Bakgardina – hverdagen som samfunnsengasjert kreftoverlever

I trykkammer med maske på

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I morra avslutter jeg et seks uker langt opphold i Vestlandshovedstaden, hvor jeg hver morgen har blitt lagt inn i en liten pleksiglasssylinder, og så er trykket i denne blitt endret til å tilsvare 14 meters dyp. Så ligger jeg i denne gjennomsiktige tanken i to timer og puster 100% oksygen, med unntak av to korte pauser på 5 minutter, hvor jeg puster vanlig luft gjennom en maske. Det siste er for å unngå oksygenkramper.

Det er strenge regler for hva du kan ha på deg i kammeret, så man må møte opp helt nydusjet uten noen deodorant, sminke, neglelakk, hårprodukter, kremer, oljer eller annet som kan antenne under trykk. Alle smykker, klokker og liknende må tas av. Vi får kun lov å bruke egen truse når den er over 90%bomull, og sykehusskjorte med belte. Dette spørres vi om hver dag før de triller oss inn i tanken.

Men hvorfor får jeg en slik langvarig behandling, lurer du kanskje på? Jo, som de fleste vet, så sliter jeg med en rekke senskader etter kreftbehandlingen, og spesielt mage og tarmsystemet er sterkt stråleskadd etter de 36 behandlingene jeg ble utsatt for.

Målet med trykktankbehandlinga er at det skal dannes nye, små blodårer i det ødelagte vevet, slik at vevet blir friskere, og jeg får mindre vondt. Vev og sår gror bedre og raskere. Foreløpig har jeg bare merket at jeg har mindre migrene, jeg har fått økt lymfødem i foten og utover til tærne, og at jeg hører dårligere på venstresiden. Dette vil antakelig gå over etter ei stund. At man får propper i øra ved trykkendring har vel de fleste fått prøvd seg på når de for eksempel er oppe i fly.

Mens jeg har vært her så har jeg blitt kjent med mange fine folk, som kanskje sliter med mye av de samme problemene som jeg. Det er godt å ha noen som forstår at man må være vanskelig i matveien, eller at man faktisk må sove hele dagen etter å ha fått behandlingen.

Heldigvis har vi også hatt mange fine måltider sammen, og vi har vært på konsert og på restauranter. Forøvrig fant vi forståelsesfulle folk som serverte oss, siden det er behov for ulike tilpasninger i matveien for flere av oss. Ikke nøtter, ikke hvitløk, ikke sterkt, ikke hardt, ikke chilli, nok saus osv… vi evner heldigvis å le av oss selv.

Jeg kommer til å savne folka her, og jeg har hatt det fint. Nå bærer det hjemover til et hus som knapt har sett en klut på 6 uker, unger som har savnet mammaen sin, våronn og en masse andre oppgaver som har stått på vent siden før påsken. Jeg kan dessverre ikke love at jeg får tatt tak i alt med en gang, men jeg må gjøre som i livet ellers, ta en ting om gangen. Det vil også være behov for litt hvile og å komme seg, men etter tre måneders tid, så krysser jeg fingrene for at behandlingen gir resultater!

For å se filmer av seansen sjekk ut min Instagramprofil: amigelsrud

Hva er egentlig en aldersgrense?

Hvilke kan vi, bør vi og MÅ vi følge?

Jeg har jugi på alderen, jeg.. Både oppover, (da jeg kopierte bankkortet mitt som 17-åring og photoshoppet datoen så jeg plutselig var blitt 18 år), og da ungene var små, men akkurat hadde passert grensa i Dyreparken. Da ble de noen måneder yngre, akkurat den dagen…

Men nå er det altså aldersgrense på spill, film og i apper det gjelder. Hvor drar vi grensa for når det er “greit” å juge på alderen, og hva er greit i forhold til anbefalte aldersgrenser i spill og på film og på sosiale media?

La oss først ta grenser for gaming… Jeg leser at barn helt ned i 4-års alder spiller Fortnite, som altså har en anbefalt aldersgrense 12 år. Nå tror jeg neppe at det er normalt at 4-åringer spiller dette spillet, men at flertallet begynner før de er 12, det er jeg faktisk helt sikker på. Så hva er “greit”? At en på 10 år, med lang erfaring i spill og spillforståelse helt sikkert kan håndtere et såpass uskyldig spill som Fortnite, er det vel ingen som betviler. Men er det dermed sagt at vi skal se bort fra anbefalinger? 

Hva når spørsmålet kommer om Snapchat eller Facebook? Der må man faktisk bevisst juge på alderen til barnet for å få opprettet en bruker.  Er det uproblematisk at vi som foreldre sier at det er helt greit? Og i såfall, hvordan forklares det for barnet at det i enkelte sammenhenger er helt i orden å juge på alderen, men at vi ikke kan gjøre det når vi for eksempel skal drikke alkohol, ha sex, eller kjøre bil?

