Bakgardina – hverdagen som samfunnsengasjert kreftoverlever

I dag var jeg sliten. 

Da reisekameraten min våkna klokka ni (åtte i Norge), så kjentes det som jeg hadde løpt maraton i går.  Det straffer seg å være eplekjekk og tro at man kan ta en hel dag uten hvil. Det gikk ganske greit i går, men i dag måtte mamma steppe inn som barnevakt. Det er jo derfor det er genialt å reise sammen med dem. Etter frokosten så ringte vi over gata, og med badedrakta i veska så kom mamman min og tok med seg veslejenta til en formiddag ved bassenget. Jeg hørte latter og gledeshyl helt inn i senga, så jeg vet at de koste seg. Og da de kom opp på rommet igjen så hadde snuppa mi jammen fått sjokoladetrut. “Mamma, vi har spist IS, vi!”. 

Til lunsj så gikk vi ned i gamlebyen. Og etter vi hadde spist så tok vi faktisk en runde med hestedrosje! Vi følte oss ganske royale, der vi ble fraktet rundt i en hvit vogn, med parasoll over oss. Kusken var tredje generasjon hestekar, og da vi fortalte at min farfar hadde alt opp norske hester så ble han enda mer vennlig innstilt. Han hoppet av bukken og tilbød femåringen å sitte sammen med ham og kjøre den 4 år gamle gampen han hadde i tømmene. Litt redd, men aller mest stolt, kunne krølltoppen styre den store hesten gjennom folketette gater, med kuskens arm trygt rundt skuldrene. Bestemor og jeg lente oss tilbake og nøt turen. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da vi var framme ved utgangspunktet, etter en halvtimes omvisning og kusking, så fikk hesten godt med gulrøtter, og vi kunne begeistret gå videre til arkeologisk museum. 

Det er tydelig at ungene har lært mye om gamledager i barnehagen, og det var en spørrelysten femåring som gikk og tittet i de mange montrene i museet. Hun hadde også flere ganger gode forslag til hva de ulike tingene hadde blitt brukt til. Vikingen barnehage har ett tett samarbeid med Egge museum, og det var moro å se hvor vitebegjærlig vesla var i møte med nye impulser. Vi var også innom den gresk-ortodokse kirken i gamlebyen. Den var et imponerende skue!

Det ble ikke en veldig lang lunsjutflukt i dag, siden beina mine var veldig tunge, og etter hvert fant vi tilbake til hotellrommet og Viaplay. Jeg tok nok en liten hvil, med Peppa Gris og Dora som bakgrunnsmusikk.

I kveld har vi spist middag i havna. En vakker solnedgang ble akkompagnert av glasert svin med selleripuré, og dagens andre porsjon med spagetti til juniorgourmeten.

I dag hadde vi bestemt oss for å leie bil, slik at vi kunne se litt mer av Kreta enn bare Chania. Presis klokken åtte stod vi derfor ferdig pakket med badetøy, skift og en ekstra jakke.. rustet for alle eventualiteter der, altså.  Papps er bussjåfør til daglig, og han har kjørt turistbusser i hele Europa,  han fikk derfor sjåføroppdraget, mamma tok rollen som bakseteunderholder, og jeg tok plass som kartleser/gps-tolker. 

Vi hadde fått gode tips av resepsjonisten på hotellet, og la i vei gjennom smale og trafikkerte gater, og etterhvert kom vi til mer grisgrendte strøk. Til slutt var det faktisk ingen hus å se. Bare smale og svingete veier.  Gpsen virket likevel å ha kontroll, så vi kjørte på. Etterhvert ble veien smalere og smalere, og vi forstod at vi var utenfor dekning, og mest sannsynlig langt utenfor opprinnelig kjøreplan.  Heldigvis hadde vi hverken dårlig tid, eller mangel på alternativer, og til slutt kom vi fram til første stoppested. En bitteliten plass med god ostepai, og et eget apotek med kjempefine olivenprodukter. Jeg kjøpte ansiktsserum og bodybutter, og fikk håndkrem og solkrem på kjøpet! Elios tror jeg byen heter. Anbefaler en stopp der, om du skal på Elafonissistranda. Den stranda var også helt verdt turen! Deilig, finkornet sand, som kryper inn  overalt, og i alle klær, men som var kjempefin å leke i for veslejenta og alle de andre ungene dom var der. Vi var griseheldige spm fikk solsenger helt fremst mot vannet, og kunne la badenymfene (bestemor og barnebarnet) ligge å duppe i vannskorpa mens vi holdt øye med dem. Til og med jeg badet flere ganger! 

