Om tro og takknemlighet

Påsken handler for veldig mange av oss om feriedager på fjellet, familiekos og avslapping i sofaen med en liten knert i glasset. Påskesol, hyttepåske, påskelabyrint, påskekrim og påskeegg… men hva betyr egentlig påske?

Ettertanke og takknemlighet

Jeg måtte google det, faktisk.  Joda, jeg er veldig bevisst på hva som i følge bibelen skjedde i påskedagene, og hvorfor vi feirer påske, men hva ordet påske betyr måtte jeg altså sjekke… Og i følge snl.no så står det: “Ordet påske stammer fra det bibelhebraiske ordet pesach som betyr «gå forbi, hoppe over». Ifølge bibelfortellingen slo dødsengelen ihjel alle førstefødte i Egypt, men engelen hoppet over de husene der folket hadde strøket blod på dørstolpene sine (2. Mosebok kapittel 12 og 13; 5. Mosebok 16, 1–8). Dette førte til at Farao lot Israelsfolket reise fra Egypt.”

Så da lærte jeg altså noe nytt i dag også. 

Men hva med det bibelske budskapet om påsken? Om Jesus som døde på korset og stod opp igjen? Om frelse, skyld og tilgivelse? – Jeg vet ikke…?

Jeg har en sterk tro på en Gud som er større enn meg selv. Jeg tror det finnes mer enn vi mennesker kan forstå, og jeg tror det finnes noe mer etter vi forlater dette stedet vi kaller jorden. Hver kveld så synger vi “Kjære Gud, jeg har det godt” på sengekanten for veslejenta, og vi snakker om at de vi kjenner som er døde nå er hos Gud, og at de kommer til å møte oss den dagen vi selv ikke er her mer. Men tror jeg egentlig på alt som bibelen forteller oss? 

Livets tre, et bilde jeg har i stua av G. Silva 

Nei… jeg gjør absolutt ikke det. Jeg har kanskje en selektiv tolkning av kristendommen. Men jeg tror altså på kjærlighet, nåde, tilgivelse, håp og faktisk også på mirakler, blant annet. Jeg mener at det står mye fornuftig i bibelen. Moralen i mange av evangeliene og skriftene er både viktige og riktige, og vi kan absolutt lære noe av det som ble skrevet for lenge, lenge siden. Så er det ganske mye som vi bare bør avskrive som “gammelt ræl”, mangel på fornuft og at vi heldigvis lever i en annen virkelighet i dag enn den gangen. 

At kirken og prestene må utvikle seg i takt med tiden er for meg en selvfølge, spesielt med tanke på kjærlighet mellom mennesker, men jeg har også respekt (men kanskje ikke så stor forståelse) for dem som mener noe annet enn meg. De som tror på noe annet, og som fortviler over at de skal reformeres til noe de ikke kjenner seg igjen i. At det kan være vanskelig for noen å endre på sin egen overbevisning. Og det må jo være greit det også. – Så lenge ingen tvinger sine egne tolkninger, sin egen tro eller sin egen mistro på andre folk, så må de gjerne få mene hva de vil for meg. Ekstremisme av alle slag er aldri av det gode, det er alltid bare ondskap. Tro er en helt personlig sak, hvor hvert eneste menneske bør få velge hva som er riktig for akkurat seg selv.

Så tror jeg at man ikke alltid kan og skal forklare det uforklarlige, men at man da kan vende seg til noe som er større enn oss selv, og akkurat det kaller altså jeg for Gud. 

Min vakre hjemkirke -Hadelandsdomen, Jevnaker kirke.

Og noe av det beste kristendommen har gitt oss er salmer. Jeg elsker salmer. Vakre ord som flinke folk har skrevet for å ære SIN Gud. Som vi kan samles om i det vakre kirkerommet, fylle de vakre pipene i kirkeorgelet med klang, og synge ut til Guds og menneskers ære. Kjærlighet fra Gud, springer like ut, som en kilde klar og ren. I dens stille bunn, i dens dype grunn, gjemmes livets edelsten… 

Og så min absolutte favorittsalme: 
Deilig er jorden, 
prektig er Guds himmel, 
skjønn er sjelenes pilegrimsgang, 
gjennom de fagre, riker på jorden, 
går vi til paradis med sang. 

