Bakgardina – hverdagen som samfunnsengasjert kreftoverlever

Har du tenkt på det, der du sitter i bilen din, på vei til hytta di, som ligger i en kommune med 2500 innbyggere? Denne kommunen har naturlig nok ikke leger til fler enn sine egne, og kanskje knapt nok det. Det er mange små kommuner som har ubesatte legestillinger…

Men jeg er jo ikke syk, sier du. Dessuten hamstra jeg mat for hele turen, før jeg dro… Og da spør jeg deg, SERIØST? Du ser altså ikke problematikken i disse to setningene?

INGEN kan garantere for at man ikke blir syk. Du kan falle i trappa, for eksempel.. Da må du oppsøke den lokale legevakta likevel. Og siden du var innom butikken, før du dro, sammen med skikkelig mange andre, kan du da GARANTERE at ingen av disse smittet deg? Jeg tviler… og da kan du glatt sørge for å sette det begrensede personalet i den lille bygda i karantene, eller i verste fall så smitter du dem. Da kan de ikke lenger ta vare på de som trenger helsehjelp, fordi DU brøt reglene!

Vi kan ikke forvente at ungdommen skal avholde seg fra å samles, feste og generelt ellers gi blaffen i rådene fra helsemyndighetene, hvis vi ikke følger dem selv heller. Hvis du som forelder reiser på hytta, mot alle anbefalinger, da kan du bare glemme at poden, som du lar være igjen hjemme, ikke arrangerer en helsikes gigantisk smittefest for hele russekullet. Selv om du SA at han ikke fikk lov…

Å slutte seg til den store dugnaden, vil koste noe for oss alle. Noen rammes litt, og noen ofrer alt. Og noen kommer ikke til å være her når det endelig er over.

Det vil blant annet, gå hardt utover frilansere, reiselivsbransjen, kulturliv og en hel rekke andre.

Og de som MÅ jobbe, og som må utsette seg selv og familien sin for risiko, ved å sørge for at vi andre får de varene og tjenestene vi er helt avhengige av, – kommer til å jobbe dag og natt for en god del utakknemlige egoister, som akkurat deg!

Jobben vår nå, er å beskytte flokken! Det betyr at vi skal bidra med ALT vi kan, for å unngå at antallet smittede øker for raskt. Noen kommer til å dø. Noen har allerede dødd. Og vi kommer alle til å kjenne noen som ikke fikk lov til å være her lenger, når det en gang er over.  

Da er det så alt for enkelt å trekke på skuldrene og si at det bare er gamle folk, likevel.  De skulle jo snart dø uansett, eller hva?

Men det er jo ikke sant.  Kanskje det er den lille nabojenta med astma som ikke klarer seg. Hun med det store smilet og de røde krøllene. Eller onkel Bjørn, som nettopp har overlevd en forferdelig runde kreft, og som skulle bli pappa om to måneder… Og hva med mormor? Hun som har vært der i hele ditt liv?  Som lager verdens beste vafler? Kanskje du ALDRI får smake de vaflene igjen,  fordi du heller dro på hytta? Eller du fulgte ikke de andre retningslinjene som vi er pålagt å følge. Det er ikke frivillig, dette her.

Hvordan vil du føle deg, hvis du må følge begravelsen på Skype, fordi antallet mennesker i kirka er begrenset? Og så vet du, at du trosset advarslene, fordi du visste best, ja dermed DREPTE du, indirekte, mormor? Fordi det var fullt på sykehuset og ikke nok helsepersonell til å ta vare på alle som ble syke. Fordi smitten fikk bre seg, ved hjelp av egoistsmittere, som ikke godtar reglene. 

Så, ikke tru at du vet bedre enn helsemyndighetene! Prøv å sette deg selv i vertskommunen for hytta di sin situasjon? Prøv å se lenger enn dine egne ønsker og behov, for vi er nå helt avhengige av disiplin i rekkene. Dette er tiden for å tenke på andre!

Ta vare på mormor, onkel Bjørn og lille Emma i nabohuset, det er disse vi skal skjerme og redde!

Gjør som du får beskjed om, og ta vare på hverandre! 