Tre timer på stranda er bortimot rekord for meg som ikke er spesielt begeistret for hverken saltvannsbading eller soling, men med krystallklart vann, myk sandbunn, langgrunt, 30°c i lufta og sikkert 23° i vannet, samt en stor parasoll over solsenga mi… det var absolutt helt suverent bra. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi fikk til og med kjøpt is og kunne dusje av oss det verste saltvannsklisset før vi gikk i bilen. 

Turen hjem var enda verre enn da vi dro. Veiene var smalere, trafikken tettere, og vi bomma enda mer på ruta.  Likevel oppsummeres dagen til svært bra! Vi koste oss masse, og tok en tur innom Planinas, hvor de fleste resortene (og norske turister) ligger.  Det var en kjapp stopp for å spise middag, og deretter var vi rimelig klare for en ettermiddagshvil, bortsett fra hun som hadde sovet hele veien hjem, og som heller ville leke mor og barn, der hun lå i badekaret og gjorde seg klar til “slottsball”. Vi så Rapunsel i går, så prinsessedrømmene er ganske livlige. Jeg fikk lokket henne til å se Shrek, mens jeg slappet av, før vi tuslet en snartur utenfor døra for å kjøpe litt kveldsmat… Jeg lar bildet tale for seg, og er imponert over at hun i tillegg fikk sjarmert seg til en gratis is i tillegg. 

Vi satser på sunnere kveldsmat en annen gang, vi har jo ferie…

Litt småtrøtte etter gårsdagen så kom vi oss opp til frokosten i dag tidlig. Kreta er en time før Norge, og når klokka var ni hjemme, så var den allerede blitt 10 her nede. Frokosten varer til elleve på søndager, men det er ikke ønskelig med stressfrokost, og dessuten så var vi ganske sultne. I morgen må vi nok komme oss i klærne allerede klokka åtte i hjemlig tid, siden maten er slutt klokka ti på hverdager. Heldigvis så er vi bedre i rute med legging i dag enn i går.

Det har blåst litt i dag, og vi bega oss ut på utforsking av nærområdet etter vi var ferdige med maten. Aller først måtte vi inspisere husværet til reisefølget vårt, som passelig nok ligger i samme gata, bare 50 meter unna. Hvis vi hadde hatt balkong på andre siden av bygningen så kunne vinket til bestemor og bestefar. 

Gamlebyen i Chania er en typisk Sør-Europeisk turistby. Hovedgata er full av suvenirsjapper som selger alt fra fotballskjorter og såper til sko og vesker. Vi ruslet oss en ganske lang tur, før vi slo oss ned på en liten restaurant på stranda for å spise lunsj. Det hadde også vært anledning til feriens første is, allerede ved den første iskrembutikken vi gikk forbi. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter lunsjen hadde bestemor og veslejenta planer om å teste badevannet, mens jeg måtte innse at det var mer enn på tide å få tatt igjen litt hvile og søvn. Jeg digger at hotellet har helt lydtette vinduer, og gardiner som stenger alt sollys ute. Jeg sluknet som et lys! Etter noen timers hvile så plukket jeg opp den minste badenymfa som hadde kost seg med både film og neglelakkering etter de hadde kommet tilbake fra det som hadde vært en morsom dukkert. 

Vi har fått et stor rom med et stort badekar, og det var ikke vanskelig å få vasket saltvannet av havfruen jeg deler rom med. Hun klukket av fryd der hun lekte både ubåt og bygging av sandslott, med badeskummet sitt. 

Middagen ble fortært i gamlebyen, og gode og mette så fant vi ut at vi skulle rusle en omvei via sidegater og smug tilbake til hotellet. 

Gamle damer med tannløse munner, skitne mødre med gråtende barn satt rundt omkring i de mer bortgjemte gatene og ba om penger. Det var en trist påminnelse om at det finnes en bakside av glansbildet som vises til oss turister her på Kreta. Jeg lurer på om det egentlig er forbudt å tigge her, siden vi ikke har sett tiggere på dagen i dag, og heller ikke i hovedgatene, som patruljeres hyppig av det lokale politiet. Det gjør sterkt inntrykk på meg når damer på min egen alder sitter med barna i fanget og en kopp foran seg. Det var mange spørsmål å svare på fra den lille jenta som ligger trygt og sover ved siden av meg her i senga. 

