Takk og pris for at jeg ikke utsatte tannlegebesøket til etter ferien. Etter jeg hadde tatt røntgen så kom tannlegen inn og begynte å se på bildene. Han pirket litt i tennene mine og sa at underkjeven var helt fin. Men, det var to hull i overkjeven, og det ene hullet var kjempestort og måtte fikses umiddelbart. Han kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde hatt ising eller smerter. 

Jeg tror forklaringen på akkurat det er at jeg tar så mye medisiner, at kroppen og tennene er litt bedøvd hele tiden, slik at jeg ikke kjenner smerter på samme måte som vanlig. Det er jo hele vitsen med tanke på magesmerten mine, men samtidig så er det jo litt skremmende. Hvis smertegrensene forskyves slik at jeg ikke får tilbakemelding fra min egen kropp og hjerne om at det er noe som ikke er som det skal, så kan man jo undres på om det er andre signaler som forsvinner i medisinskyggene også. Det er slett ikke bra.

Men tilbake til tannlegebesøket, jeg takket umiddelbart ja til bedøvelse, og siden Tord, som tannlegen min heter, er veldig forsiktig når han setter sprøyta så merker jeg ingen ting. Jeg klarte faktisk å slappe av i tannlegestolen, og det er jeg skikkelig fornøyd med. Det ble lagt en midlertidig fylling som skal gjøre at nerven i tanna trekker seg tilbake, og om 10 mnd så byttes den ut med en ny permanent fylling. Hvis ikke nerven er død, – for da blir det rotfylling. Jeg har aldri tatt rotfylling før, så det måtte jeg google da jeg kom hjem. Jeg tror det høres verre ut enn det er. Med skikkelig og tilstrekkelig bedøvelse så stod det at det skulle være smertefritt. Jeg satser på det!

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

I går fikk jeg også telefon fra en journalist i NRK Trøndelag. Han ville følge opp saken med skolesekkproblematikken (Les innlegget her) og jeg ble invitert til å snakke om det på radio i morgen tidlig. Det er nemlig slik at ei flink dame har tatt tak i det faktum at mange elever bytter ut den fylkeskommunale skolesekken etter ett år, og hun vil samle dem inn og sende dem til Kongo. Der er det stor mangel på sekker. 

Et kjempefint tiltak!! Les hennes innlegg i debatten her. 

Jeg kommer nærmere tilbake til tidspunkt for intervju, men forslaget er i morgen, fredag kl. 08.30 på nrk trøndelag!  Hør på oss, da! 

I dag skal jeg til tannlegen… Selv om jeg var verdens mest tålmodige og rolige tannlege, så er dette noe av det aller verste jeg vet. Jeg tar glatt en strålebehandling i bytte mot tannsteinfjerning og borring i tenna. Hjertet hamrer seg nesten ut av brystet på meg når jeg parkerer utenfor kontoret, og jeg sleper beina etter meg som en unge, før jeg sitter på venterommet med svette hender og klump i magen. 

Jeg tror det er den følelsen av å totalt miste kontroll som er verst. Du legges bakover med en smekke på brystet, lyset blender øynene dine, og så begynner tannlegen å pirke i munnen din, mens du selv ligger der og gaper og sikler. Ikke kan man småprate heller, for å roe nervene, men er avspist med ja og nei, siden man har fått en sånn ministøvsuger som bråker og surkler inn i kinnet. 