Dagen startet med at gubben vasket og ryddet kontoret. Det trengtes, for det har i hovedsak blitt brukt til oppbevaring og roterom. I tillegg har jeg sovet der inne, når det har blitt for trangt og folksomt i senga vår. Nå er rommet blitt avdeling for fylkesmannen, altså kongens forlengede arm, om man skal være veldig offisiell… 

Ungene har store forventninger til hjemmeskole og hjemmebarnehage. Allerede klokka åtte hadde skolegutten gjort en masse oppgaver på læringsbrettet, med lillesøster som ivrig medhjelper. Tålmodigheten, er derimot en utfordring, og etter et kvarter så kom de ramlende ned trappa for å ha innegym i stua! Dribling og skuddtrening bre raskt avvist av rektor, som i stedet satte på en læringsvideo fra nrk, Villmarksbarna. Etter en episode, var interessen helt borte, og vi måtte komme på noe annet. 

Heldigvis var det kommet brev fra bestemor i posten i går, som vi ikke hadde lest enda. Det ble en fin leseøvelse for i dag. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det kommer til å bli to krevende uker, det merker jeg allerede nå. Klokka er halv ti, og forventningene om aktivisering må dempes. Jeg kommer til å bli koko, hvis jeg skal fungere som lærer, rektor, lekekamerat, aktivitør, kokke og mamma. Nå har jeg satt dem i gang med henholdsvis perling og sjakk, og håper det varer litt mer enn ti minutter. 

Etterpå blir det en lang utetime. Det har kommet bra med snø i natt, og det er fine forhold for aking og utelek. Vi merker også at det er helt minimalt med trafikk på E6 i dag, så det er unormalt stille. 

Lykke til med hjemmedager, alle sammen! 

Okei, jeg innrømmer at jeg tok ganske lett på coronaviruset i begynnelsen. Jeg synes hysteriet gikk over alle støvleskaft, at media hauset opp frykt og uhygge for noe som ikke var verre enn influensa. 

Jeg tok feil. Og jeg er livredd for at det er enda flere som har vært like dumme som meg. Som tror at vi vet bedre, og som tenker at det er jo ikke farlig. 

Dessverre ER det farlig. Det er farlig for sånne som meg, folk som har kreft, eller som har andre sykdommer som fører med seg nedsatt immunforsvar. Og for de som er gamle, de som er syke og for de som av ulike årsaker ikke har helse som tåler slike påkjenninger. DU kjenner helt sikkert noen! Bestemora di, eller den lille datteren din. Naboen, kompisen eller søskenbarnet ditt. De trenger at DU tar ansvar nå!!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er heldigvis ikke like utsatt som da jeg gikk på cellegift, men jeg bør nok fortsatt gjøre det jeg kan for å unngå corona. 

ALLE bør gjøre det vi kan for å unngå corona. Og vi bør virkelig gjøre absolutt alt vi kan for å beskytte flokken. 

Jeg blir altså så forbanna når jeg ser at folk gir blaffen i å holde karantenene. De går ikke på jobb, men å spre viruset på treningssenteret og i butikken ser de ingen problemer med… Og når passasjerene på et fly fra Nord-Italia blir intervjuet, så har ingen av dem planer om å holde seg hjemme… De har ikke tenkt å ta hensyn, selv om sjansen for at de er smittebærere, er svært stor. «Jeg er musiker og har ikke råd til å holde meg hjemme,» var det en som sa. Jeg forstår at det er krevende å tape penger, men når du har vært i virustette områder så må du faktisk sette flokken foran deg selv. 

Hvor mange er det på et fly? 300 personer, kanskje? Som kan smitte et stort antall mennesker, bare på bussen til byen. Og når de kommer på jobb, eller på skole. Som igjen kan smitte noen, som kan smitte noen. Og poenget er at vi vet ikke at vi er smittebærere. Formen er fin, og vi skal leve «som normalt». Men det blir jo faktisk helt feil!

Jeg begynner å forstå sånne kart som man ser på film, vettu. Som begynner med en liten prikk, og så blir det flere og flere prikker, og til slutt er hele kartet blitt rødt, og hele verden er infisert. 