Noen vil sikkert mene at jeg blander epler og bananer her, men jeg er oppriktig nysgjerrig på hvordan man forklarer ungene sine hva som er greit å juge om, og hva som ikke er greit…

Her er vi de kjipe foreldrene, som nekter ungene Fortnite, – enda. Men jeg er på gli, siden jeg ser at sønnen min på 10 1/2 snart er den eneste som ikke deltar i den sosiale arenaen som dette spillet faktisk er. Så han kommer til å få det i løpet av våren.

Kanskje det er aldersgrensen som er feil her? Når flertallet ikke forholder seg til den uansett?
Vi kan ikke se bort fra at når vi ignorerer anbefalte aldersgrenser så visker vi ut holdningene til å forholde seg til regler og grenser. Og jo større differansen er mellom anbefaling og gjennomføring, jo vanskeligere må det jo bli i neste omgang å forholde seg til 16 og 18+.

Når jeg får høre at enkelte på 8-10 år får se på Squid Game, som er en tv-serie med ekstremt voldelig innhold, så må jeg si at det skremmer meg. Samtidig så lar jeg egne barn få se filmene om Narnia (12 år) og andre filmer i samme aldersgrense, så lenge de ser den med meg første gang. For ikke å snakke om Disney sine tegnefilmer, hvor enkelte har uforståelig høye aldersgrenser, etter min mening… Så hvor drar man grensa?

Fortnite er, som jeg har sett og lest meg opp til, et ganske uskyldig spill. Så lenge man har tett dialog med ungene sine om hvordan man  forholder seg til chat og pengebruk, så er det neppe skadelig å skyve på aldersgrense i dette tilfellet.

Men hvis poden kommer hjem og forlanger å få spille det kjente voldsspillet Grand Theft Auto, eller Call of Duty: MW2, hvor et av oppdragene går ut på å skyte uskyldige mennesker på en flyplass, med et forholdsvis realistisk utseende? Hvordan sier du at det ikke er greit, siden barnet allerede er godt bevandret i spillenes verden? Er det verre å bryte grensene 16 eller 18+? Det sier seg jo selv at innholdet blir verre og verre jo høyere grensa er.

Sier man bare at akkurat dette spillet er ikke greit, og ferdig med det? 

Og hva skjer når kamerater med mer liberale eller uoppmerksomme foreldre tillater det? Skal man til slutt gi etter for å unngå å gjøre barnet til en sosial taper? Det er jo det som har skjedd med Fortnite. (Selv om spillet i seg selv er forholdsvis uskyldig.)

Jeg må si at jeg synes dette er vanskelig.  På den ene siden så er jeg opptatt av at ungene mine skal ha trygge arenaer når de spiller, og jeg tenker at det ofte er en grunn til at aldersgrensene er satt som de er.
Samtidig så bryter jeg dem selv på filmer og tv-serier, fordi jeg vurderer at barna tåler innholdet.

Jeg er kanskje en hykler, da?

Mitt poeng er at man i hvertfall må tenke igjennom hva man gjør når man ser bort fra anbefalinger,  og du kan være helt sikker på at barnet ditt garantert får med seg avviket. Har du jugi på alderen når du gir etter og lar ungen få snapchat? Du taster faktisk inn et annet fødselsår enn det som er sant. Bryter du loven? Nei. Men bryter du avtalen du har med leverandøren av spillet? Ja. 

Hvilket signal gir dette til ungene?

Jeg kjenner flere som lar ungene kjøre traktor før de er 16, og det kommer nok til å skje her også. I hvertfall på jordet (der grensa er 15, under oppsyn), men likevel. Er det verre, fordi du faktisk bryter norsk lov? Jeg synes jo ikke det, siden jeg kjørte traktor selv som 13-14-åring. Men det er helt sikkert foreldre som lar fireåringen spille Fortnite som synes jeg er ekstremt liberal og lite fornuftig.

Hva med alkohol? Noen er jo helt klare på at man må være fylt 18 for å få smake alkohol, uten unntak, mens noen mener at det kan være like smart å bli introdusert i familieselskap under oppsyn. Det ene er ikke lovlig, men alle vet at det skjer.

Sex? Er det greit å tillate overnatting når begge er 15? Hva om kjæresten er 25, og ditt barn er 15? Begge deler hadde vært ugreit for meg, men samtidig flyttet jeg hjemmefra for å bo på internat da jeg var 15 år selv. Der hadde ingen oversikt over hvem som sov på hvilket rom… Det var kun mine egne verdier og den oppdragelsen og bevisstgjøringen jeg hadde hjemmefra som styrte mine handlinger. Akkurat som det sikkert kommer til å være for mine egne barn. Sex kan skje hvor som helst, det trenger ikke å skje i senga om kvelden… Men det er samtidig forskjell på å legge tilrette for det, og ikke… Igjen, – våre holdninger blir en viktig rettesnor for ungene våre. Enten de er over eller under en aldersgrense.