Jeg har vært inne på tanken å utsette det til etter jeg er kommet hjem fra Kreta. Bare fordi jeg gruer meg så mye at jeg gjerne vil slippe det akkurat nå. Men hvis jeg hadde flyttet timen, og det er hull eller noe annet som må fikses, så er det dumt å få tannpine i utlandet, i stedet for å fikse det og være lykkelig når man forlater lokalet. Jeg må bare skjerpe meg. Til ungene så sier jeg: “Det er ikke farlig å gå til tannlegen! De er så snille og flinke, og hvis man må borre så får du bedøvelse…” – Hvorfor tror jeg ikke på meg selv? Jeg vet at det går kjempefint når vi bare er i gang, og jeg har aldri hatt vondt når jeg har ligget i stolen hos Tord. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har egentlig svaret. SKOLETANNLEGEN! Den ene skoletannlegen på ungdomsskolen var det jeg vil kalle totalt uegnet til å behandle barn og ungdom! Hun tok ingen hensyn til barnets frykt og behov for ro og forståelse, hun bare kjørte på, borret, satte sprøyter og var brutal og hard i klypa. Jeg vet at en stor andel av mine medelever har en iboende tannlegefrykt etter å ha blitt behandle at denne tannlegen i barndommen. Da hjalp det så lite at hun hadde verdens søteste og snilleste tannlegesøster som trøstet oss, og holdt oss i hånda.  Jeg kommer til å være med ungene mine til tannlegen for å være sikker på at de ikke får samme frykt som meg, siden det er utrolig viktig å gå regelmessig til tannlegen. 

Broren min hadde utsatt tannlegebesøk i flere år, og det ble en svært dyr lærepenge. Nå går han også regelmessig med innkalling en gang i året, og jeg tror han har lært. 

Jeg er takknemlig for at jeg har fått en flink tannlege nå. Han forstår min frykt og tar seg ekstra god tid til å forklare hva han gjør. Det er viktig! Men jeg gruer meg altså veldig likevel. Heldigvis så er en tannlegetime er kjapp sak. Klokka elleve starter det, og halv tolv så får han en ny pasient, og da må han være ferdig med meg uansett om det er hull eller ikke. En halvtime i tannlegens varetekt er min gave til meg selv i dag. En gave jeg gruer meg til å gi og å få, men som jeg av erfaring vet er en skikkelig god investering for framtida! 

Er det lenge siden du var hos tannlegen?

Etter gårsdagens utblåsning så sovnet jeg som en stein. Noen ganger så er det godt å få lettet litt på hjertet, og tilbakemeldingene har vært veldig positive. Jeg er alltid litt redd når jeg skriver slike negative innlegg. Man utleverer seg litt ekstra, men det er derfor jeg har laget denne bloggen; fordi jeg vil fortelle om hverdagen med de utfordringene jeg har som kreftoverlever. Kanskje noen kan lære noe av min historie, og kanskje noen ikke føler seg så alene med sin hverdag.

I natt fikk jeg den første gjesten i senga allerede klokka to. Jeg la henne over i faren seng, og sovnet igjen ganske fort. Klokka fire kom nummer to. Da hadde veslejenta krøpet inntil ryggen min med det ene beinet oppå meg. Jeg trodde klokka var mer, og tok i mot guttungen og la ham på armen mens jeg ventet på vekkeklokkas brutale alarm. Etter et kvarter uten en lyd, så sjekket jeg klokka, og skjønte at jeg måtte ta i bruk andre triks. Jeg pakket ham inn i dyna og skjøv ham inntil lillesøster, i et håp om at de skulle tro at den andre var meg, og klynge seg inntil hverandre i stedet. Så listet jeg meg rundt, og la meg på mannens fredelige plett av dobbeltsenga.  Da jeg våknet av vekkeklokka så lå veslejenta inntil meg, og guttungen sov fredelig midt i senga. Ingen var interessert i å stå opp. Ikke jeg heller, men med drosje som kommer klokka åtte og fysioterapi for meg klokka halv ni, så var det bare å bryte seg ut av senga. 

Hos fysioterapeuten så får jeg noe som kalles lymfedrenasje. Den første gangen jeg skulle dit, så jeg for meg nåler som skulle tømme beinet og magen min for lymfevæske. Heldigvis så er det en mye hyggeligere opplevelse enn nåler. Lymfødem har jeg fått fordi lymfesystemet mitt er ødelagt etter stråling, og dermed “hovner opp”, eller rettere sagt så fylles beinet og magen seg med lymfevæske som kroppen ikke klarer å kvitte seg med det på normal måte. Lymfedrenasje betyr at fysioterapeutene åpner lymfesystemet ved å massere forsiktig. Etterpå pleier jeg å være så trøtt at jeg knapt ser land, og i tillegg blir jeg litt hutrete og frossen. Da er det godt å komme hjem, ta seg en varm kopp med te og deretter sove et par tre timer. I tillegg til drenasjen som jeg får en gang i uka, så må jeg gå med støttestrømpe, som går helt fra fotbladet og opp til lysken. Jeg får spesialsydde strømper som dekkes av egenandelskortet. Heldigvis. Jeg har hørt at ei strømpe koster mange tusen kroner, – og jeg bruker opp minst fem i året…