Jeg elsker kirker. Jeg samler på dem, faktisk. Å se hvordan de vakreste bygningene i verden er bygget og utsmykket, av menneskene som har gitt og lagt sitt ytterste for å hedre og ære sin Gud. Å komme inn i ett nytt kirkerom er som å bli kjent med et nytt kunstverk hver gang. Den sakrale stemningen gir alltid en helt egen ro. (Jeg elsker forsåvidt andre storslåtte bygninger også, men det får jeg gjøre rede for en annen gang) Jeg finner ro og meditasjon i bønn. Å få takke “noen” for alt jeg har fått gjør meg ydmyk og ettertenksom, og jeg tror at mange flere kunne hatt godt av en slik stille stund for seg selv innimellom. Både for de som tror på Gud og de som tror på andre ting.

Så påsken og påskebudskapet har en viktig rolle, uansett hva du mener om Jesus og oppstandelsen. Ettertanke, tilgivelse, takksigelse og renselse er viktige stikkord. Jeg anbefaler en liten pause fra påskekrimmen til å tenke igjennom hva akkurat DU er takknemlig for? Det er sjelden du finner den nye bilen eller de dyre skoene dine i det du vil trekke fram et slikt bilde. 

Velsignet påskeaften til dere alle!

En smell før avreise…

I går var planen å komme seg avgårde til det som trønderne kaller i “rett tid”. Det vil i denne sammenheng si å reise fra morran, slik at det ikke blir så alt for seint før vi var trygt hjemme igjen. Og vi lå godt an i det vi satt og spiste frokost klokka ni, med det meste av pakkinga unnagjort og alt var på stell.

Så omtrent halvveis nede i tekoppen så smeller det til i magen. Som om noen hadde gjemt flytende lava, saltsyre eller en boks piggtråd i maten min. Jeg sjangler meg i seng med et glass vann i den ene handa og et pillebrett i den andre. Liggende i fosterstilling i senga så ser jeg hjemreisen forsvinne i det blå. Den dårlige samvittigheten gnager nesten like ille som smertene i magen, og man føler seg både håpløs og ubrukelig, vel vitende om at en forsinket hjemreise vil gi ekstra arbeid og mindre søvn for den allerede hardtarbeidende mannen min. 

Det var selvsagt en mulighet å sende resten av familien avgårde i bilen, og så reise etter med fly selv, men det ville gi en ekstra utgift, og jeg ville bekymret meg både for bilturen og for han som skulle i gang med våronn så snart han slo opp øynene i dagtidlig. 

Jeg ga meg selv en drøy time i senga, til morfinen fikk tatt brodden av de verste smertene, deretter kreket jeg meg i dusjen, etter å ha kommendert i gang familien til å pakke det siste, kle på unger, ordne proviant og pakke inn i bilen. Og da jeg var ferdig i dusjen så stod gjengen klare til å reise. Så litt på etterskudd, men likevel i brukbar tid, så kjørte vi avgårde litt over klokka tolv.

De første timene var alt annet enn morsomme, og siden vi hadde fire stopp før Hafjell, så var ikke akkurat humøret på topp. 

Den første stoppen var for dieselfylling og sjekk av stropper på Brandbu. Vi hadde med henger og den største delen av trommelen som vi har kjøpt av broren min. Da er det viktig å ha forsvarlig sikring. I tillegg slet vi med å få dvd-spillerne til å virke. Av en eller annen grunn så snakket brannmann Sam kun finsk, og det ble ikke spesielt populært. Etter å ha skrudd av den ene spilleren og satt i Pippi, og med ektefølte bønner om at hun ville snakke svensk og ikke arabisk, så kjørte vi videre. 

Ny stopp på Lygna. Sjåføren var ikke fornøyd med stroppinga, og måtte innom å kjøpe en ekstra. Nå skulle lasten være trygg, og vi svinger ut på riksvei fire igjen. Ungene har forøvrig innsett at dvd-spillerne rett og slett ikke vil virke denne turen, og vi ser fram til minst 9 og en halv time med alternativ underholdning.

Så, etter omrtrent ti sekunders kjøring så uttales de forgremmende ord: “Jeg må tisse”… da er vi nådd rasteplassen på vei ned fra Lygna, og vi innser at det ikke er rom for forhandlinger. Tissepause på “Envølla” (Einavoll), og så er vi klare for neste etappe. La oss krysse fingrene for at den varer litt lenger, – ellers tror jeg vi aldri kommer fram.