Jeg føler meg usikker i møte med gaming. Denne arenaen er ny for de fleste, og vi har ikke egne erfaringer å ta avgjørelser ut fra. Det samme gjelder å sette regler for sosiale medier… Det er dagens ungdom som tråkker stien, og som kommer til å gjøre alle feilene. Deres barn kommer kanskje til å få helt andre regler enn vi gir i dag, med utgangspunkt i nåtidens bitre erfaringer. Det vi VET er at det er et sterkere press på dagens ungdom, enn det var for oss. Et ubetenksomt øyeblikk kan følge deg resten av livet, fordi så og si alt som skjer blir kringkastet til hele verden, nesten i sanntid. Og har det først havnet på vidvanke, så er det umulig å fange det igjen.

Denne verdenen er nesten uforståelig for mange av oss som er voksne. Et bilde i et fotoalbum vil aldri gjøre samme skade som en video på tiktok. Samtidig så kan vi ikke skjerme barna fra deres møteplasser og sosiale arenaer. Oppgaven blir derfor å gjøre reisen så trygg som mulig. La ungene få informasjon og opplæring. La dem få høre historiene om mobbing på nett, om overgripere som utgir seg for å være jevnaldrende som spiller det samme spillet, om nakenbilder, dickpics og utlevering av privat informasjon, og ikke minst om den tragiske historien om jenta som tok sitt eget liv fordi filmen som ekskjæresten filmet i smug, nå er streamet på en pornoside.

Hvor vil jeg egentlig med dette innlegget? Jeg vet ikke helt. Men en diskusjon om temaet blir uansett aldri feil.

Hva er ditt forhold til aldersgrenser?

Anne Marit

I dag har jeg tenkt mye på Lene. Lene gikk i klassen  min på ungdomsskolen, og hun var det vi på den tida kalte skikkelig kul! Jeg husker både lange samtaler og korte øyeblikk, blant annet en morsom replikk fra garderoben utenfor svømmebassenget. Lene og jeg var på samme gruppe på skolekjøkkenet, og det hendte ofte vi hang sammen etter skoletid, og vi hadde mye moro sammen!

Lene er ikke blant oss lenger. Det har hun dessverre ikke vært på snart 25 år… Lene døde i en bilulykke den 9. September i 1998. Hun fikk vannplaning med bilen, og kolliderte med en telefonstolpe.

Bare noen måneder seinere så døde også nabogutten, Raymond, i en bilulykke på Steinssletta. Bilen kom over i motsatt kjørebane og han ble bare 22 år gammel. Jeg tenker på Raymond hvert år, fordi han hadde bursdag på samme dato som meg, og hvert år får jeg melding på Facebook av mammaen hans. Hver gang så tenker jeg på hva hun mistet den dagen i desember i 1998.

Raymond og Lene fikk så alt for korte liv, og ble de siste i en rekke ungdomsdødsfall på Jevnaker på slutten av 90-tallet.

Etter jeg fikk barn så får man en annen forståelse av hvordan det er å være forelder. Jeg husker at jeg sa til mamma, noen uker etter jeg hadde fått mitt første barn; “Mamma, er du virkelig så glad i meg, som jeg er i Sverre?” Mamma smilte og forklarte at det var hun, men at forelskelsen som man har i sitt nyfødte barn går over, og at man heller har en enorm kjærlighet og omsorg for barnet sitt så lenge man lever. Det gis til uttrykk som når jeg skal skjære salat, og mamma sier “Pass deg så du ikke skjærer deg, Anne Marit, kniven er skarp.” Eller “Ikke brenn deg, plata er varm!”.

Foreldrene til Lene og Raymond vil alltid mangle en bit i livet sitt og en del av hjertet. La oss i kveld tenne et lys for alle de livene som ble så alt for korte, og tenke noen minutter på de minnene vi har sammen med dem. De er ikke glemt.

Ta vare på hverandre.

Og kjør forsiktig!

Anne Marit

I går kokte jeg og mannen min smultringer for 12. året på rad. Jeg lager deigen, og kjevler og stikker ut smultringer,  og han står og prøver å unngå å brenne fingrene sine. Det er en utrolig hyggelig førjulstradisjon i vårt hjem. I tillegg så er det Runes oppgave å bake pepperkaker med ungene, og hans årlige tradisjonelle fyrstekaker. Jeg skal prøve å få ferdig Sara Bernard, marengs og krumkaker. De siste skal jeg lage sammen med svigermor, hvis det passer sånn.

Forresten så var mamma her forrige helg,  og da ble det skikkelig liv i leiren! Hun er et rivjern,  og sammen med ungene så bakte vi både sirupsnipper, cocktailkaker, brune pinner,  goro og ikke minst klarte jeg egenhendig å bake lefser for første gang på lenge, mens mamma laget lomper med ungene.

Da følte jeg virkelig på tradisjoner og livets gang. Jeg har selv stått med både bestemor og oldemor og bakt lefse på stabburet hjemme hos onkel Hans og tante Gunda, da det var bestemor og bestefar for bodde på gården sammen med oldemor Jenny i kårhuset.

I oldemor sitt hus så var det så lavt under taket, at alle karene, og de fleste kvinnfolk måtte bøye seg for å være inne der. Oldemor gikk alltid i kjole, og brukte armforkle utenpå.