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Men strømpa blir litt som med BH, jeg bruker den i hovedsak når jeg skal ut av huset, og dropper den når jeg er hjemme. Da legger jeg heller beina litt høyt og lar puppa henge fritt. Litt rebell må man få lov til å være…

Noen ganger så glemmer jeg at jeg er syk. Jeg kan ligge i senga og planlegge noe kjempegøy, massevis av deilig organisering med hundre baller i lufta, hvilken fantastisk jobb jeg har lyst til å søke på… Noe som utfordrer meg på alle områder.  Ansvar, innflytelse, lange dager hvor jeg kan bruke alle de egenskapene som finnes i meg til å gjøre noe fornuftig. Forandre verden… i allefall littegranne. Sånn som jeg har følt det i alle de jobbene jeg har hatt før. Mestringsfølelse og sjøltillit. 

Men så merker jeg at kroppen verker. Hoftene mine som fikk 35 strålinger gjennom seg, og selv om svulsten forsvant, så ble vevet og benmassen også hardt rammet. Magen fikk samme dose. Tarmene mine også. Det gjør at jeg må passe kostholdet mitt, og bruke sterke morfintabletter for å få bukt med de brutale smertene. Men det aller verste er utmattelsen. Fatigue, som det heter på fagspråket. Som stjeler overskuddet mitt. Det jeg skulle brukt på barna mine, på familien, vennene, frivillig arbeid og ikke minst i JOBB. Jeg kan bli så sint på den utmattelsen at tårene spruter. Adrenalinet pumper av frustrasjon og fortvilelse. Tre år er gått, og jeg vil at ting skal bli som før! Jeg vil ha tilbake den gamle meg. Jeg vil ha tilbake det å bli sliten av å gjøre noe, ikke bli sliten av å ikke gjøre noe som jeg blir nå. 

Mange spør meg om hvordan det går. Jeg pleier å svare at det går litt opp og ned. Egentlig så vil jeg hyle at det går skikkelig dritt!! Hu derre nye Anne Marit, hu liker jeg ikke! Jeg vil ha tilbake den gamle… tror jeg. I hvertfall det aller meste av a. Jeg har riktignok fått et annet syn på hva som er viktig i livet, men likevel så veier det ikke helt opp for det andre jeg har mistet. 

Sorry, men dette ble ett syte-innlegg. Jeg vet det går bedre i morra. Jeg har egentlig ikke hatt en dårlig dag, men jeg trengte en utblåsning. Det er så forbanna urettferdig at en laborant på sykehuset på St. Olavs hadde en dårlig dag akkurat den dagen han eller hun skulle analysere min celleprøve. Og fordi rutinene var for dårlige, og ingen dobbeltsjekket den prøven, så ble diagnosen min forsinket, og det som kunne vært en enkel konisering ble en 8 cm stor svulst, med kreftceller som hadde spredd seg til lymfesystemet. En langvarig behandling som brøyt ned kroppen til det ugjenkjennelige, og som etter tre år, fortsatt ikke er i orden. Og kanskje jeg aldri blir helt bra heller. 

Men ja, jeg lever. Jeg får oppleve hverdagsgleden med barna mine. Og høytidene. Og alle dager. Både de gode og de dårlige. Så håper jeg at det snart blir enda flere gode. 