Etter vi har passert Lillehammer så begynner formen til mor å forbedre seg, og vi kan i fellesskap telle traktorer og leke nynneleken. 

Neste mål er spisepause på Fåvang, men tissetrangen blir for sterk igjen, og vi må ha en kjapp pitstop på Hafjell, og deretter kostet vi videre til Fåvangtunet. Og med middag innabords og Kaptein Sabeltann som lydbok (jeg får heller betale streame-regninga), så var vi godt motivert for de siste 45 milene.

Om resten av turen så er det bare å si at den faktisk gikk over all forventning. Et par småstopper og en matbit på Ler er mer enn innafor på hva man kan forvente. Så kvart over elleve, et par timer seinere enn planlagt, trillet vi trygt inn på gårdsplassen hjemme. Med to sovende unger i baksetet, og to forholdsvis slitne foreldre forran. 

Etter å ha lesset inn både unger og bagasje så var det utrolig godt å finne senga, vel forberedt på at dagen i dag i all hovedsak ville bli tilbrakt i horisontal stilling. 

Da jeg stod opp i dag så hadde mannen og barna allerede reist avgårde for å kjøre våronn. Mine planer for dagen blir å bake brød (da vi oppdaget at det ikke fantes en smule i huset), vaske klær og å hvile. I tillegg ble vi nettopp bedt til svigermor på vaffellunsj! Heldige meg! 

Så nå er vi klare for hjemmepåske, og det skal bli fint!

Exit

 

Dessverre er livet som bondekone preget av at gårdsdrifta har førsteprioritet i alle sammenhenger. Hvis det er meldt fint vær, og det er mulig å komme seg ut på åkeren for å kjøre våronn, så går det forran familiepåske ved Randsfjorden.  Og siden det er varmest i landet hjemme hos oss, og svigerfar allerede har sådd den første åkeren, så er det nå på tide å sette snuta hjemover for å utnytte finværet i Trøndelag. 

I går hadde vi en utrolig hyggelig dag. Først var vesla, søstra mi og jeg en tur på handletur, og deretter fikk vi besøk av bestemora mi, reservebroren min med datter, og til slutt kom tanta og onkelen min på kveldsmat og påskekake. Vi tilbrakte hele dagen i strålende solskinn på verandaen, og for første gang i år så måtte jeg ta fram solkremen. Vi grilla middagsmaten, og unga gikk rundt i bare t-skjorte. En skikkelig fin påskesoldag!

Søstra mi er en kreativ sjel, og siden vi skulle reise hjem i dag så laget hun i går en spennende påskeeggjakt for ungene. Utfordrende rebusoppgaver med hjelpetegninger til veslejenta var veldig spennende for hele gjengen. Og med hvert sitt enorme påskeegg som finnerlønn så var det en fornøyd flokk som kom styrtende for å vise fram fangsten.

Jeg gruer meg litt til kjøreturen på 10 timer, men det skal likevel bli fint å ha litt påskefeiring hjemme også. Vi tar tida til hjelp, og koser oss med turen. Dessuten så skal jo veslejenta og jeg tilbake hit før vi reiser sørover i slutten av måneden. Og det er helt sikkert noen besteforeldre, søskenbarn og små venner som gleder seg til å få oss hjem også. 

GOD PÅSKE!

Trehytter og tremenninger

Jeg er velsignet med 19 søskenbarn, og mange av dem er ganske jevngamle med meg. Vi er faktisk fem stykker som er født på samme året, og resten er spredd over de neste to tiårene. I tillegg har vi en liten attpåklatt som er tre år, og hun er da jevngammel med våre barn (hvorav blant annet sin egen nevø). 

Mamman min og hennes søsken.