Hun har lært meg både å sy rull av storfe, for da jeg var lita så hadde vi egne dyr på gården,  og vi slaktet selvfølgelig til jul. Både gris og okse. Og da stilte både bestemor og oldemor opp og overnatta hos oss for å bli ferdige. Noen ganger var også tantene mine med. For det var mye jobb! Det var alltid kjempestas å komme hjem den dagen de og mamma stekte opp all kjøttkakefarsen og all karbonadedeigen. Da stod det store baljer med varme fristelser til avkjøling på trammen. Og vi fikk kose oss med kjøttkaker og karbonader i både lefse og på gaffel. En stor dag i et barns liv!

Nå får jeg ikke lenger storfeslakt på benken, men med elgjeger i hus så blir det likevel slakting til jul. Jeg syr julerull av elg og grisespekk og en gammel og velbrukt krydderblanding som gir helt den rette julesmaken for vår familie.

Adventstida er her i huset forventninger,  forberedelser, planlegging, innkjøp av julegaver og mange fine ettermiddager med lilla lys, adventsstjerner og 7-armede lysestaker i vinduene, og en hel kinoforestilling av adventskalendere på tv. Hver dag. Vi ser både Skomakergata, Blåfjell, Amalies Jul, Snøfall, Vazelina og The Julekalender, og tilslutt den nye 24 stjerners Julekalender. Da går ettermiddagen og kvelden, kan jeg love. Men ofte spiser vi kveldsmat sammen og gjerne en kopp gløgg.

I neste uke, da begynner vi å pynte til jul. Vi skal tyvstarte i år, fordi vi skal ha juleselskap den 22. Så da må all pynten være fremme, og juletreet lyse med sin fagre glans, noen dager på forskudd.

Vi skal lage et skikkelig Hadelandsk julebord, med koldtbord, karamellpudding, riskrem, småkaker og god stemning.

Heldigvis kommer det forsterkninger i både lillesøster og lillebror,  som i år skal feire sammen med oss her i Trøndelag. Det gleder jeg veldig til.

Kanskje det kommer en oppdatering når huset er pyntet?

He en strålende adventsuke!

Med baggen i handa, og ryggsekken full av ungenes tegninger, bilder og hjemmelagede smykker, som de med store bestrebelser hadde laget til meg i barnehagen,  gikk jeg av toget på Marienborg stasjon. Det var antydning til sol denne dagen, og jeg tillot meg å stoppe på brua over Nidelva og kikke over mot byen, som skulle bli mitt hjem de neste sju ukene. I dag var det tid for aller første stråling.

Gastrosenteret var allerede blitt en kjent bygning, etter alle prøver og undersøkelser i forkant. Men jeg hadde ennå ikke tatt heisen ned i kjelleren og gått inn gjennom den ganske lange korridoren før du endelig er fremme blant engler i hvite drakter, og de store monstermaskinene som skulle prøve å drepe den svulsten som vokste inni meg…

Jeg henvendte meg i skranken,  og fikk utdelt ei liste med 36 datoer og klokkeslett. Dette skulle være livet mitt denne sommeren. Hver tirsdag skulle jeg i tillegg møte opp til cellegift på gynkreftavdelingen, som paradoksalt nok ligger i Kvinne-barn-senteret.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men aller først var det altså stråling. Jeg fikk beskjed om å kle av meg til undertøyet, og så ble jeg tegnet på med blå tusj. Det er nemlig svært viktig at strålene treffer nøyaktig på rett sted, og det betyr at man må ligge helt likt hver eneste gang. Jeg fikk rutemønster på magen og ut til hoftene, og for å være helt sikre på at utgangspunktet ikke endret seg så fikk jeg mine aller første (og eneste) tatoveringer. Tre svarte prikker som for alltid skal minne meg på disse dagene i kjelleren på Gastrosenteret til St.Olavs Hospital.

Selve strålinga er en rask affære. Man legger seg på benken, og personalet stiller inn maskinen ved hjelp av stripene på magen. Så forlater de rommet, mens maskinen begynner å sirkle rundt kroppen min.  “Min maskin” var pyntet med sommerfugler. Jeg vet ikke helt hvem som hadde limt de små fargerike plastfigurene på maskinen, men de ga meg ihvertfall litt glede i det lyden av strålene satte i gang. Man kan ikke se strålene,  men man hører dem. Og den summende lyden vil for alltid gi meg både klump i magen og antydning til brekningsfornemmelser.

Etter 15 minutter så var jeg ute av kjelleren igjen, og det var på tide å sjekke inn på sykehushotellet. Det ligger helt i enden av området, og jeg måtte lete litt før jeg fant inngangen. Jeg observerte at jeg passerte Vardesenteret på veien, og planla å besøke det på et senere tidspunkt. Men ganske ustø på beina etter den psykiske påkjenningen av å være i gang,  så var det godt å få nøkkel til rommet sitt, og å få lagt seg på senga og hvilt. Rommet var et ganske nøytralt hotellrom med en veggfast enkeltseng, en sofa som kunne slås ut til sovesofa med et lite bord og en liten pult. På badet var det toalett med underlivsdusj på siden, dusjkabinett og en vask. Jeg hadde utsikt mot bedehuset og barnehagen på andre siden av gata. Jeg tar på meg joggesko og treningstøy og går meg en lang tur i kveldssol, før jeg spiser et kjapt måltid nede i byen og rusler “hjem og i seng”.