Jeg hadde langt fra gode svar til henne.  

Endelig på plass i Chania.

 Med god tid til å pakke på morran, så var jeg langt fra klar for avreise da jeg motvillig dro meg ut av senga i halv ni tida, etter at den første ivrige ungen hadde hoppet opp i senga vår og spurt om vi snart skulle reise… det var litt som å stikke hull på en ballong, da jeg så at avreisen ikke var før litt over ett. Og siden klokka bare var litt over seks, så var det fint hvis hun kanskje kunne vurdere å sov littegrann til… det kunne hun ikke. Nettbrett med peppa gris ble redningen for to trøtte foreldre som ikke var klare til å stå opp enda.

Et kvarter etterpå kom storebroren, og kranglinga om iPaden var et faktum.  Ulike trusler om både lørdagsgodtfratakelse, tap av iPad for hele helga, og inndragning av billetter ble kastet ut fra foreldrerommet,  tett etterfulgt av formaninger om påkledning og kommandoer om tilrettelegging for den yngste av den eldste. Til slutt ble det stille, og jeg forstod at de hadde funnet kjekspakka og skrudd på tv-en. Det ble en liten ekstra hvil, men jeg fikk selvfølgelig ikke sove igjen… så da mannen stod opp så dro jeg på meg joggebuksa jeg også, og vi investerte kvalitetstid i en familiefrokost, siden vi jentene skulle reise fra gutta i dag.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter frokosten fikk jeg endelig lagt i det siste i koffertene og kunne overrasket lukke begge to uten problem.  – Da begynte jeg å lure på hva jeg sikkert hadde glemt. Når det er plass igjen i kofferten, da er det noe som ikke stemmer,  vettu. Så akkurat hva jeg hadde glemt lå og skurret i hodet mitt mens jeg prøvde å ta en svært påkrevd dupp litt før avreise. Det eneste jeg kom på, var flytende Paracet i tilfelle veslejenta får voksesmerter. Ellers så putta jeg i et ekstra par sko, bare sånn for sikkerhets skyld. Og da var kofferten sånn passe trang å få dratt igjen glidelåsen på.

Det ble ikke noe mer søvn, hverken hjemme eller på flyet, så nå er jeg egentlig ganske klar for ei skikkelig god natts søvn. Senga kjennes brukbar ut. Vi har fått to sammensatte senger, så det er lov å håpe at sengekameraten holder seg på egen side, og at hun heller ikke ramler ned. 

Nå slukker jeg lyset og lyden, så verden; vi ses i morra!

Det er sjelden man ser rekkevidden av egne handlinger og valg.. Da jeg skrev innlegget om skolesekkene som kastes etter ett år, så hadde jeg ikke sett for meg at det skulle resultere i to radiointervjuer og muligens ett innslag på Midtnytt i kveld. I tillegg er det interesse for en oppfølging når jeg kommer tilbake fra Kreta. 

Det viser at en bitteliten ball kan begynne å rulle, og kanskje det vil gi barn på den andre siden av jorda et bidrag til utdannelse! Er det ikke fantastisk?

Jeg blir så inspirert av å høre Mushaga Bakenga fortelle om den skolen som Jabez Verden har i Kongo! Og jeg vil gjerne bidra med mer enn ett innlegg i avisen. Derfor vil jeg ta initiativ til å samle inn førsteklassesekkene i Steinkjer, og sørge for at de blir sendt til Kongo, sammen med sekkene som samles inn i Melhus og Trondheim! 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette blir en dugnad for å gi noen andre av den overfloden vi har her i Norge! Vil du være med? Da kan du ta kontakt med meg på epost: [email protected] eller på min facebookside/messenger: facebook.no/bakgardina 

Jeg kommer til å organisere innsamling av sekker når jeg kommer hjem fra Kreta om ei ukes tid. Bruk tida til å lete fram sekker og bager på loftet og i kjelleren! 

La oss forandre verden bittelitt! Og det er også anledning til å gi økonomiske bidrag direkte til organisasjonen www.jabezverden.com 

Vipps: 511 468

Vil du se innslaget på Midtnytt så finner du det her!