Da vi var små så pleide vi å være utrolig mye sammen, og vi var både på overnattingsbesøk og ferieturer. At det bare var noen mil mellom husene våre gjorde det enkelt å besøke hverandre ofte. Vi kranglet og lekte som om vi var søsken, og vi knyttet sterke bånd som vi har beholdt også nå som vi er blitt voksne. Hvert eneste år så har vi fortsatt samling i jula, og da prøver vi å møte opp sammen med barna våre, slik at de også kan bli godt kjent med hverandre. Jeg er utrolig takknemlig for at foreldrene våre tilrettela og sørget for at vi fikk den gaven det er å bli så godt kjent med sin egen familie. Det er derfor ekstra viktig for meg å besøke broren min når han har sønnen sin hos seg, og vi er mye sammen med søskenbarna på den andre siden som bor rett i nærheten av oss.

I dag kom den ene fetteren min på besøk med sine to barn, og sammen hadde de fem tremenningene en kjempefin dag. Etter en litt rolig start, hvor de måtte ha litt tid til å bli varme i trøya, så kom leken godt i gjenge. Blant annet så har de begynt å rive ei gammel trehytte som gutta her i huset bygde for noen år siden, slik at de kan lage en som er bedre tilpasset dagens behov. (de må ha mer plass, sier de)

De har store planer, og etter at tremenningene hadde reist i dag, så holdt fetterne på ute i hagen til etter det ble mørkt. De må nok regne med at det krever mer enn en påskeferie for å få realisert alle planene, men at de koser seg helt enormt er i hvertfall helt sikkert. 

Og kanskje de kan få mer hjelp en annen dag, av noen av de andre tremenningene som bor her i nærheten. De har heldigvis mange å ta av! 

 

 

 

Flere slags unger…

I dag har vi vært på besøk på gården til noen av mine aller beste venner.  Der har vi opplevd at det kommer nytt liv til verden. 

For det første så hadde pusen fått fem nyyydelige unger. Kattunger er jo antakelig det peneste som finnes, og ungene mine har aldri sett så små kryp før. De hadde ikke engang åpnet øynene sine enda. Å håndtere noe som er så lite og så skjørt må man jo få lære, og etter litt øvelse med litt bistand så fikk de godt dreisen på det. 

I tillegg fikk ungene være med i fjøset og ta imot lamunger. Det å få oppleve livets under i det at et nytt liv kommer til verden, er noe alle barn (og voksne) burde få være med på. Opplevelsen når de små lammene kommer ut, våte og slimete, at de blir stelt og sleiket tørre av søya, før de reiser seg på vaklende bein for første gang. Og også i et slikt øyeblikk å ha kunnskap om at disse små skapningene til høsten skal bli til deilig mat, etter at de har gått sammen med mora si på skauen og spist seg fine og feite på saftig gress. Sauens nyttiggjøring av beiter som både holder landskapet vedlike og ivaretar en ressurs som vi mennesker ikke kan benytte er jo helt fantastisk. I tillegg er lammekjøtt fabelaktig god mat. Pinnekjøtt, lammesteik og fårikål blant annet.

Ungene mine er godt vant til slakting, siden mannen min jakter elg og rådyr om høsten, og vi snakker mye om hvor maten vår kommer fra. Det er basiskunnskap som vi skal være bevisste på å synliggjøre for neste generasjon. Det er alt for mange som tror at maten kommer fra butikken eller fabrikken, uten å reflektere mer enn som så. Vi er alle en del av et kretsløp hvor vi lever og dør, og det at vi har husdyr som vi skal spise er en del av dette kretsløpet, mener jeg.

Så kos deg med lammesteik i påsken, det er rein norsk mat produsert på norske ressurser!

 

Egenpleie og hvile

Etter gårsdagens strabaser så var jeg forberedt på at dagen i dag kom til i innebære mye tid i senga. Det er sånn at slitsomme dager må kompenseres med mye hvile etterpå, og det må jeg planlegge for.

Så i dag skulle jeg rett og slett bare ta det med ro, og i tillegg skulle jeg få en runde behandling med fotsoneterapi og thaimassasje. Jeg har gått hos min kjære behandler i over 10 år, og merker stor forskjell på kroppen når jeg har vært der. Hun er magisk! Ikke bare får jeg behandling som virker, men hun er også et nydelig menneske som det er veldig godt og snakke med.