Det er så skremmende. Og det er utrolig skremmende at myndighetene åpenbart ikke er rustet for en slik epidemi. Det finnes ikke nok smittevernutstyr. Det skal spares. Det har blitt spart. Og kuttet. Og folk har blitt sagt opp og enheter er blitt lagt ned. Større enheter er ikke akkurat ideelt i slike situasjoner, heller. Har man først fått smitten i hus, ja da må man i verste fall stenge hele sulamitten. Da er det ganske dumt at det ikke finnes alternativer på skikkelig lang avstand. 

Jeg leste at fødeavdelingen på Stavanger sykehus er blitt stengt… Har de tenkt å be de fødende om å komme tilbake om fjorten dager, da? «Sorry, vi har corona her, så du må nesten finne et annet sted å få barnet ditt.» 

Jeg ber dere derfor om å ta hensyn i disse smittetider. Ikke bli nonchalante og «vit best». «Bedre føre var, enn etter snar…» Beskytt de du er glad i. De som ikke tåler en runde med virus uten at livet faktisk kan stå i fare. Ta vare på flokken! 

La oss ta ett minutt og tenke på de som gikk foran. 

De som ga oss liv.
De som stod på barrikadene slik at vi fikk rettighetene vi tar som en selvfølge i dag. 
De som ble kneblet og latterliggjort av menn i maktposisjoner, både i politikk, religion, arbeidsliv, samfunnsliv, samliv og utdanning.
De som ble undervurdert og tråkket på, men som likevel stod i stormen fordi de visste vi ville nå fram til slutt. 

De som aldri ga seg. Som kjempet til siste åndedrag. 
Som aldri fikk oppleve resultatene av sin utrettelige kamp for rettferdighet. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

La oss tenke på dem som ikke har kommet i mål enda. 
De som fortsatt kjemper og taper. 
De som undertrykkes i en illusjon om at kjønn gir rett til fordeler og fortrinn. 
De som ikke eier seg selv og sitt eget liv. 

Og la oss heie på hverandre, og i takknemlighet dele idealistenes triumfer. 
La oss fortsette å arbeide for at alle skal få samme rettigheter. 
Vi har kommet et stykke, men har fortsatt en lang vei å gå.

Vi er ikke i mål før alle er over streken! 

Gratulerer med dagen!!

Livet går videre, selv om det sitter en fortvilet familie i utrygghet i Pakistan. For min del har jeg en skikkelig maraton-dag i dag. 

I dagtidlig forsvant mannen avgårde til Oslobyen allerede klokka seks. Og selv om han var usedvanlig flink til å stå opp, og ikke lot telefonen ringe mer enn en gang, så fikk jeg likevel ikke sove igjen etterpå. 

Veslejenta kom klatrende opp i senga klokka kvart på sju, og etter litt kos og hvisking, så stod vi opp og gikk på badet. Guttungen dro dyna over hodet, men kom heldigvis tuslende etter ei lita stund med lystilvenning og morgenstrekk. Han ordner det meste selv, og gikk rett i dusjen. Det er ganske fint å få så store unger. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg pleier å legge fram klær på badet om kvelden, så slipper jeg å bruke tid på å leite etter stillongser og sokker i kaoset om morran. Som regel blir antrekkene godkjent også,  eller så finner jeg dem i en krøll foran klesskapet i gangen. Da velger de noe annet selv. 

Det trengtes bare en matpakke i dag, siden vesla skulle få sitte på med meg og dermed ikke rakk frokosten i barnehagen. Jeg hadde time på St. Olavs klokka 13.00. I tillegg har jeg time på Levanger sykehus klokka 19.30 og en ekstra tur/retur til Egge, var derfor uaktuelt. Så da skolegutten var vinket avgårde litt over åtte, fikk lillesøster fri tilgang til nettbrett, mens mamma gav seg selv en ekstra hvil før avreise.