I morgen tidlig kl 08.30 så skal jeg diskutere skolesekker som miljøbelastning, og ikke minst vil vi snakke om hva alternativet til å hive brukte, men fortsatt brukbare sekker, er! Sammen med programleder Morten Karlsen og Neema Bahati som er styreleder i Jabeez verden så inntar vi nrktrøndelag på radio eller nett nær deg! 

Håper dere vil høre på oss her: https://radio.nrk.no/direkte/p1_trondelag

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Takk og pris for at jeg ikke utsatte tannlegebesøket til etter ferien. Etter jeg hadde tatt røntgen så kom tannlegen inn og begynte å se på bildene. Han pirket litt i tennene mine og sa at underkjeven var helt fin. Men, det var to hull i overkjeven, og det ene hullet var kjempestort og måtte fikses umiddelbart. Han kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde hatt ising eller smerter. 

Jeg tror forklaringen på akkurat det er at jeg tar så mye medisiner, at kroppen og tennene er litt bedøvd hele tiden, slik at jeg ikke kjenner smerter på samme måte som vanlig. Det er jo hele vitsen med tanke på magesmerten mine, men samtidig så er det jo litt skremmende. Hvis smertegrensene forskyves slik at jeg ikke får tilbakemelding fra min egen kropp og hjerne om at det er noe som ikke er som det skal, så kan man jo undres på om det er andre signaler som forsvinner i medisinskyggene også. Det er slett ikke bra.

Men tilbake til tannlegebesøket, jeg takket umiddelbart ja til bedøvelse, og siden Tord, som tannlegen min heter, er veldig forsiktig når han setter sprøyta så merker jeg ingen ting. Jeg klarte faktisk å slappe av i tannlegestolen, og det er jeg skikkelig fornøyd med. Det ble lagt en midlertidig fylling som skal gjøre at nerven i tanna trekker seg tilbake, og om 10 mnd så byttes den ut med en ny permanent fylling. Hvis ikke nerven er død, – for da blir det rotfylling. Jeg har aldri tatt rotfylling før, så det måtte jeg google da jeg kom hjem. Jeg tror det høres verre ut enn det er. Med skikkelig og tilstrekkelig bedøvelse så stod det at det skulle være smertefritt. Jeg satser på det!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går fikk jeg også telefon fra en journalist i NRK Trøndelag. Han ville følge opp saken med skolesekkproblematikken (Les innlegget her) og jeg ble invitert til å snakke om det på radio i morgen tidlig. Det er nemlig slik at ei flink dame har tatt tak i det faktum at mange elever bytter ut den fylkeskommunale skolesekken etter ett år, og hun vil samle dem inn og sende dem til Kongo. Der er det stor mangel på sekker. 

Et kjempefint tiltak!! Les hennes innlegg i debatten her. 

Jeg kommer nærmere tilbake til tidspunkt for intervju, men forslaget er i morgen, fredag kl. 08.30 på nrk trøndelag!  Hør på oss, da! 

I dag skal jeg til tannlegen… Selv om jeg var verdens mest tålmodige og rolige tannlege, så er dette noe av det aller verste jeg vet. Jeg tar glatt en strålebehandling i bytte mot tannsteinfjerning og borring i tenna. Hjertet hamrer seg nesten ut av brystet på meg når jeg parkerer utenfor kontoret, og jeg sleper beina etter meg som en unge, før jeg sitter på venterommet med svette hender og klump i magen. 

Jeg tror det er den følelsen av å totalt miste kontroll som er verst. Du legges bakover med en smekke på brystet, lyset blender øynene dine, og så begynner tannlegen å pirke i munnen din, mens du selv ligger der og gaper og sikler. Ikke kan man småprate heller, for å roe nervene, men er avspist med ja og nei, siden man har fått en sånn ministøvsuger som bråker og surkler inn i kinnet. 