Jeg gruer meg til dagen etter, da jeg skulle ha min aller første cellegiftkur. Heldigvis hadde min kjære, gode bestevenninne, Kjersti, bestemt at det skulle jeg IKKE gjennomføre aleine, så etter en lang dag med jobb og kveldsaktiviteter for ungene hennes, så satte hun seg i bilen på Toten og kjørte strake veien til Trondheim. Hun var framme klokka halv fem om morran. Og jeg fikk slått ut sovesofaen så hun fikk et par timer på øyet før vi hånd i hånd spaserte over gata, inn på Kvinne-barn-senteret og opp heisen til Gynkreftavdelingen i sjette etasje.

Vi fikk tildelt et rom helt for oss selv, med to store lenestoler og et lite bord, og sykepleieren som hadde ansvaret for meg denne første dagen brukte tid på å forklare hva som skulle skje. Først skulle jeg få en liter med ringers-oppløsning deretter selve giftposen, en pose med kvalmestillende og til slutt en ny pose med saltvann… dette kom til å ta flere timer.

Jeg kan knapt beskrive hvor takknemlig jeg var for å slippe å gjennomføre denne første cellegiftbehandlingen aleine, og med Kjerstis hånd i min så begynte sykepleieren å lete etter blodårer for å innføre kanylen. Jeg fikk også en dose med tabletter som skulle forhindre kvalme,  i størst mulig grad.

Det er to lyder jeg ikke takler så godt etter jeg var ferdig behandlet,  den ene er summingen fra strålemaskinen, og den andre er lyden av maskinen som måler ut intravenøst. Disse lydene gir meg fortsatt sterkt ubehag, og jeg kan fortsatt våkne av mareritt med disse lydene i ørene.

Og mens man sitter og får saltvann og etterhvert cellegift presset inn i kroppen sin, så må man tisse. Og man blir veid både før og etter for å kontrollere at alt går som det skal. Og endelig ferdig, så trasket vi sammen ned i Gastrokjelleren for dagens stråling.

Til kvelds gikk vi på Solsiden og koste oss med tapas og et lite glass vin. Vi feiret at jeg var i gang med behandlingen som forhåpentligvis skulle redde livet mitt.

Da jeg våknet onsdag morgen så var jeg slapp og kvalm, og om ettermiddagen skulle Rune komme på besøk med ungene.

Jeg var i gang…

Den aller siste turen vi skulle ta med barna  var på forestillingen med Emil i Lønneberget på Stiklestad, lørdagen før jeg skulle starte behandlingen på St.Olavs på mandag. Ungene gledet seg, og vi voksne gledet oss. Vi var sammen med gode venner, og så fram til en fin kveld. Alle historiene fra Katthult var godt kjent fra filmene hjemme hos oss,  og det å få se det på “årntli” og på trøndersk var stor stas!

Vi hadde fått plasser på fremste benk, og hadde hver vår unge på fanget. De eneste plagene jeg hadde hatt med kreften, så langt, var litt smerter og blodig utflod, så jeg gikk alltid med bind på meg. Men, mens jeg satt og så på Emil som forsøkte å trekke ut ei tann, så kjente jeg at bindet fyltes og at det rant varmt blod nedover lårene mine. Jeg overlot veslejenta til faren, og prøvde å snike meg usett bort fra utescenen.

Jeg fikk raskt følge av min gode venninne, som godt orientert, umiddelbart forsto at det var noe som ikke stemte. Jeg var nok ganske stram i ansiktet, og ganglaget var vel mer som ei gås, der jeg hastet avgårde mot servicebygget. Det jeg trengte nå var en do, og håndklær. Magnhild løp opp i resepsjonen på hotellet og forklarte saken, mens jeg fikk stengt meg inne på doen i kjelleren på Stiklestad.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Denne teksten kan virke støtende på noen, så nå er du advart.

Det som møtte meg da jeg endelig kunne låse meg inn, var enorme mengder levret og ferskt blod i det som føltes  litervis. Jeg hadde blod over alt. I trusa, i skoa og i buksa. Heldigvis visste jeg jo årsaken til dette forferdelige blodtapet, det var selvfølgelig kreften som hadde slått ut i full krig. Svulsten hadde stengt for all mulighet for at noe som helst kunne passere nedover i skjeden, og som en propp hadde den holdt på menstruasjon og den kreftutløste blodansamlingen… nå ble trykket for stort, og alt kom på en gang. Det var utrolig skremmende!