Planlegging og energisparing er to stikkord for at jeg skal klare en lang dag på farten. Og da jeg hadde levert i barnehagen så kjørte jeg innom apoteket på vei til togstasjonen på Levanger.  Det er enklere å få hvilt på toget enn hvis jeg kjører selv, men utpå ettermiddagen/kvelden blir avgangene ganske så sjeldne, og dermed er det greit å ha bil tilgjengelig når jeg er ferdig i kveld. Dessuten har jeg avtalt at jeg skal til tante Aashild i pausen mellom kontrollene, og der skal jeg få sove noen timer. Det er egentlig litt uhøflig å dra på besøk for å sove, men alternativet er at jeg hviler i bilen, for jeg rekker ikke mer enn å kjøre fram og tilbake, om jeg hadde siktet meg inn på senga hjemme.  

Tante Aashild er i så måte en veldig god løsning. Hun er forøvrig en av de kuleste damene jeg kjenner! Hun har hoppet i fallskjerm, syklet Norge på langs, gått på noen av verdens høyeste fjell og hoppet i strikk for å nevne noe. Dessuten så stiller hun opp for oss på alle måter. Da svigermor fortsatt var i jobb, så var det tante Aashild som kom og passet sykt barn, mens mor og far hadde jobbmøter som det var vanskelig å melde forfall til. 

Hun er altså egentlig tanta til mannen, men hun er også blitt en kjær tante for meg og ungene også. 

Nå er jeg altså på vei tilbake fra Trondheim. Kontrollen på kreftpoliklinikken var helt grei. Det var lite nytt, for å si det sånn… dette er en oppfølging av senskadene mine, og siden det ikke har kommet noe revolusjonerende, så er det heller ingen hjelp å få. Vi ble enige om at jeg skal fortsette i det sporet jeg går, med medisiner, og så skal vi vurdere å øke fysioterapi til to ganger i uka. Videre er det mulig å søke opphold på rehabilitering igjen.

Det er egentlig kveldens kontroll som er skumlest. Da skal jeg på GU. Gynekologisk undersøkelse for å se om jeg har tegn til tilbakefall. Vanligvis er jeg helt frynsete i nervene i forkant, men i dag er jeg ganske rolig. Sikkert fordi jeg tok bilder i januar, som er blitt sjekket to ganger, etter panikkepisoden i Syden.

Det er likevel litt ekstra puls, og jeg ser fram til å få det overstått… Da er det fire måneder til nestegang!

I gårkveld satt jeg med gråten i halsen, og fulgte med på klokka. Klassekameraten til Sverre satt på flyet sammen med familien sin, og i landet som de skulle tilbake til, finnes det en mann og en far som er sterkt æreskrenket over at kona og barna har rømt fra ham. Ingen vil hjelpe dem når de lander, fordi frykten for represalier er så overhengende at fare for liv og helse er helt reell. 

Her hjemme har en støttegruppe jobbet natt og dag for å hjelpe med det de kan. De har ringt, mailet, snakka med folk på messenger og gjort absolutt alt som er mulig. Utallige mennesker har de snakket med. Organisasjoner. Nordmenn i landet. De klarer altså ikke å få NOEN til å bistå familien. INGEN TØR… Og til dette HELVETE sendes en forsvarsløs mor, som er analfabet og uten nettverk. Barna er allerede traumatisert etter tiden i hjemlandet og ikke minst av flukten som tok to måneder, i tillegg har denne reisen og det som nå er en helt uviss framtid, gjort dem syke. To av dem kastet opp på flyet.

Etter en kort samtale via wifi på flyplassen, så har ingen hørt fra dem etterpå. Det oppnås ikke kontakt, og ingen vet noen ting. Hvor er de nå? Har de mat og oppholdssted? Vil vi få høre fra dem igjen? Noensinne?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Spørsmålene er mange, og dessverre er svarene så altfor få. Hvordan kunne dette skje? 

Jeg kjenner jeg blir ydmyk og takknemlig over eget liv. Over at man i det store og hele trakk gullbilletten da man ble født. Selv om det finnes ting vi gjerne ville hatt annerledes i livene våre, i samfunnet og i verden, ja så har vi muligheter som få andre kan måle seg med. Vi har rettigheter og støtteordninger. Skole, sykehjem, sykehus og et sikkerhetsnett gjennom NAV. Jada, det er massevis vi kan plukke på, forbedre og være uenige i, – men sammenliknet med andre? 