Jeg har vært inne på tanken å utsette det til etter jeg er kommet hjem fra Kreta. Bare fordi jeg gruer meg så mye at jeg gjerne vil slippe det akkurat nå. Men hvis jeg hadde flyttet timen, og det er hull eller noe annet som må fikses, så er det dumt å få tannpine i utlandet, i stedet for å fikse det og være lykkelig når man forlater lokalet. Jeg må bare skjerpe meg. Til ungene så sier jeg: “Det er ikke farlig å gå til tannlegen! De er så snille og flinke, og hvis man må borre så får du bedøvelse…” – Hvorfor tror jeg ikke på meg selv? Jeg vet at det går kjempefint når vi bare er i gang, og jeg har aldri hatt vondt når jeg har ligget i stolen hos Tord. 

Jeg har egentlig svaret. SKOLETANNLEGEN! Den ene skoletannlegen på ungdomsskolen var det jeg vil kalle totalt uegnet til å behandle barn og ungdom! Hun tok ingen hensyn til barnets frykt og behov for ro og forståelse, hun bare kjørte på, borret, satte sprøyter og var brutal og hard i klypa. Jeg vet at en stor andel av mine medelever har en iboende tannlegefrykt etter å ha blitt behandle at denne tannlegen i barndommen. Da hjalp det så lite at hun hadde verdens søteste og snilleste tannlegesøster som trøstet oss, og holdt oss i hånda.  Jeg kommer til å være med ungene mine til tannlegen for å være sikker på at de ikke får samme frykt som meg, siden det er utrolig viktig å gå regelmessig til tannlegen. 

Broren min hadde utsatt tannlegebesøk i flere år, og det ble en svært dyr lærepenge. Nå går han også regelmessig med innkalling en gang i året, og jeg tror han har lært. 

Jeg er takknemlig for at jeg har fått en flink tannlege nå. Han forstår min frykt og tar seg ekstra god tid til å forklare hva han gjør. Det er viktig! Men jeg gruer meg altså veldig likevel. Heldigvis så er en tannlegetime er kjapp sak. Klokka elleve starter det, og halv tolv så får han en ny pasient, og da må han være ferdig med meg uansett om det er hull eller ikke. En halvtime i tannlegens varetekt er min gave til meg selv i dag. En gave jeg gruer meg til å gi og å få, men som jeg av erfaring vet er en skikkelig god investering for framtida! 

Er det lenge siden du var hos tannlegen?

Etter gårsdagens utblåsning så sovnet jeg som en stein. Noen ganger så er det godt å få lettet litt på hjertet, og tilbakemeldingene har vært veldig positive. Jeg er alltid litt redd når jeg skriver slike negative innlegg. Man utleverer seg litt ekstra, men det er derfor jeg har laget denne bloggen; fordi jeg vil fortelle om hverdagen med de utfordringene jeg har som kreftoverlever. Kanskje noen kan lære noe av min historie, og kanskje noen ikke føler seg så alene med sin hverdag.

I natt fikk jeg den første gjesten i senga allerede klokka to. Jeg la henne over i faren seng, og sovnet igjen ganske fort. Klokka fire kom nummer to. Da hadde veslejenta krøpet inntil ryggen min med det ene beinet oppå meg. Jeg trodde klokka var mer, og tok i mot guttungen og la ham på armen mens jeg ventet på vekkeklokkas brutale alarm. Etter et kvarter uten en lyd, så sjekket jeg klokka, og skjønte at jeg måtte ta i bruk andre triks. Jeg pakket ham inn i dyna og skjøv ham inntil lillesøster, i et håp om at de skulle tro at den andre var meg, og klynge seg inntil hverandre i stedet. Så listet jeg meg rundt, og la meg på mannens fredelige plett av dobbeltsenga.  Da jeg våknet av vekkeklokka så lå veslejenta inntil meg, og guttungen sov fredelig midt i senga. Ingen var interessert i å stå opp. Ikke jeg heller, men med drosje som kommer klokka åtte og fysioterapi for meg klokka halv ni, så var det bare å bryte seg ut av senga. 