En periode hadde jeg veldig mye migrene. Det var faktisk så ille at jeg måtte sykmeldes, siden jeg hadde forferdelige anfall som varte i opp til tre døgn i slengen. Da fikk jeg tips om å prøve fotsoneterapi, og ganske skeptisk så møtte jeg opp til første time. Den som innbiller seg at det er behagelig og avslappende å få denne typen behandling, må tro om igjen… Hun klemmer og knar på triggerpunkter og ømme muskler slik at man kan vri seg i smerter, men man merker jo virkelig virkningen etter et par dager. Og da kommer man jo gjerne igjen og igjen. Som jeg altså har gjort i 10 år. 

Dessverre så bor jeg jo 60 mil unna henne nå, men passer på å få bestilt time hos henne så fort jeg vet når jeg kommer nedover. Og uansett hvor stor pågang hun har, så rydder hun plass til meg. Slik som i dag. På søndag. 

Heldige meg!

 

Framme!!

Søskenbarna er samlet igjen!

Etter ni og en halv time på reise, så kunne vi endelig se Randsfjordens vakre bredder, og barndomshjemmets lune lys. 

Det er langt å kjøre 60 mil, altså! Men ungene er godt vant til det, og vi er vel forberedt for de fleste eventualiteter. Takk og pris for akkurat det, når vi på Oppdal opplevde en mindre katastrofe.  – I hvertfall i seksåringens øyne. 

Han var så uheldig å få flis i fingeren!! Det er vondt å få flis, og det er vondt å ta den ut. Heldigvis hadde mor både nål, pinsett og plaster i veska. Uheldigvis så synes ikke poden at utsiktene til klyping og stikking var særlig oppløftende, og han satte seg på bakbeina som bare en seksåring kan… 

– Om noen på Oppdal mistenkte barnemishandling i dag, så kan jeg berolige vedommende med at det kun handlet om full panikk for pinsettbruk… men med lovnad om is og kikking på traktorer på Felleskjøpet, så fikk vi etter mye om og men lov til å nappe ut flisa. 

Deretter var resten av turen plankekjøring. 

Med fin flyt i trafikken, “den-som-først-ser”, god musikk og en og annen dvd-film så kan vi ikke klage på turen. 

Gjensynsgleden var stor for både store og små, og ungene begynte allerede å planlegge alt de skal gjøre i ferien. Vi gleder oss til fine dager!

God palmehelg herfra!

E6 i 60 mil. En biltur i flere deler…

Bilde fra bryllupet vi hadde hjemme på Hadeland 

Å bo 60 mil unna hjemstedet sitt, unna bestevenner og unna familien med både søsken, foreldre og besteforeldrene dine, det er ganske kjipt, noen ganger… Du hiver deg ikke avgårde til et kveldsbesøk, eller en tur med ungene for å se på lamminga hos bestevennene dine. Vi pleier å bruke omtrent en dag på å kjøre. 10 timer effektiv kjøring. Det er langt…

Nå har vi ikke vært der siden jul, og det MÅ være det lengste sammenhengende fraværet siden jeg flytta hit i 2011.

Jeg gleder meg til å komme hjem. Selv om jeg ikke har bodd hos foreldrene mine sånn siden jeg var 16 år, så er det fortsatt noe eget med mitt vakre Hadeland.

La det være sagt, sånn helt for ordens skyld, at jeg trives utmerket her i Trøndelag også, og at familien vår her og alle vennene mine er helt enestående, men de er jo forholdsvis nye alle sammen. Gjengen hjemmefra har jeg jo vokst opp med.

Så nå skal vi snart bare pakke det siste, ordne litt snacks og proviant, finne klart og montere DVD-spillere med tilhørende filmer, og gå bort i nabohuset og si hadet…

Og til slutt får jeg dobbeltsjekke at alle koffertene er med, siden vi for to år siden lot det stå igjen en kolli med alle barnas klær… da skulle vi være borte i tre uker… heldigvis fungerer Facebookhjelpen slik at svigers kunne pakke om til en mindre bag, og sende med noen venner som skulle kjøre samme løypa et par dager etterpå. 

Dey kommer ny oppdatering når vi er kommet i gang. Nå skal jeg prøve å få sovet litt til før vi tar siste økt før avreise…

Med hjertet i halsen

Som vanlig på fredager så stod jeg i vinduet og ventet på at poden skulle komme med bussen. Han slutter tidlig på mandag og fredag, og da kommer han hjem i stedet for å være på SFO. Disse dagene pleier vi å kose oss litt ekstra, bare han og jeg. 