Jeg klemmer ungene mine ekstra hardt i hver eneste klem om dagen. Holder rundt dem. Går innom soverommene og ser på at de sover. Pakker rundt dem dynene, og vasker klærne de skal ha på seg. Mange, mange flere klær enn de egentlig trenger. Langt, langt unna krig, sult og utrygghet. 

Det er lett å bli så opptatt av seg selv og sine egne at man glemmer hvor privilegerte vi er… å henge seg opp i alt det vi misunner hverandre her i den bobla som lukker oss inne og vekk fra den øvrige verdens grusomheter. Det er dem og oss. Flyktningene som nå strømmer inn over grensene etter at Tyrkia har åpnet opp. Flyktningeleiren i Moria. Det er så fjernt. Det vedgår ikke oss. Det er langt unna.

Helt til noen bryter gjennom bobla og vi får navn og ansikter. Vennskap. 

Arnulf Øverlands ord er like viktige i dag, som da han skrev dem i 1937: 

“Du må ikke sove”

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

ET folkehav av venner. Barnevogner og rullatorer. Et lokalsamfunn i harnisk over behandlingen av en av våre egne familier. En stor flokk av venner og klassekamerater  som aldri får treffe familien igjen. 

Det var mange tårer på støttemarkeringen i ettermiddag. Håpløsheten og meningsløsheten over dette grusomme som den norske stat er i ferd med å utsette denne allerede traumatiserte familien for, preget oss alle. Samtidig var det mange barn der, – vennene. Barn som lekte, som danset og som sang. Slik barn gjør, også i alvorlige stunder. Barn er barn. Barn skal få lov til å være barn. 

Hassan, Safia, Hamid og Zainab har kanskje sine siste timer som barn nå i kveld. I morgen går flyet til en annen hverdag. En kamp for tilværelsen de hadde håpet at de aldri måtte møte igjen. Som de aldri skulle ha behøvd å møte igjen. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Håpet er at en såkalt midlertidig forføyning skal stoppe utsendelsen. Hvis ikke, håper vi at det blir samlet inn nok penger til at noen kan følge dem på flyet. Sørge for at de får hjelp når de lander i Pakistan. Hjelp til å finne husrom, skaffe mat og alt annet de trenger. Slik at de ALDRI må tilbake til mannen som solgte søsteren. Voldsmannen som er faren. Måtte han ALDRI få vite hvor familien er. 

Her kan du lese den grusomme historien som Golono har fortalt.

I august i fjor feiret vi bursdag for åtte gutter i klassen til Sverre. Åtte forventningsfulle ansikter som strålte under bursdagssangen, åtte sjuåringer. For Hassan ble dette kanskje den siste bursdagen han hadde i trygghet. Kanskje det var den siste gangen han fikk bursdagsgaver og «hurra for deg». På lørdag skal han sendes til Pakistan. Han har bodd i Norge i fem år. Under kan du lese moren til Hassan, Golonos forklaring til UDI. UDI mener forklaringen er lite troverdig, og har hentet dem fra hjemmet de hadde her på Steinkjer, og de er nå på Trandum.  Kanskje, bare kanskje, vi kan redde dem og la Hassan få feire sin åtteårsdag sammen med Sverre, slik han burde!!!

I følge støttegruppen så har familien denne grusomme historien: 

Klippet fra det første avslagsbrevet fra UDI til Golono i 2016 – som stemmer med det Golono har fortalt oss som kjenner henne her – og som UDI ikke tillegger nok troverdighet, pga mangel på bevis/bekreftelser fra annet hold.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

UDI: Dine opplysninger om beskyttelsesbehovet ditt

«Du forklarer (anfører) at du søker om beskyttelse fordi du frykter din ektemann ved en retur til Pakistan. Du rømte hjemmefra med deres fire barn, etter at du overhørte at ektemannen din hadde planer om å selge deres datter Zainabsho.

Du forteller at hele livet ditt har du bodd i en liten landsby, som ligger i nærheten av Nowshera by. Du forteller at du kommer fra en veldig liten familie. Du hadde mistet faren din allerede da din mor var gravid med deg. Selv om moren din hadde flere barn, mistet hun alle før du ble født, og moren din selv hadde ingen søsken. Du og din mor bodde alene i landsbyen, og levde av det jordbruksområdet som din mor arvet fra din far. Da du var nærmere 25 år gammel arrangerte din mor ditt ekteskap med xxx som også kom fra samme landsby.

