynner å bli sliten. Varmeflasker i sengene, tannpuss, tissing og sussing.
Endelig på plass i godstolen så ser jeg nå fram til VM i friidrett. Sjøl føles det ut som jeg har løpt en VM-distanse på rekordtid. Det ordner seg likevel som regel. Litt Tårnfrid tåler de fleste, så lenge det ikke blir hver dag! -Og takk og pris for det!
Dagen i går gikk i full fart, samtidig som det ble en veldig lang dag.
Etter frokost så sjekket vi ut av hotellet, og inn på det nye. Det var selvsagt stor forskjell på standarden, men det eneste vi trengte var senger å hvile på og wifi til å laste ned Peppa Gris, og begge deler var tilfredsstillende. Spesielt siden jeg sparte 1000 kroner! Dessverre ble det bare hvile, og ingen søvn.
Bassenget
Bassenget på det opprinnelige hotellet stod heldigvis til vår disposisjon, og vi tilbragte to deilige timer ved bassengkanten! Jeg er ikke spesielt glad i å bade i sjøen, så dette bassenget har vært et viktig trivselsfaktor for oppholdet vårt. I går var vannet også ekstra deilig, siden sola stekte og lufta stor veldig stille. Med is og juiceservering i tillegg, så kunne vi ikke hatt det bedre.
Som kveldssyssel så gikk vi en runde for liksom å si hadet til Chania. Ferien har vært helt fantastisk, og jeg er veldig glad for at jeg ikke fulgte den første impulsen som var å booke oss inn på ett av resortene som ligger et kvarter unna byen. Vi var innom der da vi var på biltur, og da hadde ferien bestått av å ligge ved bassenget sammen med andre skandinaver, spise den samme buffeten hver dag, og egentlig ikke fått noen impulser fra det egentlige Kreta. På denne turen har vi nesten ikke møtt nordmenn. Med unntak av mamma og pappa, og det hyggelige ekteparet ved bassenget, så har vi bare snakket engelsk hele uka. Og selv om det var mange turister i gamlebyen og området vi oppholdt oss, så var det også mye lokalbefolkning.
Pannekaker med nutella
Flyturen var et kapittel for seg. Veslejenta sovnet allerede før vi fikk maten, og jeg lente meg bakover da vi hadde ryddet vekk brettene. I det jeg lukket øynene så hørte jeg det første snufset. Du vet, et sånt snufs som skal hindre nesedråpen fra å renne ut. Åpenbart hadde vedkommende et stort snørrproblem, for snufsingen fortsatte… med maksimalt 30 sekunders mellomrom så kom det et nytt snufs. Jeg holdt å å klikke i vinkel. Ja, jeg har en greie med sånne ulyder. Drypping, smatting, klikking og så videre, og så videre… Hjernen min går i koko-modus, og jeg blir sittende og vente på neste gjentakelse. I de fleste tilfeller så er ulyden noe vedkommende ikke kan noe for, men for guds skyld; “SNYT DEG!” Jeg satte på meg øreplugger med musikk, og håpet at “slapp av-lista” på Spotify skulle overdøve lydterroren. Men neida…
Chania havn
Odd Nordstogas “bestevenn” akkompagnert av urytmiske snufs… ja du kan jo tenke deg? Og når passasjeren bak meg i tillegg begynte med en rallende hoste som ekstranummer, ja da brast søvnhåpet i tusen bitar, som Bjørn Afzelius forsøkte å berolige meg med. Jeg vet det er sært, men jeg satt altså i fire timer med ståpels og grøss nedover ryggen. Jeg har vondt i hodet i dag etter å ha bitt tennene så hardt sammen… Ikke akkurat den avslappende flyturen jeg hadde håpet på.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, for da jeg gikk av flyet så var jeg så adrenalin-frustrert at jeg var lys våken hele kjøreturen hjem til Steinkjer. Og skuldrene senket seg ikke før jeg fikk utløp for vreden ved å blåse ut frustrasjonen til mannen min, som flirte litt i skjegget. Jeg lurer på om det var flere enn meg som satt og irriterte seg over den snufsinga? Det var i hvertfall usedvanlig lite velvillige medpassasjerer da vi gikk av flyet. Nesten ingen smil var å spore. Men jeg var antakelig ikke så imøtekommende selv heller. Men er det så rart, etter fire timers lydterror til klokka tre om natta…
Vi var hjemme klokka fem, og etter jeg fikk lettet på trykket så sovnet jeg som en stein. I mer eller mindre bevisstløs tilstand så registrerte jeg at storebror kom og koste på mamma en gang utpå morran, og at gutta forsvant avgårde på elgjakt. Veslejenta våknet etterhvert, og fikk lov å boltre seg med ipaden mens jeg sov videre. Og da mannen var innom for å skifte etter å ha gått drev i regnværet så tok han med seg lillesøster så hun kunne være hos farmor. Og klokka ett så var jeg såpass at jeg kunne kreke meg ut av senga.