Og for ordens skyld: TA CELLEPRØVE! Selv om det ble en feil med min prøve, så redder celleprøver livet til mange, mange mennesker i året. Ikke utsett det. Ikke tenk at kreft er noe som skjer “noen andre”. #sjekkdeg og #kjennetter om det er som det skal i underlivet. Eller med føflekkene dine. Ikke sats på at det går over. Det er kjipt å være kreftoverlever, men det er jaggu enda verre å være dau…

Med høye forventninger til et hjertelig gjensyn med storebror, så gikk formiddagen ganske sakte for lillesøster. Vi måtte sy bamseklær, se film og lese bok for å få tida til å gå… og endelig ble klokka så mye at vi kunne sette oss i bilen for å kjøre til Værnes. 

Vi var ute i god tid. Jeg hater å ha dårlig tid, og jeg blir vettskremt av tanken på en punktering, at det skjer en ulykke eller andre hendelser som gjør at vi blir forsinket til henting av han som kommer helt alene med flyet. Tenk om han hadde landet, og vi ikke var der. Da venter vi heller en times tid i ankomsthallen… Og med Peppa Gris på mobilen så er lillesøster sysselsatt, mens mamma benytter anledningen til å se på folk. Det ar alltid moro å studere ulike mennesker, og måten de framstår sånn helt sett utenfra. 

Tida går likevel ganske seint, og flere telefoner fra de bekymrede besteforeldrene og tanta som fulgte nevøen til flyet, kommer som innkomne anrop. Endelig begynner det å komme folk gjennom korridorene, og vi ser at det tikker opp på skjermen på veggen at flyet har landet. Jeg vet at han er sistemann ut, og prøver å stagge utålmodigheten til søsteren, som nå nesten gir opp av kjedsomhet. 

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så, endelig, ser vi ei dame i gul vest komme gående med en storebror i grønn genser. Lillesøster løper mot inngangen, og står klar med armene åpne for å ta i mot storebror! Han kommer slentrende og gir henne en rask klem. Jeg signerer for at jeg har tatt ham i mot, og bøyer meg for å klemme ham hardt. Han ser på meg og blir blank i øynene. Han klemmer ansiktet hardt inn mot brystet mitt og tåreflommen øker i enorm styrke. “Storebror er lei seg,” sier lillesøster, og stryker ham over ryggen. “Har du vært redd på turen?”, spør jeg bekymret. Han rister på hodet og snufser kraftig. “Jeg vil ikke hjem! Kan jeg ikke få fly tilbake?” hulker han fortvilet. Jeg smiler litt, men forstår at det er ramme alvor, han er dypt ulykkelig over at helga er over, og han er ikke spesielt glad for å se oss.

Det er dyster stemning i bilen. Høylytte snufs fra turisten avløses av en ivrig lillesøster som prøver å spørre om hvordan han har hatt det. Jeg prøver å lette på stemningen med både spørrelek og musikk, men det er lite lysglimt å finne. Vi ringer bestemor, og hun får en gråtende gutt på tråden som spør om å få komme tilbake i kveld. Hun forklarer at alle skal på jobb i morgen, at søskenbarnet også har reist hjem til mammaen sin i Nord-Norge, og at tida kommer til å gå fort til vi skal komme tilbake på høstferie. Det er lite trøst for han i baksetet. Og etter at vi hørt akkurat det samme fra onkelen, så innser han at løpet er kjørt, og han resignerer med tårer i øynene. Forsøkene på å nå fetteren er forgjeves.

Endelig i hus så kommer tårene for fullt igjen. En ny runde på telefonen med bestemor og bestefar gir en fattig trøst. Det er en slagen gutt som går gråtende i seng, men han blir ikke der så lenge. Og det er til slutt “Gutta på tur” i fanget til mamma som stopper gråten, og skaper ro i heimen. Vi satser på en bedre dag i morgen…

Da mannen dro avgårde på jakt i nitida på morran i dag, lå jeg fortsatt godt innpakket i dyna. Etter ei lita stund så kom veslejenta hoppende og krøyp under dyna til faren sin. De lyse krøllene danset rundt det smilende ansiktet hennes, og hun forkynte høylytt at i dag skulle vi to ha jentefest hele dagen! Vi skulle spise chilli (hun mener sushi), lage eplekake og ha godterifest! Pappaen hadde i et svakt øyeblikk, kjøpt en raus pose smågodt til prinsessa si, og den har hun gledet seg til å ta hull på siden de kom hjem i går ettermiddag. 