Det er utrolig koselig å ha litt alene-tid, siden det oftest er slik at han er med faren sin og veslejenta er sammen med meg. Så disse timene setter jeg altså veldig høyt, siden det går så fort før han sikkert har andre interesser enn å kose på fanget til mamman sin.

Men altså, jeg stod ved kjøkkenbenken og smurte brødskiver til ostesmørbrød, og ventet på at bussen skulle svinge inn på bussholdeplassen nedenfor huset. Etter klokka å dømme, så var den litt forsinka i dag. Men så, litt over tida, så ser jeg at den hvite doningen kommer kjørende i stor fart.  (Vi bor langs E6 og i 80-sone) Og til min store forskrekkelse så kjører den rett forbi!! 

Hjertet slår brått raskere, og jeg leter febrilsk etter mobilen. Har han glemt at han skal med bussen, og har gått på SFO i stedet? Har han gått av på feil sted? Er han kidnappet?? – Jadda, jeg vet at den siste tanken er både irrasjonell og usannsynlig, men den slo meg faktisk et brøkdels sekund.

Mens jeg står og famler med mobilen og lurer på om jeg skal ringe SFO eller trinntelefonen så ser jeg at bussen kommer kjørende tilbake. Den stopper på busslommen og en blid gutt kommer gående av, etter å ha snakket litt med sjåføren.

Jeg bøyer meg ut av vinduet og spør hva som skjedde? – Bussjåføren glemte å stoppe han, mamma… Men jeg bare sa fra at jeg skulle av her, jeg. 

– Ble du ikke redd da, gutten min? 

– Nei, hvorfor det? Han kunne jo bare snu?

JA, han kunne jo bare snu…. Og mamma kunne jo slakke littegrann på frykten sin…

Kanskje jeg ikke skal bli like stressa neste gang? Kanskje?

DIY – Et påskemareritt

I dag har datteren min hatt besøk av ei venninne fra barnehagen, og siden jeg kom over noen pakker med påskepynt som man kan lage selv på Coop Extra, så satte vi oss til bordet for å forvandle intetsigende plastegg og uformelige isoporfigurer til de vakreste påskesmykker…

Min første bekymring meldte seg da jeg oppdaget at det ble anbefalt limpistol til påskeharene… Jeg hater limpistol. Det blir ALLTID brente fingre og store mengder smeltet plast over alt. Jeg tok jammen ikke feil denne gangen heller… I tillegg fikk ikke barna gjøre nesten noe, siden de ikke får komme i nærheten av limet. Og når harens bestanddeler bestod av filt og plastdeler som skulle limes sammen, og til slutt skulle man tegne på et ansikt… Joda, de fikk i det minste bruke tusj.

Min neste bekymring, og den var ekstremt berettiget, var da jeg oppdaget at påskekyllingen skulle dekoreres med bittesmå isoporkuler! ER det mulig?? En isoporkropp med isoporkuler?? Som skulle limes på? Snakk om mikroplast… og denne mikroplasten er faktisk både elektrisk, slik at den henger seg fast på alt (unntatt den forbanna kyllingen), og det er faktisk helt umulig å ikke søle den utover hele kjøkkenet. 

Det er sjelden jeg har gremmes så mye over noe som faktisk skulle være hyggelig. En stund så vurderte jeg seriøst å anmelde Coop for mammamishandling, siden limpisoler og isoporsøl bør kategoriseres som “strengt forbudt”. “Dette er det verste jeg har vært borti”, gjentok jeg, til ungenes kjedsommelighet, og i mangel på anledning til bannskap (som jeg normalt ikke gjør, hverken i barnas eller eget påhør).

Men til tross for min enorme frustrasjon, så ble ikke resultatet så aller verst. Og i etterkant kan jeg trekke litt på smilebåndet over egen idioti og mangel på forberedelser (da hadde svineriet havnet i søpla før vi begynte). 

Jeg tror gjesten vår dro fornøyd hjem, og jeg får takke meg selv for at jeg må støvsuge isoporkuler det neste halvåret, og skrape limrester av kjøkkenbordet før jeg tar kvelden.

Moralen? IKKE kjøp DIY påskepynt på Coop, og les nøye på innhold og fremgangsmåte neste gang det måtte dukke opp et fristende innfallsprodukt!!