Den seige hjemturen til tross, vi har hatt en magisk uke, som vi kan leve lenge på her i høstværet!
I dag har vi hatt skikkelig jentedag. Å skape minner sammen, bare mor og datter, – skikkelig kvalitetstid! Vi hadde altså planer for dagen, som vi satte i verk etter frokost og en liten formiddagshvil. Første stopp var den lille dyrehagen som skulle befinne seg et par kvartaler unna. Og utstyrt med hvert vårt kart, hvor den ene fortsatte der det andre sluttet, peilet vi oss inn på parken. Den var ikke vanskelig å finne. Dessverre var det ikke så veldig mange dyr der, sånn egentlig.
Noen geiter og veldig mange fugler! Jeg var ikke spesielt imponert, men det var mer enn nok for den yngste turisten. Varmen begynte å bli ganske plagsom, så jeg innrømmer at jeg utålmodig så at veslejenta fikk gi geitene mat, da en spandabel dame delte ut brød som hun kunne dytte gjennom sprinklene. Vi satte oss på en benk i skyggen og kikket på svaner og ender, og det syntes som vi var der i en halv evighet.
Lekecafe
Når hun endelig var forsynt av dyr og flaksende vesener, så foreslo jeg at vi skulle prøve å finne leke-cafeen som resepsjons-dama, Maria, hadde anbefalt. Og etter en liten gåtur, og en is, så fant vi STEDET! For en fantastisk plass! Halve lokalet var som en leketøysbutikk, dukkehus, puslespill, lekekjøkken, lego, ja alt man kunne tenke seg når man er fem år! Den ande halvparten bestod av sittegrupper, og til alt overmål en BAR! Her kunne man altså både kjøpe kaffe og brennevin, mens barna lekte seg av hjertens lyst. Det kostet 5 euro for barn, og da var ferskpresset appelsinjuice og en nybakt bolle inkludert. Jeg stod over alkoholen, og tok meg istedet en kald cola.
Mens veslejenta lekte seg gjennom de ulike aktivitetene, så surfet jeg meg gjennom dagens aviser og siste nytt på facebook, på gratis wifi. Etter et par timer kunne vi fornøyde tusle tilbake til hotellet, hvor vi sovnet begge to, i to og en halv time!! Det tar på å være turister!
Da vi våknet var vi ganske tummelumske, men jeg hadde lovet at vi skulle bade i bassenget, og dermed måtte vi komme oss i badedraktene, siden bassenget stenger klokka sju, og klokka var allerede seks. Dessverre så vi ingenting til Ann og Bjørn, men med nesten tomt basseng så kunne jeg la badenymfa få utfolde seg med både hopp og svømming. Sjøl så droppet jeg vannet, og bivånet istedet showet fra bassengkanten. Det så ikke ut til å legge noen demper på humøret. Etter 20 minutter måtte jeg kommandere henne på land, siden leppefargen hadde endret seg betydelig. Innpakket i krokodillebadekåpa med to håndkler over seg så fikk hun etterhvert tilbake normal farge, og vi måtte gå tilbake på rommet, siden personalet hadde begynt å ta inn solstolene.
Til kvelds så ville vi gjerne spise pasta, og Maria kom nok en gang med anbefalinger som traff midt i blinken! Nydelig mat i ei lita sjappe, før vi gikk oss en handlerunde. Vi måtte jo bruke opp noen av de utenlandske pengene våre, før vi reiser hjem i morgen kveld. Flyet går så seint som 2315, og da blir det litt heftig å sjekke ut kl 12. Jeg undersøkte derfor muligheten for å beholde rommet vårt litt ekstra. Det var mulig, til den nette sum av 1500 kroner!! Det synes jeg var vanvittig dyrt, så hjernen begynte å klekke ut alternativer. Et kjapt søk på booking.com ga uttelling, og for 500 kroner kunne vi leie rom på et nabohotell 50 meter opp i gata. Vi trenger ikke engang å ta med bagasje, den kan stå på bagasjerommet her på hotellet, mens vi tar en helt nødvendig hvil på det nye hotellet, før vi blir hentet av bussen foran inngangen her klokka 2045.