Hos fysioterapeuten så får jeg noe som kalles lymfedrenasje. Den første gangen jeg skulle dit, så jeg for meg nåler som skulle tømme beinet og magen min for lymfevæske. Heldigvis så er det en mye hyggeligere opplevelse enn nåler. Lymfødem har jeg fått fordi lymfesystemet mitt er ødelagt etter stråling, og dermed “hovner opp”, eller rettere sagt så fylles beinet og magen seg med lymfevæske som kroppen ikke klarer å kvitte seg med det på normal måte. Lymfedrenasje betyr at fysioterapeutene åpner lymfesystemet ved å massere forsiktig. Etterpå pleier jeg å være så trøtt at jeg knapt ser land, og i tillegg blir jeg litt hutrete og frossen. Da er det godt å komme hjem, ta seg en varm kopp med te og deretter sove et par tre timer. I tillegg til drenasjen som jeg får en gang i uka, så må jeg gå med støttestrømpe, som går helt fra fotbladet og opp til lysken. Jeg får spesialsydde strømper som dekkes av egenandelskortet. Heldigvis. Jeg har hørt at ei strømpe koster mange tusen kroner, – og jeg bruker opp minst fem i året…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men strømpa blir litt som med BH, jeg bruker den i hovedsak når jeg skal ut av huset, og dropper den når jeg er hjemme. Da legger jeg heller beina litt høyt og lar puppa henge fritt. Litt rebell må man få lov til å være…

Noen ganger så glemmer jeg at jeg er syk. Jeg kan ligge i senga og planlegge noe kjempegøy, massevis av deilig organisering med hundre baller i lufta, hvilken fantastisk jobb jeg har lyst til å søke på… Noe som utfordrer meg på alle områder.  Ansvar, innflytelse, lange dager hvor jeg kan bruke alle de egenskapene som finnes i meg til å gjøre noe fornuftig. Forandre verden… i allefall littegranne. Sånn som jeg har følt det i alle de jobbene jeg har hatt før. Mestringsfølelse og sjøltillit. 

Men så merker jeg at kroppen verker. Hoftene mine som fikk 35 strålinger gjennom seg, og selv om svulsten forsvant, så ble vevet og benmassen også hardt rammet. Magen fikk samme dose. Tarmene mine også. Det gjør at jeg må passe kostholdet mitt, og bruke sterke morfintabletter for å få bukt med de brutale smertene. Men det aller verste er utmattelsen. Fatigue, som det heter på fagspråket. Som stjeler overskuddet mitt. Det jeg skulle brukt på barna mine, på familien, vennene, frivillig arbeid og ikke minst i JOBB. Jeg kan bli så sint på den utmattelsen at tårene spruter. Adrenalinet pumper av frustrasjon og fortvilelse. Tre år er gått, og jeg vil at ting skal bli som før! Jeg vil ha tilbake den gamle meg. Jeg vil ha tilbake det å bli sliten av å gjøre noe, ikke bli sliten av å ikke gjøre noe som jeg blir nå. 

Mange spør meg om hvordan det går. Jeg pleier å svare at det går litt opp og ned. Egentlig så vil jeg hyle at det går skikkelig dritt!! Hu derre nye Anne Marit, hu liker jeg ikke! Jeg vil ha tilbake den gamle… tror jeg. I hvertfall det aller meste av a. Jeg har riktignok fått et annet syn på hva som er viktig i livet, men likevel så veier det ikke helt opp for det andre jeg har mistet. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sorry, men dette ble ett syte-innlegg. Jeg vet det går bedre i morra. Jeg har egentlig ikke hatt en dårlig dag, men jeg trengte en utblåsning. Det er så forbanna urettferdig at en laborant på sykehuset på St. Olavs hadde en dårlig dag akkurat den dagen han eller hun skulle analysere min celleprøve. Og fordi rutinene var for dårlige, og ingen dobbeltsjekket den prøven, så ble diagnosen min forsinket, og det som kunne vært en enkel konisering ble en 8 cm stor svulst, med kreftceller som hadde spredd seg til lymfesystemet. En langvarig behandling som brøyt ned kroppen til det ugjenkjennelige, og som etter tre år, fortsatt ikke er i orden. Og kanskje jeg aldri blir helt bra heller. 

Men ja, jeg lever. Jeg får oppleve hverdagsgleden med barna mine. Og høytidene. Og alle dager. Både de gode og de dårlige. Så håper jeg at det snart blir enda flere gode. 

Og for ordens skyld: TA CELLEPRØVE! Selv om det ble en feil med min prøve, så redder celleprøver livet til mange, mange mennesker i året. Ikke utsett det. Ikke tenk at kreft er noe som skjer “noen andre”. #sjekkdeg og #kjennetter om det er som det skal i underlivet. Eller med føflekkene dine. Ikke sats på at det går over. Det er kjipt å være kreftoverlever, men det er jaggu enda verre å være dau…