Etter å ha dusjet oss, funnet fram passende antrekk (rosa og prikker for hennes del og en mønstret tunika for meg) satte vi oss til bords til en lang frokost i barneøyne (i hvertfall 10 minutter ved bordet) med levende lys, havrefras, laktosefri melk (siden jeg har fått anbefalt laktoseredusert kost og såkalt LOW FODMAP) og hjemmelaget jordbærsyltetøy. Og mens jeg ryddet av bordet så snakket lillesøster med storebror, onkel, bestemor og superfetter på skype. Hun fortalte ivrig om dagens planer, som i tillegg til de før nevnte også inneholdt en tur på biblioteket!

Etter en rask opprydning av mannens rot før avreise, og kraftfulle uttrykk over at han godt kunne ryddet etter seg selv, – med forventet bifall fra Mini-meg, så kunne vi finne håndveska og sette oss i bilen. Første post på programmet var stopp på “lille-butikken” som også har postavdeling. Der ble det sendt en reklamasjon til Nidar på en forferdelig pose med Nøtte-godt som inneholdt harske nøtter, og et tykt brev med kvitteringer til advokaten min. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På biblioteket tok vi oss god tid. Jeg hadde blitt anbefalt flere bøker av Karin Brunk Holmquist, siden jeg elsket den første boka hennes. Hvis du ikke har lest “Potensgiverne” så løp og lån den på nærmeste bibliotek. Jeg hadde den med da jeg skulle på MR med kontrastvæske i tarmen (Det er like fælt som det høres ut, ja), men mens jeg satt i korridoren og drakk den avskyelige guffa som skulle inn oralt, så lo jeg altså så høyt og så mye at folk trodde jeg var gal…  

Jeg fikk med meg to nye bøker, og jeg har allerede slukt “Sirile gentlemen søkes”. Den er verdt å få med seg, men altså ikke fullt så morsom som den første. Den andre heter “Kranvriderne” og den kan det hende jeg tar på senga. Prinsessa lånte en “Frost” bok og en med rosa innbinding.

På vei ned i parkeringskjelleren på kjøpesenteret så konkluderer undertegnede umiddelbart med at det ikke blir shopping på AMFI i dag. Stappfullt av folk og biler og med kø for å få kjørt gjennom kjelleren og rett ut på andre siden så utgår også det planlagte sushirestaurantbesøket, siden de ikke åpner før om to timer, og det er helt uaktuelt å tilbringe så mye som ett minutt mer enn nødvendig i byen. Vi blir enige om at vi kjører innom “lille-butikken” igjen, og handler det vi trenger for kvelden. Røde roser til storebror som kommer hjem i morgen (Massey-rødt er yndlingsfargen hans), sukker og vaniljekrem til eplekaka og SUSHI som Mintage har levert! Takk og pris så reddes dagen av take-away! 

Vel hjemme så spiser vi litt av “Chillien”, som hun fortsatt insisterer på at det heter, før vi tar på forklær og begynner med eplekaka. Deigen er nesten bedre enn den ferdige kaka, – og det går anselig mengder smaksprøver før det endelige resultatet settes i ovnen. Skikkelig fornøyde med oss selv så slenger vi oss i sofaen, hun med skjerm og jeg med den første boka, og godteriet sirlig lagt i glassskåler på bordet. Festen er så smått i gang! 

Etter ei stund så kommer hun smygende opp i fanget mitt og spør om kaka ikke snart er ferdig. Jeg har tatt den ut av ovnen for ei stund siden, og vi stapper i oss eplekake med vaniljekrem til vi ikke orker mer. Jeg spør om det er greit at vi tar en liten hvil, og hun tar med ipaden og øretelefoner opp i pappas seng. Jeg er nok borte en halvtimes tid før vi tar på nattkjoler og morgenkåper og proklamerer at NÅ er det pysj-party! 