Etter at ekteskapet ble inngått bodde du alene med din mann. I løpet av det første året, fikk du din første datter Naziah, og etter det fikk du ett barn ca. hvert år. Til sammen hadde dere 5 barn.

Mannen din jobbet ikke, og var en tyv. Han pleide å stjele dyr til folk, og stoppet biler og plyndret folk. Mannen din var alene ansvarlig for deres økonomi, og noen ganger var det ikke mat for familien. Mannen din hadde også et gamblingproblem, og var stoffmisbruker.

Du forteller at han hadde mange dårlige uvaner, og at han var voldelig mot deg og barna. Han pleide å slå deg i ryggen og derfor må du bruke medisin mot ryggsmerter i dag.

Du forteller at da din eldste datter var rundt seks/syv, ba han deg om å gjøre din datter klar, og sa at han skulle ta henne sammen med seg til byen. Da han returnerte den dagen, var Naziah ikke sammen med ham. Han mishandlet deg da du ba han å forklare hvor hun befant seg, og til slutt fikk du vite at han hadde solgt din datter. Han sa at du måtte holde hemmeligheten, ellers ville han drepe deg. Siden den dagen har du ikke sett din eldste datter. Du lette ikke etter din datter, og fortalte ingen om det som hendte, fordi du ikke hadde lov å gå ut, og fordi han hadde truet med å drepe deg hvis du fortalte om det. Du er usikker hvorfor han solgte Naziah, men mistenker at han hadde tapt penger på gambling eller kommet i pengeknipe på en annen måte. Du visste ikke hvem din datter ble solgt til, og har ingen mistanker.

Da Zainab ble på samme alder som Naziah overhørte du xxx snakke med noen på mobil. Denne gangen planla han å selge Zainab. Du konfronterte ham med dette, men han hørte ikke på deg og slo deg foran barna. Han truet med å drepe deg, hvis du ikke holdt kjeft. Etter det dro han til fjells med en okse og tau.

Med en gang han dro samlet du gullsmykkene dine, og tok pengene som du fant liggende i en koffert. Du visste ikke hvor mye penger det var, men sier at det var mange 100 og 1000 lapper. Du tok på deg burka, tok med barna, og gikk hjemmefra mot byen. Det var sent på ettermiddagen. Det var en passasjer bil som kjørte forbi og du stoppet den, du betalte 100 rupier og fikk noen vekslepenger. Da dere ankom byen og kom ut av bilen gikk dere omkring til barna begynte å gråte på grunn av at de var sultne.

Det nærmet seg solnedgang, og du gikk opp til et hus og banket på døren. Du ba den eldre mannen som hadde åpnet døren om mat til barna. Han inviterte dere inn, og ga dere mat. Han spurte hvorfor dere var ute alene så sent, og da fortalte du om det som hadde hendt deg, og ba ham om hjelp. Du viste gullsmykkene og pengene, og han sa at han skulle hjelpe dere flykte fra landet. Dere overnattet hos den gamle mannen, og neste dag introduserte han deg for mannen som skulle følge dere hele veien til Norge. Den eldre mannen lovte at du kunne stole på smugleren, fordi han kjente ham godt. Den samme dagen begynte dere reisen ut av landet, og mot Europa. Du reiste uten noen identitetsdokumenter.

Du forteller at du aldri visste at du skulle til Norge, og fikk ingen informasjon om hvor lenge reisen skulle vare. Reisen tok omtrent to måneder, og var veldig vanskelig både for deg og barna. Dere reiste sammen med en gruppe av mennesker fra Pakistan som var ikke pashto talende og afghanere. Du forteller at du fikk mye hjelp av afghanere med barna. Du vet ingenting om hvilke land dere reiste gjennom, fordi du måtte ta deg av barna.»

Jeg har møtt denne stillferdige, oppofrende og sterke mammaen, som ønsker seg det eneste som vi alle ønsker for barna våre. Ei framtid i trygghet. Hun har allerede mistet ett barn, som hun mest sannsynlig ALDRI vil se igjen…

Hva ville jeg gjort i hennes situasjon? Hva ville DU gjort i hennes situasjon? 