Hadde jeg ikke visst hva det var, så hadde jeg garantert trodd at min siste time hadde kommet den ettermiddagen. Men med direktenummer til gynkreftavdelingen på St.Olavs, så kunne sykepleieren i andre enden av røret berolige meg og si at dette ikke var uvanlig, og for noen var dette måten de fant ut at de hadde kreft. Gudskjelov så fikk jeg en mer skånsom tilnærming, tross alt…

Med fantastisk hjelp fra hotellet, som stilte med håndklær, uunnværlige Magnhild som beholdt roen og som sørget for at jeg fikk det jeg trengte, så gikk dette ganske bra. Og takknemligheten i at jeg allerede var registrert på gynkreftavdelingen og kunne holde direktelink med dem, – hvor de tok en avgjørelse om at jeg kunne reise hjem, siden jeg uansett komme på mandag, Gjorde at helga ikke ble helt ødelagt likevel. Og det ville virkelig blitt en dramatisk oppstart på den lange perioden mamma skulle være borte, hvis ungene hadde måttet se meg forlate dem i ambulanse den kvelden.

Så med den eldste ungen sin bleie som forsikring,  og et teppe rundt livet, så kjørte vi hjem til den siste helga sammen før jeg skulle være borte fra dem i 7 uker…

Etter besøket hos gynekologen på Levanger, var det på tide å fortelle familien og vennene våre at bryllupet vår dessverre var utsatt på grunn av kreft hos bruden.

Men aller først fikk jeg en telefon fra min beste venninne.

Hun hadde, akkurat samme dag, vært på utredning for et sammensatt sykdomsbilde på Lillehammer sykehus, og ringte gråtende og fortalte at hun hadde fått MS. Jeg klarte ikke å svare henne at jeg hadde fått kreft, men la på uten å ha fortalt henne den grusomme beskjeden. Hvordan kunne jeg pålegge henne enda en byrde, denne vanskelige dagen? Så jeg fortsatte i stedet å ringe til de nærmeste nedover på lista.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Hos min andre venninne var det en helt annen stemning da jeg kom igjennom på telefonen. Hun kunne gledesstrålende fortelle at hun akkurat denne dagen hadde fått svar fra kreftavdelingen på Gjøvik at hun IKKE var bærer av det genet som gjør at man har en betydelig risiko for å utvikle brystkreft. De stod akkurat klare til å sprette sjampanjen. Dessverre ødela jeg den festen, men samtidig så var dette lyspunktet et veldig fint minne fra denne dagen. Det viste meg at det finnes bra ting også, på en skikkelig svart dag.

Etter å ha ringt rundt til de viktigste, så var jeg full av gode ord og lykkeønskninger, men hadde fortsatt fryktelig vondt fordi jeg ikke hadde fortalt Nina den skrekkelige nyheten. Det var mannen min som fikk meg til å gjøre det. “Tenk om det hadde vært omvendt”, sa han.  “DA ville du ha visst, hvis du var i hennes sko.”

Jeg slo nummeret og rensket stemmen.

“Jeg må fortelle deg noe. – Jeg har kreft.”

Neste stopp var utredning på St.Olavs Hospital i Trondheim. Men, det begynte å nærme seg mai, det var pinse og mange helligdager… jeg måtte vente.

Med dødsfrykt og usikkerhet, så er ventetid det aller, aller verste. Før man får svar på hvor ille situasjonen faktisk er, så klarte ihvertfall ikke jeg å tenke det beste… Jeg er av natur en katastrofetenker, og planlegger utfra hvordan jeg kan fikse “worst case”… nå kunne jeg bare vente…

Og endelig kom innkallingene på rekke og rad, til en hel masse undersøkelser.

Når man har fått underlivskreft så er det bare å koble vekk alt av sjenanse, for det er MANGE som skal undersøke deg, for å si det sånn… Og selv om både leger og sykepleiere var verdens mest hensynsfulle og diskré, så er det jo ikke til å unngå at man må blotte seg, fullt og helt, og bare la dem få gjøre jobben sin.

CT,  PET,  MR og kontrastvæske både oralt, vaginalt og rektalt… bukser som består av kun bein, klystér og alskens remedier. For ikke å snakke om alle nålestikkene du må igjennom…

På PET-SCAN så blir du injisert med radioaktive stoffer, og får beskjed om å unngå å røre barna dine de neste 24 timene…

Og sånn som kroppen din lukter, etter alt den fikk i seg. Og alt dette var bare begynnelsen.

Men det visste jeg ikke da. Heldigvis.

Etter nesten en måned, så var diagnosen endelig klar: Jeg hadde en 8 cm stor svulst i livmorhalsen, den hadde heldigvis ikke vokst seg inn i for mye vev, men jeg hadde fått spredning til lymfekjertler i bekkenet og langs ryggen. Derfor var det ikke mulig å operere vekk svineriet, det måtte stråles og jeg måtte ha cellegift.

“Hjelp, nå mister jeg håret.” Var min første irrasjonelle tanke.

Men det var også en stor lettelse i samtalen med overlegen på gynkreftavdelingen, målet med behandlingen var full kurasjon.