Resten av ettermiddagen og kvelden så koser vi oss med å lese Frost-boka, Grandiosa, resten av godteriet fra pappaen og litt film, før vi avslutter med karaoke og tannpuss. Det er en sliten og fornøyd prinsesse som kysser meg godnatt før jeg tusler ned trappa til Stjernekamp og en tekopp før leggetid. 

I morgen skal vi hente storebror som kommer hjem etter det som høres ut som en eventyrlig feriehelg på Jevnaker!

Det var litt trist at det ene barnerommet var tomt da jeg la meg i gårkveld. Lillesøster gråt til og med en liten skvett da hun la seg, i lengsel etter storebroren som satt i sofaen hos bestemor og proppet seg med eplekake. I dagtidlig kunne jeg ligge litt lenger, siden pappan kjører i barnehagen, og det ikke var noen skolegutt som skulle vente på drosjen. 

Da jeg stod opp litt over åtte så var det et mørkt vær som møtte meg i vinduet. Skikkelig høstregn som trenger inn gjennom marg og bein, selv om dører og vinduer er stengt. Det er høstfølelsen som kryper innpå… Jeg er egentlig ikke negativ til høsten, når det framstår slik den gjorde i forrigår. Med knallblå himmel og skarp, ren luft. Naturen som skifter fra voksende grønt til forfallets regnbue i gult, oransje, rødt og etterhvert brunt. Bugnende epletrær, hemmelige soppsteder, tyttebær og jakt. Det er vel ingenting som er mer miljøvennlig og kortreist enn å høste av egen skog og naturen i nærmiljøet. Selv om det regner så kan man gjøre det hyggelig likevel. Levende lys og knekkebrød i ovnen. God samvittighet for å holde seg inne. 

Mannen reiser på fjellet i morgen, og skal forsøke å få litt fuglekjøtt til vinterforrådet. Men mest av alt så skal han på guttetur med kameratene sine, og det unner jeg ham virkelig. Han som har stått på og jobbet dag og natt i det siste for å få kornet i hus, fortjener bedre enn plaskregn de dagene han skal ha fri. Men været styrer vi ikke, og man må ta det man får. De skal heldigvis bo på ei hytte, og innekos med varme i ovnen, kortspill og prat er også hyggelig feriesyssel. 

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Veslejenta og jeg blir dermed aleine hjemme i helga. Hvis det ikke lysner opp så blir det nok innehelg for oss også. Kanskje vi skal la oss inspirere av bestemors eplekaker og bake en egen, bare til oss? Familiefilmer på tven, høytlesning og lys på bordet… joda, vi skal nok få tida til å gå, vi også. Og så kan vi drømme oss til neste uke, hvor vi bytter ut regnfulle Trøndelag med solrike Kreta. Det blir ikke verst det heller!

I dag sendte jeg babyen min avgårde med fly, – helt alene… Neida, han er ikke en baby, han er sju år, sjølstendig, flink, fornuftig og veldig, veldig liten i mammas øyne. Han satt i fanget mitt da vi ventet på avgang, og mammahjertet blødde ved tanken på å sende ham fra seg.  Alene. I en blekkboks. Og selv om all fornuft tilsier at turen fra skolen til flyplassen er mye farligere enn den knappe timen han er i lufta og i SAS sin varetekt, så sier hjertet at dette er naturstridig!

Blir han redd? Savner han mamma? Faller flyet ned?

En siste liten klem og et kyss på panna. En spent liten, stor gutt legger hånda si hånda til den hyggelige dama i skranken. Så følger hun ham gjennom glassdørene, ut i tunnelen og inn på flyet. Jeg kan ikke lenger se dem, og jeg antar at han finner plassen sin ved vinduet. Han fikk gå aller først inn, og rekker da å bli litt kjent med ansiktet til personalet, før resten av passasjerene sjekkes inn i hurtig tempo. Jeg står ved vinduet og stirrer på den store flykroppen. En av passasjerene smiler til meg. “Det er verre for deg enn for ham”, sier han. “Tenk for en fantastisk mestringsfølelse han får oppleve! Dette kommer til å gå kjempefint!” Jeg nikker og smiler tilbake. “Takk, ja jeg vet det”, svarer jeg. 