Det hadde rett og slett ikke vært forsvarlig for meg å ikke ha mulighet for å få hvile etter klokka 12, når vi har så sein avreise, og jeg i tillegg skal kjøre fra Værnes og hjem når vi lander etter klokka to om natta, hjemme i Norge. Så riktig fornøyd med meg selv, slukker jeg nå lyset for den siste natta her i Chania. Vi har en hel dag med moro igjen i morra også!
Hun som ligger ved siden av proklamerer forøvrig at hun slett ikke er trøtt, og det kan jeg jo skjønne, siden det er mange år siden hun har sovet dupp på dagtid, i motsetning til mora, som dupper litt til stadighet. Jeg håper at hun sovner når jeg nå legger bort pc’en. God natt!
I morgen tidlig reiser mamma og pappa hjem til Norge igjen. Vi har flyavgang kl. 23.15 lørdag. To hele dager “alene” på Kreta, hva i allverden skal vi finne på da?
Herlige måltider
Etter vi hadde spist middag, og vært på en liten handlerunde i gågata, så satte vi oss på en liten fortauscafe og oppsummerte ferien. Konklusjonen var entydig: Helt fantastisk! Vi har virkelig kost oss sammen disse dagene, og besteforeldrene har hatt skikkelig kvalitetstid med det eldste barnet, og det yngste barnebarnet, og vise versa! Været har vært utrolig snille mot oss, og det var kun i dag at heten midt på dagen jaget oss inn på hotellet, og til bassengkanten. Det var intet offer! Dette hotellet er nok ikke et typisk badeferieturisthotell, og dermed har vi vært heldige og hatt bassenget og solsengene i stor grad for oss selv. Det er en betydelig fordel, siden de øvrige gjestene i aller høyeste grad representerer pensjonistene, og mitt lille bademonster aller helst vil både sprute og hoppe når hun kommer utti. De som har trukket seg inn i loungen under parasollene smiler og oppfordrer til hopping, så jeg lar henne bare holde på, samtidig som jeg spør om det er i orden for de tre andre ved bassenget at hun lager liv og røre. Alle uten unntak smiler og ler, og det blir riktig så hyggelig stemning rundt bassengkanten. Etter vi har badet første gang så må jeg ha en blåleppet unge på land for oppvarming, før hun kan få bade mer. Iført krokodillebadekåpe legger hun seg bakover i solstolen med prinsesse Sofia som underholdning, og når vår flotte servitør Afrodithe, kommer med både is og juice til oss på ett brett så er livet virkelig på topp!
Aleine i bassenget
Mens vi fortærer godsakene så kommer et norsk godt voksent ektepar og skal bade. De har sett at vesla er trygg i vannet, og spør om hun skal bade mer. Hun er ikke spesielt sein i skifting denne gangen Og synes det er moro å ha noen på eget språk sammen med seg. Og spruter utover bassenget med et stort plask. Hun får applaus og bifall, og gjør nye øvelser til de medbadende og tilskuernes begeistring. Smilet på badenymfa går nesten helt rundt! Når den snille dama begynner å leke med henne, så vil hun overhodet ikke ut av vannet før Ann og Bjørn skal opp de også.
Da vi vinker til dem så sier vesla “mamma, nå har jeg fått noen venner å leike med! Tror du at de vil leke i morgen også?” Jeg må smile litt, og sier at det kan jo hende, side de også bor på vårt hotell! Det glitrer i øynene av lykke over å ha fått noen nye kompiser. At de er godt over pensjonsalder bryr de seg ikke en millimeter om, hverken de eldste eller den yngste! Jeg tipper de finner hverandre ved bassenget i morra også!
Så da har vi i hvertfall en aktivitet på blokka.
Da vi kom inn etter middagen så ble vi stående og snakke med ei av de hyggelige resepsjonsdamene. Det var hun som tipset oss om Eleonossistranda og den fine landsbyen hvor jeg handla olivenkremer. De virker foreløpig veldig bra!
I kveld fortalte vi om alenetilværelsen, og hun kom raskt med forslag om en liten dyrehage rett i nabolaget, og en lekepark! Da begynner egentlig lista vår for aleneferien å bli full nok. Vi skal jo slappe av og ta det som det kommer resten av ferien, slik vi har gjort det til nå. Bare en dag hadde vi konkrete planer, resten har vi planlagt når vi har hatt lyst!
Det er perfekt ferie for meg. Og jeg er glad vi ikke helt er ferdige med moroa ennå!