“JEG SKULLE BLI FRISK!”

Og den 30.mai gikk jeg inn dørene på sykehuset for å starte behandlingen som skulle gjøre meg frisk; fordelt på 7 sommeruker skulle jeg ha 6 cellegiftkurer og 36 strålebehandlinger, hvorav 5 innvendige brachybehandlinger.

Jeg var ekstremt motivert og klar for å ta tilbake livet mitt!

Da diagnosen var et faktum så gjorde jeg en avtale med mannen min, om at han skulle ta ansvaret for ungene igjennom hele behandlingen,  sånn at jeg kunne ha fullt fokus på meg selv. Det var så utrolig viktig for meg at ungene skulle skånes mest mulig, og at de skulle ha stabilitet og trygghet i hverdagen. Jeg hadde gode samtaler med barnehagen, og hele omgangskretsen vår var mer enn innstilt på å hjelpe oss.

JEG SKULLE TA KNEKKEN PÅ FAENSKAPEN!

Jeg har kommet igjennom nåløyet, og er nå en “ekte” blogger på blogg.no. Det betyr at jeg får flere verktøy på bloggen, blant annet med kommentarfelt og bedre statistikk! Da kan jeg ha en enda bedre dialog med dere, kjære lesere! Det ser jeg virkelig fram til!

La meg aller først gi eventuelle nye lesere en liten oppdatering på hvem jeg er, og hva jeg holder på med.

Altså, jeg heter Anne Marit Igelsrud, er mamma til Sverre og Sigrid, gift med Rune og bor på en gård i Steinkjer. Helt fram til for seks år siden så levde jeg et helt “normalt” liv, med full jobb som organisasjonssjef i Nord-Trøndelag Bondelag, småbarnsmamma, styreverv og jeg hadde skikkelig mange baller i lufta, – og elsket det!

Men etter et fall i trappa i påsken 2016 så brakk jeg ryggen, og selv om ryggen etterhvert ble bedre, så hadde jeg fortsatt sterke smerter i magen og underlivet. Jeg gikk til legen den 19. april, og hun kunne med det blotte øye se at jeg hadde fått kreft i livmorhalsen. Livet raste sammen. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan jeg fikk ringt til mannen min og sagt at han måtte møte meg hjemme, uten å hente barna i barnehagen først. Han forstod nok at det var noe alvorlig. Og det som møtte ham i døra var en samboer oppløst i tårer, med den brutale beskjeden om at jeg hadde fått kreft.

Det verste når man får en sånn beskjed, er usikkerheten… Min første tanke var “Nå skal jeg dø… og barna mine kommer ikke til å huske meg.” Ungene var bare halvannet og tre år, så det var jo en naturlig konsekvens av en langt framskreden kreftdiagnose, hvis det hadde vært tilfellet…

Den neste tanken var alt jeg måtte rekke før jeg ble borte… jeg planla bilder, video – og min egen begravelse. Alt dette i løpet av det første døgnet med kreftdiagnose. Og FØR jeg visste omfanget av sykdommen.

I løpet av en uke, kom jeg inn til gynekolog på Levanger sykehus, og hun kunne ikke gjøre annet enn å bekrefte det samme funnet som fastlegen hadde noen dager i forveien. Ja, jeg hadde kreft, men hun kunne ikke si noe om det var spredning, eller hvorvidt dette var noe de raskt kunne operere vekk.

“Men jeg skal gifte meg i juli,” sa jeg… “Tror du det går? Innbydelsene er allerede sendt ut…”. “Jeg tror nok det er best at du utsetter bryllupet, for du kommer til å ha andre ting å konsentrere deg om det neste halve året,” sa gynekologen med tårer i øynene…

Og det var starten på seks år med utfordringer og kamp.

Jeg fortsetter historien i morgen, og jeg håper du vil følge bloggen min framover!

Anne Marit

I dag har jeg vært på fotballkamp med dattera, og hennes venninnegjeng. Å påstå at de blir den neste Ada Hegerberg, tror jeg er å ta litt hardt i, med det er en gjeng som har det moro sammen. Trenerne er opptatt av at det skal være gøy, og om vi taper eller vinner spiller mindre rolle. I dag spilte hvert lag 3 kamper, og det gikk sånn at de tapte en, vant en og den siste var jevn, så kanskje det ble uavgjort. I mitt hode så er det helt perfekt! 

Da er det viktigste at jentene ble bedre og bedre utover i kampene! De fant hverandre og klarte å sentre! Keeperne ble tøffere og slapp inn færre mål. Og jeg blir så stolt av laget og spesielt av Trenerne når de klapper for hverandre og passer på at alle får vann. Det er akkurat sånn det skal være!

Sønnen min er to år eldre,  og har en annen tilnærming til fotball. Han skal bli proff, sier han, og han sparker ball hver eneste dag. På skolen I friminuttene, på trampoline og på gårdsplassen hjemme, og på løkka i helger og ferier.  Han elsker det! Og det samme gjør flere på laget hans.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Der er sjargongen litt hardere, og spillerne setter andre krav til hverandre enn før. Heldigvis har de fantastiske trenere som følger opp og holder disiplin i rekkene. Alle som vil være med får spille, og alle får spille like mye. Det er grunntanken i barneidretten.