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Likevel så kjenner jeg en liten klump i magen, og når flyet taxer ut på rullebanen så føler jeg meg ganske ensom. Dama som fulgte ham inn på flyet er ferdig i skranken. “Dette gikk kjempefint!”, sier hun. “Han var så stolt og klar da jeg gikk fra ham,” fortsetter hun. Jeg kjenner stoltheten bruser i blodet. Det er MIN lille gutt hun snakker om. Jeg ser at flyet letter, og setter selv kursen mot den tomme bilen. Mamma har lovet å ringe når han har landet. 

Det er halvannen time å kjøre hjem til Steinkjer. Det tar mindre enn en time med fly til Gardermoen. Han er framme før meg. Likevel går minuttene veldig sakte. 16.45… 16.47… Jeg setter på musikk og synger med til sangene på radioen. 16.58… Flyet var forsinket ut fra Værnes, og jeg kan fortsatt ikke forvente at han er nede…

17.03. Musikken avbrytes av “Mamma ringer” i displayet på dashbordet. “Nå er han på bakken”, lyder det i andre enden. “Onkelen landet 17.01 og flyet fra Værnes landet 17.02. Nå kan du puste ut”, ler hun… Jeg kjenner at det er noe som løsner i brystet, og jeg smiler for meg selv.  “Ring meg når dere har møtt ham, da!”, sier jeg og legger på. “You raise me up!”, synger Josh Groban på radioen, og jeg føler på ordene.  Engstelsen avløses av stolthet og ro. 

17.21 ringer mamma igjen. “Nå er han her! Han kom gående hånd i hånd med onkel!”, sier hun. “Får jeg snakke med ham?”, spør jeg. “Mamma?” lyder den vakreste stemmen i verden. “Ja, gutten min! Hvordan gikk turen?” “Den gikk vel fint! Jeg fikk godteri. Men nå har jeg ikke tid til å snakke mer med deg mamma.” Jeg hører rasling og får mamma tilbake på tråden. Hun forteller at han ikke har tid til å snakke. Han vil heller klemme på søskenbarnet sitt, som kom med fly halvannen time før faren og fetteren. Tre av verdens fineste gutter (Lillebroren min, nevøen min og min kjære sønn) landet på Gardermoen fra hver sin del av landet, og er nå klare for ei helg med moro, eplekake og besteforeldrekos. På søndag skal poden fly hjem, og da skal jeg prøve å være litt mindre nervøs…  hvis jeg kan.

I går hadde jeg plutselig litt overskudd da jeg hadde sendt avgårde mann og barn. Slike dager er som små overraskelsesgaver, og jeg gikk opp på soverommet og tok på treningstøy! Noen ganger så kan det å skifte, ta på kompressjonsstrømpe, lete frem joggesko og øreplugger være nok til å slenge meg tilbake i lenestolen, men i går så var nok hele meg klar for frisk høstluft.

Kvart på ni satte jeg joggeskoen i grusen utenfor døra, og snuste inn den rå morgendisen. Jeg så mot den knallblå himmelen og kjente en sjelden takknemlighet for at jeg endelig hadde kommet meg ut av huset! Jeg skrudde på “slapp av”- lista på Spotify, og med Odd Nordstoga på øret så trasket jeg langs E6 for å ta en runde rundt gården. I oppkjøringen til naboen så kom jeg endelig over på grus igjen, og etter noen hundre meter til så kunne jeg kjenne skogens mose under føttene. Sola slapp strålene gjennom kvister og løv som begynner å skifte farge. Jeg bøyde meg og puttet et tyttebær i munnen, og sugde inn smaken av lykke. 

Det er bratt bak huset, og jeg kjente pulsen stige, mens jeg labbet avgårde. Ingen jogging eller rask gange her, dessverre. Men jeg følte likevel at kroppen jobbet fint, og at det ga påfyll både for sinn og skinn… Endelig på toppen så skuet jeg utover myra, og kjente at sola kilte meg i øynene. Jeg hadde ikke med meg solbriller, men vet at nedstigningen skjer i tykk granskog, og det er ikke nødvendig med skjerming på den siste lille biten over jordene og inn i huset. 