OG hva skal VI gjøre i denne situasjonen? 

I morgen arrangeres det også en støttemarkering ved Steinkjer kirke klokka 17. Vi skal møte opp der, og håper at myndighetene vil se på saken igjen, og tro på det Gonolo og ungene hennes forteller. 

La dem få bli her i trygghet. La Hassan få gå i klassen til Sverre, sparke fotball på Egge IL, spille volleyball og la han og søstrene hans få være barn! Hvis de sendes til Pakistan så ser vi dem aldri igjen…

I dag har lokalavisen Hadeland skrevet en artikkel om meg. Jeg har takket ja fordi jeg mener det er så viktig å gi senskader et ansikt. Vi er så mange som har overlevd kreft, men dessverre er det lite snakk om hvordan livet blir etterpå. 

Den gir et lite innblikk i livet mitt. 

Artikkelen er en plussartikkel så du må ha abonnement på Hadeland for å lese den.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvis du ikke får lest den så kan du finne hovedtrekkene i innlegget jeg hadde på nrk for ett år siden. 

Eller i denne artikkelen i lokalavisa Steinkjer-avisa.

Uansett så er disse artiklene kortversjonen, og hvis du virkelig vil bli kjent med meg, så er denne bloggen et godt sted å begynne! 

Vi er heldigvis trygt hjemme, etter at flyet vårt var ett av de aller siste som fikk ta av fra flyplassen i Las Palmas i går ettermiddag på grunn av sandstorm. Noen av de nye vennene våre måtte tilbringe natta på flyplassen. Det var en stor overgang fra sol, varme og storm, til snøvær og hvitt landskap da vi kom hjem. I dag skinner sola, og det er faktisk vinter her i Granlia. 

Flyturen gikk fint, men jeg merker at det blir mange timer i samme stilling. Særlig lymfeødemfoten er ugrei i dag. Kroppen er også litt stiv og støl, og hodet murrer. Jeg har tatt migrenemedisin, og håper at det går over. 

Heldigvis så har jeg verdens beste mann, som har vært oppe og lagt i ovnen i natt, sånn at det er godt og varmt i huset da vi stod opp. Det var en kjølig opplevelse å komme i hus i natt, siden vi varmer opp med vannbåren varme som er avhengig av vedfyring cirka annenhver dag. 

Nå kroer ungene og jeg oss foran fjernsynet med “mesternes mester”, hver vår tekopp og kjeks. Mannen skal få sove så lenge han vil etter nattens innsats. 

Ha en strålende søndag!

Anne Marit

På vei opp på rommet etter et deilig opphold ved varmebassenget, litt ør av støyen som kommer fra lekende barn og voksne, litt solbrent og ganske sliten, så plinget det inn en melding fra helsenorge på mobilen i går. “Anne Marit, du har fått time hos St.Olavs hospital HF. Logg inn på helsenorge.no for å se mer.”

Etter å ha trykket på tretallet i heisen, så logget jeg meg inn for å se hva dette kunne være.  Helt uten forvarsel kunne jeg lese at jeg var innkalt til time på KREFT Poliklinikk den 4. mars klokken 13.00. Stråleenheten. 

Det var som om noen taklet meg og la meg i bakken. 

Hodet gikk i panikkmodus. Hjertet slo som en dampveivals, og tårene begynte å renne nedover kinnene mine. Jeg vrengte hjernen for å prøve å finne andre årsaker enn den åpenbare, at jeg hadde fått kreft igjen, og at jeg skulle til stråling allerede den 4. mars. 

Etter hurtiginnleggelsen på grunn av akutte magesmerter i januar, ble det tatt nye CT-bilder, og siden legene mente det ikke hastet, så skulle de ses på innen 28. februar. 28. februar er snart! Jeg antok at resultatet nå var klart, og at konklusjonen ved en feil, ikke var formidlet til meg. At en eller annen hadde glemt å ringe meg for å fortelle at jeg hadde fått tilbakefall. Og at planen for ny runde med stråling allerede var lagt…

Hele kroppen strittet i mot tankene om en ny runde med kvalme, smerter og uvisshet. Bekymring for om jeg skulle få leve. Om jeg fikk oppleve barna bli voksne. 