Dessverre finnes det eksempler på lagledere og trenere med total mangel på forståelse for dette med rettferdighet, og som kjører på med det antatt sterkeste, kamp etter kamp… Som kjefter på og latterliggjør enkeltspillere, og regelrett skviser dem ut av vennegjengen og av laget. Jeg har hatt sånne trenere selv i min barndom, og de ødela all idrettsglede, all selvtillit og de fleste gode relasjoner med lagkameratene mine. Det preger litt meg enda faktisk …

Så derfor er lykken stor når jeg møter seriøse trenere som Irene, Andréa og Christine, og Øystein, Robert, Kyrre, Bjørn Erik og Eirik, som ser hver enkelt unge, og som roser, tilrettelegger og pusher, sånn at fotball på Egge IL skal være gøy! 

Det heler et ødelagt forballhjerte i en mammakropp, som fikk høre at hvis hun scora i kampen så skulle treneren gå hjem,  eller som igjen og igjen sleit benken fordi de som var bedre fikk spille alle kampene, og på siste kamp heller ikke fikk spille,  fordi målet var å nå en målforskjell med over 100 mål… og ikke engang når de målene var scoret så var det plasstil den DÅRLIGSTE spilleren, som mest var der for å være sammen med vennene sine…

Og som gråt da hun reiste hjem, og gjemte drakta lengst inne i skapet, så hu kunne se på den innimellom og huske hvor dårlig hun var…

Etter jeg begynte på alle de sterke medisinene mine, så har jeg slitt med tørre slimhinner. Øynene er tørre, jeg har nesten ingen spyttproduksjon, og de øvrige slimhinnene, – ja du skjønner tegninga…

Dette fører til noen utfordringer…. 

For ei ukes tid siden så tok jeg ut kontaktlinsene mine til kvelds,  men den på venstre øye (styrke – 8.00) ville liksom ikke være med. Jeg tenkte at den dukket vel opp, og la meg til å sove, og om morran så satte jeg inn en ny. Men jeg klarte ikke helt å legge fra meg at den gamle linsa kanskje satt fast oppe i øyelokket.  Og øyet klødde. 

Jeg skylte, og dryppa for å holde øyet vått, og tenkte at, snart, snart detter den gamle linsa ut… Men neida.. så etter ei uje i usikkerhet gikk jeg til optiker for å få hjelp.  Hun lyste, og skylte, og ga kontrast for å lokalisere fremmedlegemet som klødde sånn… Men til slutt, etter 20 minutter, så spurte hun; – Er du helt sikker på at det er ei linse der? For nå har jeg herja sånn med øyelokket ditt som jeg aldri har gjort før, og jeg har ikke sett snurten av noen ting. Alt er normalt. 

Jeg måtte innrømme at jeg var ikke helt sikker, og da konkluderte hun med at fordi jeg hadde klødd meg så mye i øyet, så hadde det blitt irritert, og det var ingen linse der i det heletatt…  litt flau så takket jeg for hjelpa og gikk fornøyd hjem, – mes vondt i øyet av all herjinga.

Neste gang så skal jeg ikke lete etter noe som ikke er der! 

Jeg har også hatt vondt i ei tann i det siste, men etter flausa hos optikeren, så ble jeg nesten redd for at jeg skulle ha ropt ulv, ulv igjen. Jeg har nemlig slitt med følsomme tannhalser, som kan gi litt tilsvarende symptomer. Altså ising og smerter, men fordi jeg går på så mye smertelindring så klarer ikke kroppen min alltid å fortelle helt sannheten om hva som gjør vondt. 

Men i dag hadde jeg altså time. Og på røntgenbildet så var det en svart skygge, – helt inn mot nervene i tanna. – Dette er på grensen til fare for rotfylling, sier tannlegen, med en liten rynke i panna. Vi må sette bedøvelse med en gang, og åpne for å se bedre… 

Jeg kjente en stor klump i magen… Jeg har nemlig tannlegeskrekk. Det har heldigvis blitt bedre etter jeg begynte hos Tord, men utsikt til rotfylling kan jo skremme den roligste pasienten… godt bedøvd så kunne jeg likevel kjenne at borret gravde seg inn mot nerven, og det gjorde vondt! 

Etter 20 minutter med høy puls, kunne jeg endelig skylle munnen, og få dommen. -Jeg tror og håper det gikk bra, og at vi rakk å ta hullet før det nådde nerven. Men jeg kan ikke være helt sikker, så hvis du fortsatt har smerter om ei ukes tid så må du komme tilbake, sa tannlegen. 

Og med halve ansiktet bedøvd, så måtte jeg gå hjem i forvissning om at jeg ihvertfall hadde et reelt problem denne gangen. 

Så får vi krysse fingrene for at det går bra, og at jeg slipper rotfylling. 

Ha en fin kveld!