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når jeg er ute og går sånn mutters aleine så får jeg virkelig ryddet i hodet. Det er mange gode tanker som trenger luft for å titte fram, og det er akkurat som jeg tenker klarere når jeg er omkranset av høye grantrær og gamle stubber. Man blir liksom en bitteliten del av evigheten i slike sakrale stunder. Jeg pleier å tenke på alle som har gått på stien før meg. I mange hundre år så har familien til mannen min gått i disse bakkene. De har sikkert løpt i glede og trasket i fortvilelse. Vi skylder våre neste generasjoner å forsøke å levere fra oss gården i litt bedre stand enn da vi tok den over. Sånn har i allefall mine forfedre på min hjemgård tenkt. Og jeg vet at de fleste bønder har en slik motivasjon når de jobber.

Når jeg kommer inn på det nytreskede jordet så begynner jeg å kjenne at kreftene minker. Pågangsmotet og overskuddet mentalt har likevel gått i et stort pluss, og jeg låser meg inn med et stort smil om munnen. Etter en rask matbit så legger jeg meg fornøyd nedpå for å ta “formiddagsduppen” og tenker for meg selv at “dette burde jeg gjøre oftere”…

I natt satt jeg oppe til klokka var ett… Jeg hadde pc-en i fanget, tven på, og telefonen innen rekkevidde. Og allerede klokka åtte så satt jeg klistret til skjermene for å følge valgets resultat. 

Her i Trøndelag har Arbeiderpartiet gått på en kjempeskrell. Etter min mening så er ikke det så rart, siden de for fire år siden førte velgerne bak lyset, og slo sammen Trøndelagsfylkene uten at det hadde vært tema i valgkampen. Reform-iveren ble selvsagt støttet av Høyre, så jeg synes at Høyre fremsto som mer renhårige, siden sentralisering og sammenslåing er kjente standpunkt. Folk glemmer ikke så fort som politikerne skulle ønske seg, og jeg tror at det kom og bet Ap i baken denne gangen… Selvfølgelig er det også en nasjonal trend, hvor Ap ikke har fått fokus på “sine” saker, og Støre framstår ikke som et alternativ til Erna Solberg i det heletatt. 

Solberg framstod for meg som en samlende statsminister i sin tale til valgvaken. Selv med det dårlig resultat for eget parti, og egne regjeringspartnere, så var hun raus nok til å gratulere vinnerne Sp og MDG. Det viser en respekt for velgerne som jeg har sansen for. 

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Senterpartiet ble den store vinneren,  og det betyr forhåpentligvis at andre partier må begynne å ta strømningene fra folket alvorlig. Folk vil faktisk ikke ha en sentralisering hvor tjenester flyttes lenger unna. Politireformen har ikke gitt flere politifolk på bygda, uansett hvor høyt regjeringen roper for å få oss til å tro noe annet. Ambulansetjenesten blir dårligere, og det merker folk når de ikke får hjelp når de trenger det. Folk vil ikke ha de nye fylkene. Enhetene blir for store, avstandene er for lange og distanseringen mellom beslutningstakerne og brukerne blir alt for lang og uoversiktlig. Folket har talt; VI VIL IKKE HA DET!

Om to år er det nytt valg. Da er det taburettene til regjeringen og stortingspolitikerne som står på spill. Jeg er ganske sikker på at ledelsen i Ap må skiftes dersom de skal reise kjerringa. Regjeringen må strammes kraftig opp og utbruddene fra opposisjonen i regjeringspartiene må tilbake i folden. For min del så kan de gjerne fortsette i samme tralten. Jeg ser gjerne et skifte om to år. 

Nå må Senterpartiet brette opp ermene og vise at det er hold i den politikken de har forfektet. De har fått tillit fra velgerne og må vise seg den tilliten verdig. Jeg synes Trygve sin tale var et utmerket utgangspunkt for den jobben, og jeg heier på en reversering av de mest inngripende reformene. Det skal nok holde hardt å få det til, men jeg skal applaudere forsøkene også!