Det er helt utrolig hvor mange tanker man rekker å tenke på bare noen minutter. 

Klokka var over fire, og jeg visste at det ville bli vanskelig å nå noen på sykehuset. Jeg ringte bestevenninne Nina, og hylgråt. Etter en rask, men fornuftig rådslagning ble vi enige om at jeg måtte forsøke å få noen i tale på St. Olavs. NOEN måtte gi en bekreftelse. ALT var bedre enn uvisshet. 

Med skjelvende hender holdt jeg i mobilen, mens kvalmen steg i halsen. Etter å ha forklart situasjonen til sentralbordet ble jeg satt over til kreftavdelingen. Og med hysterisk stemme fikk jeg en av sykepleierne til å gå inn i journalen min. Der stod det ingen ting. Hun fikk dessverre ikke logget seg inn på røntgenbildene, men anbefalte at jeg tok kontakt med Levanger sykehus som hadde hatt meg inne til behandling sist. 

Heldigvis husket jeg hvilken avdeling jeg var innlagt ved, og fikk snakke med en sykepleier på Kirurgen 3. Dessverre kunne heller ikke hun se noe i journalen så hun skulle undersøke mer, og ringe meg tilbake. 

En og en halv time i helvete, oppløst i tårer, tanker om smerte og død. Og så bestemte jeg meg for at dette ikke skulle få ødelegge ferien. Heldigvis så var jeg alene på rommet, og jeg tok to sarotex (som har en beroligende effekt), før jeg vasket ansiktet og begynte å puste med magen. Ungene skulle få maksimalt utbytte av de siste dagene, JEG skulle ha maksimalt utbytte av disse dagene. Hvis det nå var så galt at jeg måtte i gang med en ny runde, så skulle vi i hvertfall ha disse dagene å støtte oss på. Overleveren i meg fikk tilbake kontrollen. Jeg var klar.

Da mannen og barna kom tilbake på rommet så var jeg (nesten) som vanlig, og klemte dem ekstra hardt. Med rolig stemme fortalte jeg Rune om brevet, og at jeg ventet på svar fra sykehuset. 

Enda tre kvarter i uvisse. Så ringer telefonen. I røret presenterer legen seg. Og det første hun sier er: “Nå har jeg og en kollega som er overlege her, sett på journalen din og på bildene dine, og vi kan ikke finne noen tegn til at du har fått tilbakefall. Vi forstår ikke hvorfor du er innkalt, og dessverre får vi ikke svar på akkurat det før i morgen.”

HALLELUJA! Tårene sprenger seg på nytt fram i øynene mine, men denne gangen er det gode tårer. Vi snakker sammen lenge. Hun lover å sjekke mer når hun kommer på jobb igjen på morran, og jeg sender henne et bilde av innkallingen. Så puster jeg sakte ut gjennom nesa og kjenner hvordan den harde klumpen i magen løser seg opp. Jeg er ikke syk likevel. Jeg har ikke kreft. Jeg skal ikke igjennom stråling og helvete igjen. 

Jeg kysser mannen og jeg kysser ungene. Det er rart hvordan synet på livet kan forandre seg i et brøkdels sekund. 

I dag ringte legen tilbake. Hun hadde snakket med St. Olavs. Det viser seg at innkallingen gjelder time hos en lege som tidligere jobbet på senskadeklinikken, men som nå jobber på stråleavdelingen. Senskadeklinikken finnes ikke lenger, men på grunn av min sykdomshistorie og de store plagene jeg fortsatt har, så skal jeg fortsatt få oppfølging. Denne gangen skjer oppfølginga fra kreftavdelingen. 

Så enkelt var det…

Konklusjonen er: Slike innkallinger bør ikke komme uten forklaring. Ingen fortjener en slik påkjenning som jeg hadde i går, og sykehuset må gjennomgå rutinene sine. Den nydelige legen som tok ansvar og fulgte opp en hysterisk pasient på telefon fra Gran Canaria burde få premie! Jeg er henne evig takknemlig! 

Ta vare på hverandre! Livet kan endres på et øyeblikk! 

Anne Marit